Forholdet mellom Israel og Tyskland er spesielt. Wolfgang Streeck skriver i et essay offentliggjort 05.12.2024 om «de uforutsette politiske utfordringene og begrensningene som en tysk stat som hadde valgt å være etterfølgeren til Det tredje riket, sto overfor». Og fortsatt står overfor — i økende grad.
I essayet gjengitt her viser Streeck til at Tyskland er bygd på Vest-Tysklands institusjoner som valgte å bygge sin stat på nazistiske tjenestemann som hadde overlevd krigen.
Internasjonalt er det bare to stater i verden som støtter Israel, legger Streeck til grunn.
Streeck vokste opp på 1950-tallet med tidligere nazistiske lærere som skrøyt av Israel som bygde opp et samfunn der det blei påstått at det ikke fantes noen andre innbyggere fra før.
Den nymarxistisk (?) inspirerte tyske filosofen Jürgen Habermas (95 år) er nå en politisk aktivist for Israel. Han setter likhetstegn mellom Hamas angrep 7. oktober 2023 og nazistenes jødeutryddelser, og at det derfor ikke finnes noen grenser for Israels rett til gjengjeldelsesstraff for angrepet 7. oktober 2023.
For Tyskland samles de ubegrensa fullmaktene til Israel i to nærmest statsforfatningsmessige påstander:
For det første: «Israels rett til å forsvare seg» i betydninga: det finnes ikke grenser for Israels råskap.
For det andre: «All kritikk av Israel er rasistisk — antisemittisk».
Tysklands sjølvalgte totale underkasting av enhver israelsk handling uavhengig av dens grusomhet, skyldes et forsøk på å frikjenne seg fra nazistenes jødeutryddelser.
Politikus.

Wolfgang Streeck:
Tysklands statsidentitet: Å forsvare Israel

Original overskrift:
A matter of state: The politics of German anti-anti-Semitism

[Det innledende avsnittet der Streeck forklarer utgangspunktet for eassayet og grunnlaget sitt, refereres her:
Forholdet mellom Israel og Tyskland er spesielt. Heidrun Friese har skrivi i et essay om de psykologiske sidene om dette forholdet. Friese vurderer påstandene om tyskerne som et «Tätervolk», et folk av forbrytere. Nær betydninga av å utøve folkemord med jødehat som begrunnelse.
Wolfgang Streeck bruker Frieses essay om dette til å skrive et essay som kommentar til Friese med en politisk vurdering av dette forholdet. Om «de uforutsette politiske utfordringene og begrensningene som en tysk stat som hadde valgt å være etterfølgeren til Det tredje riket, sto overfor». Og fortsatt står overfor — i økende grad.

Så fortsetter Streeck:]

Vest-Tyskland knytter seg til Israel i 1949
Da Forbundsrepublikken ble grunnlagt av de tre vestallierte i 1949, måtte dens første forbundskansler, Konrad Adenauer, styre med det som den betingelsesløse kapitulasjonen hadde etterlatt av den nazistiske drapsmaskinen. Det fantes knapt noen andre, verken på konservativ eller sosialdemokratisk side, som visste hvordan de skulle lede et departement, en etterretningstjeneste, et politikorps, en domstol eller en urettferdighet, om man vil. Adenauer, en troende katolikk som nazistene forgjeves hadde forsøkt å finne i sine ulike skjulesteder, blant annet i et kloster, utnevnte en mann ved navn Hans Globke, forfatter av den offisielle kommentaren til Nürnbergs raselover fra 1936 (Nürnberger Rassegesetze), til sjef for sitt kanselli.

USA og Israel – Vest-Tysklands redning
Adenauers fremste mål var likevel å få Vest-Tyskland anerkjent som en ekte nasjonalstat blant andre — ingen Morgenthau-løsning på «det tyske spørsmålet»! — og å unngå en forening med den sovjetiske okkupasjonssonen, noe som kunne ha ført til den nøytraliseringa av Tyskland som Sovjetunionen krevde.

Adenauer visste at hans nye stat trengte en annen ny stat, Israel, og dens amerikanske støttespillere. Han hadde flaks at det i Israel fantes David Ben Gurion, en som også trengte venner, en politisk realist som Adenauer, i en alder av 63 år bare ti år yngre i 1949 enn Adenauer, som allerede var 73 da han ble forbundskansler. For Ben Gurion var kontinuitetene mellom den vesttyske staten og det nazistiske riket ingen grunn til ikke å forholde seg til den til gjensidig fordel. I åra som fulgte — begge hadde posisjonen fram til 1963, og da Ben Gurion gikk av noen måneder før Adenauer — tok han ikke anstøt av at Forbundsrepublikken ikke offisielt anerkjente Israel som stat, av frykt for at araberstatene som svar ville anerkjenne Den tyske demokratiske republikk [DDR, Øst-Tyskland]. For deretter måtte  Vest-Tyskland bryte de diplomatiske forbindelsene med dem, i samsvar til den såkalte Hallstein-Doktrinen som Adenauer sjøl hadde innført.

Vest-Tysklands nazistiske arv
Det er ikke lett å si nøyaktig hva som foregikk i de første åra mellom Israel og Forbundsrepublikken i triangelet mellom Washington, Tel Aviv og Bonn. Vest-Tysklands nazistiske arv blei snart tilgitt, i hvert fall av USA. USA var glad ikke bare for å samarbeide med folk som Globke. Også et annet eksempel, Reinhard Gehlen, sjefen for den vesttyske utenlandsetterretningstjenesten, som fra 1942 til 1945 hadde vært sjef for Fremde Heere Ost (Foreign Armies East), det tyske militærets etterretningstjeneste.¹ USA hadde også blitt venner med den nazistiske rakettforskeren Wernher von Braun, som de flyttet til Texas sammen med teamet hans. De hadde alle vært opptatt helt til krigens siste dager med å bygge en mirakelrakett for Hitlers endelige seier, V2, og hadde i den forbindelse arbeidet ihjel tusenvis av tvangsarbeidere i en underjordisk fabrikk. von Braun blei seinere den berømte sjefen for det amerikanske romfartsprogrammet.

Israel og det tyske naziproblemet
Nøyaktig hva Forbundsrepublikken gjorde for å få Israel til å glemme hvem de hadde med å gjøre, veit vi ikke. Vi veit heller ikke om USA alltid var klar over hva den vesttyske staten gjorde for Israel. Framtidige historikere må for eksempel finne ut om de tyske ambisjonene på 1960-tallet om å skaffe seg en atombombe, som til slutt ble stoppet da Nixon og Kissinger i 1969 fikk Tyskland til å undertegne ikkespredningsavtalen 2. I all hemmelighet ble Tyskland hjulpet av Israel — et annet land som tidlig var ivrig etter å skaffe seg atomvåpen. I motsetning til Tyskland hadde Israel tilgang til Sør-Afrikas uranforsyninger. Landet burde også ha hatt mer enn noen få kjernefysikere som kunne samarbeide med tyske kolleger, og noen av dem var tyskutdanna.

Skjønnmalinga av Israel
Bygd på ubebodd land
For Vest-Tyskland var det viktig å være en pålitelig støttespiller for Israel, sjøl om mye av støtten forblei skjult, og det var viktig å få offentligheten til generelt å føle seg velvillig innstilt til den nye jødiske staten. Ved å skape et positivt bilde av Israel som land, slik at det å støtte landet framsto som en selvfølge, sjøl uten referanse til fortiden.

På 1950-tallet i Tyskland dukket det opp foreninger for kristent-jødisk samarbeid i byer og tettsteder, organisert av lokale katolske og protestantiske menigheter. I skolene på slutten av 1950-tallet, lenge før Auschwitz-rettssakene, ble det vist filmer om livet i kibbutzen, og israelerne blei rost for å ha forvandla ørkenen, som de arabiske nomadene hadde etterlatt ufruktbar, til produktivt jordbruksland der de dyrka appelsiner og annen deilig frukt og grønnsaker. Lærere som var tidligere nazister, husker denne skribenten [Streeck], var fulle av beundring for Israels medborgersoldater: Alle måtte tjenestegjøre, også kvinner; det fantes ingen militærnektere, blei det hevda. Militærtjenesten tok lang tid, og treninga var krevende. Det som seinere ble kjent som Holocaust, blei knapt nevnt, og Nakba blei heller ikke nevnt. Tyskerne fikk i hovedsak vite at staten Israel var blitt grunnlagt på ubebodd land, litt på samme måte som USAs ekspansjon på 1800-tallet inn i de endeløse ubebodde områdene vest for Appalachene.

Jødedrapene
Først kjent i Tyskland på 1960-tallet
Slik skulle det selvfølgelig ikke forbli. Med Eichmann-rettssaken i Jerusalem i 1961 og Auschwitz-rettssaken i Frankfurt i 1963-1965 blei det tyske folkemordet på de europeiske jødene langsomt allment kjent, og en blei tvingi til å ta opp spørsmålet om hva Tysklands nazistiske fortid betydde for landets demokratiske nåtid og framtid.

Kort tid etter seksdagerskrigen i juni 1967, da Israel erobra Sinai, Gazastripen, Vestbredden og Øst-Jerusalem, begynte den tyske opinionen om Midtøsten å bli splitta. Dette fortsatte etter Yom Kippur-krigen høsten 1973 og med de stadig flere indikasjonene i kjølvannet av krigen på at Israel forberedte seg på å annektere de erobra landområda.

Rasering av palestinske bosettinger
Undergravde Israel-sympatiene
I åra som fulgte, kom

• de jødiske bosettingene i de okkuperte områdene,
• ødeleggelsen av palestinske landsbyer og gårder med bulldosere,
• massefengslinga av palestinere
• invasjonene av Libanon i 1978 og 1982 (sistnevnte kalt Operasjon Fred for Galilea),
• den voldelige undertrykkelsen av den første intifadaen fra 1987 til 1993 og
• de mange liknende hendingene og utviklingstrekk som fulgte,

til å undergrave de pro-israelske sympatiene, særlig på den tyske venstresida. Til slutt reiste alt dette spørsmålet om det nye demokratiske Tyskland skyldte staten Israel ubetinga støtte som soning for massedrapene på jøder under nazistene.

Israel: Oslo-avtalene aldri aktuelle
Ikke fred, men bare militær seier
Da det på 1980- og 1990-tallet gradvis, men åpenbart tydelig blei klart — seinest etter drapet på Yitzhak Rabin i 1995 — at Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 var helt uaktuelle — alt ved presentasjonen av dem. Israel ville aldri akseptere en tostatsløsning, men i stedet sette sitt håp om ei framtid som jødisk stat. Ikke til en forhandla fredsløsning, men til militær overlegenhet, kolonialisering og annektering av de okkuperte områda og apartheidliknende undertrykking i landet.

 USA og Tyskland —
Israels eneste allierte
For Tyskland er Israel=Tyskland
Da den internasjonale fiendtligheten mot Israel eskalerte, særlig i det globale sør, økte presset på Tyskland, både fra Israel og USA, for å intensivere deres støtte til Israel. I dag er Tyskland i praksis Israels eneste gjenværende allierte, bortsett fra USA. Med Israels overlevelse på spill i en stadig mer sannsynlig neste krig i Midtøsten, så den tyske regjeringa seg tvingi til å revidere tolkninga si av lærdommen fra Det tredje riket — sitt postfascistiske statsgrunnlag.³

Mens den tyske statens moralske forpliktelse etter nazismen opprinnelig var å støtte både folkeretten og den jødiske staten Israel, blei balansen nå forskyvi i favør av Israel og på bekostning av folkeretten. Fra en universell til en særegen nasjonal tolkning av Tysklands historiske gjeld.⁴  Den vurderinga konkluderte med at Tyskland blei tvingi til å støtte Israel.

Atomvåpenkapable ubåter til Israel
Samtidig tok den tyske staten en av de mest betydningsfulle strategiske beslutningene i alliansen med Israel. Mellom 1997 og 2000 leverte Tyskland tre atomvåpenkapable ubåter av den såkalte Dolphin-klassen til den israelske marinen, etter Gulfkrigen i 1990-1991, som Tyskland hadde nekta å delta i. For to av ubåtene betalte Tyskland omtrent halvparten av kostnadene, mens den tredje blei betalt i sin helhet. Tilsynelatende som kompensasjon for at tyske kjemikaliefirmaer angivelig hadde solgt kjemikalier med dobbelt bruksområde til Irak på 1980-tallet. Ytterligere to ubåter, av en oppgradert versjon (Dolphin II), blei bestilt i Schröder-regjeringas siste måneder og levert i 2014 og 2015, etterfulgt av ytterligere én i 2019. Ytterligere tre oppgraderte ubåter skal etter planen leveres mellom 2027 og 2029, også disse delvis finansiert av Tyskland.

Israel som atomvåpenmakt
De seks Dolphin-ubåtene som er i bruk i dag, er Israels eneste. Sjøl om Israel og Tyskland ikke kommenterer temaet, tas det for gitt at Israel har rusta opp sin ubåtflåte for ubåtavfyrte kryssermissiler (kalt «Popeye Turbo»[«Skippern» Turbo]) med kjernefysiske stridshoder. Israel har verken bekrefta eller avkrefta at landet er en atommakt, men det er kjent at landet har alt som trenges i den såkalte kjernefysiske tripoden. For land-, luft- og sjøbaserte bæresystemer.
Diskusjonen om Israels krigføring nevner nesten aldri landets status som atommakt. Det er imidlertid vanskelig å tro at Israels bemerkelsesverdige uforsonlighet overfor krav, inkludert amerikanske, ikke har noe med landets kjernefysiske kapasitet å gjøre. At det en viktig faktor som forklarer Israels fravær fra militær moderasjon, mindre ambisiøse krigsmål og diplomatisk konfliktløsning. En særlig betydning må være Israels ikke-lokaliserbare ubåter som kan avfyre kjernefysiske missiler fra et hvilket som helst sted i Middelhavet eller Det indiske hav for Israels særegne uforsonlighet.

«Tysklands historiske plikt»
«Kritikk av Israel=antisemittisme»
For å støtte Tysklands økende pro-israelske holdning politisk, var det nødvendig å øke innsatsen for å selge den inn til den tyske offentligheten. På bakgrunn av radikaliseringa av den israelske politikken mot en tostatsløsning, særlig i de okkuperte områdene, må dette ha framstått som alt annet enn enkelt. Å bare bekjempe en truende Israel-kritikk med offentlig pro-israelisme blei åpenbart ansett som utilstrekkelig. Kampen mot en voksende Israel-kritikk  som kunne hindre Tyskland i å gjøre for Israel det Israel og USA anså som Tysklands historiske plikt, krevde at anti-israelismen i den offentlige bevisstheten blei identifisert med anti-semittismen. Den påståtte sjukelige hangen til folkemord som hadde gjort Tyskland til en holocauststat.

«Judenhass»
Avsky mot Israels Gaza-drap = morderisk ønske om å drepe jøder
Det blei tidlig, men langsomt,  gjort forberedelser på å sette likhetstegn mellom avskyen for den israelske nykolonialismen i de okkuperte områda i Palestina med et morderisk ønske om å drepe jøder. Avskyen mot Israels handlinger i Gaza var et ønske — som for menneskehetens skyld — måtte undertrykkes med alle midler. Sjøl i starten av Gaza-krigen var det fortsatt offisielle og kvasi-offisielle forsikringer å høre om at Israel-kritikk, hvis den blei uttrykt på riktig måte, ikke nødvendigvis var antisemittisk. Et knapt år seinere har antiisraelisme og antisemittisme blitt slått sammen til Judenhass (jødehat).

Det er interessant å vite hvor i regjeringsmaskineriet slike semantiske strategier blir utvikla og implementert. Kanskje med hjelp av ekspertisen til PR-firmaer i privat sektor? Det som fører til at for eksempel ingen i mediene, verken offentlige eller private, tør å si «Hamas» uten det karakteriserende tillegget «radikal-islamist». På samme måte som ingen tør å si «israelske myndigheter» med tillegget «radikal-zionist».

Israels rett til å eksistere – ubegrensa utvidelse
Tysklands identitetsgrunnlag
Israels stadig mer hemningsløse avvisning av folkeretten og den tyske statens urokkelige støtte til «Israels rett til å eksistere», uansett hvilke grenser landet måtte ønske, hadde ikke vært et stort tema i den tyske offentligheten før Gaza. Likevel begynte de offisielle forsøkene på å hevde at misnøyen med at Israel ga opp støtten til en tostatsløsning skyldtes anti-semittisme. Det etterhvert som konsekvensene av radikaliseringa av israelsk politikk og samfunn, ikke bare for palestinerne, men også for Tyskland som Israels nest viktigste allierte, langsomt trengte inn i den offentlige bevisstheten.

Debattene blant intellektuelle teller lite i Tyskland, i motsetning til for eksempel i Frankrike. Makthaverne blei likevel stadig mer bekymra for enhver offentlig manifestasjon av «Judenhass» [jødehat] slik det var definert. Særlig der motstanden mot Israels politikk for en énstatsløsning truet med å bli til motstand også mot Tysklands vilkårsløse støtte til den. Byråkratier kjenner ingen følelser; de føler seg ikke følelsesmessig tynget av slagord som «Fra elva til havet/Palestina skal bli fritt» som ropes i tyske gater. Men den offentlige opinionen er et problem som må korrigeres, om nødvendig med kraft, hvis den potensielt kan forstyrre den tyske statens identitetsgrunnlag.

«Fra elva til havet» ligger for nær Likuds program fra 1977, som lover at «mellom havet og Jordan vil det bare være israelsk suverenitet», eller som Netanyahu uttalte i august 2023: «Hele landet Israel, inkludert Vestbredden, er det jødiske folkets hjemland. Dette er vårt land. Dette er vår nasjon. Ikke-israelere kan bo her og vil ha individuelle rettigheter, men de vil ikke ha en nasjonal rett eller rett til selvbestemmelse som et folk.»⁵

Det som er antisemittisk i munnen på noen, vil i munnen på andre måtte selges til offentligheten som et legitimt uttrykk for «Israels rett til å eksistere» — et kunststykke som kan kreve at en beskytter den riktige énstatsløsninga ved å fjerne talsmennene for den gale énstatsløsninga fra den siviliserte politiske diskursen — eller, for den saks skyld, ved å sette dem i fengsel.

Habermas — en Israel-aktivist
En ledende rolle for nedleggelsen av det tyske sinn blei initiert, av alle mennesker, av filosofen Jürgen Habermas. Gitt hans status, er det på sin plass å diskutere hans inngripen i detalj. En drøy måned etter 7. oktober 2023, da Israels ødelegging av Gaza var i gang, utstedte Habermas, sammen med tre medhjelpere, «En erklæring», som han kalte den, om «solidaritetsprinsipper»⁶ , og satte dermed opp en formidabel skremsels- og fordømmelsesmaskin klar til bruk for å karakterisere enhver som kalte et massedrap for et massedrap. Som forfatter av en «teori om kommunikativ handling» som gjorde muligheten for demokrati og politisk rasjonalitet basert på eksistensen av en offentlighet som tillot «herrschaftsfreie Kommunikation» (best oversatt som «sensurfri kommunikasjon»), etablerte Habermas seg som portvokter for det tyske offentlige rom. Ved å trekke røde, eller brune, linjer for politiske ytringer, klare til å bli håndheva av staten.

I første avsnitt av erklæringa snakker Habermas om et «an Grausamkeit nicht zu überbietenden Angriff der Hamas», i ordrett oversettelse «et angrep fra Hamas som ikke kan overgås i grusomhet». Noe som i Habermas’ egen engelske oversetting reduseres til «Hamas’ ekstreme grusomhet». Den tyske originalen antyder at det Habermas kaller «Israels svar» umulig kan være mer grusomt, om ikke annet så fordi det opphøyer Hamas’ grusomhet til samme nivå som nazistenes grusomhet. ⁷ Deretter erklæres det videre i erklæringa at Israels «gjengjeldelse» er «prinsipielt rettferdiggjort», og lar den bare bli diskutert med hensyn til utførelsen; det er spesielt ingen omtale av folkeretten som begrenser lovligheten av gjengjeldelse som sådan. I denne ånden definerer følgende setning at resultatene og virkeligheten er uteslutta fra enhver legitim debatt om det israelske «svaret»: «Til tross for all bekymring for den palestinske befolkningens skjebne, …, glipper vurderingsstandardene fullstendig når Israels handlinger tilskrives folkemorderiske hensikter.»

Israels rett står over alt annet?
Det tredje avsnittet dreier seg om antisemittisme, og innledningsvis slås det fast at «Israels handlinger rettferdiggjør på ingen måte antisemittiske reaksjoner, spesielt ikke i Tyskland» (mindre i andre land?). Etter å ha sagt det åpenbare — «de grunnleggende rettighetene til frihet og fysisk integritet samt til beskyttelse mot rasistisk ærekrenkelse er udelelige og gjelder likt for alle» — avsluttes uttalelsen med en mystisk siste setning: «Alle de i vårt land (ikke andre steder?) som har dyrket antisemittiske følelser og overbevisninger bak alle slags påskudd (… die antisemitische Affekte und Überzeugungen hinter allerlei Vorwänden kultiviert haben…) og nå ser en kjærkommen anledning til å uttrykke dem hemningsløst («ungehemmt»), må også rette seg etter dette.»

Slurvete språk kan være et strategisk verktøy. Grensene for ytringer (Volksverhetzung, oppfordring til hat) er i Tyskland fastsatt i straffeloven, men det er tydeligvis ikke disse som er ment her. I tråd med den beryktede IHRA-definisjonen [Den internasjonale organisasjonen til minne om Holocaust-organisasjonen med 34 medlemsland] fra mai 2016⁸ definerer Habermas antisemittisme som et sett av «følelser og overbevisninger» som, sjøl om de vanligvis «dyrkes» (?) hjemme i stuene, kan komme til syne i form av fordømmelser av de israelske massedrapene i Gaza og antydninger om at slike drap kan utvikle seg til, eller faktisk allerede utgjør, et folkemord.

Habermas dømmer om folkemord
Men hvem avgjør om en slik antydning, hvis den framsettes, er et uttrykk for «kultivert» antisemittisme i det skjulte eller ikke? Hvordan skiller Habermas og hans med-inkvisitorer et forslag om at Gaza-krigen er et folkemord, framsatt av en anstendig mann eller kvinne, fra det samme forslaget fremsatt av en antisemitt, hvor førstnevnte skal ha adgang til den siviliserte politiske diskursen og sistnevnte skal utelukkes, gitt at det som gjør antisemitten til antisemitt — hans eller hennes «bak alle slags forstillelser» hemmelig «kultiverte … følelser og overbevisninger» — ikke lett kan observeres av lekfolk?

Svaret er ganske enkelt at en slik distinksjon ikke er mulig, så løsningen i praksis, om ikke i teorien om kommunikativ handling, er å slutte å leite etter tegn på antisemittisme i observerte anti-israelske ytringer. Men for enkelhets skyld å ta slike ytringer i seg sjøl som tegn på antisemittisme. Vi kan være sikker på at denne typen avbyråkratisering av «ytringsfrihetsproblemet» vil bli likt hos tjenestemenn i alle slags statlige etater. Disse vil være takknemlige overfor filosofen for å ha gitt dem et hendig verktøy til å dømme dem som ikke er i tråd med statens ideologiske fundament for å ha «dyrka» uakseptable statsundergravende «følelser og overbevisninger». Samtidig passer det godt at Habermas’ fordømmelsesmaskineri ikke åpner for forsvar til dem som anklages for antisemittisme fordi de mener at den israelske oppførselen under Gaza-krigen er å betrakte som folkemord. (Argumentet «Noen av mine beste venner er jøder», er neppe nok).

For å unngå å gå i Habermas-fellen vil de som har kritiske synspunkter på den israelske staten og den tyske statens «solidaritet» med den og USA i forbindelse med massedrapene i Gaza, måtte holde kjeft. For å være på den sikre sida. De vil avstå fra [Habermas´] «kommunikative handling» og nekte å bidra til en habermansiansk felles løsning etter kollektiv fornuft i Midtøsten og i Tyskland.

Ikke alle leser mesterfilosof Habermas. Men mange er i posisjon til å hindre ytringer, som potensielle sensurister i interesseorganisasjoner, statsbyråkrati og medier, på universiteter, teatre og museer. De må være glade for å slippe å diskutere med statens mesterfilosof om hvorvidt det kan være i samsvar med forfatninga [grunnloven] i et liberalt demokrati å undertrykke kritisk debatt om Israels måte å hevde sin «rett til å eksistere» på. Inkludert Tysklands vilkårsløse støtte til Israel.

Kaldhjerta tyskere overfor palestinerne
I utlandet blir det ofte registrert hvor merkelig ufølsomme det tyske samfunnets reaksjon er på massakrene som finner sted for øynene på dem i Gaza. Og, i økende grad, i Libanon. Hvor lite den tyske offentligheten ser ut til å bry seg om sitt lands ugjenkallelige tap av hardt opptjent respekt, om ikke kjærlighet, rundt om i verden, prisen for å opptre med sin israelske allierte i samsvar med det tyske helteidealet fra Middelalderen (Nibelungentreue). Det finnes faktisk ikke noe annet land som er så apatisk taust som dette i møte med Gazas redsler — ikke engang, og i hvert fall ikke, USA, den eneste gjenværende støttespilleren til Netanyahus énstatsløsning. Det er vanskelig å tro at dette skulle skyldes en djupfølt og utbredt skyldfølelse over nazistenes folkemord. Mye mer sannsynlig er det en angst for å bli ekskludert fra den offisielle tyske kollektive skyldfølelsen, med velsignelse fra de høyeste filosofiske kretser.⁹

Tyskerne følger ordre
En armada av Israel-støttespillere
To særegne trekk ved det tyske samfunnet synes særlig relevante her. Det ene er en velutvikla tysk evne til å forutse hva staten måtte ønske, sjøl før staten faktisk ønsker det, til å følge en ordre før den er gitt, til å ta som en ordre det som er erklært å bare være en anbefaling. Den andre er et tett nettverk av statlige institusjoner og sosiale organisasjoner, tett forbundet på tvers av sektorer, som reduserer Luhmanns «funksjonelle autonomi» for sosiale delsystemer til en absurditet. Blant dem en armada av antisemittisme-kommissærer i lokalsamfunn, delstater og nasjonale myndigheter, på universiteter og, som vi snart kan forvente, i det offentlige kringkastingssystemet. Assistert av Tysklands statlige kontor for beskyttelse av forfatningen (BfV) og en mengde statsfinansierte anti-antisemittiske ikke-NGOer. Alle utstyrt med kvasi-offisiell status av en rekke juridisk uimotståelige kvasi-lov-«resolusjoner» fra Forbundsdagen – en enorm hårrørsaktig understruktur for statlig inntrengning i samfunnet. Dette brukes til å kommunisere til offentligheten hva slags samfunn staten ønsker og trenger å få på plass.¹⁰ Her er det mye forskning som venter på å bli gjort.¹¹

Tillatt gjengitt av Wolfgang Streeck.
Oversatt fra engelsk av Politikus.no.
Uthevinger og mellomtitler av Politikus.

Fotnoter

1. Gehlen ble sittende på sitt kontor, støttet av sine amerikanske sponsorer, helt til Willy Brandt som utenriksminister i den første store koalisjonen (1966-1969) våget å sparke ham i 1968.
2. Nærmere bestemt i november 1969, noen dager etter at Willy Brandt var blitt tatt i ed som forbundskansler. De tyske atominteressene ble særlig representert av kristeligdemokraten Franz-Joseph Strauss, som under Adenauer var minister for spesielle oppgaver (1953-1955), for atomsaker (1955-1956) og for forsvar (1956-1962).
3. Ordet ble første gang brukt i denne sammenhengen av forbundskansler Angela Merkel i en tale til Knesset i 2008.
4. I løpet av prosessen endret det offentlige minnet om nazistenes massedrap seg betydelig. Ofrene for regimet, som ikke hadde noen stat til å tale deres sak, ble nesten helt glemt etter hvert som nazismen ble identifisert med, og redusert til, antisemittisme. Men nazistene var også antiromer, og drepte mellom 500 000 og 1,5 millioner av dem, avhengig av anslag. 5 millioner av dem, avhengig av estimater som er enda mer usikre enn annen statistikk over nazistenes grusomheter; anti-invalide, med mellom 275 000 og 300 000 mennesker som ble drept under det såkalte T4-«eutanasiprogrammet» mellom 1939 og 1941, for å eliminere «lebensunwertes Leben» og «unnütze Esser»; anti-polakker og anti-russere, der polakker og russere utgjorde majoriteten av de 300 000-500 000 Zwangsarbeiter som døde av mishandling og sult i regimets våpenfabrikker; anti-tysk, med rundt 40 000 tyske statsborgere som ble dømt til døden av tyske domstoler og henrettet i løpet av regimets 12 år for desertering eller hva som helst som ble regnet som kriminelle handlinger; antikommunistisk, med et konservativt anslag på 30 000-40 000 kommunister, ikke få av dem jøder, som mistet livet i regimets fengsler og leirer; anti-homoseksuell-anti-alt som ikke passet inn i azienes syke ideer om hvem som hadde rett til å være et medlem i god anseelse av deres ariske Herrenrasse.
5. Henviser til Israels nasjonalstatslov som ble vedtatt i 2018.
6. Deitelhoff, Nicole, Rainer Forst, Klaus Günther og Jürgen Habermas, Grundsätze der Solidarität. Eine Stellungnahme. 13. november 2023. https://www.normativeorders.net/2023/grundsatze-der-solidaritat/.
7. Å sammenlikne israelske grusomheter med nazistenes grusomheter i stedet for Hamas’, kan være en forbrytelse i tysk lov; se § 132 i straffeloven, StGB – som imidlertid neppe er lesbar selv for profesjonelle jurister.
8. «Antisemittisme er en bestemt oppfatning av jøder, som kan komme til uttrykk som hat mot jøder.»
9. I tillegg kommer selvsagt den vanlige akademiske opportunismen. For en særlig slående case study, se S.B. & A.M. (2024). Om det tyske samfunnets generelle mottakelighet for «moralsk panikk», se della Portas (2024) dyptpløyende analyse, med et vell av bisarre detaljer.
10. For en første oversikt, Streeck (2024).
11. Men helst ikke av Forschungsinstitut Gesellschaftlicher Zusammenhalt (FGZ; forskningsinstituttet for sosial samhørighet). Instituttet ble opprettet av forbundsregjeringen i 2020 og finansieres av vitenskapsdepartementet med 10 millioner euro per år, med forskningsprosjekter fordelt på og lokalisert ved åtte universiteter, og med alle de tre Habermas-adjutantene i ledende posisjoner.

Referanser

Della Porta D. (2024). Moralsk panikk og undertrykkelse: Antisemittismens omstridte politikk i Tyskland. Partecipazione e Conflitto, 17(2), 276-349.

S.B. & A.M. (2024). Å miste akademisk integritet til fordel for hvitvasking av den israelske hæren i de okkuperte områdene. AURDIP Association des Universitaires pour le Respect du Droit International en Palestine. Publisert 10. oktober 2024. https://aurdip.org/en/losing-academic-integrity-in-favor-of-whitewashing-the-israeli-army-in-the-occupied-territories/

Streeck W. (2024). Antikonstitusjonell. Anmeldelse av «Verfassungsschutz: Wie der Geheimdienst Politik macht» av Ronen Steinke. I London Review of Books, vol. 46(16), 15. august 2024.

Framheva bilde:
Israels nære forhold til Tyskland:
Foran Berlins rådhus oktober 2024
Foto: OBB/Politikus

Oppdatert 23.012.2024 kl 16.40.
Dato for offentliggjøring lagt til. 

Du kan få nye innlegg på Politikus
gratis inn på epostkontoen din
ved å fylle ut epostadressen din i rubrikken under.