Angrepskrigene som den i Afghanistan er ikke en «fiasko», mener Hans Husum. For det går «pokker så fint», mener han. Når problemet er å slå ned, erobre og ødelegge andre stater. Hans Husum har følgende kommentar til en tidligere artikkel i Dag og Tid på trykk i ukas utgave, og er gjengitt her med hans tillatelse.
Les mer «Hans Husum om Vestens kriger: Det går pokker så fint!»
Vannmagasinene i Norge er tømt for vann for å selges til strømforbruk i Europa med de nye utenlandskablene. Blir det en kald vinter uten høstnedbør, har vi ikke nok strøm i Norge. Det blir spekulert i om vi vil måtte få rasjonering på strøm. I vannkraftlandet Norge! På Facebook skriver Hogne Hongset:
NATUREN HAR GITT OSS EN FORDEL de fleste land kan misunne oss: Vannkraften vår! Så er vi i ferd med å søle bort verdien av den, ved å koble oss alt for sterkt opp til markeder som driver strømprisene til nivåer vi aldri har sett tidligere. 1. oktober skal en ny kabel etter planen koble oss til England, landet med Europas høyeste strømpriser. Det vil ifølge analytikerne sende prisen videre mot skyene. Forhåpentligvis når strømsjokket inn til et visst sonderingshotell i Hurdal.
I Aftenposten i dag har Hongset fått dette innlegget på trykk med overskriften «Det trengs en radikal endring av norsk energipolitikk.» Innlegget er gjengitt her med hans tillatelse. Mellomtitler satt inn av politikus.no.
Til journalisten.no 20. september i år uttalte Hallvard Norum i NRKs klimaredaksjon at han lar seg «frustrere over tendenser til dommedagsporno» som får «det til å se ut som at verden går under». Det er en innrømmelse på tide, særlig fra en redaksjon i NRK som har vedtatt at de arbeider aktivt for å støtte opp om ett syn og motarbeide andre syn. Terje Tvedt har i boka Verdenshistorie skrivi: «Den nye globale diskusjonen om forholdet mellom mennesker og klima har knyttet forbindelser mellom tradisjonelle religiøse og moderne sekulære oppfatninger på nye måter…». Omtalt i «Katastrofen er nær — igjen! Menneskenes historiske frykt for flodbølger og dommedag».
Både «dommedagspornoen» og menneskenes frykt for flodbølgen fra menneskets første tid, tar feil om dagens ekstremvær. Ekstremværet har vært stabilt og antallet døde og skadde har over tid gått ned. Det finnes mye dokumentasjon på det. Som at «Antall omkomne var 61 prosent lavere i de siste 20 årene enn i de foregående 20». Forsker Bjart Holtsmark i Statistisk sentralbyrå skreiv 16.11.2020 en kronikk på Ytring i NRK.no. Den gjengis her med hans tillatelse.
Året 2021 er ikke med i denne oversikten. Hendingene i året 2021 vil ikke endre den lange utviklinga. Den bibelske dommedagens flodbølge lar fortsatt vente på seg. Les mer «Bjart Holtsmark, SSB: Siden 1950-tallet har det vært en sterk nedgang i antall omkomne i værrelaterte katastrofer.»
Hver måned betaler LO-medlemmene en ganske stor medlemskontingent. Den går til å støtte tilsattes rettigheter på arbeidsplassen, konkret og generelt. LO betaler også mye penger til Arbeiderpartiets næringspolitikk, noe som ikke er så lett å forstå. Men hvorfor LO sentralt skal bruke av alle LO-medlemmenes månedlige innbetalinger for å betale penger til en kommersiell del av sporten i Norge, er det vanskelig å se noen god grunn til. Særlig når LO vil støtte et forbund som ikke vil følge de arbeidslivsreglene som LO legger i bånn. Uten at sportssjef Clas Brede Bråthen får fast jobb etter 17 år, er det ikke politisk mulig for LO å opprettholde bruken av medlemskontingenten til å støtte arbeidsgiverne i Skiforbundet til å motarbeide alt LO står for.
LOs sponsing av toppidrett er et eksempel på at klassekampen oppheves og at medlemmene i interesseorganisasjonene fratas organisasjonene sine mens lederne derfra smeltes sammen i et felles styringssjikt. Et viktigere samfunnstrekk enn rettsliggjøringa av politikken. Les mer «LOs sponsing av hoppsporten: Kan ikke bruke kontingentpenger til å motarbeide arbeidstakerretter»
Det blei ikke et valgresultat som journalistene og delvis også meningsmålerne spådde. Det blei ikke et klimavalg, og MDG verken seierherre eller på vippen. Mediene og heller ikke meningsmålerne treffer vanlige folk, bare sine egne utvalgte. Distrikts-Norge slo tilbake mot hovedstaden og Senterpartiet og Rødt blei valgets vinnere. Men hva slags politikk får vi framover? Blir det overhodet noen forandring? Ikke mye, det var alt klart på forhånd, for den politiske retninga var ikke på valg. Men tør Støre og Vedum la være å løse opp Viken og Finnmark/Troms?
Presselosjen i Oslo overvurderte byens klimabrøl, ukjente med velgere i hele Norge som de er. NRK leste opp resultatene fra skolevalget helt i strid med det som tallene fortalte. Men noe rett likevel: For det NRK refererte var i samsvar med NRK-journalistenes fordommer.
Redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys skriver om Støres arbeid med at «det aller minste problemet hans er hipsterne i Oslo som foretrekker MDG eller kanskje Venstre, heiet frem av NRK og andre desorienterte medier i samme by. De norske hovedstadsmediene er blant valgets aller største tapere.»
Les mer «Velgerne gikk imot Oslo-mediene: Men vil vi merke en ny politikk?»
Det er mye snakk om sperregrensa for utjamningsmandat på fire prosent. Den hjelper lite mot hovedregelen. Det er vanskeligere for et mindre parti å få ett mandat enn for et større parti å få et femte. Utjamningsordninga hjelper bare de største partiene blant de minste. Ved forrige stortingsvalg fikk de mest USA-lojale partiene 11 flere mandater enn deres oppslutning blant velgerne tilsa.
Det er ikke noe vanskelig å lage en demokratisk valgordning som gir en forsamling som representerer alle innbyggernes meninger. Men Arbeiderpartiet og Høyre og flere mener at de rett til å overstyre folkets mening og i stedet ta stemmene fra dem som er uenig med dem til seg sjøl. Det er valgmanipulering som de samme partiene, etter «tips» fra USA, kritiserer mange andre stater for.
Av og til er det riktig å minne om noe sjølsagt: Den politiske retninga er ikke på valg ved stortingsvalget. Det er ikke mulig med en ny retning, det er ikke en gang et tema nå. Norge skal i økende grad krige for USA, underkaste seg EU enda mer med økt privatisering i den kommende stortingsperioden. Ytringsrommet vil fortsatt innskrenkes fordi graden av akseptabel uenighet reduseres når stadig flere skal utstøtes som påståtte rasister, høyreekstreme populister og konspirasjonsteoretikere. Men en protest kan vi gi, og bør vi gi.
Det er likevel det daglige langsiktige og organiserte politiske arbeidet som gir resultater og som kan stanse det politiske godstogets drivkraft fra USA og EU. Les mer «Den politiske retninga er ikke på valg, men vi kan sende et hint»
I en diskusjon med Oslos byrådsleder Raymond Johansen om boligpolitikken i Aftenposten, har Høyres andrekandidat i Oslo, Nikolai Astrup, hevda at problemet for boligbygginga i Oslo er mangelen på regulerte tomter. På Ensjø i Oslo ble flere store tomter detaljert regulert til boliger og parker — enstemmig vedtatt av bystyret — allerede i år 2007. Foreløpig er det på to sentrale tomter ikke bygd noe som helst og ikke ett grasstrå er plantet på det som bystyret vedtok skulle bli parker. Den ikke akkurat ubemidlete tomteeieren fra Asker for disse to tomtene har bevisst forsøkt å utsette å følge reguleringsplanen hver dag siden 2007 og fortsatt —14 år seinere. I tillegg har regjeringa som Astrup er statsråd i gripi inn i denne lokalsaka og gitt denne tomteeieren rett til å begynne med nattarbeid — midt i et boligområde.
Hvorfor stiller Astrup til valg for Oslo når han arbeider for de økonomiske interessene til en innbygger fra Asker som motarbeider Oslos innbyggeres interesser?
Av Ove Bengt Berg
Framhevet bilde: Asfalt og parkeringsplasser i stedet for parker regulert i 2007. Foto: OBB
I den siste utgava av Dag og Tid, nr 35 fra 3. september, har Atle Møen et innlegg om biodrivstoff med overskrifta «Handa i klimakvefsebolet». Det gjengis her med hans tillatelse. Politikus har endra overskriften og mellomtitler er satt inn.
Utdrag: «mykje av praten om alternative energikjelder lite innsiktsfull og på grensa til å vera ein gigantisk klimabløff. Dette gjeld for den nokså naive trua på at biodrivstoff skal vera eit klimagunstig alternativ til olje». Les mer «Atle Møen: Heller ikkje biodrivstoff er eit alternativ»
Den 1. september i år uttalte Frederic Hauge i Bellona til nrk.no at «Vi må ofre natur og friluftsområder for det grønne skiftet». Det har han helt rett i, og er viktig å merke seg. Naturvernet i Norge har gått fra å verne naturen mot forurensing og rasering til å ødelegge naturen for at været over hele verden skal endres med norske foregangstiltak. Det er verken mulig å erstatte de 70 prosentene av verdens energibruk som er fossil energi, eller å redusere energiforbruket kraftig uten svært redusert levestandard. Naturvernforbundets offisielle politikk er at naturen kan unngå enorm rasering samtidig som vi stopper bruken av fossil energi: «Ja takk, begge deler».
Men det finnes ikke nok ressurser i verden til å bygge all den fornybare energien som kreves for å erstatte dagens 70 prosent fossile energiforbruk. Naturvernforbundets æresmedlem Erik Solheim hevder: «Tiltaka i klimapolitikken kan ikkje føre fram, og mange av dei er direkte skadelege for naturen.» Atle Møen mener at «mykje av praten om alternative energikjelder [er] lite innsiktsfull og på grensa til å vera ein gigantisk klimabløff.» Geir Hasnes har gått gjennom hvor mye som må bygges av alternative energiformer — med fossil energi — og finner «ingen rasjonalitet i debatten omkring økonomi, logistikk, industrialisering, gruvedrift, og den generelle rasering av miljøet. Det grønne skiftet er kort sagt ikke gjennomførbart. Det vil aldri bli gjennomført fordi det er for ødeleggende for verdens økonomi og miljø.»
Gjermund Andersen i Naturvernforbundet skriver at «partiene ikke ser at truslene mot naturen bare vokser som følge av «det grønne skiftet»» og det som «prisverdig [skal] redde oss fra en klimakatastrofe». Svein Lund, også med i Naturvernforbundet, skriver at det «Ikke [er] realistisk med fossilfri energiforsyning med dagens samfunn».
Sjøl atomkraften som spøker i bakgrunnen som den tilsynelatende miljøvennlige energikilden, kan ikke erstatte den fossile energien.
Det går mot et stortingsvalg der utfallet kan bli at hele verdens værproblemer skal løses med ensidige norske tiltak som et drømmenes økonomiske eksperiment.
Denne artikkelen er henta fra Universitetsavisa i Trondheim, og er skrivi av Geir Hasnes som er universitetslektor 2 ved Institutt for teknisk kybernetikk ved NTNU. Han sitter også i styret for Klimarealistene. Han har lest hele den siste rapporten fra FNs klimapanel, og også de foregående. Innlegget er gjengitt her med hans tillatelse, og er av Universitetsavisa presentert med disse orda: «Vi snakker om et fenomen som «har eskalert i massemedia mest sannsynlig fordi det er et begrep som folk kan legge hva som helst de måtte føle for inn i det», skriver Geir Hasnes i denne ytringen»: Les mer «Geir Hasnes: «Klimakrisen» savner basis i vitenskap»
21. august arrangerte Buskerud Nei til EU et folkemøte. Der lanserte Rødts førstekandidat i Buskerud, Linn-Elise Øhn Mehlen, Senterpartiets lokalpolitiker Per Olaf Lundteigen som rødgrønn statsministerkandidat. Nå mangler det ikke på rødgrønne statsministerkandidater i strid med hverandre, og til ugunst for det rødgrønne alternativet. Lundteigen blir verken statsministerkandidat eller statsminister. Men forslaget på han får fram et beklagelig kjennetegn ved dagens politikere: Det er særlig unge politikere som skal innom innom politikken for å skaffe seg en kvalifikasjon på CVen for en annen høyt lønna stilling. Å drive politikk er ikke et mål, bare et middel for personlig karriere. Lundteigen derimot har jobba traust i arbeidslivet og på hele det politiske spekteret, særlig lokale saker, og tidligere som leder i bonde- og småbrukarlaget. Hans kvalitet kan måles på den motstand han møter i det politiske kommentariatet. Det har han til felles med en annen senterpartist som ergra det politiske kommentatorkorpset, statsminister Per Borten fra 1965-1971. Borten klarte kommentariatet å få avsatt i 1971 fordi han stod i vegen for norsk medlemskap i EU. Les mer «Rødt i Buskerud: Lundteigen som statsminister!»
Den vestligstøtta regjeringa i Kabul falt som et korthus 15. august. Hva tenkte fredsengelen Kjell Magne Bondevik i Oslosenteret for fred, demokrati og menneskerettigheter da, han som norsk statsminister som vinka norske krigsfly lykke til i Afghanistan 25.09.2002? Vestens «regjering» i Kabul med 300 000 vestligstøtta velutrusta soldater blei feid vekk av Talibans 75 000 mann. Angrepet på Afghansitan var enda et imperialistisk norsk røvertokt under merkelappen «fred, demokrati og menneskerettigheter». I alt 9 000 norske soldater ble sendt for å slåss for USA, og flere kom hjem i kister.
Demonstrasjonene i Europa mot de USA-bestemte invasjonene i Afghanistan og Irak på begynnelsen av 2000-tallet, representerte samtidig slutten for en anti-imperialistisk europeisk venstreside. Siden har det dreid seg om kamp for «humanitære» «fredsinvasjoner» og «identiteter» med kamp for minoriteter, innvandring, flerkultur og kamp for gjenreising av de religiøse verdiene som tapte for opplysningstidas verdier.
De militære angrepene på Afghanistan, Irak, Libya og Syria er imperialistiske røvertokt som er åpenbare brudd på internasjonal fredelig orden. De viser samtidig at de vestlige imperialistmaktene, ikke minst inkludert deres krypende smiskere i Stortinget, ikke har den den politiske innsikt og kløkt til å gjøre seg nytte av sin militære overmakt. Norge burde aldri ha deltatt i krigen og burde ha trekt seg ut alt i 2007, men de visste nok godt på Stortinget at det ville ikke USA godta.
Utenrikspolitisk forsker og kommentator, og medlem av Stortingets utnevnte Nobelkomite for fredsprisen, Asle Toje, skreiv alt i august i 2009 i tidsskriftet Norges Forsvar en lengre artikkel om mulighetene for seier fra flere aktører.
Med denne innledninga fra politikus.no gjengis Asle Tojes artikkel i fra Norges Forsvar nr 7 fra 2009. Les mer «Toje: «Nederlaget var åpenbart alt i 2009». Norge fulgte underdanig USA i ydmykelsen»
Erik Solheim er tidlegere leder i Naturvernforbundet og fast skribent i Dag og Tid. Han skreiv vinteren 2020 to artikler om realismen i alle de vedtatte klimatiltaka internasjonalt og nasjonalt. Innlegget hans om Klimakur 2030 blei omtalt med sitater 12. august. 13.03.2020 skreiv han om «grunn klimapolitikk». Han konkluderer: «Den etterlengta verda med meir av det vi har streva etter – men utan gassar som stig mot himmelen – er nok ein draum, ikkje noko vi får oppleve i røynda. Tiltaka i klimapolitikken kan ikkje føre fram, og mange av dei er direkte skadelege for naturen.»
Med hans tillatelse gjengis innlegget han hadde i Dag og Tid 13.03.2020:
Debatten har gått i meir enn 20 år. Avtalane frå store toppmøte om «den største oppgåva i verda» er mange og ambisiøse. Dei praktiske tiltaka er likevel nølande. Utsleppa stig. Det einaste som dempa gassmengdene, var den økonomiske stagnasjonen etter finanskrisa i 2008. Men ho gjekk over, og den fossile logen vart større enn før.
Dette er sikkert eit uttrykk for kor vanskeleg oppgåva er, og at statane prioriterer økonomisk vekst over alt anna. Det er ikkje lett å finne teikn til at utsleppa av klimagassar vil gå ned som resultat av politiske vedtak. Fossil energi har i eit par hundre år vore drivkrafta i vestleg økonomi. Alt i samfunnet er innretta etter det. Fossil energi er billeg, tilgjengeleg i store mengder og lett å handtere. Fossilbålet gav ein enorm rikdom. Les mer «Erik Solheim: Klimatiltaka skal trengje vekk fossil energi og setje andre drivkrefter i staden. Er det gjennomførleg? Er det forsvarleg?»
«Me må slutte å snakke og begynne å handle», er et viktig slagord nå.
Regjeringa har lagt fram sitt politiske program for hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser; Klimakur 2030. Da må det være forutsetninga at i det minste disse foreslåtte handlingstiltaka kan diskuteres, det vil si at det åpnes for litt «snakk».
Vekst som før? Da: Glem klimakuren!
Det store spørsmålet er: Kan vi fortsette stort sett som før, bare med andre energiformer som er dyrere? Den samme regjeringa som la fram denne kuren satser jo all sin prestisje på ny åttefelts veg mellom Asker og Oslo for at flere skal kunne kjøre privatbil til Oslo. I tillegg til atskillige nye fire felts motorveger. Pluss, pluss. Så det er ingen grunn til å kritisere miljøvernministeren for at regjeringa hans ikke handler.
En av dem som har lest klimakuren til regjeringa, er tidligere leder og æresmedlem i Naturvernforbundet, Erik Solheim. Som fast skribent i ukeavisa Dag og Tid har han en kommentar i Dag og Tid 28. februar i år. Han mener planen verken er gjennomførbar eller til fordel for klimaet. Vi vil gå oss fast, «havne i eit skorfeste», mener han og oppsummerer:
«Drivkrafta … bak veksten i all moderne økonomi, har vore billeg, fossil energi. Ideen om å halde det gåande på same måten med andre, dyrare og langt meir avgrensa energiformer, er ein vegvisar til skorfeste.» Les mer «Klimakur 2030: Mulig, eller å gå seg fast?»
Alle snakker om været, og regjeringspartier snakker også om «det grønne skiftet». Det er jo svært merkelig, når det grønne skiftet betyr mer tilrettelegging for biltransport med stadig flere motorveger, reduserte togplaner og ingen endring i forbruk og resirkulering. Svein Lund har i en artikkel 10.08.21 gått nærmere inn på hva som er realistiske muligheter for det grønne skiftet med dagens politikk, og den gjengis her med hans tillatelse:
Frå internasjonale klimaforskarar kjem det stadig nye åtvaringar om jordkloden sin feber, sist frå FNs klimapanel no i august.(1) Medisinen som blir føreskrive kallast «Det grøne skiftet» og blir omfamna av dei aller fleste norske politiske parti, LO og NHO, størstedelen av miljørørsla, gruveselskap og oljeselskap. Hovudingrediensen i den føreskrivne medisinen er å auke energiproduksjonen frå «fornybare» og «utsleppsfrie» kjelder som sol- og vindkraft og skifte ut bensin- og dieselbilar med elektriske. Spørsmålet er bare om dette vil gjøre pasienten frisk, eller om biverknadane kan vere vel så skadelig som sjukdommen. Les mer «Svein Lund: «Det grønne skiftet» – frå aska til elden!»
Katastrofe- og dommedagsvarslene blei verre enn jeg forestilte meg. Det kom fra en samla medieindustri og nesten alle politikerne. 9. august 2021 følte jeg meg satt tilbake den politisk mest maktesløse dagen jeg tidligere har opplevd i mitt liv: 25. september 1972. Da dundra det i alle kanaler, på alle busser, trikker og tog: Stem ja til EU, ellers blir Norge et fattig land!
På 1970 og -80-tallet hadde vi ti år på oss, men merkelig nok lever vi ennå.
MDG-lederne truer oss med sin personlige redsel, og Rasmus Hansson gjør statsministeren vår personlig ansvarlig for været i hele verden.
Men alle dagens flommer og skogbranner skyldes i liten grad miljøet, det er også blitt færre av dem og skadene særlig i antall død, har blitt mindre. Les mer «Ulv! -ulv!-ulv! Dør vi alle nå — før jul?»
Mandag 9. august kl 11.30 i Oslo mottar klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn FNs siste klimarapport. Fra Miljødirektoratet på et møte arrangert av Miljødirektoratet, Cicero Senter for klimaforskning, Bjerknessenteret for klimaforskning, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Oslo. Det er litt merkelig at det skal være en rapportoverrekking 9. august, når mediene har fått en gjennomgang av innholdet i rapportene fra Miljødirektoratet allerede 16. juni i år. Kan det ha noe med valgkampen å gjøre? Det har vært ekstra oppmerksomhet om katastrofer i mediene etter seminaret for dem i juni.
Klima- og miljøvernministeren snakker på norsk om en rapport som ingen regjering har villet utgi på norsk.
Uavhengig av hva som sies i rapporten og hvordan den tolkes, er det viktig å være klar over at det som gjøres kjent som «Summary for Policymakers» og som nå kalles «synteserapport» på fint norsk, ikke er et vitenskapelig dokument basert på vitenskapelige metoder, men et politisk framforhandla dokument av representanter fra nesten alle verdens stater. Det politiske forhandlingsresultatet kan i neste omgang føre til endringer i dokumentene med vitenskapelige ambisjoner. Les mer «FNs klimapanel: Et politisk framforhandla dokument»
I boka «Verdenshistorie. Med fortiden som speil» har Terje Tvedt kalt avslutningskapitlet sitt «Klimahistorie, spådommer og «Den store flommen»». Der skriver han:
«Aldri tidligere har mennesket sett på seg selv som så mektig at det kunne bestemme hvordan vindene blåser, isbreer smelter eller hvordan atmosfæren og den hydrologiske sirkelen fungerer på globalt plan. Tidligere har makthavere kunnet skylde på gudene, eller været, når samfunn har blitt rammet av flom og tørke. Den nye forståelsen av de prosessene som skaper klimaet på kloden gjør det til politikernes ansvar, til en funksjon av deres handlinger — eller mangel på handling. Hva vil det bety for politikkens vesen at ansvaret ikke bare for økt arbeidsløshet og eiendomsskatt, men også dårligere vær blir lagt på politikernes skuldre, eller når regnfulle dager kan bli et argument for å stemme imot Erna Solberg og hennes etterfølgere?»
Tvedt mener at «Den nye globale diskusjonen om forholdet mellom mennesker og klima har knyttet forbindelser mellom tradisjonelle religiøse og moderne sekulære oppfatninger på nye måter…». Les mer «Katastrofen er nær — igjen! Menneskenes historiske frykt for flodbølger og dommedag»
Det politiske Norge legger til grunn at det over hele jordkloden om kort tid skal bli et varmere vær som fører til flere stormer, mer regn og stigende hav. Og at dette skyldes menneskelig aktivitet som slipper ut for mye CO2-gass i atmosfæren. Dette går fram av rapporter fra FNs klimapanel (ikke oversatt til norsk). Med det utgangspunktet er det laga mange internasjonale avtaler om kutt av CO2-utslipp. Stortinget ga i juni 2020 sin tilslutning til «å nå Norges forsterkede klimamål fram mot 2030» som er å redusere de norske CO2-utslippa i transportsektoren, landbruket, bygg, anlegg og avfall med minst 50 prosent.
Norske CO2-utslipp utgjør bare 0,12 prosent av verdens utslipp. Da bør vi ikke gjennomføre en ensidig skadelig hestekur.
«Tilpasning til klimaendringer er et av de sentrale navene som har formet menneskehetens historie fra tidenes morgen til i dag», skriver Terje Tvedt i den siste historieboka si. Det finnes ikke noe annet alternativ enn å ta lærdom av våre forgjengere og at vi derfor tilpasser oss det som måtte komme av radikale, klimatiske forandringer.
Les mer «Varmere vær? Da må vi tilpasse oss!»
I en kronikk i Dagens Næringsliv 28.07.2021 refererer Asle Toje til konsulentselskapet Pricewaterhouse Coopers som mener at Europa i 2050 bare vil utgjøre ni prosent av verdensøkonomien. For all vekst vil komme i Asia, mener PWC.
Toje stiller i kronikken spørsmålet om brexit kan vise veien ut av EØS for Norge. For alle de dystre spådommene om økonomisk og politisk krise for Storbritannia som ble spådd med brexit, har foreløpig ikke slått til. «Nordmenn har sett denne filmen før, i 1994. Et samlet etablissement anklaget Nei-siden for løgn og svartmaling mens de selv løy og svartmalte». Toje etterlyser et statsfinansiert og nøytralt beslutningsgrunnlag for en folkeavstemning om EØS. Les mer «PWC: EU — en marginalisert utkant»
«En merkverdighet i 2016 er at Brexit og Trump har overrasket ikke bare den liberale offentligheten, men også dens sosialvitenskaper. Splittelsen i nyliberalismens globaliserte samfunn blir best dokumentert av hvor forbløffet makt- og diskurselitene ble over de fortrengtes tilbakekomst- … Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016.»
Det skreiv Wolfgang Streeck allerede for fem år sia i artikkelen som er oversatt til «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen» i Rune Skarsteins oversetting fra tysk i nr 38 av Vardøger. Nummerets tema er «Venstresida i Europa: Krise og fornyelse» som tema. De er ingenting som tyder på at den globalistiske venstresida med sin markante moralisme forstår situasjonen noe som helst bedre i dag. Nå når Streeck har utgitt ei ny bok, passer det godt å ta fram dette innlegget fra i fjor. Les mer «De utstøtte gjør motstand: Populisme mot den globalistiske venstresida»
Dette er innlegget av Jan Christensen, er hentet fra nettavisa til Drammen Nei til EU og gjengis her med hans tillatelse.
Hvem er «verstinger»?
For noen dager siden fikk utenriksminister Søreide førsteoppslag i Dagsrevyen. Da «vurderte» hun at vårens såkalte datainnbrudd på Stortinget var gjennomført fra Kina. I fjor mente hun at Russland stod bak et lignende angrep. Stortingspresidenten innrømte samtidig at ingen viktige opplysninger var hentet ut, men at angrepet hadde såkalt «potensiale».
Om det var kinesiske myndigheter eller amatørhackere som stod bak, kunne ingen svare på. Den kinesiske ambassaden ber om bevis og har så langt benektet alle anklager.
Få evner å sette den påståtte spionasjen i sammenheng med noe langt mer alvorlig:
Pensjonert direktør i Max Planck Instituttet for samfunnsforsking i Köln, sosiologen Wolfgang Streeck, har brukt mye av tida si det siste tiåret på å analyse den økonomiske og politiske utviklinga i Vesten. Han mener at nyliberalismen, som oppstod på 1980-tallet da alt samarbeid med arbeidstakerne om velferdssamfunn blei oppløst sammen med nasjonale økonomier og gikk over i den globale økonomien, globalismen, nå har nådd toppen og er i sin avslutningsfase. Med usikker framtid. Han ga i 2013 ut boka «Kjøpt tid» om «Den demokratiske kapitalismens utsatte krise» (ikke oversatt til norsk, bare til svensk). Politisk omtalte han situasjonen i en artikkel som «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen.» Der de utstøtte i 2016 stod fram som tilhengere av Brexit, Trump og partier ytterst til høyre og venstre («populister») og som De gule vestene i Frankrike.
18. juli i år utga han boka «Mellom globalisme og demokrati», om politisk økonomi og slutten på nyliberalismen. Les mer «Wolfgang Streeck: For økonomisk likhet og demokrati: Ikke mer overnasjonalitet, men overgang til småstatssystem»
Dette innlegget er henta fra nettavisen til Drammen Nei til EU. Det tar for seg helt grunnleggende informasjon om EØS-avtalen når det gjelder arbeidsplasser og økonomi. Innlegget er skrivi av Jan Christensen, leder av Drammen Nei til EU.
Etter stortingsvalget vil det trolig bli mer fokus på EU/EØS.
En grunn er at EU/EØS-motstanderne kan utgjøre det parlamentariske flertallet bak en ny rødgrønn regjering. På ulike områder vil de sette EØS på dagsorden og utfordre EØS-avtalen. Den folkelige interessen for avtalen vil øke. Dette vil tjene både motstandskampen og demokratiet. Les mer «Økende handels-ubalanse: Norge eksporterer mye mindre til EU enn vi importerer fra EU»
