Øyvind Andresen har en egen blogg. Han har nå brutt med steigan.no fordi han er uenig i hvordan nettavisa har utvikla seg, og særlig fordi Pål Steigan ikke vil støtte Ukraina, men tar avstand fra begge partene. Andresen reagerer imidlertid på det han omtaler som prosessen mot steigan.no, og skreiv derfor dette innlegget 18. mai som her gjengis med hans tillatelse.
Politikus.no
I Aftenposten i dag har partileder Bjørnar Moxnes et motinnlegg til Anders Slettholms innlegg der han 11. mai hevda at det som omtales som «NAV-skandalen» ikke dreide seg om mistenksomhet, men at «Den dreide seg om ignorering av EØS-avtalen». Moxnes gjentar påstanden om at «NAV-skandalen handlet om NAV». I innlegget hevder Moxnes at hvem som bestemmer ikke er viktig, men hva som vedtas. Da går han imot det Rødt markedsfører som sitt EØS-standpunkt, det at Norge «selv skal bestemme» hva slags velferdsytelser vi skal ha, og på hvilke vilkår.
Rødt går ikke inn for å endre folketrygdloven eller straffeloven så den passer med EU-kommisjonens krav.
Det er i strid med arbeiderklassekulturen at den som får en ytelse fra fellesskapet ikke skal rette seg etter vilkåra for å få ytelsen.
Les mer «Moxnes tar feil: Trygdetaten/NAV har fulgt Stortingets lovvedtak»
Rødt er imot norsk EU-medlemskap og EØS-avtalen. Samtidig mener Rødt at hvis vi i Norge ikke følger EU-kommisjonens vedtak, så lager vi «det største justismordet i norgeshistorien». For Rødt er veldig imot norske politikeres og norske myndigheters vedtak hvis EU-kommisjonen ikke godtar dem. Da slåss Rødt for at vi skal bøye oss for EU. Som for vilkår for NAV-ytelser. Da gjelder ikke Rødts begrunnelse for å si opp EØS-avtalen: «Norge må selv få bestemme…» Velferdspolitikken er klokelig ikke nevnt om det Norge skal styre over. Da skjules EØS-avtalen.
Når Rødt i konkurranse med SV prøver å ta eierskap for kampen for å følge EUs trygde- og sosialregler i Norge, tar Rødt opp kampen om å være Norges ivrigste tilhenger av EU-medlemskap. Les mer «Når er nasjonalt sjølstyre viktig for Rødt? Hvorfor ikke når det gjelder velferdsytinger — når EU/EØS overstyrer Norge?»
Det er Oslo kommune som gjennom sine folkevalgte bydelsutvalg bestemmer hvilke navn gatene og veiene i Oslo skal ha. Det godtar ikke NRK. Gjennom sitt samarbeid med Meteorologisk institutt har NRK værvarslingstjenesten Yr.no. Mens Oslo kommune i 2011 endra navn på veien Joh. H. Andresens vei til Sigurd Hoels vei, nekter NRK å slette gatenavnet Joh. H. Andresens vei fra Yr.no.
Er det bare elendig kildekritikk fra NRKs side, eller mener faktisk NRK at de sjøl velger hvilke navn de vil bruke om Oslo, helt uavhengig av hva Oslo kommune vedtar?
I denne saka avslører NRK sin maktarroganse. Spørsmålet om faktiske navn NRK bruker på Yr.no, er oversendt til faktisk.no for å vurdere om NRK faktisk har rett om at Joh. H. Andresens vei finnes i Oslo. Da må vel også faktisk.no kunne si hvor? Les mer «NRK overstyrer Oslos kommunes vedtak om gatenavn»
Stormen mot steigan.no har mer å gjøre med en langvarig utvikling i den vestlige verden det siste tiåret å gjøre, enn uenigheter om og kritikk av redigeringa av steigan.no. Denne utviklinga er særlig tatt fram og er skrivi om av Wolfgang Streeck i flere artikler og bøker. Streecks artikkel «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen» blei oversatt av Rune Skarstein i nr 38 av Vardøger om Venstresida i Europa: Krise og fornyelse. En kommentar jeg hadde i politikus 28.07.2021 er igjen blitt aktuell, og legges derfor ut på ny. Aktuell er også Arne Overreins fotnote om hendingene i Ukraina i 2014.
Streeck mener at denne striden er den mest intense siden slutten av den kalde krigen: «De resulterende troskrigene kan når som helst gå over i moralske destruksjonskampanjer som berører dyptliggende sjikt av sosial og individuell identitet. Slike prosesser vil være bestemmende for aktelse og foraktelse, inkludering og ekskludering, anerkjennelse og ekskommunikasjon». Og nå er det ikke bare kald krig.
Det stormer mot nettstedet steigan.no. Både i Rødt og i medie-Norge krever de nå i kor tiltak mot alle som har eller har hatt noe med steigan.no å gjøre. Rødts ledelse danser villig etter medienes taktstokk.
Alle medier kan og bør kritiseres, og tjener på det og. Stormen mot steigan.no er voldsommere og mer unison enn vanlig og har nok ulike formål av de mange medgangskritikerne som nå henger seg på popularitetsbølgen. Mest av alt dreier det seg om å kneble og ensrette diskusjonen i samfunnet ved å utstøte og kriminalisere flest mulig opposisjonelle synspunkter. Det er ei utvikling som har begynt lenge før den aktuelle stormen mot steigan.no.
Det er naturlig å se samlinga om denne ensrettinga særlig det siste tiåret som en politisk overbygning av nasjonale og særlig internasjonale økonomiske konflikter. Stormen mot steigan.no passer fint inn i det Wolfgang Streeck i 2016 omtalte som de fortrengtes tilbakekomst. (Legges ut i morgen). De fortrengte er ikke den velutdanna politiske eliten i medier, på universitetene og i partiene. Les mer «Stormen mot steigan.no»
Jan Christensen er redaktør for Nyhetsbrev fra Drammen Nei til EU. I går la han ut dette innlegget på nyhetsbrevet. Han har besøkt Ukraina i 2010 og 2021.
Christensens overskrift er: Majden, Kyiv
Tror du dagens krig i Ukraina har en forhistorie? Eller har den brått oppstått?
Har Den europeiske union, EU, noen rolle i konflikten?
Mens 25.000 demonstrerte mot EU-medlemskap i Oslo i 1994, demonstrerte 100.000 i Kyiv i 2013 mot at det ikke ble noen avtale med EU.
Vår demonstrasjon var for solidaritet, folkestyre og nasjonal uavhengighet.
Hvorfor demonstrerte folk i Ukraina, et land med nær 50 millioner innbyggere, for nærmere tilknytning til EU? Les mer «Jan Christensen: Majdan,Kyiv og EU/Norge.»
Nå er det kniven på strupen: Enten er du en ikke-nølende motstander av Russlands invasjon og en ivrig tilhenger Ukrainas forsvarskamp og av USAs og EUs militære støtte til Ukraina — eller så er du en forkjemper for Putin. Nyanser godtas ikke.
Idealistenes moralske rettskaffenhet er ikke en god drivkraft for å hindre kriger. Rettskaffenheten fører som regel til flere kriger enn en mer realistisk tilnærming til internasjonale konflikter. Skal en forstå hva som skjer, hva det sier om fortida og viktigere, hva dette betyr i dag og for framtida, er det ikke nok med moralske markeringer og politiske og militære bidrag. Som Cecilie Hellestveit har skrivi: «For Norge er utfordringen at vi både må forholde oss til en iskald analyse og en (svært følelsesladet) klar reaksjon.»
Riktige analyserer er avgjørende for dem som styrer verden i dag og handler direkte i konfliktene. Og for oss som arbeider for en politikk som ivaretar norske interesser.
Hva slags krig Ukraina-krigen er blir ikke bestemt av «hvem som begynte når», krigens råskap og hvem som vi mener har rettferdigheten på sin side. Men av vurderinga av summen av alle de virkemidlene alle aktørene har brukt, bruker og kan komme til å bruke. Og da blir påstanden om at det er «en militær angrepskrig mot et mindre land og en befolkning som forsvarer seg» for snevert til å forklare det som har utvikla krigen, det som preger den i dag og som vil avgjøre hvordan fredsavtalen blir. Les mer «Kamp om sjølråderett eller en stedfortrederkrig mellom USA og Russland/Kina på ukrainsk jord?»
26.03.22 skreiv politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Frithjof Jacobsen, i en kommentar at «Den forstokkede antiamerikanisme som har fått så stor plass i debatten er det ingen grunn til å høre på lenger. Det er nå klart at de tok feil. I alt.».
I dag har seniorforsker i Norsk Utenrikspolitisk institutt (Nupi), Julie Wilhelmsen, fått på trykk et innlegg i Dagens Næringsliv der hun «nekter å godta en fordummende og farlig praksis der kritiske spørsmål er forbeholdt diskusjonen av kun noen stater og politiske enheters politikk» og avslutter innlegget med at Jacobsens utfall «hører ikke hjemme i en opplyst avis».
Men Jacobsen har rett, USAs tidligere og nåværende herjinger rundt om i verden kan bare forsvares hvis motforestillinger knebles.
Les mer «DN-redaktør: De tok feil: «I alt.»»
Cecilie Hellestveit skreiv i Dag og Tid 24.12.21 om at nå kom det til å bli Hardt mot hardt i forholdet mellom Russland og Ukraina. Hun var nok mer sannspådd enn hun satte pris på. Dag og Tid-kommentaren blei også gjengitt her på politikus 25.03.22.
I kommentaren sin siterte Hellestveit president Joe Biden som har sagt at «Verda står ved eit vendepunkt». Hun fortsatte:
Gamle alliansar vert fornya, nye pakter vert inngåtte, militære utpostar i ørkenland vert overlatne til andre, og bilaterale avtalar om basar, trening og militære operasjonar hjå perifert viktige småstatar som Noreg vert oppjusterte og utvida.
På russisk side går arbeidet i same retning. Putin nyttar den styrkte posisjonen som Russland mødesamt har bygd opp sidan 2008, til å setje raude strekar rundt moder Russland. Det er hardt mot hardt no.
Om USAs nye strategi:
Alt for tre år sidan signaliserte den nye amerikanske forsvarsstrategien at jihadistar måtte nedprioriterast. Lat terrorkrigane gå sin gang! No gjeld det å halde Kina og Russland (og Iran) i sjakk – teknologisk, økonomisk og militært.
Etter at «Hardt mot hardt» blei til en krig, stilte jeg henne derfor noen spørsmål over epost som hun velvilligst tok seg tid til mellom mange andre gjøremål. I ett av svara uttrykker hun helt klart at «Putin har begått helligbrøde …Det mener vi (meg selv inkludert) er fullstendig uakseptabelt, fordi vi har andre virkemidler enn hodeløs ødeleggelse av liv og samfunn som våre politiske virkemidler her. For Norge er utfordringen at vi både må forholde oss til en iskald analyse og en (svært følelsesladet) klar reaksjon.»
Hun mener også at krigen er en krig på flere nivåer som en mellomstatlig krig mellom Ukraina og Russland, men også er på et på et høyere nivå som «en stedfortreder-konflikt som også må ses gjennom perspektivet USA-Kina.» Som alle kriger nå etter Syria-krigen, mener hun som den franske presidenten at alle kriger nå vil ha slike ulike nivåer.
Grunnleggende er det mange stater som ikke ønsker en verden dominert av USA og Kina, men ønsker en verden delt mellom flere poler.
Ove Bengt Berg
Redaktør
Les mer «Intervju med Cecilie Hellestveit: Går verden mot en to-deling eller en multipolar verden?»
Denne artikkelen av lektor og skribent Sven Røgeberg fra Drammen, har vært lagt ut på Nettavisen og er gjengitt her med hans tillatelse. Mellomtitler merket P er satt inn av Politikus.
Det som interesserer meg er ikke at Vladimir Putin står i en historisk lang russisk tradisjon av eneveldig maktutøvelse med aggresjon utad og represjon innad, men hvorfor det ikke lyktes å bryte denne historiske forbannelsen på 90-tallet.
At Vladimir Putin har vært en populær diktator, må forstås på bakgrunn av den nasjonale ydmykelsen Russland opplevde på 1990-tallet.
Når krigen i Ukraina nå raser, er spørsmålet tilsynelatende enkelt: Støtter vi prinsippet om at alle nasjoner bør få bestemme sin utenriks- og sikkerhetspolitiske orientering uten innblanding fra fremmede makter, eller ikke?
Formulert slikt – abstrakt og apriorisk – er det selvfølgelig bare mulig å svare ja. Les mer «Sven Røgeberg: Putin er ikke Hitler»
Krigen i Ukraina er nå reelt en krig mellom Nato og Russland. Ukrainerne trykker på avtrekkeren, men alt er med vestlige moderne våpen som blir pøst inn i landet. Det hevda Helge Lurås i et foredrag på Litteraturhuset i Oslo 25.03.22. Foredragets tittel var Er tredje verdenskrig mulig? Hva står på spill i Ukraina? Han dro opp et dystert bilde.
Putin står i fare for å gå over i historia som den største taperen i Russlands historie og som den som førte til at Russland ikke lenger kan regnes som en verdensstormakt. Det er et nederlag han personlig ikke kan tåle på grunn av det store strategiske nederlaget det vil være for Russland.
I en sånn pressa situasjon kan Putin bruke atomvåpen. Hvordan håndterer USA det? Det kan fort gå med 100 millioner døde det første døgnet om vi ofrer vår sikkerhet for Ukraina. Og resten hvis alt skal gjengjeldes hele tida.
Gis Russland og Putin forslag om et akseptabelt kompromiss? Et kompromiss vestlige ledere i så fall må påtvinge Ukraina, og et stridslystent europeisk folk. Les mer «Krigen i Ukraina er nå mellom Russland og Nato — Atomkrig en mulighet»
Vendepunktet: Hardt mot hardt no
«Verda står ved eit vendepunkt» uttala den nye amerikanske presidenten, Joe Biden, i mars om den skiftande globale dynamikken. «Vi vil berre klare å fremje amerikanske interesser og halde oppe dei universelle verdiane gjennom å arbeide for å gjere felles sak med våre næraste allierte og partnarar.»
Gamle alliansar vert fornya, nye pakter vert inngåtte, militære utpostar i ørkenland vert overlatne til andre, og bilaterale avtalar om basar, trening og militære operasjonar hjå perifert viktige småstatar som Noreg vert oppjusterte og utvida.
På russisk side går arbeidet i same retning. Putin nyttar den styrkte posisjonen som Russland mødesamt har bygd opp sidan 2008, til å setje raude strekar rundt moder Russland. Det er hardt mot hardt no.
Les mer «Cecilie Hellestveit: Hardt mot hardt. Noreg på veg inn i spagatens tiår.»
Roy Pedersen er leder i Nei til EU, og kommenterer i dette innlegget i Dagens Næringsliv 15.03.22 NUPI-direktør Ulrik Sverdrups krav i en DN-kronikk om at alternativer til EU og EØS ikke skal utredes som vedtatt. Innlegget er gjengitt med Pedersens tillatelse.
Roy Pedersen:
Krigen i Ukraina forårsaker ikke bare ødeleggelse og død, den gir også voldsomme politiske ringvirkninger over hele det europeiske kontinentet.
I en labil og farlig situasjon føler enkelte behov for å binde Norge enda tettere opp mot EU. En av dem er Nupi-direktør Ulf Sverdrup (kronikk i DN 9. mars: Putins krig endrer Europa – og forsterker Norges utenforskap). Han vil helst at regjeringen avlyser eller endrer mandatet for en utredning av andre lands alternative avtaler med EU, slik Hurdalsplattformen foreskriver. Det vil si å utrede fordeler og ulemper med EØS-avtalen målt opp mot britiske og sveitsiske erfaringer.
Ifølge Sverdrup vil det «se umusikalsk ut å utrede norsk frakobling fra Europa».
Nå er vel knapt Storbritannia eller Sveits «frakoblet» Europa, og det vil heller ikke Norge bli med en handelsavtale med EU.
Norges fiskerisamarbeid og fiskeriforvaltning sammen med Russland har i årtier vært en suksess til gjensidig fordel. Det er ingen dristig spådom å hevde at et slikt samarbeid, spesielt nå, ville ha vært langt vanskeligere om vi var del av EU og den felles fiskeripolitikken. Russland og våre felles havområder vil være der også når krigen i Ukraina har opphørt.
Russlands militære offensiv mot Ukraina har fått EU til å fremstå som enhetlig og handlekraftig sammen med USA og Nato.
Ordet «solidaritet» sitter løst i de europeiske hovedstedene, og flyktninger ønskes midlertidig velkommen – såfremt de kommer fra Ukraina. Økonomier som har skrumpet siden forrige store krise og under pandemien, finner nå midler til store våpenleveranser og massiv opprustning, både nasjonalt og på EU-nivå.
Britenes forhold til Russland har vært svært anstrengt gjennom mange år. Under Ukraina-krisen har London ligget foran EU når det gjelder å konfrontere Moskva. For EU er det kanskje en fordel at britene ikke lenger har en regulerende hånd på den felles utenrikspolitikken når unionen en gang skal gjenopprette forbindelsene østover?
Handelspolitisk kan en felles holdning overfor Russland kanskje bidra til å løse de siste flokene som gjenstår før handelsavtalen mellom Storbritannia og EU fungerer optimalt for begge parter.
Hva Sveits angår, har landet tradisjon for å ligge lavt i internasjonale disputter og pleie handelen med EU og andre markeder uten å miste sin selvstendighet. Landet ser ut til å ha lyktes bra med det.
Slik er også Sveits et «fredens hovedkvarter» og Genève sikker og nøytral grunn der stridende parter kan komme til enighet.
Følgelig er det all mulig grunn til å trekke lærdommer og utrede alternativer til EØS og EU-tilknytning i et turbulent Europa. Alt annet er å frakoble seg den politiske virkeligheten på vårt europeiske kontinent.
Framheva bilde hentet fra Nei til EUs hjemmeside:
Om Acer-medlemskapet:
«Når uavhengigheten er definert som fraværet av politiske styringsmuligheter.»
Mens gårdsbruk, gartnerier og organisasjoner har måttet legge ned deler eller hele virksomheten, og næringslivet sliter med enorme strømregninger, kan det være pussig å si at vi ikke har en kraftkrise i Norge. For vi har nok strøm både til husholdninger og næringsliv og til mer grønn omlegging. Fyllingsgraden i skrivende stund er ikke dramatisk lav. Fortsatt produserer vi kraft for 10 – 15 øre kilowatten og kan selge den til sluttbrukerne for 20 – 30 øre, med mulighet til å eksportere et mindre kraftoverskudd. Les mer «Ikke mangel på billig kraft. Men mangel på politikere som prioriterer det norske folk og ikke EU-ledelsen.»
Den politiske stormen som feier over vårt land og i Europa mot Russlands invasjon i Ukraina er som en etterlengta storm i flere tiår mot krigerske invasjoner. Hvis dette nå blir et vendepunkt der «hele Norge» nå begynner å engasjere seg på samme måten mot alle stater som setter i gang angrepskriger, inkludert Norges egne angrepskriger, kan vi få et grunnleggende skifte for krigsmotstand og fred i verden.
Men: Beklager, sett i lys av krigene de siste tretti åra, framstår ikke dagens krigsmotstand troverdig. Dagens storm mot Russland er ikke uttrykk for et prinsipp mot kriger og ikke-innblanding i andre land. Det er heller ikke noe som tyder på at Ukraina-krigen har ført til en helt ny allment akseptert politisk forståelse om at militær innblanding i andre land fra nå av vil bli kraftfullt motarbeida. Prinsippet er fortsatt at våre venner, og Norges politiske ledere, kan invadere og bombe hvem de vil. Det vil vi derimot fortsatt ikke godta at våre utpekte fiender får lov til. Den norske staten vil fortsatt framstille seg som fredens og fredsmeklernes ledende land kombinert med å være tilhenger av «humanitære» kriger på lydig vink fra USA. Vi sender våpen og ikke fredsmeklere til Ukraina.
Denne selektive norske, amerikanske og europeiske motstanden mot andres kriger og for sine egne kriger har et tydelig rasistisk preg. Det er verdens fattige nasjoner med mennesker som ikke er kritthvite i huden som rammes hardest av alle krigene. Les mer «Ikke troverdig krigsmotstand. Gjelder ikke våre egne og våre utvalgte venners kriger. Det er en rasistisk prega krigsmotstand. «
Så blei det krig. Det er det all grunn til å fordømme sterkt. Særlig viktig er en sånn fordømming for det mindretallet som også kritiserer andre kriger med statsødeleggende konsekvenser. Det kan ikke være sånn at en kan operere med doble standarder som at krigen mot Ukraina er bra, men ikke USAs kriger mot Libya og Syria. Eller omvendt, som er det vanlige. Alle disse krigene er imperialistiske kriger. Dagens kriger bygger opp til en ny verdenskrig etter modell fra første verdenskrig; en krig mellom imperialistiske stater som vi må motarbeide og ikke delta i.
Det var Russlands president Putin som tok avgjørelsen om å gå til et omfattende militært angrep, en utvetydig opptrapping. I den krigspsykosen som mediene nå er inne i, er det ekstra brennbart å trekke fram det åpenbare faktum at verken denne krigen eller andre kriger begynte i det en av partenes ledere ga marsjordre. Det er som krigsteoretikeren Clausewitz sa: Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler. Krigsutbruddet er alltid et steg i en lang kjede av aksjoner og reaksjoner. Partene mangler vilje til å forstå den andre. Det var fornuftig at redaktøren av Dag og Tid i lederen sin 8. januar i år å etterlyse «kloke avgjerder». Det kom ingen kloke avgjerder. Ingen hadde noe å gi, og det endte med Russlands ledelse satte sin lit til at det de ikke oppnådde i forhandlinger kan de oppnå med omfattende invasjon i Ukraina. Les mer ««Kloke avgjerder» blei det ikke, det blei en omfattende invasjon»
Det er rikeleg med likelydande innlegg av typen: Eg/me/mitt parti fordømmer invasjonen, men la oss prøve å gå bakom:
Les mer «Olav Randen: Ukraina: Kornkammer og regioner som nye stater»
Statsminister Støre har kalt Russlands innmarsj i Ukraina som noe som vi må helt tilbake til andre verdenskrig for å ha opplevd maken til. Uten å bagatellisere hva som skjer i Ukraina i dag, må det likevel være grunn til å spørre:
Har Støre helt glemt at i 1999, i kortere avstand fra Roma enn Bergen er fra Oslo, så bomba Norge og Nato Jugoslavia — uten FN-mandat? Bare av Norge/Nato-bombinga blei det drept mellom 500-1 600 sivile. Wikipedia skriver om Jugoslavia-krigen: «Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger». Nato bomba også tv- og radiostasjoen i Beograd og den kinesiske ambassaden der. Så når EU-kommisjonens leder sier at dette er en krig helt uten sidestykke og ikke noe som hører til i det 21. århundre, så stemmer det verken for Europas nære fortid for drøyt 20 år sia eller i nåtida. Stikkord for nylig: Vestlig intervensjon i Irak, Afghanistan, Libya, Syria — foruten Jugoslavia.
Av Ove Bengt Berg
Tidligere kriger forsvarer ikke dagens krig
Les mer ««Ikke siden andre verdenskrig»: Har de glemt Natos og Norges bombing av Jugoslavia uten FN-mandat i 1999?»
Så blei det invasjon, og hele arealet til de to østlige regionene blir forsøkt erobra? Tida vil vise. USA, Nato og de europeiske statene rykker ikke inn med soldater og våpen — foreløpig. I stedet satses det høylytt på økonomiske sanksjoner. Men de har hittil ikke nyttet. Sanksjonene innført etter at Russland tok tilbake kontrollen over Krim i 2014, har ikke vært i nærheten av å presse Russland vekk fra Krim. Ingen russere har overhodet tenkt på det, og det kan umulig være noen vestlige statsledere som trur det heller. Hvorfor innfører de sanksjonene da? Er det bare et påskudd til å drive handelskrig?
At Tyskland truer Russland med å slutte å kjøpe gass fra landet, er verst for tyskerne. Les mer «Sanksjoner kan ikke gjenerobre det som tapes i krig. Stanser Russland gasseksporten er det full krise i Tyskland»
Tidligere oberstløytnant Håkon Lutdal har tidligere fått dette innlegget gjengitt på Document.no. Lutdal har hatt lederansvar i Unifil i Libanon, vært landslagssjef i fri-idrett og en god 1500 meterløper. Han har også vært kommunaldirektør i Drammen kommune og sjef for Statens kantiner. Innlegget gjengis med Lutdals tillatelse. Avsnittet om Israels okkupasjon av Palestina var ikke med i innlegget på Document.no. Mellomtitler og illustrasjoner er satt inn av politikus.no.
NATO fra 1949 til i dag
Forsvarsalliansen NATO ble dannet i 1949, ved at tolv land den 4. april undertegnet den såkalte Atlanterhavspakten. Angrep på et medlemsland anses som angrep på alle, på hele alliansen. I dag består organisasjonen av 30 land, og har beveget seg milevis vekk fra den opprinnelige pakten, og kan best betegnes som intervensjonsorganisasjon, og et apparat skreddersydd for fremskutt forsvar av USA, landet som har militære baser i 150 land, selvfølgelig også i mange NATO-land, deriblant Norge. Dess nærmere den russiske grense dess bedre. Les mer «Den nordatlantiske forsvarsalliansen – en saga blott»
Hovedbudskapet som hamres inn i Norge om Ukraina-konflikten er at det bare er én skyldig: Én enkelt person, Russlands president Vladimir Putin personlig. Det har vært hevda i årevis. Men en konflikt har aldri bare én aktør.
Før en går inn på «hvem som slo først», og «hvem som sa hva når», er det grunn til å oppsummere hva denne striden mest har vist seg å handle om: Nemlig om USAs kontroll over Europa. Mer enn at Russland vil markere at nå får det være nok innringing og økende styrkeoppbygging rundt Russland. President Biden presser USAs interesser på Europa der de europeiske statene har andre interesser og setter samtidig fredsprisvinneren EU i en hjelpesløs skammekrok.
Vi går inn i ei ny historisk tid, i ei førkrigstid: «Krigen mot terror er et tilbakelagt stadium, og en ny æra av offensiv stormaktsrivalisering er i gang.» Les mer «Ukraina: Dreier seg om USAs kontroll over EU»
09.05.2015 var det stor feiring i Moskva med militærparade. Det som Sovjet, og i dag Russland, omtaler som seieren i den store fedrelandskrigen; seieren over Hitlers Nazi-Tyskland. Med fravær av de vestlige lederne. De mener Russland nå fører en aggressiv militær politikk som i strid med folkeretten truer sine naboer, og at tilstedeværelse ville være å slutte opp det de kaller Russlands aggresjon. Høyres forsvarspolitiske talsperson, Regina Alexandrova, oppsummerer sitt og Vestens syn slik i Klassekampen 7. mai i år: «Russlands militære aggresjon, anneksjonen av Krim og destabiliseringen av Ukraina sprer usikkerhet gjennom hele Europa». Omtrent som SVs landsstyre mener.
Meningene er samstemte blant Europas statsledere, og nesten alle journalistene: Russland er nå blitt Europas aggressive stormakt som truer freden og tryggheten i Europa. Norges militære etterretningssjef, generalløytnant Kjell Grandhagen, sa 03.09.14 at vi står overfor et Russland som «har stormaktsambisjoner i Europa». Klassekampens redaktør karakteriserer 30.08.14 Russlands handlinger som «Høyt spill» med tanke på erobringa av Krim og den aktive støtten til opprørerne i Øst-Ukraina. Les mer «Lyst på krig, eller bare behov for?»
Det var virkelig svung over Politiets sikkerhetstjenestes presentasjon den 11. februar av den nasjonale trusselvurderinga for dette året. PST presenterte et nyord i norsk offentlighet: Antistatlige overbevisninger. Begrepet finnes ikke i Store norske leksikon eller i vitenskapelig litteratur om politikk. Det brukes alt nå som et skjellsord, på linje med «populisme» og «konspirasjonsteorier». Det må komme fra utlandet. Det passer også med at det i Vesten ikke finnes sjølstendige nasjonale politiske overvåkings- og spioneringsorganer. De er kopla sammen i et fellesskap for gjensidig åpenhet seg imellom for utveksling av hemmeligheter, leda av CIA og Mossad, uavhengig av egen stats politiske ledelse. I Danmark sitter lederen av overvåkingspolitiet fengsla fordi han er mistenkt for å ha avslørt at USA bruker danske ressurser til «målrettet spionasje mot høytstående politikere og embetsfolk i Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike.» Anklaga for å vise unasjonal holdning ved å avsløre utenlandsk spionasje!
Statens overvåkingsorganer virker som om de forstår at vi lever i en førkrigstid der de imperialistiske stormaktenes interesser ikke kan løses uten en omfattende krig. Samtidig i Vesten fører regjeringene en splittende politikk som øker motstanden mot politikken deres. Rikdommen blir skeivere fordelt, avstanden mellom regjeringene og folk som utsettes for politikken, blir større og plattformer for dialog forsvinner. Det er langt fra at flertallet reiser seg i opprør mot de ansvarlige for denne politikken, men uorganiserte opprør, små bål, har starta.
De statlige overvåkingsorganene har sin viktigste oppgave i fellesskap i hvert sitt land å arbeide for at alle opprør og tilløp til opprør knuses som «antistatlig» og at den nåværende politikken kan fortsette. Men da må de gå av hvis den tidligere «antistatlige» politikken blir den nye «statlige»? Les mer «PST er styrt av CIA og Mossad — Utvider skjellsorda med «antistatlig»»
Dette innlegget er henta fra Odd Handegårds innlegg på sin Facebook-side Myter i norsk politikk (energi, klima, minoriteter m.m.). Hans konklusjon er: «Det er ingen grunn til å tro på politikernes tilsynelatende «ønskemål» om at lave strømpriser skal prioriteres. Energipolitikkens mål er tvert om høyere strømpriser.»
Debatten i NRK den siste uka om nye energipolitiske tiltak (særlig havvind og strømpris), var preget av argumenter som ikke henger sammen. Debattene var så ille at dersom jeg hadde gitt en saklig og korrekt framstilling av hva som ble sagt på Dagsnytt 18 på onsdag og i programmet «Debatten» på torsdag til personer som ikke hadde sett programmene, ville jeg ikke blitt trodd.
Les mer «Odd Handegård: Det grønne energiskiftets mål er faste høyere strømpriser»
Det viktigste med Jens Stoltenberg som sentralbanksjef, er ikke at det er en bevisst tilrettelagt tilsetting. Men at vi får Norges ledende høyreorienterte politiker i en stilling han indirekte har varsla at han skal omgjøre til den i praksis økonomisk styrende stillinga i Norge — over både regjeringa og Stortinget.
Allerede på tilsettingsdagen kom han med en programerklæring om denne utvidinga av sentralbanksjefens rolle. Der kan han fortsette å fjerne tidligere demokratisk styring over offentlige bedrifter som statens oljeselskap og med reformer som foretaksmodellene for sjukehus. Han skal fullføre nedskjæringene av pensjonene som han begynte med i regjeringene sine og sørge for at stadig mindre av oljepenga brukes på varige norske infrastrukturinvesteringer. Han skal gjøre det med den innsikten og den kompromissløse gjennomføringsevnen han har utvikla gjennom et livslangt politisk liv som heldagspolitiker, og som han nå har spissa enda mer med erfaringene som en politisk hærfører for USAs militære offensiv mot den kapitalistiske konkurrenten Russland. Innsatsen som Nato-sjef var nettopp et vilkår for å få jobben.
Situasjonen er svært lys for fullføring av Stoltenbergs høyreorienterte politiske livsmisjon. Jonas Gahr Støre var sekretæren for utarbeidinga av Stoltenbergs offensive høyrereformer og som Erna Solbergs regjeringer fulgte opp. Dagens statsminister var og blir fortsatt Stoltenbergs reelle underordna.
Det at vi får en aktiv politiker til å utnytte en offentlig posisjon til å gjennomføre sitt personlige politiske felttog er et eksempel demokratisk svekkelse — et eksempel på politikkens retrett. Politikkens retrett var karakteristikken fra Maktutredninga fra 2003, og det betyr at de demokratisk valgte politiske organene mister eller får svekka sin mulighet til å styre. Som når sentralbanksjefen nå i sterkere grad skal bestemme rammene for den økonomiske politikken Stortinget kan føre. Les mer «Politikkens retrett: Høyrevridd sentralbanksjef vil styre Stortinget og regjeringa»
Sverre Sivertsen (rådgiver i Motvind Norge) og Jan Emblemsvåg (livsløpsanalytiker/NTNU Ålesund) hadde 04.02.22 et innlegg i Stavanger Aftenblad med overskriften Kabelavtalene må reforhandles. 7. februar i år stod det samme innlegget i Norsk debatt Nettavisen under overskriften Strømprissjokket: Vi kan ikke stole på energimyndighetene. Sivertsen har tidligere i mange år vært med i konsernledelsen i NVE.
De framhever at avtalene med EU ikke er hogget i stein, at de kan sies opp og derfor bør de sies opp for å ivareta norske interesser. Industrien kan like lite som med høye strømpriser fortsette med ustabile priser.
For mer enn tjue år sia sa den tyske miljøvernministeren at strømprisene ikke skulle stige med mer enn ti kroner i måneden, og slike løfter ble gjentatt av tilhengerne av Acer i Norge. Kan vi stole på slike løfter?
Innlegget til Sivertsen og Emblemsvåg er gjengitt her med tillatelse. Overskrift og mellomtitler er satt inn av politikus.no.
Red., politikus Les mer «Varig ustabile kraftpriser om ikke kabelavtalene reforhandles «
Å betale bidrag til felles oppgaver — etter evne — er noe som alle kjente samfunn praktiserer. Vi trenger mat og bolig, helsevesen, skoler og felles omsorg og en grunnleggende infrastruktur. I Norge betaler vi i tillegg for en mengde andre velferdstiltak, som til fysisk fostring gjennom idrettsbevegelsen. Noen få av disse som får offentlig støtte til tilrettelegging av idrett, blir nasjonale og internasjonale helter som vi ser opp til. Det er en kombinasjon av offentlig tilrettelegging, frivillig gratis dugnad, biologiske forutsetninger og psykisk evne til konsentrasjon og egeninnsats som bidrar til slike stjerner. Vi har hatt mange idrettsstjerner som har vært takknemlig for den fellesinnsatsen som har lagt til grunn for deres egen innsats og suksess. Bjørn Dæhlie hører ikke til dem.
I tillegg er det viktig å nevne at det bare er en mindre del av statens skatteinntekter som kommer fra skatt vi betaler av lønn og pensjoner, som betales etter evne; progressiv skatt. Rundt 70 prosent av all statlig skatteinntekt kommer fra indirekte skatter som moms og avgifter. Sånn skatt betales likt av alle, enten vi er fattige eller rike. Jo mindre inntekt vi har, jo mer brukes på skatt. At rikingene klager på formuesskatten er frastøtelig. De har likevel svimlende mye mer penger til disposisjon enn vanlige folk.
Som Helge Leonhardsen skriver på Facebook:
«Det er det norske fellesskapet som har vært med og hjulpet fram bl.a. Bjørn Dæhlie. Det er både usolidarisk og æresløst det han gjør, når han nå flytter til Sveits, fordi han ikke vil bidra til det norske fellesskapet. Ferdig snakka!»
Rødts stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson skriver på Facebook«– Det finnes to typer mennesker: De som tror de har klart alt de har gjort helt selv, og de som er kloke nok til å forstå at uten fellesskapet så er man ingenting. Bjørn Dæhlie tilhører dessverre første, og dermed også siste sort. God tur til Sveits, kom aldri tilbake!»
Mats Kvaløy-Bjørbakk, rådgiver i Fagforbundet, leder i byutviklingskomiteen for Arbeiderpartiet i Bydel Gamle Oslo og sentralstyremedlem for Kristne Arbeidere, la ut denne kommentaren til Bjørn Dæhlie 02.02.22, og er her gjengitt med hans tillatelse.
Trump pekte ut retninga: Kina er problemet! Kina er skyld i USAs forfall! Kina må stanses! Tross så forhatt Trump er blant statsledere, politikere og journalister, så har linja hans fått fullt gjennomslag. Også Norge med det humanitærpolitiske komplekset, og tilsvarende i USA og Europa, er aktivt med i kampen mot Kina. Den økonomiske og politiske kampen mot Kina er utvida til sportsnæringa, og mot OL i Kina.
Kritikken mot enkelte stater for sportsvasking, avleda av hvitvasking, er treffende, men brukes selektivt. Bare mot land som ikke hører med på Vestens side i den internasjonale økonomiske rivaliseringa om råvarer og markeder mellom imperier med stor militær slagkraft.
Anklagene om menneskerettighetsbrudd er det ideologiske grunnlaget som gjør at krig kan startes, sjøl om den reelle årsaken er ofte er en helt annen. Kritikken mot at Kina nå arrangerer OL må sees i det lyset. Les mer «Sportsvasking: Motstanden mot Kina-OL, et ledd i USAs kamp for fortsatt verdensmakt»
Den tyske forbundskansleren Scholz truer med «en høy pris» ved en russisk innmarsj i Ukraina. Utenriksministeren, fra det krigsvillige grønne partiet, Baerbock, presiserte trusselen med at Tyskland har en rekke mulige tiltak klar, som å stenge den nye Østersjøledningen Nord Stream 2 (som også Trump pressa sterkt på for). Avisa WELT AM SONNTAG derimot frykter at Putin skrur av olje- og gasstrømmen. «Tyskland lever av enorme mengder energiimport fra Russland — ikke bare gass. Å håpe på erstatning fra andre stater er å la seg lure», skriver avisa.
Trusler må være troverdige for å virke. Den tyske trusselen om å stenge tilgangen av fossile råvarer fra Russland til seg, er ikke troverdig. Det er bare en tom trussel.
I fjor fikk Tyskland 46 prosent av gassen, 28 prosent av råolja og 14 prosent av kullet de brukte fra Russland.
Denne mengden er uerstattelig fra andre stater, Norge inkludert. Hvordan kan tyskerne tro at å stenge tilgangen av russisk olje og gass utgjør en tysk trussel overfor Russland, når virkeligheten er motsatt? Det er nærmest utenkelig at ikke både den tyske og den russiske ledelsen veit dette. Les mer «Tyskland — helt avhengig av russisk gass, olje og kull — truer Russland med å ikke kjøpe mer!»
I siste nummer av Dag og Tid skriver Cecilie Hellestveit en troverdig kommentar om årsakene til at Putin har sendt tropper til Ukraina og har krevd Ukrainas ikke-medlemskap i Nato avtalefesta. Om spillet er aldri så høyt, skriver Hellestveit at det kan vise seg å være et sjakktrekk, bokstavelig talt med en «gaffel» (to brikker er angripi, og en må ofres). Putin bidrar til å synliggjøre og forsterke motsetninger innad i Vesten, der de sentrale europeiske maktene ikke er interessert i krig. Og får ikke Putin varig ro fra en mulig trussel fra Ukraina, kan Putin i stedet få ro på Russlands sørlige flanke, fra Kaspia-statene ved at de kan bli demilitarisert. USA risikerer en omfattende krig mot Iran om de ikke velger rett.
Det er faktisk mulig å se hva denne konflikten dreier seg om hvis en ikke legger det moralsk-fordømmende og krigsagiterende synet til ledende norske og europeiske journalister til grunn. Motsetninger som har utvikla seg og som ikke lar Vesten slippe unna med noen tap for å holde på det de synes er viktigst. Les mer «Putin, smartere enn norske journalister forstår»
Det er friheten for ethvert land til å velge de militærallianser og våpen de vil, som Biden og Stoltenberg nå er så overlykkelig over at også kubanerne og venezuelanerne nå endelig har valgt etter flere tiårs nøling. Det skal ikke være sånn at mektige naboer bestemmer hvilke land en mindre nabo kan gå i allianse med og hvilke våpen det mindre nabolandet skaffer seg. For USA har det vært veldig viktig å understreke at raketter som kan nå alle byene i USA med atomvåpen, har vært svært viktig å si at er et stort fredens framskritt for ikke bare Cuba, men hele verden. Nå kan alle gjøre som de vil uten hensyn til hva naboene mener. USA er stolt av det arbeidet særlig Natos Stoltenberg har pressa på for at ikke bare skal Bulgaria, Georgia, Ukraina, Litauen osv kunne ruste seg opp mot Russland. Det gjelder selvfølgelig også USAs naboer, Cuba, Venezuela, Mexico osv.
Det norske pressekorpset er i ekstase over denne utviklinga, fordi dette er noe som de har arbeidd så intenst for i tiår og først nå oppnår. Det er derfor innkalt til festmiddag med fasan i Stortingets presselosje som det virkelig smaker kråke av!
Skjedde dette nå? Nei, selvfølgelig ikke. Men å ta USA, Nato og enkelte EU-land på ordet, og de toneangivende journalistene i Norge og i Vesten på ordet, da kunne dette vært virkeligheten. Det motsatte er tilfelle. Les mer «Biden og Stoltenberg jubler for Cubas og Venezuelas frie valg: Har valgt seg russiske, kinesiske og nord-koreanske atomraketter og soldater — og deres olje og gass!»
Hanne Mellingen og Helge Skrivervik starta for lenge sia Mellvik-rapporten. Hun med ledelse og organisasjonspsykologi som fag og han med bakgrunn i utviklinga av dataprogrammer som Unix fra California. For ikke-datanerder har Mellvik-rapprten vært et viktig medium for å forklare på en enkel måte hva som skjer innen dataverdenen og vurdere kommende trender. Nå har Mellvik-rapporten skifta navn til myMAYDAY.com, og har fortsatt massevis av forståelig forklaring på hva som skjer for oss som kan lite om utarbeiding av algoritmer osv.
25.01.22 skreiv de om Bitcoin. Det er jo interessant. For hva er det med Bitcoin, kan vi kjøpe is og boliger med Bitcoin? Er det noe lurt å bygge anlegg landet over for å produsere Bitcoin? Sløser det ikke dobbelt som mye med energi som en fossil bilmotor? Verre enn kullkraft, mener Nordeas Robert Næss.
Kommentaren om Bitcoin er gjengitt med myMAYDAYs tillatelse. Etter innlegget kommer myMAYDAYS sjølmelding.
Red. politikus.no Les mer «Bitcoin som batteri?»
Til Dagbladet 24.01.22 sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes at «Norge har deltatt i en mislykket krig der 170 000 mennesker er drept og millioner drevet på flukt». «Rødt er lei av at regjeringer som drar Norge inn i USA og NATOs tvilsomme kriger med løfter om demokrati og menneskerettigheter løper fra ansvaret når krigene mislykkes og lar ofrene i stikken». Moxnes mener det er avgjørende at regjeringa gjør alt den kan kan for å beskytte dem som nå er i fare etter Talibans maktovertaking. Moxnes krever «knallharde krav» for å beskytte alle deler av opposisjonen.
Det er veldig merkelig at en nasjon som har tapt en krig, inviterer vinneren av krigen til seg for å stille krav til vinneren! Det er intet mindre enn ny verdenshistorie!
I går ba FNs generalsekretær Antonio Guterres om at «De økonomiske sanksjonene som hindrer nødvendig hjelp til afghanerne, må fjernes». Mens det viktigste for statsministeren vår er å si at møtene med Taliban i Oslo «ikke er noe skritt i retning av anerkjennelse: Helt klart nei, sier Støre til NTB.» Men hvem mener Norge styrer i Afghanistan om ikke Taliban?
Hvorfor er Taliban i Norge når regjeringa ikke anerkjenner Taliban?
Jack Gustavsen Wang hevder i et innlegg på Facebook at det handler ikke «om «bistand» eller «nødhjelp», det handler om å betale amerikanernes gjeld. Vi gjør USA en tjeneste og betaler et lite avdrag på gjelda, mot å beholde statusen som verdensmestere i snillhet». Wang skriver han fylles med vemmelse, inntil vi krever at USA betaler krigserstatning til Afghanistan og frigjør penga USA har stjålet fra staten Afghanistan.
Wangs innlegg på Facebook gjengis her med hans tillatelse. Politikus har satt inn mellomtitler. Les mer «Norge smisker for USA: Taperen inviterer seierherren for å stille krav til han!»
Helge Lurås og Resett hører til dem som det ikke skal lyttes til, men utstøtes og foraktes. Mener utstøtingskulturens aktivister: De som mener de har absolutt monopol på den eneste mulige sannheten. Men alle som har noe fornuftig å melde, bør slippe til orde. Noen ganger også dem med synspunkter som det er grunn til å være sterkt uenig i.
Lurås har bakgrunn som utenrikspolitisk kommentator. Politikus var til stede på et debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 24.10.2011 der Lurås og Erling Borgen debatterte mot Aps Espen Barth Eide om norsk deltaking i krigen mot Afghanistan. Lurås var imot. Han er også imot den vestlige «strategisk[e] arroganse med militær intervensjon på Balkan, i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og andre mindre områder, samt en ekspansjon av NATO østover mot Russlands grenser». Kommentaren til Lurås fra 25.01.2022 er en motvekt mot den vestlige Nato-fortellinga og er gjengitt her med tilltalese fra Lurås.
Red. politikus.
Helge Lurås:
Det er ettervirkningen av Vestens overmot, naivitet og idealisme etter den kalde krigens slutt og det militær-industrielle kompleks’ grådighet som nå tydeliggjør seg i Putins rasling med sablene langs Ukrainas grenser. Les mer «Helge Lurås, Resett: Grensene for Vestens ekspansjon»
Den 20. januar i år uttalte Høyres Nikolai Astrup at Solberg-regjeringa «ikke kunne forutse at det skulle bli så høye strømpriser». Aps energipolitiske talsperson da medlemskapet i Acer blei vedtatt i Stortinget, Espen Barth Eide, ville helt sikkert sagt det samme. Nå har vi de høye prisene, og det er ikke kortvarig, det er langvarig. Og vi blir styrt av prisene i Europa.
Acer og utenlandskablene som gir oss disse høye strømprisene, er nok de politiske beslutningene i moderne tid som har størst negativ betydning for norske privathusholdninger, næringsliv og andre strømforbrukere.
Astrup framstiller seg som uvitende og dum, og hans meningsfeller med, men de fører «bare» en politikk som er til fordel for europeerne og til ulempe for norske innbyggere og vårt næringsliv. At strømprisene for norske forbrukere og norsk næringsliv blir høye, er ikke noe de overhodet har brydd seg om. Det viktigste er å komme med i EU og tjene Europas interesser, ikke å ivareta norske interesser. Med løfte om internasjonal innflytelse — hvis Norge underkaster seg.
Høyre, AP og alle EU-tilhengerne har hatt kjempesuksess — hittil. Høye strømpriser er for dem en ikke-sak. Men sprekker trollet deres av de høye strømprisene? Les mer «Vedtak med størst negativ virkning for folk og næringsliv etter krigen: De tenkte bare på å komme med i Acer/EU – brøy seg ikke om at strømprisene kunne bli høye»
De høye strømprisene er krevende for mange, og det er oppmuntrende at det var de
monstrasjoner i 12 byer i går med protester og krav til politikerne. Politikerne har all grunn til å frykte både mistillit, opprør og krav om en annen grunnleggende politikk. Fagforeninger fra hele landet demonstrerte med 53 faner foran Stortinget, og andre har demonstrert med krav om 50 øre makspris for 1 kilowatttime. Politikere fra Ap, Høyre og Venstre sammen en direktør i NHO og forbundsledere var enige: De høye strømprisene er et problem. Og hva med det som Odd Handegård har skrivi: «Hovedspørsmålet står sjelden på dagsorden: Integreringen av norsk elektrisitet under EUs forvaltning»? Jo, de som kjempa for innmelding i Acer og EUs energidirektiv tok opp EU og sa: EU-tilknytninga er ikke aktuelt å røre! Stein Lier Hansen fra NHO sa at «markedet må styres». Hvem skal gjøre det; Ap, Høyre og EU-kommisjonen?
De høye strømprisene er ikke bare en stor kortvarig kostnad for folk og norsk næringsliv. De blir varige om ikke vi kommer oss ut av EU/EØS, Acer og får skrinlagt den ideen som klimaaktivistene alt begynt å praktisere for å gjøre Norge til en koloni underlagt EU for levering av billig råvare som elektrisitet til europeisk næringsliv.
Jo før jo heller motstanden mot strømprisene heves opp til å bli en motstand mot årsaken, roten av ondet — EU, EØS og Acer-avtalene — vil strømprisene bli varig høye og uten norsk kontroll. I stedet for seigpining: Ut av EØS og Acer! Les mer ««Vannkrafta er vår»: Skal vi da fortsatt gi styringa til EU — for å endre været?»
Nei til EU i Drammen tar i nyhetsbrevet sitt 15.01.2022 for seg Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm». Over en halv million er medlemmer i denne gruppa. Nyhetsbrevet, som redigeres av Jan Christensen, tar for seg politikken denne gruppa står for. Christensen konkluderer med at «Press gjennom Facebokgrupper, partier, organisasjoner og enkeltmennesker, samt aksjoner som kan få ned strømprisene, er viktige. Minst like viktig er å ta «ondet» ved roten: Å fjerne årsakene til høye strømpriser, deriblant manglende nasjonal kontroll over strømmen. Hvis ikke frykter vi at motstanden nå bare blir et blaff». Den gamle problemstillinga altså: Et problem løses ved å gå roten av ondet, finne årsaken for å unngå at det samme gjentar seg.
Innlegget er forkorta og to mellomtitler satt inn av politikus.no. Les det originale nyhetsbrevet her.
Les mer «Høye strømpriser: Årsaken er viktigere enn sosialhjelp!»
Dagsavisen kjemper nå ikke bare for Stoltenberg som ny sentralbanksjef, men også for at hijab skal bli sett på som et kvinnefrigjørende plagg. Tidligere har Dagsavisen jobba for at kvinnelig omskjæring skal bli sett på som et harmløst tiltak, og at motstanden mot kvinnelig omskjæring bare er et uttrykk for vestlig rasisme. Nå har Rawdah Mohamed og Jirde Ali satt i gang en offensiv for hijab som kvinnefrigjørende tiltak. Kjetil Rolness har tatt til motmæle på Facebook, mens Dagsavisen på lederplass forsvarer kampen for hijab som å være å stå «opp for feministiske og humanistiske prinsipper».
Lily Bandehy avviser at hijaben er uttrykk for sjølstendighet og kulturell tilhørighet. Hijab sletter kulturell tilhørighet, hevder Bandhy. Og viser til den historiske bakgrunnen for hijab da en ekstrem retning innen islam, Brorskapet, i 1928 fant opp hijaben. Og av den grunnen pålegges hijaben å bli brukt av de muslimske regimene i dag.
Hijaben skal framheve at bærerne av hijab er mer ærbare enn andre, og mer verdt som kvinner — på menns vilkår. Menn lokkes med 72 jomfruer hvis de dør i strid for islam, men kvinner får ingen menn når de dør for islam. Merkelig at det ikke er noe poeng for Rawdah Mohamed og Jirde Ali og Dagsavisens Hege Ullstein.
Bandehy viser til henrettelsene, torturene og fengslinga av kvinner i muslimske land og særlig i Iran får når de ikke bruker hijab, og hun stiller seg helt uforstående til at de som har kjempa for likestilling og feminisme i Norge og har kritisert kristendom i flere hundreår har skånt islam for religionskritikk og har «bidratt til en enorm fremvekst av det konservative islam og bruk av hijab her i Norge».
Lily Bandehy skriver debattinnlegg for Nettavisen, og dette innlegget den 12.01.22 er gjengitt med hennes tillatelse. Noen mellomtitler og en del uthevelser er gjort av politikus.no.
Ove Bengt Berg, redaktør politikus.no
Tidligere har journalist Kjetil Rolness sparket i gang debatten om hijab-bruk i et innlegg på Facebook, hvor han svarer på et innlegg i Dagsavisen.
Han skriver: «De er tøffe. De er rå. De dekker til håret sitt etter gammel religiøs skikk for ikke å tiltrekke seg menns seksuelle oppmerksomhet. Og de framstilles som feministiske forbilder i en «moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis» som mottar 30 millioner årlig i statsstøtte». Les mer «Lily Bandehy: Hijabs formål og praksis er å markere kvinners underordning»
Stoltenberg og hans elitekamerater vil ikke tape kampen om sentralbankjobben hans. Et tegn på at situasjonen nå er blitt vanskelig er at politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit 15.01.22 går ut med et flammende forsvar for Stoltenberg.
At Støre erklærer seg inhabil er bare en formalitet. Alle statsrådene veit hva sjefen ønsker og kan ikke uten en høy kostnad gå imot Stoltenberg.
Utlysingsteksten er endra fra forrige gang og tilpassa Stoltenberg, det er uformelle møter mellom maktmennesker som vil gi «sin mann», en tidligere regjeringssjef, ansvaret for en statsetat. Det er nytt i Norge for en regjering å skaffe seg makt med å belønne en partivenn for lang og tro tjeneste med en så høy stilling, men det er det ikke i mange dysfunksjonelle bananstater rundt om i verden. Kostnaden for både Ap og Sp bør bli høy om han får jobben, og kanskje stemmer Stortinget imot Stoltenberg, som et knepent mindretall gjorde mot en annen Ap-politiker som blei sentralbanksjef i 1994.
Les mer «Å gi Stoltenberg, kongeørnen, Noregs Bank-jobben, lukter det bananrepublikk av»
I dag skal det være dagen da regjeringa i en konferanse reelt vedtar å utnevne Jens Stoltenberg i statsråd fredag som sentralbanksjef. Det får Støres regjering litt pepper for nå, og et flertall i Stortinget er imot. Det kan nok gå over som sak, men vil bidra til å svekke den generelle tilliten til politikerne. Utnevnelse av kameraten til Støre — han som åpna vegen inn i sentrale politiske verv i Norge for Støre — er ikke den eneste saka Støres Ap/Sp-regjering har å stri med. Ekstra strenge tilfeldige koronatiltak, høye strømpriser og Ap i fylkene som overkjører Senterpartiet for å beholde Høyres reformer kommer i tillegg til sannsynlig Stoltenberg-utnevning.
Støre har ikke uflaks med å få så mange kriser for regjeringa samtidig i starten. Det er Støres egen politikk i dag og hans tidligere vedtatte politikk som innhenter han. De høye strømprisene er en følge av en politikk han har kjempa gjennom akkurat som de manglende sjukehussengene.
Det viser seg nok en gang, det er ikke bare å ha gode eksamenskarakterer, i dette tilfellet i politikk fra sjølveste Sorbonne-universitet i Paris. Politikk er som et eget håndverk og som ikke så lett læres på et universitet. Støre er et godt eksempel på det. Les mer «Ikke bare Stoltenberg-jobben: Støre oppsøker krisene»
Før eller siden blir det krig, skreiv Anders Grindlia Romarheim fra Forsvarets høgskole i en kronikk rett før jul. I årets første lederartikkel skriver redaktøren i Dag og Tid i at «Kloke avgjerder trengst». Og tidligere general Robert Mood mener at vi må slutte med demoniseringa av Russland, og lære av gode og dårlige erfaringer av fredstiltaka etter de to verdenskrigene.
Kloke avgjerder trengst, men finnes det noen ledende politikere i Norge som tenker på annet enn å oppfylle den svekka stormakten USA sine uttrykte og tenkte ønsker? Les mer «Nato mot Russland: Er «kloke avgjerder» mulig?»
I Dag og Tid var det i desember 2021 fleire artiklar av Rune Slagstad, presentert som Punktnedslag i norsk samtidshistorie. Artiklane var ein omarbeidd versjon av føredraget som Rune Slagstad heldt ved lanseringa av boka Mine dannelsesagenter. En politisk idéhistorie tidlegare i haust.
I den andre artikkelen skreiv Slagstad om Utholing av demokratiet. Undertittel i den artikkelen var «NAV-skandalen har retta søkjelyset mot eit demokratisk ustyrt, elitejuridisk maktmiljø rundt Statsministerens kontor og Regjeringsadvokaten». At det finst eit slikt «ustyrt, elitejuridisk maktmiljø» i Noreg er tvillaust. Det finnast eit nasjonalt ustyrt, elitejuridisk maktmiljø, og den eliten i EU-kommisjonen som overstyrer norske lover og forskrifter i trygdesaker. Det er ikkje ein NAV-skandale, men ein EØS-skandale når EU tek til seg retten til å styra vilkåra. Uansett kva ein meiner om trygdelover, nivået for ytingane og straffar for å bryta vilkåra for dei, må det grunnleggjande vera at det er norske folkevalde som skal avgjera det, ikkje EU-kommisjonen. Dette skriv eg om i eit innlegg i vekas utgåve av Dag og Tid, og som eg legg ut her. Les mer «Ingen NAV-skandale, men en EØS-skandale»
De høye strømprisene faller ikke plutselig ned fra himmelen. De er et resultat av en bevisst politikk gjennm mange tiår. Det som er hovedpoenget med tilrettelegginga av salget av norsk strøm til Europa med utenlandskablene, er at Norge blir et uviktig marked for oss. Europas stormakter er prioritet én. Med å gi fra oss retten til å beholde tilstrekkelig norskprodusert strøm til en gunstigere pris enn verdensmarkedets pris, gir vi fra oss en grunnleggende viktig nasjonal råvareressurs.
Våre politiske ledere har gjennom tiår klart å utvikle Norge til en europeisk koloni. Å ikke sikre vår egen strøm billig til næringslivet og alminnelig velferd, som et oppbygd nasjonalt konkurransefortrinn, er det hittil viktigste eksemplet på at vårt dominerende politiske sjikt klarer å gjøre Norge til en koloni for europeiske stormakter og EU-kommisjonen.
Den aktuelle høye strømprisen har som sin viktigste årsak «Det grønne skiftet» som skal være nødvendig på grunn av klimaet. Som et ledd i det grønne skiftet i Europa og i verden er målet at Norge skal bli en uselvisk koloni som en strømleverandør for hele Europa, på bekostning av norsk næringsliv og gode norske levekår. Les mer «Strømprisene: Norge har solgt seg som en koloni»
Til VG nett, oppdatert 31.12.2021, uttaler direktør for Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, at «vi vet for lite om tiltakene som brukes, og hvilke konsekvenser de har.» Heller ikke veit beslutningstakerne, regjeringa, noe om tiltaksbyrden, hevder Stoltenberg. Både tidligere helseminister Bernt Høie og hans statssekretær har tidligere sagt det samme.
Det er som hevda her på politikus.no tidligere i flere innlegg: Regjeringas politikk er basert på ideologien «Tenk på et tiltak». Regjeringene handler i panikk og uvisse, og er heller ikke interessert i å vite nøyaktig hva som virker veid opp mot forutsigelige konsekvenser.
Det er vanskelig å forstå at ikke tilliten til politikerne svekkes nå det går opp for flere at det bare er tiltak gjennomført på «tenk-på-et-tiltak»-ideologien. Og merkelig at lederne for bedriftenes organisasjoner opprettholder tilliten deres ved bare å godta alt regjeringene kommer med — på sine medlemmers bekostning. Les mer ««Tenk på et tiltak»: Også FHI-direktøren innrømmer at ingen veit noe om tiltakas virkninger og byrder»
Påstanden om at Russland og Sovjet er i ferd med å angripe oss, har vært en norsk «sannhet» fra 1820. Invasjonen lar vente på seg. Men påstanden har bare vært ment som et argument i innenrikspolitisk kamp, særlig om økonomiske ressurser. Russland og Sovjet er to ganger angrepi, av både Napoleon og Hitler. Og innringes i dag. Norsk deltaking i et Nato-angrep mot Moskva er mer sannsynlig enn et russisk angrep på Norge.
I dag dyrkes fortsatt frykten for Russland i Norge — med et formål å underkaste Norge enda mer under USA. Om det ikke er grunn til å frykte russisk angrep på Norge, er det grunn for de vestlige imperialistmaktene til å bekymre seg for russiske internasjonale framganger både med politiske og militære midler. Særlig det økende samarbeidet med Kina og disses samarbeid med viktige asiatiske stater. Russland har satt foten ned for Vestens framstøt etter Sovjetunionens fall, og Mikhail Gorbatsjov støtter og er fornøyd med motstanden Nato nå har fått. Les mer «Mens vi venter på Russland ……»
Natos generalsekretær, tidligere statsminister Jens Stoltenberg, sier han har fått beskjed («blitt oppfordret») om å søke på stillinga som sjef for Norges Bank. Av hvem? Den som ga han jobben som Nato-sjef? Hans tidligere underordna, nå statsminister, Jonas Gahr Støre?
Tidligere partileder Stoltenberg, han som Støre har alt å takke for at han har både partileder- og statsministerjobben, kommer som sentralbanksjef til å styre over statsminister Støre. Statsministeren blir sentralbanksjefens sekretær. Og sentralbanksjefen blir de politiske kommentatorenes yndlingssjef, den de lytter til i alle politiske spørsmål. Les mer «Statsministeren som sentralbanksjefens sekretær»
At korona i sine mange mutasjoner er et virus, og smittsomt og for noen dødelige — som alle andre virus — er det ikke tvil om. Og at det finnes vaksiner mot virusets ødeleggende kraft — som kan virke litt bra foruten alvorlige bivirkninger — er også tilfelle. Likevel blir nordmenn smitta og sjuke trass i at 88 prosent av alle nordmenn over 18 år er vaksinert. Vaksinene hindrer oss ikke mot å bli smitta, å smitte andre og bli sjuke og innlagt på sjukehus.
At mye av Norge må stenges ned trass i at 88 prosent over 18 år og nesten alle over 65 år er vaksinert, er et bevis på at vaksinene ikke virker som vaksiner skal. Les mer «Verdenshistorias dårligste vaksiner: Livsvarig tablettkur i sprøyteform. «
For skriver du på Resett kan jobben være i fare. Sa redaktør Helge Lurås under Klimarealistenes konferanse om ytringsfrihet i Oslo 22.11.2021. Han viste til 30-40 henvendelser fra skribenter hos han som ba om at det de hadde skrivi på Resett måtte bli sletta fra Resetts nettside. Det sier noe om ytringsfrihetens kår i Norge i dag. Både jobb, særlig på universitetene, og anseelse er i fare om en velger å gjøre meningene sine kjent der en slipper til. Og ikke lar seg avspise med å få innleggene sine i de etablerte medienes papirkurver.
Politikus 