Øyvind Østerud: Det blir renasjonalisering etter korona

Innledning av Ove Bengt Berg:
31. mars skreiv jeg om at det ikke blei så mye nytt etter korona, fordi makta fortsatt vil bestå og rå. Statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud ser grunnlag for en annen utvikling i en kronikk i Agenda Magasin og i Klassekampen i dag. Han ser tiltaka for å stanse koronaviruset som et ledd i en stadig sterkere tendens til renasjonalisering i retning av nasjonal kriseberedskap og sjølforsyning. Og med stengte og godt kontrollerte grenser med nasjonale tiltak uten å la seg styre av nabolanda.
Dette er i så fall ei utvikling som er et nederlag for all den politikken den intellektuelle «venstresida» i norsk og europeisk politikk har stått for de siste tiåra. Reelt har den politikken vært en anarkistisk utvikling for en statsløs verden etter trotskistiske drømmer, med fri innvandring og dyrking av at inhumane religiøse og kulturelle skikker skal få fotfeste i hele verden, bare ikke der den intellektuelle eliten bor. Kombinert med en retorikk som er så ensidig, nedlatende, fordømmende og hånlig at den må være uten sidestykke i etterkrigstida.  All uenighet hogges ned med yndlingsanklagene «rasisme» og «populisme», til dels anklagen «konspirasjoner» samtidig som de samme forsker med statsmidler på «ekstremisme».
At alt dette skal rase sammen, eller få seg et banesår; ikke noe er bedre enn det. Jeg håper Østeruds synspunkter på følgene av krisa slår til, men jeg frykter at det er for godt til å stemme. Er makta så svekka, og er motkreftene så sterke at de klarer å organisere seg? I Norge, som har et nasjonalt lederskap, med Stortingets tilslutning, som er så underdanig unasjonalt som neppe noe annet land i Europa?

 

Her er Østeruds kronikk, gjengitt med hans tillatelse:

Global krise, globaliseringskrise og renasjonalisering

CCI03042020
Fra 2018, på Dreyers forlag

Hva sitter igjen av lærdommer fra viruskrisen om fem eller ti år? Trolig fint lite, om vi fikk måle styrkeforholdet mellom de kreftene som har interesser i saken. Umiddelbart er det likevel liten tvil om følgene av krisen:

  • Stengte eller godt kontrollerte grenser.
  • Større krav til nasjonal kriseberedskap og selvforsyning.
  • Sterkere vekt på statlig styring og en ledende offentlig sektor.
  • Markering av fordelene ved lydighet mot myndighetene eller høy grad av tillit til dem og til hverandre.
  • Nasjonale tiltak uten å la seg styre av nabolandene.
  • I Norge et urnasjonalt trekk som motsetningen mellom sentrum og periferi, konkretisert i hyttestriden.

I Europa har det vært nevnt at land med sterk indre splittelse og mistillit til regjeringer, som Italia og Spania, får de største problemene. EU har møtt massiv kritikk for passivitet og sendrektighet når det virkelig gjelder. Les mer

Mot alle råd: Bevisst nei til beredskapslager av smittevernutstyr.

person holding a mug
Foto av cottonbro on Pexels.com

Regjeringa konkurrerer nå med andre stater om å få kjøpt smittevernutstyr som det er for lite av i hele verden. Hvor ofte Norge «vinner» i konkurransen om å få kjøpe smittevernutstyr, er uklart. For hver norsk seier står en fattigere nasjon med dårligere helsevesen, kanskje mer folkerik, igjen uten nok utstyr. Fordi Erna Solbergs regjering ikke tok seg råd til å kjøpe beredskapslager for våre egne innbyggere, må også andre staters folk svi.

Ullevål sykehus (i 2009) og Direktoratet for sivilt beredskap (2015) varsla om manglende smittevernutstyr. Verken Helsedirektoratet eller regjeringene reagerte.

Det at vi ikke kan teste alle for virus, at vi ikke kan beskytte oss med munnbind og ikke har nok smittevernsdrakter for sjukehuspersonell, er et resultat av en svært så bevisst handling. Fordi regjeringene, også Kjell Magne Bondeviks og Jens Stoltenbergs regjeringer, ikke tok seg råd til å bygge et beredskapslager til noen millioner kroner. Også for å være lojal mot EU-kommisjonen av frykt for at ESA og EU-kommisjonen ikke vil godta et nasjonalt beredskapslager. Nå bruker heller Solbergs regjering  fire-fem hundre milliarder kroner og setter mye av Norge ut av funksjon.
I sju år har Solberg-regjeringa valgt å ikke sørge for lagre av smittevernutstyr. Denne bevisste unnlatelsen har påført svært mange helseskader samtidig som de økonomiske konsekvensene er enorme.

 Av Ove Bengt Berg

VG, Vårt Land og Dagsavisen har skrivi om mangelen på smittevernutstyr, og ut på dagen 1. april, etter kl 17, begynte også NRK å skrive om denne mangelen.

Ignorerte varsler om manglende lager
Fra VG via Vårt Land:

Oslo Universitetssykehus til Helse Sør-Øst i 2009:
«Mangel på sentralt smittevernutstyr som åndedrettsvern (…) tomt på sentralt lager og overalt ellers».

Direktoratet for sivilt beredskap meldte til Helsedirektoratet i 2015:
«Erfaringer fra ebola-utbruddet i Vest-Afrika har vist at det kan være vanskelig å skaffe nok smitteutstyr i en situasjon hvor man konkurrerer med andre innkjøpere over hele verden. Det er derfor ønskelig at helseforetakene har tilstrekkelig med lager av smittevernutstyr».

Regjeringa Jens Stoltenberg (med Ap, SP og SV) og med Jonas Gahr Støre som helseminister reagerte sånn: Vi gjør ikke noe. 
Regjeringa Erna Solberg (med H, Frp, Venstre og KrF) reagerte sånn: Vi gjør ikke noe. Les mer

Etter korona: Kortene blir ikke utdelt på nytt. Makta vil fortsatt rå.

Verden vil fortsette etter koronaviruset. Som den gjorde etter svartedauen, spanskesjuken, de to verdenskrigene og det lille økonomiproblemet i 2008. Det tror alle økonomiske og politiske retninger også. Alle tror at nå vinner endelig vi! Nesten alle vil bli skuffa, for det meste blir som før. De nasjonale og internasjonale konsernene vil beholde sin rikdom og politiske makt, sjøl om enkeltfirmaer og enkeltformuer kan gå til grunne. Klassekampen vil ikke opphøre. Det finnes i dag ingen politisk retning av betydning i Vesten som kan tørre å tenke på å styre kapitalkreftene. Å vende tilbake den økonomiske før-koronatida, er å vende tilbake til ei økonomisk krise der det ikke skjer noen økning av realproduksjon og realinntekt utenom økning i papirverdier; finanser. Det er å håpe på at det blir mer nasjonal produksjon for nasjonale behov. Det vil si at globalismen som overfor viruset har vist sin manglende handlingsevne og sine manglende leveranser, går livsvarig skadd ut av det. Det vil også si at Kina ikke lenger blir verdens produksjonsland. Men dette er dessverre lite sannsynlig. 

Av Ove Bengt Berg

Tilbake til før korona er tilbake til økonomisk stagnasjon, og verre

IMG_4984
Kapitalismen: Ser ut som et vakkert solid grantre. Men tåler ikke et vindpust, og blir avslørt som råttent og hult innvendig. Foto: OBB

Den økonomiske nettavisa E24 skreiv 2. mars i år «Fremover venter Det internasjonale pengefondet (IMF) svakere vekst for verdensøkonomien, spesielt i Europa. I eurosonen falt den årlige økonomiske veksten fra 2,4 til 2,0 prosent fra 2017 til 2018.» For hele verden spådde IMF i oktober 2018 nedgang i veksten for 2019. Produksjonsveksten i Norge er nå på bare to tredeler av det den var i 1995. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen peker på at når vi produserer mindre varer blir vi reelt sett fattigere.

Sjeføkonom i Nordea, Kjetil Olsen, sa til Dagens Næringsliv 31. mars at sjøl den mest optimistiske prognosen vil være vond. Han tror det norske bruttonasjonalproduktet vil falle med mellom tre og ti prosent, og: Sjøl det mest optimistiske anslaget deres innebærer en verre nedtur enn både finanskrisa i 2008 og bankkrisa i 1987 og 1988. Større krise for de mektigste, jo kraftigere blir kampene om å overleve. Som alltid: De sterkeste vinner, ikke de fromme med den gode vilje. Les mer