Politikkens viktigste verktøy er å tildekke det som faktisk skjer. Politikus vil dra til side det sceneteppet som skjuler det som utfoldes på den politiske scenen.
Med Berlin-murens fall opphørte også fredsavtalen mellom seierherrene fra siste verdenskrig. Med Sovjetunionens oppløsning blei også USA eneste supermakt. Maktbalansen i verden opphørte, og USA blei mektigere enn noen stat har vært de siste hundre åra. Nye kriger begynte, fordi en sånn ensidig makt motiverer til kriger. Menneskene bak Jernteppet fikk politisk frihet, men for millioner verden over blei det krig, død og lemlestelser. Først nå er Kina og igjen Russland blitt sterke nok som en motvekt mot USA. Uten at det blir fredeligere av denne rivaliseringa. Her er Pål Steigans kommentar på hans nettsted steigan.no 9. november: Berlinmurens fall innledet nyoppdeling av verden:
Klokka 18.00 den 9. november 1989 startet partisjefen for det regjerende partiet SED i Øst-Berlin Günter Schabowski en pressekonferanse der han presenterte en ny lov som tillot grensepassering hvor som helst og når som helst mellom Øst- og Vest-Berlin. Dette betydde at Muren var falt. Det gjensto bare å rive den.
Med Berlinmurens fall var også «den kalde krigen» slutt. Tysklands deling var et produkt av sluttoppgjøret etter den annen verdenskrig. I vest ble Forbundsrepublikken Tyskland skapt som et protektorat under USAs militære kontroll. Og i øst ble DDR skapt som et planøkonomisk protektorat under Sovjetunionen. Berlinmuren ble bygd i 1961 under navnet «antifaschistischer Schutzwall», og den var et forsøk på å svare på den massive hjerneflukten fra øst til vest i Tyskland. Les mer
Det er en viktig politisk kamp om hva vilkåra for trygdeytelser dreier seg om: EUs kontroll over Norge, eller om klassejuss og mistenkeliggjøring av stønadsmottakere. Den etablerte venstresida står i denne saka sammen med EU-tilhengerne om at striden ikke dreier seg om EUs overstyring av Norges politiske myndigheter.
Fra nrk.no 01.11.19
Nestleder i Norges mest høyreorienterte parti i økonomiske spørsmål, Venstre, reagerer sterkt mot to politikere fra Frp og Senterpartiet fordi de mener at EØS står i veien for norsk trygde- og velferdspolitikk. EU- og EØS-tilhengeren Breivik fra Venstre tar poenget: Det viktigste er å hindre at NAV-saka blir et spørsmål om EØS-avtalen og EU. Mens Per Olaf Lundteigen fra Sp hevder at konsekvensen av EØS-reglene er at ytelsene må bli mindre, så gjør Ap-leder Jonas Gahr Støre og den overentusiastiske EU-tilhengeren Thorbjørn Jagland Rødts Bjørnar Moxnes´ ord til sine egne: «den mangeårige mistenkeliggjøringen av folk som lever på trygdeeytelser». Klassekampens leder 1. november har ikke ett ord om at EU har noe som helst med dette å gjøre. Klassekampen forutsetter at det EUs politikk som skal styre i Norge, uten å si det med ett ord. Klassekampens lederskribent har som forutsetning at EU er en støttespiller for alle dem som trenger offentlig støtte og at å være mot EUs politikk på dette området framstilles som å være for «klassejuss», å støtte et angrep på samfunnets svakeste.
I Dagens Næringsliv 7. november skriver direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt, ikke akkurat et institutt kritisk noe som helst ved norsk utenrikspolitikk: «Partier og politikere som gjerne ellers er kritiske til EØS-avtalen, har stått i fremste rekke blant dem som forsvarer rettighetene som er gitt av EØS-avtalen, men fjernet av Nav.». Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Klassekampen er representative eksempler på at venstresida står sammen med tilhengerne av EUs økonomiske politikk, de kapitalistiske fire friheter. Denne alliansen er svært viktig ellers i Europa, der de erklærte venstreorienterte inntil nå har vært blant de ivrigste tilhengerne av EU, bortsett fra i Norge. Denne saka er et varsel om at sånn blir det snart i Norge også. Rødt og SV vil ikke å klare og neppe ønske å stå imot EU-bølgen fra alle sine høyt utdanna velgere og partiledere med sin ideologiske verdensanalyse om at de globalistiske sjøloppnevnte og autoritære maktsentra er svaret på den trusselen de ser fra «konspirasjonsteoretikere», «populister» og alle dem de kaller rasister.
Ikke om klassejuss og urett, men om EU
Venstresida vil gjøre dette til et spørsmål om klassejuss, som et overgrep mot uskyldige mottakere som ikke har gjort noe galt. Alle som har fått arbeidsavklaringspenger har fått dem på visse vilkår, at de skal være i landet. Av de 146 246 som fikk arbeidsavklaringspenger i 2016 var det 250 av dem som blei oppdaga å ha brutt vilkåra og blei anmeldt,og nesten alle de 250 blei straffa for det. De 250 kunne jo enten holdt seg til vilkåra de som andre, eller søkt om tillatelse til å oppholde seg nesten et helt år utafor Norge. De er ikke så uskyldige som de framstilles som, sjøl om EU har bestemt at de ikke skal kunne straffes. Les mer «EU og venstresida sammen mot NAV-vilkåra»→
Det er politisk storm i Norge. Mediene er enige, og opposisjonspolitikerne er på regjeringsjakt. For noen er dømt til straff for å ha brutt vilkåret for å motta en trygdeytelse, men så viser det seg at EU har oppheva de norske lovene uten at NAV, politiet og domstolene har fått det med seg. De dømte skulle derfor ikke vært dømt. Men hvorfor skal EU-kommisjonen styre norsk velferds- og trygdepolitikk? Skandalen er EØS-avtalen.
Det som omtales som NAV-skandalen framstilles som et politisk overgrep mot uskyldig dømte og som kan brukes mot regjeringa. Også motstandene av både EØS-avtalen og EU-medlemskap mener dette. Men noen har brutt de vilkåra som de har fått skriftlig beskjed om for at de skulle kunne motta ytelsen. Les mer
Politikkens viktigste verktøy er å tildekke det som faktisk skjer. Politikus vil dra til side det sceneteppet som skjuler det som utfoldes på den politiske scenen.
