Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus

Det er det vi drømmer om, å få bekrefta et glansbilde av det vi så sterkt håper på og mener. I saker vi brenner for. Som at innvandringa skal være vellykka, og at de fattigste skal slå seg fram og bli presidenter.

Så kommer et virkelig glansbilde: 30 maratonløp på 35 dager og yngste innvandra fargete professor på Cambridge! De med den kulturelle og politiske makta triumferer: «Var det ikke vi sa, dere tar feil i alt!» Riktig hudfarge og med anerkjent diagnose, alt passer perfekt i den glansbildefortellinga som er etterlyst til uimotståelig argument. Men så raser likevel glansbildet som har fått institusjonell kraft. Knapt noe stemmer av det glansbildet som ble skapt.

Også i Bergen var det et glansbilde som blei borte. Alt stemte her også med den dominerende fortellinga: En innvandrer som uten grunn blir overfalt av seks hvite rasister. To tusen møter opp i støttemarkering og samler inn 250 000 kroner til rasismens offer. «Antirasistisk Senter er ikke overrasket over hendelsen i Nygårdsparken [Bergen, red]. De forteller at dette er en del av en tendens de har sett over tid.» Også denne fortellinga var for god til å være sann.  Glansbildet hadde kjørt i fylla med sparkesykkel og skada seg i fallet og fått mange tenner ødelagt.

Cambridge-professoren
Drømmebildet som virkelig kunne brukes til å knuse «de høyrekstreme hetserne» var argumentet «se han ble professor og er best i alt». Den unge 37-årige professoren Jason Arday på prestisjeuniversitet Cambrigde i Storbritannia. Men det var for godt til å være sant. De som løfta han opp, som avisa The Guardian, sa etter nøyere gjennomgang at det stemte ikke likevel. Så tok helten sitt eget liv. Hvem har skylda for det? De som har mista sitt drømmebilde, svarer nå med anklager mot dem som kritiserte avdøde professor Ardaye. Det bekreftes at glansbildene får politisk immunitet. VGs politiske kommentator Astrid Meland sier sammen med mange andre: Grafsing i privatlivet hans førte til sjølmordet fordi han blei utsatt for et umenneskelig press. Underforstått at det hele er en blanding av misunnelse, plaging og — ikke uventa: rasisme. Hva dem som brukte Arday for symbol og glansbilde på sin politikk? Utskrift fra VG:

Jason Arday suksess og fall
Var det noe hold i anklagen mot den unge suksessrike professoren på Cambridge? Han blei hylla og bært fram av avisa The Guardian. Men avisa undersøkte også klagene sjølstendig uten først å ta stilling til for eller imot anklagene. Kjetil Rolness har på sin Substack-konto skrivi om Var det virkelig «grafsing», kulturkrig og mobbing som felte Jason Arday? Rolness skriver at avisa har granska Ardays egne offentlige påstander i sin biografi. «Fordi han selv har brukt personlige historier til å profilere seg, og fordi historiene var så fantastiske. Og så viser det seg at nesten alle de viktigste kapitlene i helteeposet er fabrikert.» Dette var det The Guardian kom fram til, samla opp av Kjetil Rolness i sitt innlegg på Substack-kontoen:

• • at du ikke kunne snakke før du var 11 år – noe som benektes av flere som kjente ham som barn, inkludert en nærstående som er taleekspert.
  • at du har løpt 30 maratonløp på 35 dager, delvis med tretthetsbrudd i leggbeinet, noe som gjorde beinet dobbelt så stort – en prestasjon i verdenseliten, både når det gjelder utholdenhet og smertetoleranse.
  • at du – før du ble kjent – samlet inn over 50 millioner kroner til veldedighet, uten å kunne dokumentere det.
  • at du har installert vannpumper i Sør-Amerika og Vest-Afrika med en organisasjon som ikke har hørt om deg og ikke pleier å sende frivillige utenlands.
  • at foreldrene dine mottok et grisehode i posten og at politiet etterforsket saken, uten at verken politiet eller slakteren som ble avhørt, kjenner saken.
  • at du er blitt oppsøkt på universitetet av en maskert mann som truet med å skade deg om du ikke fratrådte stillingen din. Etter forsterket kamerovervåking og alarm installert på kontoret hans, skal inntrengeren ha kommet tilbake og truet igjen – denne gang med kniv. Arday hevder at han trykket på alarmen. Men ingen har hørt den gå. Kameraene har ikke plukket opp noe. Arday fortalte ikke noen om det dramatiske som hadde skjedd, og deltok ved doktorgradsdisputas mindre enn to timer senere.

Dette kan man lese i en lang og god graveartikkel i The Guardian. Da de la fram resultatene av sine undersøkelser for Arday, svarte han: «For å være ærlig trodde jeg du bare ville tro på meg. Hvorfor skulle jeg lyve?»

Det norske glansbildet som falt
Antirasistisk Senter tier
Glansbildet av en drøm forsvant også i Bergen. I samsvar med glansbildet av den politiske fortellinga, var dette det politiske mediebildet som blei skapt: «Vellykka innvandrer og god fotballspiller uten grunn slått helseløs av seks hvite menn.» I 2024. 2 000 bergensere møtte fram i harnisk i demonstrasjon til støtte for bekreftelsen på sin politiske fortelling. Over 250 000 kroner blei samla inn til Hamse Ali etter det «voldsomme» overfallet. Men så var det ikke noe overfall. Glansbildet hadde dikta opp en historie han visste ville slå an hos dem han visste ville støtte han uten den miste tvil — journalistene inkludert.

«Glansbildet» hadde kjørt i fylla på sparkesykkel og blitt sterkt skada, var på legevakta og dro fram jokeren han visste han hadde: «Uskyldig angripi av hvite rasister – seks stykker.» Han lyktes i Bergen tingrett og blei frikjent fordi «han jugde så mye at han trudde på det sjæl» («oversatt» fra juridisk språk). I mai blei han av Gulating lagrett dømt til 45 dagers fengsel for falsk anmeldelse. Men Høyesterett kan oppheve dommen på grunn av retten til å juge for egen fordel.

Ny opphisselse i Bergen
«Feil» rasistisk vold blei dokumentert
17. mai 2026 ble det likevel rasistisk vold i Bergen. Flere innvandrergutter gikk til angrep på en liggende hvit bergenser på gata. Det ledende politiske Norge kom i harnisk. Ikke for det som faktisk skjedde. For det er jo ingen god sak for dem. Men derfor en avledning. Lederen av Stortingets justiskomite, Jon Engen-Helgheim fra Frp, Drammen, viste bilder av hendelsen på sin Facebook-konto. For bildet av den faktiske hendelsen er i strid med den aksepterte fortellinga.

Fordommene
woke-kulturens våpen
Tilfellene i Cambrigde og Bergen har noe til felles. Oppfatninger av hvordan verden er, er satt opp i styrte fordommer. De styrende fordommene utvikles og «vedtas» i kommandopostene i det politiske og kulturelle statsapparatet prega av master- og doktorgrader.  Avgjørende hjulpet av deres underdanige ukritiske journalister.

Glansbildestrategien:
En beskrivelsen av glansbildepolitikken kan være denne skjematisk: