Her kan du lese en lengre fortelling om politiske hendinger jeg har deltatt i: 

De aller fleste av oss lever livet i «de navnløses hær». Vi lever ikke særlig bemerkelsesverdige og minneverdige liv for andre enn våre aller nærmeste, før vi forsvinner unevnt i historias malstrøm av små og store hendinger. Som meg. Livet mitt har vært ganske alminnelig. Men siden jeg driver et nettsted, og bloggen handler om politikk, forsvarer jeg å referere litt av det jeg har drivi med av politikk. Som en bakgrunn, kanskje, for hva jeg mener og skriver. Derfor min historie om påmeldt til å ville noe.

«Fordi jeg er interessert i politikk»: «Politikk er å ville noe».
Det må ha vært i siste klasse på gymnaset, da han som var rødrusspresident for hele Oslo (Kyrre Haugen Bakke), på veg inn til en time, deltakende nok spurte om hva lille jeg skulle gjøre etter gymnaset. – Studere statsvitenskap, svarte jeg. Da han syntes det var et litt merkelig svar, begrunna jeg valget med «Fordi jeg er interessert i politikk». Og politikk har det blitt en del av opp gjennom livet mitt. Som et middel til å oppnå noe politisk, en samfunnsendring — eller bevaring av noe. Ikke for å studere hendelser på kjølig uengasjert avstand. Men i Olof Palmes ords ånd: «Politikk er å ville noe».

Aldri blitt «politiker», en som er sentral i et parti eller i en folkevalgt forsamling
Likevel har jeg ikke blitt politiker i betydning av heltidspolitiker og en med mange offentlige politiske verv. Jeg har ikke vært i nærheten av «premielista». Å bli SFs representant i Majorstua sosialutvalg i 1968 var en lovende start, men det har bare ført til en periode som bystyrerepresentant i Drammen fra 1988-1992 og to år på heltid som redaktør for Rød Valgallianses medlemsavis Opprør fra 1994-1996.
Det har likevel blitt mye frivillig arbeid i idrettsbevegelsen, friluftsorganisasjoner, politiske organisasjoner og partier, i fagforeninger og i boligsamvirket. Ofte med i aksjonskomiteer. Og skribentvirksomhet. For enkle «brødsaker», men også for en «bedre verden», et bidrag til «dristig … skape en himmel her etter sin egen skikk» som Rudolf Nilsen skreiv. Men også vel så mye tid på familie, arbeid, idrett og ganske alminnelige fritidssysler — og altfor mye virkesløst angreverdig tidsfordriv.

Familiebakgrunn
Verken fattern eller muttern var politisk aktive. Fattern var politisk interessert, fra før de ble gift. Muttern avskydde politikk, hun hadde vokst opp med en far som var en svært aktiv fagforeningsmann som omgikkes mange sentrale LO- og Arbeiderparti-politikere i Bergen. Det ville muttern vekk fra, hun drømte om livet i Oslo, Oslo vest og Høyre. (Som tenåring bodde hun litt i Brinken 9 på Kampen i Oslo for å prøve seg på realskoleeksamen.) Fattern var svært Ap- og Nato-lojal, og vi hadde opp gjennom åra mange hissige diskusjoner som kanskje mer dreide seg om følelser og ønske om gjensidig respekt enn om at vi politisk var reelt uenige. Det roa seg med tida.
Muttern var allerede før jeg var ferdig med folkeskolen yrkesaktiv på heltid (1950-tallet). Fattern jobba i forsvaret, alltid på kontor, mest med regnskap. Men også med rasjonalisering og blankettutforming og var også ei tid medlem av Statens fellesblankettutvalg.
Både fattern og muttern var skjønt enige om at det var viktig at jeg ikke skulle stikke meg fram på noen måte.

«Åpna verden for meg»
Jeg har opp gjennom tolv års skoleliv vært svært heldig med gode lærere. De var milde og forståelsesfulle, samtidig som de stilte krav til prestasjoner. Egentlig skulle min utdanning tatt slutt etter folkeskolens sju år. Til skriftlig landsomfattende eksamen, fikk jeg bare tre G-er (Godt), og det kvalifiserte bare til videre skolegang i en eneste kommune, Oslo. Der bodde jeg.
Jeg mener at en av lærerne mine på Teisen skole, realskolen, Svein Ramstad, «åpna verden for meg». Han brakte samfunn og politikk inn i timene for meg på en engasjerende og vidsynt måte. Da jeg seinere skulle begynne som lærer på videregående, var Ramstads lærergjerning idealet jeg prøvde å leve opp til. Lærer Lauritz Leikvang som jeg fikk et personlig forhold til og som sa noe i en tysktime (!): «Dere må aldri bli som en journalist, en som kan litt om alt og ingenting ordentlig». Dessverre blei jeg vel sånn som Leikvang advarte mot.

«Dere i forsvaret»
På Teisen skole (realskole og gymnas) var det fritidsaktiviteter. Som luftgeværskyting. Der gikk også Klaus Hagerup. Han blei henta av mora si, Inger. Hun var et elskelig utadvendt vesen, og diskuterte gjerne med oss unge som var interessert i politikk. Jeg husker ikke hva jeg sa eller mente en gang under en skytetrening tidlig på 1960-tallet. Jeg hadde nok heller ikke kunnskap om hvem Inger Hagerup var da. Men jeg glemmer aldri at hun i en diskusjon i kjelleren under gymsalen på Teisen skole tiltalte meg som «Dere i forsvaret». Svært vennlig, ikke på noen måte nedlatende.

Viktigere med samfunnsendring enn å akseptere det samfunnet som skaper behov for sosialhjelp
Tidlig på skolen, i tenåra, fikk jeg den oppfatninga at for meg var det viktigst og mest meningsfylt å bidra til at det var de forholda som skapte fattigdom, nød og behov for hjelp, som måtte endres på. Det så jeg som min oppgave å bidra med, så fikk andre ta seg av den helt nødvendige oppgaven med å hjelpe dem som hadde behov for det. Seinere kom jeg over Brechts dikt om Herberget som målbar min mening om dette. Det som betyr noe, er å forandre verden, forbedre forholda mellom menneskene og forkorte utbyttingens tidsalder og gjøre tigging, nød og fattigdom unødvendig, og med det også sosialhjelp.

«Mao, Mao»
Det var vel i 1962 at det i skolegården på Teisen var en gutt med dun i ansiktet, og med trestikker i henda som han slo mot hverandre for å skape en slags melodi, og ropte «Mao, Mao» hele tida mens han gikk rundt i skolegården. Jeg tenkte at han blir statsminister en dag. Det blei han aldri. Han het Tron Øgrim.

Politisk organisering i Bryn AUL (AUF)
Jeg veit ikke hvorfor, men AUF interesserte meg. Jeg blei i 1962 (?) med i AUF gjennom at noen medlemmer der gikk på Teisen skole. AUF-nåla synes jeg var et vakkert smykke å ha jakkeslaget. Jeg var med på studiesirkel der vi skulle sende inn besvarelser på oppgaver. På oppgaven om hva sosialisme var, fikk gruppa vår Meget godt. Oppgaveretter var Reiulf Steen!
Møtene til Bryn AUL var på Klosterheim. Jeg husker et møte der det var en ganske kort diskusjon for og imot kongedømmet, og så var det rett over til dans. Jeg syntes det var lite politikk for en politisk organisasjon, og ville ha viktigere politiske diskusjoner enn om kongedømmet, særlig om Vietnamkrigen. Da husker jeg at en av lederne forsvarte viktigheten av dans med at «Sånn blir de viktig stemmekveg i framtida». Den politikken blei min veg ut av AUF, og for alltid, ut av Arbeiderpartiet.

Avsatt som redaktør av NOF-posten
I VIFs medlemsblad Vålerenggutten brakte jeg inn litt politikk, men bare idrettspolitikk. Jeg skreiv en leder der jeg framheva Idrettsforbundets tingvedtak om i praksis «idrett for alle». Samtidig som jeg var redaktør av Vålerenggutten, blei jeg av avgående mangeårig redaktør av NOF-posten, nærmest en legende, Harry Lagert, foreslått som ny redaktør. NOF-posten stod for Norges Orienteringsforbunds blad til alle medlemmene i forbundet. Jeg hadde også da reportasjeoppdrag for NRK. I det første nummeret jeg redigerte kom det enten et innlegg fra en annen o-løper eller jeg kom til å omtale en stat med navnet DDR, «Den tyske demokratiske republikken». Det kunne ikke lederen i o-forbundet, en høyremann og lensmann i Hokksund, seinere ordfører, akseptere. Det hjalp ikke at jeg kunne vise til at dette var navnet Utenriksdepartementet også brukte. Jeg fikk sitte til neste nummer, men med to medredaktører til å kontrollere meg.

Vietnam-demonstrasjoner — 9. april 1967
9. april 1967, på årsdagen for det tyske angrepet på Norge i 1940, arrangerte Det Norske Studentersamfund en demonstrasjon mot USAs Vietnam-krig på Universitetsplassen. Der antallet tyske soldater under krigen i Norge blei sammenlikna med USAs antall soldater i Vietnam. Inger Hagerup leste diktet sitt «De brente våre gårder» om den tyske terroren som drepte og forviste innbyggerne der og brente ned gårdene på Telavåg. Som amerikanerne dreiv med i Vietnam.
Etterpå blei det slåsskamp mellom Anders Lange, stifteren av det som seinere skulle bli Fremskrittspartiet, og noen politiske støttespillere for Vietnam. Anders Lange sloss på bare nevene for politikken til Arbeiderpartiets aktive støtte til USA i Vietnam.
Det blei mange demonstrasjoner mot Vietnamkrigen i Oslo. Det var strid om den riktige motstandslinja. Deler av Arbeiderpartiet og NKP kjørte en USA-vennlig linje under parola «Alle fremmede tropper ut». Den eneste riktige linja var selvfølgelig «Seier for FNL».
Arbeiderpartiet var en knallhard aktiv tilhenger av USAs krig i Vietnam. Denne iherdige tilslutninga til den aggressive militære imperialismen Ap viste da, sterkt underdanig USA, og som i virkeligheten fortsetter helt fram til den dag i dag med like stor entusiasme også under EU, gjør Ap til et parti der medlemskap og støtte er helt utenkelig.

Miljøbevaring — første underskriftsaksjon og avisinnlegg
Den første underskriftsaksjonen jeg skreiv under på, var mot oppdemming av Gjende. Oppdemminga ville ført til nedlegging av både Gjendebu og Gjendesheim, muligens ikke Memurubu, og ødelegge Jotunheimens vakreste vann og tilknytta vassdrag. Det var i 1962? Det første innlegget jeg fikk på trykk i noen dagsavis, var i Arbeiderbladet mot organisert helikopterrute for turister i lakksko fra Fjærland til det høyeste punktet på Jostedalsbreen. I 1965.

«Vanskelig mann dere har på Majorstua»
Jeg møtte opp på Oslo SFs møte i 1967 der alle SFs nye verv etter kommunevalget skulle fordeles. Jeg kjente Per Eggum Mauseth fra Teisen skole, og han var sentral i Oslo SF og foreslo meg til et verv i det kommunale sosialutvalget på Majorstua siden jeg nettopp hadde flytta dit.
Oppgavene i det kommunale sosialutvalget for distriktet Majorstua var å si ja til sosialhjelp, og fordele de ytterst få barnehageplassene som distriktet, og kommunen, hadde. Det var så mange som måtte få avslag på barnehageplass, og det reagerte jeg på.
I valgkampen til Stortinget i 1965, sendte daværende miljøvernminister Olav Gjærevold et brev til alle pensjonistene i Norge om at hvis de ikke stemte på Arbeiderpartiet, blei det ingen folketrygd. Det som Arbeiderpartiet i 1961 hadde gått til valg på med «løfte» om ikke å innføre! Det blei stor ståhei om at Gjærevold «forsynte seg» av et ikke allment offentlig register som ikke alle hadde adgang til, og sendte rundt et propagandabrev adressert til eldre. Men det blei ikke konstatert noen formell feil fra hans side da.
Gjærevolls og Aps aksjon tok jeg lærdom av og brukte. Jeg skreiv et forslag til avslagsbrev i sosialutvalget. Jeg skreiv at de fikk avslag på barnehageplass fordi politikerne ikke prioriterte dette, men heller å bygge bankpalasser mm. Det blei selvfølgelig nedstemt. Men jeg dro ned på Oslo SFs kontor, jeg fikk hjelp til å stensilere opp (kopiere) forslaget mitt, lagt det inn i konvolutter og sendte det rundt til alle de som hadde fått avslag, ut fra adressen de hadde oppgitt i søknaden sin om barnehageplass.
Da reagerte administrasjonen på Majorstua og de andre komitemedlemmene, veldig engasjert og opprørt, og meldte meg til sosialrådmannen (Hans Cappelen). SFs ledende sosialpolitiker (Margrethe Hølmebakk) blei innkalt til Cappelen med beskjed om «Vanskelig mann dere har på Majorstua». Sosialrådmannen meldte saka til ordfører Brynjulf Bull. Bulls kommentar var: «Er nå dette noe å bry seg om, da?»

Begynnelsen på studietida
Dette engasjementet for daghjem førte meg også inn i studentenes kamp for daghjem. Det blei planlagt — i kontoret til studentutvalget for statsvitenskap — en demonstrasjon på Universitetsplassen. Jeg var en av dem fikk holde et innlegg der på sjølveste plassen. Jeg husker at en av medarrangørene forsøkte å presse meg ned fra talerstolen, for hun mente jeg snakka for lenge, særlig også fordi det var kaldt den dagen.

Statsvitenskapelig forum og POLITICUS
Jeg engasjerte meg ivrig i statsvitenskapelige studier, og i studentforeninga, Statsvitenskapelig forum. Der ville jeg bli leder, og blei det. Jeg blei redaktør av foreningens blad Politicus som tidligere hadde hett Den politiske kandestøper.
I Politicus tok jeg inn en artikkel som Lenin skreiv om staten. Til den artikkelen kommenterte Theo Koritzinsky, som da var universitetslektor, at «Lenin, ja. Han hadde da noe fornuftig å melde. Det er noe helt annet enn det dere bidrar med!»

Med i SUF-stud  til SUF-stud(m-l) og i redaksjonen i Oppbrudd
For da hadde jeg bevega meg politisk bort fra mitt tidligere politiske ideal Finn Gustavsen, og blei med i dreininga mot maoismen i SFs ungdomsorganisasjon på Blindern. Jeg var på det møtet der navnet blei skifta fra SUF-stud til SUF(m-l)-stud. Det var Tron Øgrim som begrunna forslaget. I de konkrete politiske sakene som var aktuelle, som Vietnam-krigen, stod de første maoistene for klare og enkle standpunkter som føltes helt riktige. Det var ikke tatt noen andre taktiske hensyn. SUF(m-l)-stud arrangerte også en demonstrasjon foran Stortinget med parolen etter husken: «Fiskeren får 1 krone for den, den selges for 7 kroner, hvem får mellomlegget?»
Jeg blei med i redaksjonen for SUF(m-l)-studs blad Oppbrudd.
SUF lagde også en løpeseddel mot innføringa av momsen. Der fikk jeg inn et sitat fra Preben Munthes lærebok DEN ØKONOMISKE SIRKULASJON. Nemlig setninga der Munthe peker på at lik skatt, og avgifter, er sosialt urettferdige. For avgifter betaler både fattig og rik det samme beløpet, men med ulik innhogg i inntekten deres. Avgifter er dyrest for dem med lavest lønn, billigst for dem med høyest. Momsen var og er en slik sosialt urettferdig skatt.
Jeg blei foreslått til redaksjonen av SUFs blad Ungsosialisten, men det sa kjæresten min ikke var aktuelt, så da trakk jeg meg fra det vervet.

Jentedemo i Stortinget mot Nato
I juni 1968 arrangerte en gjeng SUF-jenter en demonstrasjon mot Nato — fra Stortingets galleri. Det hadde vel aldri vært noen demonstrasjon derfra noen gang tidligere? De kasta store bannerstriper over gelenderet og kasta løpesedler ned over stortingsrepresentantene. Jentene var forutseende nok til å sørge for at de ikke skulle bli hindra hvis de skulle bli oppdaga av vaktene. De innkalte noen gutter til å eventuelt hindre vaktene i å hindre jentene i å demonstrere som planlagt. Jeg var en av de tre som ble spurt. De to andre var Bjørgulv Froyn og Sigurd Allern. Men vi trengtes heldigvis ikke, vaktene var fullstendig uforberedt og klarte ikke å hindre jentenes demonstrasjon.
En fantastisk beundringsverdig og ikke minst dristig demonstrasjon som jentene da utførte. Tenk bare i dag: Finnes det noen damer i den vestlige verden, på venstresida, som kan komme på den tanken å demonstrere mot Nato? Eller mot den norske krigsdeltakinga i krigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria?

Militæraksjoner — det blei lørdagsfri
På slutten av 1960-tallet gikk SUF inn for å nekte militærtjeneste på politisk grunnlag.

Fordi Norge var en del av Nato, og militæret var retta mot arbeidsfolk. Noe som blei dokumentert seinere av Narve Trædal da han lekka opplysninger fra en flernasjonal Nato-øvelse i Trondheim — mot streikende arbeidere. Jeg nekta også, og begrunna søknaden i tillegg med innføring av moms. Staten gikk til sak mot meg, med aktor Arne Huse. Sigurd Allern blei min forsvarer. Rettssaka fikk omtale på side 2 i Dagbladet. For vi (Allerns forslag?) ba om at høyesterettsjustituarius Terje Wold skulle innkalles som vitne. I en annen politisk begrunna nektersak i Høyesterett hadde nemlig Wold stemt for frifinning med en begrunnelse. I tillegg ba vi om at riksadvokat Laurits Dorenfeldt blei innkalt, han var veldig imot politisk militærnekting og Wolds dissens og hadde skrivi en lengre instruks om dette. Retten avviste kravet om å innkalle de to som vitner. Vårt tredje vitne, klubbformann Kjell Hovden på Norgas, nå AGA, blei godtatt. Han skulle vitne på at det var klasser i Norge! Det vitneprovet kunne imidlertid jeg som anklaga ikke få høre, jeg måtte gå på gangen da Hovden dokumenterte klasseforholda i Norge. Retten avviste min fritaksgrunn, og jeg blei dømt til å gjøre militærtjeneste. Anke til lagmannsretten blei avlyst. For det blei et linjeskifte i SUF(m-l): Nå skulle vi inn i militæret og agitere og mobilisere soldatene for revolusjonen!

På rekruttskolen på Evjemoen fikk jeg en troppssjef som hadde tre viktige verv: formann i Evje og Hornes Skytterlag, formann i Evje og Hornes Arbeiderparti — og etterretningsoffiseren på Evjemoen! Tilfeldig? Ikke sjelden begynte vi på oppstillinga på morran da troppssjefen med de tre viktige verva kommanderte: «06 Berg! Herover! Fram!» Og så måtte jeg med geværet på aksel «motta» irettesettinger så hele troppen hørte det for både det ene og det andre av politiske hendinger i leiren forrige døgn. «Jeg vet ikke hvorfor noen mener at du er den som står bak dette», sa han. De aller fleste sakene hadde jeg ikke noe med. Det var mange flere og viktigere aktivister enn meg der. For det det blei et slags politisk opprør på Evjemoen de tre månedene jeg var der, «skolekontingenten». Det var mange aksjoner. Husker ikke alle. Det var forskjellige aksjoner som streik, sit-ned, oppstillingsnekt og liknende. Det jeg gjorde var at jeg ringte fra vaktbua til en tidligere medstudent fra statsvitenskap grunnfag som jeg delte studierom med (blant dem Erlend Rian) på Halling skole i Oslo. Han var da journalist i Dagbladet (og blei seinere Aftenpostens militærjournalist). Jeg informerte han om hva som skjedde. Og han skreiv i Dagbladet om aksjonene. Så bestemte vakta på Evjemoen leir at på grunn av Dagbladets skriverier om det som skjedde på Evjemoen, blei Dagbladet nekta å bli tatt inn i leiren for salg til soldatene. Og de mange radikale studentsoldatene fikk ikke mulighet til å kjøpe Dagbladet (Dagbladet var da en radikal dagsavis som var det daglige smutthullet for opposisjonelle i Norge). Jeg ringte han i Dagbladet også om beslaglegginga. Det kom på førstesida i Dagbladet!  Det blei en nasjonal skandale for forsvaret; nekte salg av Dagbladet i en institusjon som hadde ansvar for med vold å forsvare et demokrati med ytringsfrihet! Toppoffiserene i leirledelsen måtte gjøre det militære skal avsky mest av alt, finne seg i en «retrett.» Dagbladet blei lovlig i Norge igjen!

Ett av krava var at vi ikke ville reise helt fra Evjemoen like ved Kristiansand seint utpå lørdagen tilbake til Oslo, for så å være på plass på Evjemoen søndag kveld for å slippe fengsel i leiren. Vi ville ha lørdagsfri. Det fikk vi gjennomslag for. Arbeiderbladet trykte en tegning av soldataksjonen, der tegneren ut fra det som Arbeiderpartiets avis fant det mest politiske riktige: To unge lettkledde hustruer som kommenterte seieren om lørdagsfri med «Og så bare en dag i uka, da gitt!»

Troppsjefen, som jeg synes egentlig var en hyggelig og omtenksom person, han avslutta samværet med oss soldatrekruttene i de tre stormfulle rekruttmånedene med å si at «Jeg skjønner nå at jeg i min jobb kommer til å få mange problemer framover».
Offisersledelsen kjempa for at det skulle være umulig å nekte militærtjeneste på politisk grunnlag. De vant den kampen. Men som Mao sa: «Borgerskapet er noen dumme tosker, som løfter svært tunge steiner bare for å slippe dem ned på sine egne føtter».

 

Ni måneder på Maukstadmoen, Brigaden i Nord-Norge, Skjold, det blei ikke så mye politikk. Litt organisering og aksjoner. Som mot at offiserene skulle gå med ladde våpen og passe på soldatene i matsalen. Jeg fikk fengsel for å ha forlenga en permisjon sørpå. Lesestoffet mitt blei kontrollert, og boka til Lasse Efskind, Soldatens lille røde, blei inndratt av «fengselsledelsen», fordi den var «forbudt i militæret». Det er mulig at jeg etter en tids vurdering fra brigadeledelsen fikk boka tilbake igjen.
Også der var det en demonstrasjon på en omstillingsplass. Det var atskillige soldater, kanskje opp tusen, på en oppstillingsplass. Med en veldig høy offiser, kanskje sjefen for brigaden i Nord-Norge, som skulle «hilse» til soldatene. Det blei ei svært langdryg oppstilling. Som en demonstrasjon satte flere seg rett og slett ned, inne blant de mange hundre stående, la geværet ved siden av seg og ga rett og slett faen. Usannsynlig uhørt, respektløst oppvigleri av verste militære sort. Det blei tatt bilder av det. Dagbladet/VG ville ikke omtale det da de fikk bildene og infoen noen få uker seinere. Det var ikke aktuelt nok, argumentet som de bruker når saka ikke passer inn i deres korstog.

Arbeid mot kjerka på Fjell med AUF
Drammen er en by der statskjerka er en minoritet. Byen blei kontrollert av fem karismatiske kristne menigheter, som samtidig kontrollerte hver sin økonomiske næringsgrein: klesbutikk, elektrisk butikk, bokhandel, murmester og bank. Statskjerkene var stort sett tomme. Likevel ville de ha enda en ny kirke. Det bodde en overklasse på 200 i villastrøket på Galterud ved Fjell i Drammen med sine 2000 innbyggere. Sammen med Buskerud AUF og andre var det et møte på Folkets hus i Drammen for å diskutere og mobilisere mot denne unødvendige kjerka. AUF blei representert med Thorbjørn Jagland. Han åpna aldri munnen sin på det møtet. Kjerka på Fjell, egentlig i villastrøket på Galterud, blei bygd.

I AKP(m-l) i Drammen og Buskerud

I Drammen har jeg faktisk bodd hele 42 år av livet mitt, uten å bli drammenser. Mesteparten av tida jobba jeg i Oslo. Jeg kom som SUF(m-l)-er til Drammen, og blei med videre da AKP (m-l) blei stifta. Drammen AKP blei dominert av innflyttere som kom tilbyen som AKPere. Egentlig klarte ikke AKP lokalt å rekruttere og mobilisere «massene» i Drammen til revolusjon. Trass i at Drammen både på 1970-tallet og 1980-tallet hadde mange industriarbeidere. Ei tid var Åssida lag av NKP, en bydel vest i Drammen, NKPs største lag i Norge med Jørgensen-familien i spissen. Drømmen om kommunismen og Kina stod ikke akkurat øverst på drømmelista i byen blant arbeidsfolk i Drammen på 1970- og 1980-tallet. Sjøl blei jeg kjent med mange solide og ærlige unge kommunister som oppofrende ville bidra til en bedre lokal, nasjonal og rettferdig verden. Sånne solide og bevisste slitere, finnes det mange av dem i dag? Som jobber i sitt arbeids sved og ikke betales av staten for å drive propaganda for statens politikk?

Arbeidet vårt var særlig konsentrert om salg av avisa Klassekampen, arbeid i politiske fronter som Vietnam-komiteen og Nato ut av Norge. Og med fagforeningsarbeid som var fullstendig kontrollert av Ap. Arbeidet var mye styrt av kalenderen, sørge for respektable 1. mai-tog i konkurranse med Arbeiderpartiets tog. Drammenserne strømte ikke til AKP i byen for å organisere seg for revolusjonen. Men vi fulgte opp sentrale påbud så godt det var mulig, og gjennomførte alle pålagte diskusjoner. De var interessante og nyttige. Jeg prøvde også å få industriarbeiderjobb på Drammen Slip- og Verksted, men det blei avslørt og avvist.

Jeg hadde også verv i Buskerud AKP, uten at det var en annen situasjon  hele fylket enn i Drammen. Buskerud var da fortsatt et fylke med mye industri, og Arbeiderpartiet hadde trygg oppslutning om minst halvparten av stortingsmandatene.

En gang inviterte en støttegruppe for det hvite mindretallsstyret i Rhodesia til filmframvisning i filmsalen på Drammen gymnas oppe i øverste etasje. Noen år før 1983. Budskapet var at bare hvite kunne styre Rhodesia. Noen bestemte at framvisninga skulle stanses. Etter at filmen hadde blitt vist en stund skulle vi protestere og avbryte framvisninga. Det blei bestemt at jeg skulle si noen ord om aksjonen. Straks reagerte vaktmesteren og politiet så raskt som politiet ikke noen gang tidligere hadde reagert i Drammen. Møtet blei heva og alle fikk beskjed om å forlate skolen. Ap-avisa Fremtiden var orientert på forhånd om aksjonen, og var til stede. Vi sa at vi ikke ønska noe bilde eller noen omtale om hvem som var med. Journalisten, Johan Kleven, seinere redaktør, sa at dette kom knapt til å bli en notis inne i avisa. Det blei et stort oppslag på forsida. 

Alle betalte vi partikontingent. Jeg betalte 600 kroner i måneden på 1970-tallet med en alminnelig offentlig inntekt. Det tilsvarer 3 500 kroner i månedskontingent i dag. Jeg fikk ansvaret for penga, og det var atskillige penger som gikk gjennom mine fingre i flere år. Aldri blei det borte ei krone. Det kan en ikke si om alle kasserere i Buskerud AKP.

Det var kanskje klassekamper innad i Drammen AKP. Tilsynelatende. Sentralkomiteen var jo proppfull av intellektuelle, og de arbeiderne som fantes landet rundt måtte tas vare på og beskyttes. Som offentlig tilsatt hadde jeg feil klassebakgrunn, og hele min personlighet virka nok ekstra provoserende på enkelte. Jeg mener det ikke dreidde seg om politikk. Men usikkerheten med kunnskapen om at jeg kjente Steigan og Øgrim fra Blindern, hjalp meg nok. Jeg fikk aller nødvendigst lov til å være møteleder på 1. mai-arrangementene til Arbeidernes enhetsfront i Drammen, ikke taler. 

Den kanskje største kampen som blei ført fra AKP i Drammen, var kamp mot politiets vedtak om at en demonstrasjon første mai bare blei tillatt to timer seinere enn Ap-toget. Det blei gjort til en voldsom kamp om hvem som skulle bestemme tidspunkt for demonstrasjoner, og blei topp sak for AKP i Drammen det året. Sett i ettertid: Dette dreidde seg ikke om politikk, men misbruk av et parti og politikk i en personlig kamp for selvhevdelse. 

Et annet interessant tilfelle for aktuell vudering av personlige interesser blanda inn i politiske forhold, var et brudd i et parforhold der minst den ene var partimedlem, og den andre minst sympatisør. Så skjedde det som har skjedd med mennesker i mer enn de siste 240 000 år, det blei brudd mellom det paret. Mulig at det var han som gikk ut og valgte en annen. Da fikk den forsmådde mobilisere alle politisk aktive damene i en by i Buskerud, en by der RV kanskje klarte å få ett mandat annet hvert valg. Alle damene var opprørte, og det lokale AKP-laget vedtok krav om minst sanksjoner kanskje eksklusjon. Med begrunnelse at han som hadde brutt ut av forholdet hadde vist «forakt for massene». I dag ville det hett at«massene hadde blitt krenket», om det ikke het det alt da. Da satt jeg i fylkesstyret. Jeg var ikke i lederposisjon, og var ikke allverdens interessert i denne saka da den kom opp i fylkesstyret. Men pinlig nok, jeg hadde da verken vett nok eller mot nok til å si nei. Fylkesstyret ga sin fulle tilslutning til de opprørte og krenka over han som hadde forakta massene. Heldigvis hadde AKPs sentralkomite vett nok til å avslå kravet om sanksjoner mot vedkommende mann, med begrunnelse «det er ikke dette som menes med å ha forakt for massene». 

Likevel var disse to eksemplene på misbruk av et parti i personlige kamper, ikke representative. Det er ikke tvil om at det dreidde seg om ærlig folk som oppofrende jobba for det beste for alle. 

Helhetlig: Politimesteren i Drammen meldte tilbake til Overvåkingspolitiet at AKP-erne oppførte oss eksemplarisk og at det ikke var grunn til bekymring for opprør.

Jeg deltok i partiarbeidet som forutsatt, og hadde stor glede og nytte av politiske diskusjoner innad i partiet som ga fornuftig retning for hverdagskampen. Jeg levde ellers et normalt liv med mye tid til arbeid, til politikk i fagforening, til familie, til idrett og idrettslig organisering. Jeg var ikke heldagspolitiker, levde som folk flest, og måtte ikke sette bort barna mine på grunn av politisk heldagsarbeid.

Jobb i Rikstrygdeverket: Fagforeningsarbeid og politikk i arbeidet
Høsten 1971 fikk jeg jobb i Rikstrygdeverket (RTV). Jeg var med i Norsk Tjenestemannslag, NTL, et LO-forbund, fra første stund. Vi blei en ganske radikal fagforening som også NTLs landsforening for sentraladministrasjonen. Da sosialminister Odd Højdal, som kom fra en LO-organisasjon i staten, gikk offentlig ut og sa at en ikke kunne se bort fra misbruk av uførepensjonen, blei det av alle oppfatta som en viktig støtte til å redusere uførepensjonen og kanskje ta den fra mange. Vi i NTL-styret utarbeida da en resolusjon der vi tok skarp avstand fra Arbeiderpartiets sosialminister, og ville ha den vedtatt på et medlemsmøte. Det ville vært en svært viktig markering mot Arbeiderpartiets reaksjonære trygdesyn at LOs fagforening i Rikstrygdeverket tok avstand fra denne politikken. Det skjønte også Aps støttespillere i Rikstrygdeverket. En ledende direktør, utsett til å bli trygdedirektør, var medlem av NTL og politisk bevisst og god til å snakke for seg, og det endte med at vi tapte den avstemninga. Men når sosialpolitikk skulle diskuteres på tv seinere i valgkampen, hadde partiledelsen i Ap vett nok til ikke å la seg bli representert av sosialministeren, trygdehetsens frontfigur.

Jeg skreiv ellers et innlegg mot trygdehets i fagbladet for alle landets trygdetilsatte, rundt 5000 tilsatte: Slå trygdehetsen tilbake.

NTL-ledelsen var bekymra for opposisjonen i forbundet. Det blei nesten flertall på landsmøtet for å bryte underkastelsen av Arbeiderpartiet, det påståtte «faglig-politiske samarbeidet». Plutselig fant ledelsen ut at de skulle slå ned mot streiker, dvs ikke streikene i seg sjøl, men støtte til streiker. Flere NTL-ere støtta streiker i andre deler av fagbevgelsen, også ulovlige streiker. Det blei plukka ut noen tillitsvalgte som blei suspendert for sin støtte. Deriblant ett styremedlem i NTL-avdelinga i RTV. Forbundsstyret tillot faktisk at vedtaket blei anka til sentralstyret, og der møtte de «skyldige» opp sammen med sine forsvarere. Jeg var av dem som var med på møtet i sentralstyret som støttespiller for vår suspenderte.

Ei tid jobba jeg i RTV med å reise rundt og kontrollere at trygdekontorene over hele landet hadde orden i økonomien sin og fulgte alle folketrygdlovens bestemmelser. Ett sted hadde kassereren alle penga til kontoret i en skoeske på skranken, hun var til og med vararepresentant til Stortinget. Det kontoret måtte kjøpe inn et pengeskrin! Et annet kontor hadde lagt seg til en lang siesta midt på dagen. Det blei forsvart med at «alle» i kommunen visste om det, men sånn var verken statens arbeidstid eller sørvistid. Kontoret fikk beskjed om å følge normalarbeidstid. Sjefen min frykta uenigheter, men trygdedirektøren var enig med meg.

Jeg kontrollerte også reiseregninger. Siden dette var det jeg kalte «folkets penger», skulle statstilsatte ikke bruke reiseregulativet til å berike seg gjennom det og/eller å kompensere for dårlig lønn. Regelen var at tjenestereisen skulle foretas på «den for statens billigste måte». En gang hadde noen ledende kvinnelige direktører vært på et seminar i Sverige. Dette var damer som mente trygdeytelsene var for romslige og måtte skjæres ned. De fikk betalt kost og losji i kursavgiften, men forlangte likevel i tillegg utbetalt utenlandstillegg for mat og overnatting. Jeg underkjente regninga som ulovlig. Dette fant direktørdamene seg ikke i. En ting er at trygdemottakere skal skjæres ned på, men ikke direktører! De fikk møte med sjefen min som blei skrekkslagen over avgjørelsen min. Sette seg opp mot øvrigheta! «Alltid skal nå du lage bråk», sa han. Og i tillegg: «Jeg godtar kravet deres, så undertegn!» Men i RTVs arbeidsreglement stod det at ved uenighet, kunne en underordna «anke» avgjørelsen til sin nærmeste overordna ett steg høyere opp. Hvilket jeg gjorde. Så blei spørsmålet oversendt til Utenriksdepartementet som var overordna når det gjaldt reiseregulativet i utlandet, og UD ga meg fullt medhold (sjølsagt). Dessverre endte ledelsen i RTV opp med at siden de stakkars fattige direktørene hadde innstilt seg på disse uriktige ekstramidlene, så da måtte de få disse penga — denne gangen.

En av de nevnte damene fant ellers ut at når utregninga av dagytelser endte på et ørebeløp, så stod det i folketrygdloven at dagsbeløpet skulle avrundes oppad til nærmeste hele krone. Endte utregninga på ett øre, blei dagsbeløpet 99 øre høyere. Gang 99 øre det med ett år, kanskje flere, for atskillige tusen mottakere. Det blir det litt penger av en sånn regel. Hun forlangte da at loven skulle endres sånn at det i stedet stod at alle dagsbeløp skulle rundes av nedover til nærmeste hele krone. Da konfererte jeg med statistikkavdelinga, for jeg mente at skulle det endres, var det riktigste å bruke ordinære avrundingsregler. Og statistikerne mente at det var rimelig, for summen av det som skulle regnes ned og opp vil fordele seg likt med tida med vanlig avrundingregel. Forslaget mitt med tekst blei godtatt hele veien gjennom RTV, departementet og i Stortinget. Så fortsatt står det i folketrygdlovens § 22-11: «Avrunding av ytelser. Terminbeløp og dagsatser avrundes til nærmeste hele krone». Lex Berg, skryter jeg av.

Avsatt som redaktør
Jeg var også med i drammensklubben Sturla, og redaktør for klubbavisa Budstikka. I forbindelse med sponsorers innflytelse i idretten og i klubben, skreiv jeg en leder med overskrift «30 sølvpenger» der jeg reagerte på sponsorenes innflytelse over idretten. Sponsorene hissa seg opp, og jeg blei avsatt av klubbens reelle leder som også var sportsredaktør i Drammens Tidende. Dagbladets sportsredaktør Leif Isdahl skreiv om avsettelsen i en egen kommentar der han mente at det var feil å avsette meg.

Forsering av rensing av kloakken i Drammenselva
Bortsett fra seirene i EU-avstemninga i 1972 (egentlig EF-avstemninga) og i 1994, er det få politiske seire jeg kan glede meg over. Spørsmålet om kloakkrensinga av Drammenselva blei derimot et politisk gjennombrudd for de sakene jeg jobba for. Mens jeg før «hadde tatt i gråstein», tok jeg nå plutselig i «gull». Rensninga av elva blei så vellykka at det blei kamp om hvem som skulle ha æren for det. Ei prøvde å komme inn på Stortinget ved å smiske Høyres ordfører med å skrive kronikker der hun skreiv at det var Høyre-ordføreren som rensa elva. 

I 1987 sendte Drammen kommune kloakk fra minst 40 000 mennesker rett ut i Drammenselva — urensa. I åpne utløp ut i elva — midt i sentrum. Det var — og er fortsatt — helt utrolig at det kunne skje så seint som i 1987. Enda mer utrolig er det at et enstemmig bystyre i Drammen i 1987 (med SVs og Venstres stemmer) kunne protestere på at kommunen måtte rense kloakken før de slapp den ut i elva.

Drammen kommune hadde fått pålegg om å rense kloakken i 1972 av miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen i Buskerud. Bystyret anka avgjørelsen enstemmig til miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, og Ap-ordfører Erik Dalheim fikk Brundtlands medhold i at rensinga kunne utsettes fordi kommunen måtte bruke penger på boligutbygginga på Konnerud, på ei ås sør i kommunen. I 1987, 15 år seinere, sendte Fylkesmannen igjen et pålegg til kommunen om å rense kloakken. Igjen vedtok bystyret enstemmig, med SVs og Venstres stemmer, en anke til Miljøverndepartementet og miljøvernminister Sissel Rønbeck. Med krav om fortsatt å sende urensa kloakk ut i elva, fordi som Høyreordføreren sa med bystyrets tilslutning: Drammen har ikke råd til ei rein elv. Dvs til å betale for kostnaden med innføring av alle rensetiltaka. 

Det er ganske utrolig å tenke på at så seint som i 1987, så ikke bare godtok, men kjempa et enstemmig bystyre i en av Norges største byer aktivt og engasjert for nok å gang å få til sende utrensa kloakk ut i ei elv som gikk midt gjennom sentrum av byen. Innbyggernes avføringspølser og brukt dopapir fløyt langs strendene. Ingen politikere eller journalister reagerte. Heller ikke innbyggerne. For elva i Drammen var bare et begrep i bysangen «Hvor Drammenselven iler». Den reelle elva som dominerte bybildet og geografien var bare en pøl med utslipp fra papirfabrikker, et slakteri og kloakken fra nesten alle innbyggerne — og biologisk avfall fra sjukehuset. Arbeiderpartiets gruppeleder i bystyret mente at elva var helt god nok, for han begrunna det overfor meg med at han kunne bade i den en gang i året!

Jeg spurte en kollega av meg på gymnaset i Drammen da han kom tilbake fra et vikariat i Miljøvernavdelinga hos fylkesmannen i Buskerud «Åssen går det med rensinga av elva». Det var på vårparten 1987. Han svarte: «Elva er det ingen som tenker på». Da sa det pling! Rensing av den elva var noe jeg ville gå for! Miljøvern var veldig aktuelt i tida med Gro H. Brundtland som leder av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling fra 1983-87 og ikke minst atomulykken i Tsjernobyl året før.

På terrassen min malte jeg «Rens elva nå!» på en grønn duk. Samme dag fikk jeg med meg miljøaktivisten Petter Øijord, noen fra Drammen Natur og Ungdom og andre. Det blei innkalt til pressekonferanse på båt på elva med reise rundt til utløpa i sentrum som sendte urensa kloakk ut. Vi var heldige som fikk journalistene til å være med på en båttur. Oppslaga med bilder av utslippa både i avisene og NRK var helt topp. Det eksploderte! Det var tydelig det jeg hadde tatt i bare var ei sak som lå og venta på å bli aktivert. Ikke som andre politiske initiativ jeg hadde tatt, der alt var gråstein og i motbakke. Nå gikk mye av seg sjøl. I forbindelse med kommunevalgkampen noen måneder seinere rapporterte Aftenposten fra Drammen under overskriften «Kloakkpress i byen».

Bystyret ville ikke gi seg. Ved en forhåndsdemonstrasjon vi arrangerte før bystyremøtet i mai håp om å få bystyret til endre standpunkt, trekke anken til departementet og gå inn for rensing, hadde vi en markering der vi delte ut løpesedler til bystyrerepresentantene og andre. SV og V stemte vel imot denne gangen? Men det overveldende bystyreflertallet med Høyre og Ap var entusiastiske i håp om at Miljøverndepartementet med en Ap-miljøvernminister — som i 1972 da de fikk fortsette med kloakkutslippet av miljøvernminister Gro Harlem Brundtland — nok en gang ville hjelpe kommunen med tillatelse til fortsatt kloakkutslipp. Bystyret valgte en tverrpolitisk komite som skulle møte departementets politiske ledelse.

Vi ba derfor også om et møte, og fikk det, før partidelegasjonen fra bystyret med ordføreren i spissen. Vi hadde med et stort Norgesglass med forurensa elvevann samla inn av Petter Øijord, som bodde langs elva. Vi fikk møte Frede Cappelen som da var statssekretær. Jeg husker at inntrykket som Cappelen ga (sønn til tidligere mangeårig Ap-statsråd Andreas Cappelen) var at han virka både svært uinteressert og svært negativ til oss. Han ga inntrykk av at det var nedverdigende for han å bli tvingi — han som var en opphøyd statssekretær — til å ta imot noen merkelige aktivister fra Drammen! Derimot kom ordføreren og hennes delegasjon etter møtet med den politiske ledelsen i Miljøverndepartementet strålende fornøyd tilbake til Drammen og meldte pressen at de hadde håp om at anken blei godtatt — som i 1972.

Det hele endte med at Miljøverndepartementet avviste anken, påla Drammen kommune å rense kloakken, ga dagbøter om elva ikke blei rensa innen noen år — samtidig som Drammen kommune fikk økonomisk hjelp av staten til å rense elva. Tone Bratteli (datter av Trygve Bratteli) var da politisk sekretær i departementet (seinere statssekretær). Hun fortalte meg mange år seinere at Rønbeck og hun vurderte fram og tilbake hva de skulle gjøre med anken fra Drammen kommune. Men de vurderte den politiske situasjonen sånn i Drammen, med aktivistenes styrke og den økende betydninga for miljøvern, at de kunne tørre å gå imot bystyret i Drammen, bryte med politikken til tidligere miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, verdens miljøvernminister, og derfor kunne pålegge kommunen rensing.

Tenk for et politisk nederlag for et bystyre i en av landets største kommuner, at senteret i byen, elva, skulle ikke lenger være ei kloakkpøl!

Rensa «jeg» Drammenselva? — Nei!
Skal jeg kjekke meg litt, har jeg nok en gang eller to sagt at «Det var jeg som rensa Drammenselva». Det er selvfølgelig ikke riktig. Det var Miljøverndepartementet og det politiske valget Sissel Rønbeck tok, etter overbevisende forarbeid av Fylkesmannens miljøvernavdeling, som bestemte at nå måtte Drammen kommune pålegges å begynne å rense elva. Det var Drammen kommune som måtte gjennomføre det praktiske arbeidet med dette tvangspålagte oppdraget bystyret var så imot, og som godtok pålegget fordi kommunen blei pålagt tyngende dagbøter om de ikke gjorde det. Drammen kommune stod for det praktiske arbeidet med å rense kloakken.

Det var utrolig at et nær samla bystyre i 1987 kunne kjempe for fortsatt å slippe kloakk urensa ut i midt i Drammen sentrum, til og med krav fra et enstemmig bystyre om at det skulle fortsette! Men så utrolig at det kunne fortsatt til for eksempel etter 2010, må tross alt vurderes som utenkelig. Hadde ikke vi i Drammenselvas venner gjort noe, må vi ha såpass tillit til folk og miljøinteresserte, til og med til politikere, at de hadde kommet til at dette ikke kunne fortsette ut over tusenårsskiftet.

Jeg bidro bare til at det ble gjort mye tidligere enn det ellers ville ha skjedd. Ved at pålegget fra Fylkesmannens miljøvernavdeling blei brakt inn i offentligheten og politisert, ut av skjulte kommunale papirer og ut av bystyresalen.

Dessuten, ikke jeg aleine. En slik bevegelse kan umulig utløses og gjennomføres av én person. Vi var mange som utgjorde en kjerne, ikke fast organiserte med protokollerte møter, men med daglige samtaler og avklaring av uenigheter. Det strømma på med mange viktige bidrag fra ett til flere fra mange. Som «Opprett en forening, verv medlemmer!», «Kall den Drammenselvas venner!». Kanskje bare en viktig kommentar. Og ikke minst voldsom støtte fra «folk flest», butikkekspeditører osv. Mange journalister hadde også sympati med oss, det var også viktig. En ny sak, tidsriktig.

Samtidig mener jeg at jeg personlig hadde en viktig rolle som ekstra engasjert, kreativ med ulike tiltak, bruk av politiske verktøy som jeg både hadde teoretisk lært og til dels praktisert tidligere, evne til å lytte på forslag fra andre, og ikke minst villig til — og med glede — å framstå i mediene som en av aksjonens fremste talspersoner med en aktiv og offensiv retorikk. Uredd for enhver autoritet. Det går når en ivrer for ei sak, og har bedre greie på saksforholdet enn motdebattantene.

Inn i bystyret …

Kampen mot bystyret og for rensing av elva blei en politisk suksess som jeg hadde vondt for å la visne uten å «kapitalisere». Jeg ville gå et steg videre, og tenkte på Elvis sitt «It´s now or never». Lista «Drammen grønne byliste for naturvern og menneskelig trivsel» blei registrert for kommunevalget i 1987. Alle på lista stod oppført to ganger, i praksis kunne hvem som helst av de 38 komme inn. Derfor ba jeg tre andre å stryke alle på lista utenom meg, og det at fire gjorde det, førte til at jeg, som stod på førsteplassen, fikk det ene mandatet som vi erobra. Med noe over 600 stemmer. Rød Valgallianse fikk omtrent det samme antallet stemmer som tidligere, langt fra representasjon.

Kommunestyret lagde for denne perioden et komitesystem som gjorde at alle bystyreprepresentantene skulle få plass i en komite. Men da jeg ikke ville erklære meg som en del av enten høyre-sida eller Arbeiderpartiet, gikk begge de to fløyene sammen om støte meg ut i mørket og holdt meg utafor komiteverv. Inntil  Høyre på slutten av perioden tok meg inn i styret for Drammen energiverk.

Jeg tror det var i forbindelse med denne saka at jeg forlot bystyremøtet i protest, og ordføreren ila meg en bot på kr. 10 i samsvar med kommunestyreloven. Det fikk oppslag i avisene. Bota blei aldri forsøkt innkrevd.

Å være representant for et i praksis ensaksparti, viste seg som tidligere og seinere — svært vanskelig. Forsøket på å skape ei gruppe rundt mitt bystyreverv for å finne ut hva jeg skulle stemme på, fungerte ikke særlig godt.

Jeg kom i konflikt med varaordfører Hroar Hansen, næringsdrivende i området og nestleder under Carl I. Hagen i Fremskrittspartiet. Han fikk en lønna stilling som halvdags politiker. Det hadde han ikke tid til, og var heller ikke forutsatt. Dette var politisk betaling av offentlige midler som Frp fikk for å gi Høyre flertallet i bystyret. Da han aldri var til stede, fikk jeg et oppslag i Drammens Tidende om at han ikke gjorde hva han fikk betalt for. Da blei Hansen rasende, og fikk oppslag i avisa om at «Ove Bengt Berg skulle aldri blitt valgt». Men det var ikke Fremskrittspartiets nestleder som kunne bestemme hvem som skulle velges.

Gikk inn for navnet «Miljøpartiet de grønne»
Jeg husker ikke helt hvilket år det var, men jeg ble spurt om å være med i et slags interimmøte for et nytt miljøparti i Østerdalen, på en seter langt oppe i snaufjellet nær Tolga. Håkon Stang fra Halden kunne ikke være med. Det var sikkert masse som blei diskutert, jeg husker ikke annet enn diskusjonen om hva «barnet» skulle hete. Jeg argumenterte for at navnet skulle bli «Miljøpartiet De Grønne». Noen var uenig i det. På wikipedia står det: Partiet ble den 29. oktober 1988 registrert som «De Grønne», som senere ble endret til «Miljøpartiet De Grønne».

— ikke i nærheten av Stortinget
Til stortingsvalget i 1989 kom ledelsen i Rød Valgallianse (og i AKP), på at de skulle lage en «breifront»-liste til stortingsvalget. Sammen med rester av NKP og noen miljøaktivister. Det blei jeg med på. Det var til og med kanskje jeg som fremma forslaget om det håpløse navnet «Fylkeslistene» på oppstartsmøtet. Det var riktignok med tillegget «for miljø og solidaritet». Med mitt bystyreverv var vel jeg den eneste i Buskerud fra noen miljø- og ytre venstre-liste, og jeg kom først på lista. Jeg markedsførte meg som en miljøtalsmann. Det var ingenting som tyda på at lista skulle ha en rimelig sjanse til et mandat, men vi håpte likevel på å få en viss oppslutning til å bygge videre på. Fylkeslistene blei en fiasko over hele landet. Og lista der jeg stod øverst fikk færre stemmer i hele Buskerud enn lista jeg kom inn i bystyret i Drammen med.  

Lærerne streika og lærerrådet forsvant
Høsten 1983 begynte jeg som lærer på Drammen gymnas som det het da, som samfunnsfagslærer. Jeg kom også raskt med i lærernes arbeid for høyere lønn og streikearbeid. Det var stor bevegelse blant lærerne da, for de hadde falt etter i lønn. Ikke minst fordi de var sterkt ettergivende. Jeg blei både tillitsvalgt på skolen, og etter hvert leder i styret for styret i Drammen og med i fylkesstyret i Buskerud.

Jeg husker en episode fra et streikemøtet blant lærerne. Da hadde styret utarbeida et forslag til resolusjon som vi burde vedta og offentliggjøre i mediene. I den salen hvor jeg noen år før jeg blei lærer hadde aksjonert mot den rasistiske Rhodesia-filmen. Etter presentasjonen av teksten i resolusjonen så jeg det plutselig kom opp en hær med røde rettepenner blant lærerne.  De hadde sikkert alle hver sin mening om hver eneste setningsoppbygging og enhver formulering. Da slo jeg raskt til og sa at her blei det ikke snakk om språklig finpresisjon. Her blei det enten å godta styrets tekst fullt og helt, eller avvise den helt. Og da blei den vedtatt mot tre stemmer. Etterpå kom en eldre lærer til meg og fortalte om en tilsvarende situasjon noen år tidligere. Da hadde finformulererne fått medhold, teksten skulle sees på på nytt av en komite — og det endte med ikke noe vedtak!

På skolen kom jeg inn med en annen erfaring enn de fleste lærerne hadde. De hadde tilbrakt dagen på skolen fra sju års alder og i flere tiår bare avbrutt av noen år på universitetet. Jeg kom fra et helt annet arbeidsliv. Jeg reagerte særlig på institusjonen lærerrådet, der rektor la fram sine saker og de faste debattantene kom med sine tradisjonelle innvendinger for å markere at de fortsatt fantes. Det var et narredemokrati der rektor kontrollerte alt. Jeg foreslo det fjerna og erstatta dels med fagforeningsrepresentanter og dels med faglige grupper. Det fikk også gjennomslag på fylkesnivå i lærerforbundet og til slutt på landsmøtet til forbundet. Jeg var også representant på landsmøtet, men jeg tapte kampen om å få presentere og begrunne forslaget på landsmøtet. Det blei et så populært forslag at det blei status å presentere det. Lærerrådet fikk dødsstøtet etter at jeg starta den kampen.

Aksjon Nærmiljø og Trafikk
I 1991 begynte jeg i heldagsjobb som daglig leder i Aksjon Nærmiljø og Trafikk. Det var en paraplyorganisasjon for ni organisasjoner som skulle jobbe for en miljøvennlig transportpolitikk (Bellona var ikke med). ANT var finansiert med prosjektmidler fra staten. Det blei en hektisk tid. Vi baserte oss på å presentere fakta om alle sider ved samferdselspolitikken, gjennom info-hefter. Vi skreiv også mange avisinnlegg, og jeg deltok flere ganger i Dagsnytt 18, særlig imot NAFs informasjonssjef.

Vi var alt da klar på et elbilen ikke var løsninga på den omfattende og irrasjonelle løsninga privatbilismen, med en brosjyre om «Bilen mye verre enn bare eksos». ANT støtta et forslag som andre kom med,  med trikk til Fornebu med trikken på skinner bygd oppe i lufta over midtrabatten på E18. Mye billigere enn tbane. ANT arbeida også sterkt imot ny E18 inn til Oslo for å legge til rette for økt bilkjøring for de rikseste vest for Oslo inn i Oslos bygater.

En gang i forbindelse med et presseseminar kom jeg på talefot med samferdselsminister Kjell Opseth, og jeg forsøkte å overbevise han om fordelene ved å opprette et kollektivdirektorat. Da så han på meg, og sa: «Direktorater, Berg, det er noe herk!».

I 1991 var jeg i Bergen i samråd med Oddekalvs organisasjon for å holde innlegg i Bergens Sporveisfunksjonærers forening om fordelene ved å bygge bybane i Bergen. Bussjåførene var svært negative til en ny trikk i Bergen om den aldri så mye blei kalt bybane. Men Oddekalvs medarbeidere klarte sammen med andre å få det til blant de erkekonservative bergenserne — imponerende!

I Oslo var trikken stadig nedleggingstrua. Frps samferdselsbyråd Peter N. Myhre har servert det evige kronargumentet om at «Trikken står i veien for bilene». Tida gikk bakover. For på 1960-tallet reklamerte busselskapene med tegninger der bil og buss møttes: Bussen spør bilen: Jeg kjører 60, hvor mange kjører du?
Nevøen til Olav Thon hadde betydelige forretninger både øst og vest i Oslo, og så for seg en trikk som gikk i ring i Oslo mellom butikkene hans. ANT innleda et samarbeid med han. Vi gikk inn for trikk over Rådhusplassen, og fikk Aftenposten til å skrive om det med intervju og bilde fra Rådhusplassen. Fotografen til Aftenposten tillot seg å blande seg inn i diskusjonen, og sa: «Det blir aldri trikk over Rådhusplassen. Bare glem det!» Men trikk blei det! Uten at jeg blei invitert til den første turen over plassen…

Syklistenes Landsforening
I 1993 blei jeg leder av Syklistenes Landsforening. Jeg blei det bare ett år fordi jeg trakk meg, det var dumt. Jeg satt i styret som nestleder videre noen år, men satte få spor etter meg der.

Redaktør i Rød Valgallianses medlemsavis Opprør
Etter å ha vendt tilbake til lærerjobben på videregående i Drammen i 1992, begynte jeg etter to år som redaktør i RVs interne (ikke hemmelige!) medlemsavis. RV-leder Aksel Nærstads ønske om redaksjonell linje var at bladet skulle vise fram alle medlemmene over hele landet sin innsats til inspirasjon for hverandre. Ei linje som jeg synes det var helt OK å redigere avisa etter, og som jeg prøvde. Jeg var rundt i store deler av landet og snakka med RVerne og skreiv reportasjer, også i Tromsø og skreiv det lokallaga holdt på med og ville vise fram for andre medlemmer.

Det var da jeg oppdaga at RV hadde programfesta at alle skulle ha lik pensjon, ikke i forhold til arbeidsintekten. RV ville ikke ha folketrygdens pensjonssystem der alderspensjonen skulle være arbeidsinntekta med en reduksjon, rundt to tredeler av arbeidsinntekta. Lik pensjon betyr i praksis lik lav pensjon. Det gjaldt både de rundt 670 000 statlig og kommunalt tilsatte med offentlig pensjon til 66 prosent av lønna som en hadde når en gikk av, og de som bare fikk folketrygdpensjon. Folketrygdpensjonen har en sosial profil, der de lavest lønn får over 60 prosent i pensjon, og de med høyere lønn bare får rundt 50 prosent folketrygdpensjon. Men de med høyest lønn har alltid andre pensjoner i tillegg. RVs pensjonsprogram var et ufattelig reaksjonært program. Det var delvis en arv fra NKP, som hadde som begrunnelse «Det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller». RV gikk i praksis inn for det samme som de mest høyreorienterte kreftene: Lav lik pensjon. Ap gikk i 1961 til valg på at folketrygd ikke skulle gjennomføres, men Finn Gustavsen tvang Ap til å skifte standpunkt etter Kings Bay-ulykka. Jeg klarte ikke å overbevise andre i RV om at de måtte forlate denne reaksjonære pensjonspolitikken, som var langt verre enn det Stoltenberg klarte å gjennomføre ti år seinere. RV prioriterte pensjonskampen for kvinner med svært liten yrkesdeltaking. Men det var da ikke nødvendig å skjære ned pensjonen for alle andre på grunn av disse kvinnene?

Dette RV-kravet og kampen for de reduserte pensjonene er interessant av flere grunner. Det er for det første et resultat av den sektortenkinga, «departementstenkinga», som dominerte både i AKP og i RV. Med hvert sitt «departement» kunne de utnevnte ledende alfahannene (noen alfahunner og?) styre sitt område som de ville, uten at det blei underlagt noe helhetssyn gjennom en sentral partiledelse. For det andre viste det at RV-tillitsvalgte ikke hadde noe forhold til vanlige folks daglige liv når de gikk inn for å kutte drastisk i pensjonen ikke bare til offentlig tilsatte, men også for dem som bare fikk de lavere folketrygdpensjonene. Enda det var mange sosialarbeidere og universitetsfolk sentralt i partiet/partiene. Også de med fagforeningsverv godtok kampen mot nivået på de offentlige pensjonene og folketrygdpensjonene.

Min innsats for offentlig ansattes pensjon og alminnelig folketrygd var forgjeves. Men heldigvis sank virkeligheten etterhvert inn over RV-medlemmene, noen av dem. De blei jo eldre etter hvert og fikk mer interesse for pensjon. I offentlig sektor ut over begynnelsen av 2000-tallet blei RVere og tidligere AKP-medlemmer en drivende kraft i forsvaret av nivået på offentlige pensjoner og det generelle folketrygdnivået. Men da hadde RV båret olje til Stoltenbergs bål i så mange år at bålet lot seg ikke slokke.

Jeg kom på kant med RV-ansatte om en annen sak også. Om noe så perifert som holdninga til de kriminelle og voldelige MC-bandene, godt organisert mafia, som skøyt på hverandre ute på gata blant vanlige folk. Jeg mente: «Knus dem»! Det var mange i RV sterkt imot. Bandemedlemmene trengte omsorg og forståelse, var tonen! Jon Michelet gikk høyt ut på banen i Stavanger Aftenblad og forsvarte denne mafiaen med at dette var et nødvendig pusterom for mannlig kultur, og ville om han hadde hatt en sønn med glede sendt han til slike klubber, skreiv/uttalte han. Men det var ikke motorsykkel og manndom dette dreide seg om. Jeg hadde sjøl motorsykkel og var medlem av en MC-forening, men det var ikke av typen som Hells Angels og Bandidos som vi var uenige om. En tilsatt i RV kritiserte meg med en typisk hersketeknikk-påstand om at «Du tenker ikke på annet». Selvfølgelig helt feil. RVs krav om reduserte pensjoner for alle Norges arbeidere, hva mente han om det?

Etter hvert blei dette partiarbeidet litt kjedelig og lite konstruktivt for meg. RV-kontoret var også et fremmed miljø for meg, jeg hadde jo i tiår før dette jobba med helt vanlige mennesker i ordinære stillinger, om dog offentlige. Så til slutt sa jeg opp, uten å ha noen annen jobb å gå til. Dristig for meg å være.

Stilte for RV i Drammen
I 1995 stilte jeg øverst på RV-lista i Drammen. Det gikk ørlite bedre for RV da enn tidligere valg, men likevel fortsatt langt fra å kunne få et mandat.

Leder i Drammen Nei til EU
Før folkeavstemninga om EU-medlemskap i 1994, blei jeg leder i Drammen Nei til EU. Via andre fikk jeg høre at en Senterparti-leder i Skoger uttalte mot mitt kandidatur «at jeg hadde lite pondus». Sikkert et godt poeng. Men valgt blei jeg. Vi hadde et arrangement etter LO-/Ap-toget noen timer etter dem første mai. Jeg husker på en kafe mens vi venta på vårt arrangement, da var det noen arbeidere ved nabobordet som sa: Når begynner det møtet til bønda?

Skarpt avvist i Klassekampen av Jon Michelet
I 1997 kom det til splittelse og politiske kamper om den politiske linja i Klassekampen. Jeg stod på den konservative og mer tradisjonelle politiske linja. Da stillinga som redaktør blei lyst ut, fikk jeg det for meg at jeg skulle søke. Mulig jeg hadde blitt litt innbilsk etter redaktørjobben i RV. Jeg tenkte at om jeg ikke fikk redaktørjobben, så kunne jeg med den søknaden komme i en posisjon for å få en stilling som journalist der. Jeg som hadde vært nesten-journalist et langt liv.

Redaktør i Klassekampen blei jeg ikke. Det er helt sikkert at jeg ikke hadde verken journalistiske eller personlige forutsetninger for å klare en sånn lederjobb. Det ville blitt en nær katastrofe for Klassekampen og ikke minst meg personlig om jeg hadde fått den jobben. Jeg mestrer ikke sånne høk-over-høk-miljøer. Hvertfall ikke om de er mye sterkere enn meg, som de er i slike miljøer. Kunne jeg klart å være vanlig journalist i avisa? Mest sannsynlig heller ikke det. For meg faktisk mer sannsynlig i en vanlig medieredaksjon med en annen omgangsform.

Michelet var jo interessert i fotball, som også (altfor) mange av Klassekampens lesere. Jeg fikk skrive en reportasje som kunne kombinere noe med Vålerenga og Strømsgodset i forbindelse med cupfinalen mellom dem 1997, og med en dekning av Drammens mange distriktsklubber for ungdom. Det likte han. Men plutselig en dag sa han fresende at «Du skal ikke ha jobb her!». Hvem han hadde snakka med for å komme til den konklusjonen, uten at jeg fikk kommentere anklagene mot meg, kan være minst tre. Det er ikke viktig nå. Sånn blei det bare — ikke noe tap verken for meg eller Klassekampen.

Michelets godtok likevel seinere at jeg fikk skrive en kritisk FOKUS-artikkel om danske Hells Angels og denne mafiaens private rettsvesen med rett til både å dømme andre til døden, og ikke minst utføre dem. Som RVerne i motsetning til meg ga uttrykk for: Stell pent med den stakkers MC-mafiaen!

Husbanken og boligsamvirket
I to år fra 1996 til 1998 jobba jeg i Husbanken med å behandle lånesøknader til nybygg, inkludert prosjekter. Det var den tida da bankene ikke ville låne ut så mye til boliger. Husbanken måtte finansiere, samtidig som det blei stilt krav til kvalitet, men uten luksus. 

Jeg blei også leder i boligselskaper fra 1996 fram til i dag. Der er jeg særlig opptatt av at borettslagene skal være for å skaffe beboerne en bolig å bo i, ikke for å låne ut boligene for å tjene penger. OBOS må holdes i øra i slike sammenhenger, også når det gjelder boligkvaliteten. OBOS bygger ikke for 100-års standard. 

Boligpolitikk er både for lite diskutert og for ensidig diskutert på boligutbyggernes og bankenes premisser. Prisene er helt meningsløse og som i USA i 2008 en kime til en dramatisk økonomisk krise. 

 

Sjukehuset i Drammen, ikke på Gilhusodden
Vant over et enstemmig fylkesting og duoen Bjarne Håkon Hanssen/Martin Kolberg
Hvor sjukehus skal plasseres og hva hvilke sjukehus skal tilby av behandling, er avgjørende betydning for folks helse — og bosetting. Drammen hadde et stort sjukehus midt i byen, lett tilgjengelig for pasienter i byen og i omlandet. Og pasientenes besøkende. Arbeiderpartiets påfunn helseforetakene vil imidlertid sentralisere mest mulig og fjerne særlig døgnåpne akuttilbud for å flytte dem til byer mange timer unna. Så også for Buskerud. Sjukehuset i Drammen var et fylkessjukehus. Det var også ett i Kongsberg som skulle legges ned. Det seirende prosjektet var at det nye fylkesssjukehuset skulle plasseres ute i Drammensfjorden et sted, Gullaug. Lang reiseveg for andre i Buskerud. Det var mulig å bygge et fylkessjukehus der det lå i Drammen sentrum, i nær tilknytning til sjukepleierskolen.

I denne saka kom jeg i nært samarbeid med Per Olaf Lundteigen. En jordnær, real, ærlig og sjølstendig politiker. Kanskje Norges beste? En naturlig avtaker etter Per Borten. Han jobba for å bevare særlig Kongsberg og akuttjenesten der. Med hans hjelp blei det framgang i arbeidet. Jeg skreiv mange avisinnlegg. Det var støtte til Drammen i fylkestinget. Men det blei krav om enstemmighet i fylkestinget. De som ikke stemte med flertallet i partigruppa, blei ekskludert av partiet, fikk Frp-representanter beskjed om. I 2007 gikk Martin Kolberg til valg på at sjukehuset skulle bygges på Gullaug, og demonstrerte det med et kyss på ei avisside med sjølveste helseminister Bjarne Håkon Hanssen lovte nybygging på Gullaug.

Fra Gullaug var det rask veg til Oslo. Viktigere: det blei raskere fra Bærum til Gullaug slik at Bærum kunne legges ned. Bærum var trua, og da skjønte jeg at det var viktig å samarbeide med støttespillerne for bevaring av Bærum sjukehus. Jeg deltok på et debattmøte i Sandvika. For en regjering, sjøl en Arbeiderpartiregjering, å legge seg ut med Bærums befolkning og politiske representanter er ofte ikke det lureste. Tidlig en morgen i begynnelsen av desember 2011 blei Martin Kolberg innkalt til et møte med Stoltenberg. Det blir ikke sjukehus på Gullaug, sa Stoltenberg. Jeg veit ikke hva som var den egentlige begrunnelsen, og om motstanden Lundteigen, jeg og andre stod for hadde noen som helst betydning. Den formelle var kvikkleire på Gullaug. Drammen og Buskerud Ap snudde fort rundt og godtok plasseringa i Drammen.

Resultatet blei ikke som jeg hadde ønska, der sjukehuset ligger nå nært til sjukepleierskolen. Det nye skal bygges i utkanten mot Oslo, på ei gammel industritomt (Brakerøya). Tomteeierne av hus foran dagens sjukehus seira. I stedet for offentlige fellestilbud i sentrum, blir følgen at noen tomteeiere fikk millioner i gave av stigning av tomteverdi for å bygge boliger der.

Venstrepopulistene
Jeg likte ikke den politiske situasjonen og de politiske valga vi blei stilt overfor. Jeg tok initiativ til et nytt parti i 2015. Med følgende begrunnelse:

Vestlige statsledere, som de norske, ivrer for internasjonale angrepskriger og skjerper konflikten med Russland. Det økonomiske overskuddet vi alle skaper går bare til noen få, slik at økonomisk og sosial utvikling hindres. Mange velstående som George Soros og velutdannede og erklærte venstreorienterte vil oppløse statsgrensene for at alle i verden skal få bo hvor de vil. Men det er statsgrensene som har gitt menneskene i vår tid økonomisk og politisk trygghet. Å ta imot nye innbyggere, innvandrere, til et land kan være både ønskelig og uønsket. Derfor må hver enkelt stat til enhver tid ha rett til å bestemme hvor mange og hvem som skal få bli et lands nye innbyggere — og på hvilke vilkår. Ikke som nå: La nesten alle som vil få bosette seg i Norge og at vi skal tilpasse oss dem.

Denne skadelige politiske utviklingen er drevet fram uten at innbyggerne har kunnet stemme over disse viktigste sakene. Over hele Europa øker motstanden blant vanlige folk mot denne politikken. De venstreorienterte partiene som historisk har arbeidet for økonomisk rettferdighet og likhet, og frihet med individuelle rettigheter, arbeider nå for stor innvandring og støtter sterkt mennesker som baserer sin samfunnsoppførsel på en religiøs teori og praksis som vi tidligere har brukt århundrer på å tilbakevise. …Vi som fortsatt har samme syn som venstrekreftene de siste par hundre årene: mot krig, for økonomisk rettferd, frihet fra religiøs tvang og for nasjonal selvstendighet, har i dag ikke noe parti å stemme på.

Derfor inviterer vi til å starte et nytt parti, Venstrepopulistene. Vi velger med vilje å kalle oss populister. Populist betyr å være folkelig og arbeide for alminnelige menneskers felles interesser. Vi ønsker at vi innbyggerne i vår tid ikke skal overlate til politikerne å bestemme så mye som de har rett til i dag, særlig ikke om så viktige saker som å sende Norge i krig verden rundt, om økonomisk politikk og innvandringens omfang og forutsetninger.

Forsøket mislyktes. Sammen med dem som jeg fikk med meg i starten, klarte vi ikke å skape stor nok oppslutning. Jeg var kanskje for mye opptatt av kontroll med rekrutteringa framfor å gå vidt og breitt ut. Samtidig var det heller ikke stemning for enda et parti blant Norges mange. Det var harde tider under Haakon Lies angrep mot alle annerledes tenkende på 1950-tallet før det løsna på 1960-tallet. Jeg kan såvidt huske det. Men det er nok verre i dag å opponere mot innvandring og ikke akseptere islams politiske krav enn å motarbeide Haakon Lie. Mange var enige med det skisserte programmet, men de turte ikke for sitt gode navn og rykte å utsette seg for det dominerende humanitærpolitiske kompleksets hatefulle stormer.

Parkene på Ensjø som ikke kommer
I 2013 flytta jeg tilbake til det Oslo jeg hele tida hadde holdt kontakt med gjennom arbeid og fritid. Jeg flytta til et helt omfattende nytt byutviklingsprosjekt, kalt naturbant. Ensjø, fem hundre meter nærmere sentrum for der jeg vokste opp og gikk på folkeskole, var ei brakkmark av trelagre og små bruktbilselgere. Etter mange års planlegging vedtok et enstemmig bystyre i 2007 planen «Ensjø fra bilby til boligby». Med store parkdrag. Det lokka mange til å flytte dit. Jeg falt for et hvitt funksjonalistisk byggeprosjekt. Så enkelt skulle det ikke bli. Planen var vedtatt uten tidsfrister og uten ekspropriasjon. Sentrale tometeeiere vil ikke bygge og har fått Solbergs regjeringas medhold i at det kan drives støyende nattarbeid inne i nye boligområder. De viktige planlagte parkdragene kommer ikke, og byrådet med MDG på de faglige plassene er ikke villig til å bruke makt for disse parkene som på andre områder. Og selvfølgelig på ingen måte heller byrådslederen sjøl. Han trives best med utbyggerne, ikke med beboere. Byrådet ville ikke ekspropriere for å få fortgang i parkarbeidet, og ville heller ikke anke Erna Solbergs avgjørelse om nyinnføring av støyende nattarbeid i boligområdet inn for retten. Høyesterett avsa dom i 2011 som ga kommunene stor makt overfor private utbyggere på kommunalt regulerte områder.

Jeg var styreleder i et av borettslagene der, og vi fikk til samarbeid med andre borettslag. Sammen med noen nyinnflytta yngre med erfaring fra politisk arbeid  blei det på Ensjø et oppkomme av tiltak og aktivitet. Jeg stod fram som en talsperson som tidligere, sjøl om damene var konstruktive pådrivere med forslag og svært viktige bidragsytere. Vi var i kontakt med Rødt og Venstre, siden de var på vippen i bystyret. Venstre viste seg som veldig aktive og konstruktive. Ved det siste bystyremøtet før kommunevalget i 2019 møtte beboerne opp i Borggården med løpesedler og bannere i egne Ensjø-tskjorter. Venstre fremma et konkret forslag i mange punkter, og ved iherdig arbeid klarte vi å mobilisere et flertall i bystyret for Venstres forslag. Det var kamper for mange manglende parker i Oslo som MDG ikke klarer å levere på. De vil ikke nok. Byrådet blei påført et helt fortjent nederlag og Ensjø endte opp med det eneste området som fikk et bystyrevedtak som vern for de planlagte parkene sine. Bystyrevedtaket om nei til endringer på sentrale tomter som ikke er i tråd med reguleringsplanen er en knyttneve mot de mange utbyggerne som ønsker seg høyblokker med toroms leiligheter, og hindrer byrådet å gi etter for dem. MDG er for høyblokker for det påstås å være miljøvennlig.

Fikk gjennomslag for høyere fartsgrense?
Jeg er generelt tilhenger av lavere fartsgrenser og nedsatt fart forbi skoler og der hvor en hovedveg går gjennom sentra. Men én bestemt fartsnedsetting har jeg ergra meg over i flere år. Nemlig at det på riksveg 4 er nedsatt fartsgrense forbi behandlingshjemmet til Blå kors ved Einavannet. Sjøl etter at det blei bygd gang- og sykkelveg og undergang der, blei nedsatt fartsgrense opprettholdt. Det var ulogisk både sammenlikna med de strekningene på R4 som hadde nedsatt fartsgrense, og de boligstrøkene som ikke fikk nedsatt fartsgrense rett før og etter. Jeg kontakta Oppland vegvesen alt i 2013, og fikk det helt bestemte inntrykket at her var det tjenestemenn som tok personlige hensyn som ikke hadde faglig dekning, og som derfor misbrukte offentlig makt. Det tok imidlertid flere år før jeg fikk meg til å ta i bruk sterkere lut. En henvendelse til Oppland Arbeiderblad og Frps stortingsrepresentant fra Gjøvik hadde ikke ført fram. I desember 2019 skreiv jeg imidlertid til samferdselsministeren med kopi til vegdirektøren for region øst.

De mange fartsnedsettingene på hele riksveg 4 fra Oslo til Gjøvik virker nødvendige og dermed forståelige, med ett unntak: 60-sonen ved Teiterud ved Einavatnet ved Blå Kors behandlingssenter. Fastsetting av fartsgrenser har trafikanter ikke klagerett på, og jeg henvender meg derfor til samferdselsministeren, som er opptatt av alle fartsgrenser,  for å få han til å be om en vurdering av saksbehandlinga. Det er ikke den uforståelige lave fartsgrensa på denne strekninga som er viktigst for meg, men muligheten for at det her dreier seg om misbruk av offentlig myndighet til å fatte vedtak til fordel for private parter i strid med offentlige interesser.

Jeg veit ikke hva som har skjedd, men litt ut i 2020 var plutselig 60-sonen ved Blå kors, Teiterud, avgått ved døden! Samtidig var en flere kilometer lang strekning med strekningsmåling for fart, litt lenger nord, omgjort fra 70 til 80 km/t. Det hadde ikke jeg tatt opp. Begrunnelsen for disse endringene av fartsgrensene var nye vurderinger i samsvar med generelle retningslinjer, hevda Vegvesenet. Jeg fullførte ikke arbeidet med å få innsikt i detaljene i saksbehandlinga for å finne ut hvorfor den aktuelle saksbehandleren nå fikk et annet syn på 60-grensa, og at Vegvesenet samtidig heva den lange 70-sonen til 80 km/t. 

Var det noe vits i?

Etter 60 års politisk engasjement kan jeg spørre om det var noe vits i. Det blei som det blei med mine forutsetninger og de tilfeldighetene jeg møtte på min veg. I den større og langsiktige sammenhengen er det bare bagateller av politiske saker. Så har jeg heller aldri vært heldagspolitiker. Likevel, minst to viktige enstemmige bystyrevedtak, ett enstemmig fylkestingsvedtak og en regjeringsbeslutning, har jeg vært med på å endre.

Med mine politiske valg er det mange som krever en duknakka unnskyldning for medlemskap i AKP(m-l). Det får de ikke. Nå hadde jeg, til fordel både for AKP og meg, aldri noe ledende verv og ingen hand på noe som helst politikkutformende retningsvalg i partiet. Jeg var grunnleggende enig i mye, lærte mye av lederne der og har hatt nytte av skrifter fra aktive politikere som har bidratt til store omveltninger i verden.

De som mest høylytt opphøyer seg i posisjon til å kreve at andre kneler i nåde for dem, er oftest de som er de sterkeste tilhengere av dagens urettferdige verden og dels er ivrige tilhengere av aggressiv bombing i andre land og økonomiske sanksjoner som dreper særlig barn i titusentall. Dominerende vestlige politikere, inkludert norske, som vi ser opp til som respektable og redelige mennesker, er krigsforbrytere med sin militære og økonomiske politikk. Men de blir ikke som afrikanske statsledere og andre som setter seg opp mot Vesten henretta eller dømt i krigsforbryterdomstoler, fordi de er på seierherrenes side. Enn så lenge…

I Klassekampen 01.03.2003 skreiv to tidligere ledende AKPere (Egil Fossum og Finn Sjue) at «m-l-bevegelsens «hegemoniske» tid …var ei stor tid, ei spennende tid, ei lærerik tid.». De fortsetter: «Nye opprør og revolusjoner vil komme. Nye kriger og nedslaktninger vil også komme. Vi tror det er klokt å ile langsomt og tenke grundig gjennom hva slags opprørsk og motstrømskraft som nå trengs — som vil kunne ha livets rett her til lands.»

Karl Marx har grunnleggende rett. Menneskehetens historie er historia om kamper for å sikre seg og sine økonomiske goder, kalt klassekamper. Det preger all tenking og politisk utvikling i samfunnet. Når det nå for tida påstås at det verken finnes klasser eller er viktig med økonomisk kamp, langt mindre antiimperialistisk kamp, skyldes denne politiske oppfatninga at det er et økonomisk behov for sånne tanker. Når sånne tanker blir de dominerende, blir de rike rikere. 

I de siste 10 – 20 000 åra har det aldri vært noe demokrati eller særlig rettferdig fordeling av godene. Den franske revolusjonen, Pariskommunen og opprettinga av Sovjetunionen er viktige milepæler i menneskehetens utvikling. Trass i mange alvorlige feil, mange både unødvendige og til å unngå. 

I Norge er det utvikla et trygt og godt samfunn, sett i et historisk og globalt aktuelt perspektiv. Men utviklinga her, som ellers i verden, blir selvfølgelig ikke styrt av folk. Ikke på noen måte. Vi kan vinne i småsaker, aldri i viktige store saker. Vi trengs bare som arbeidsmaur og kanonføde. Om det noen gang kan bli sånn at det blir et reelt demokrati, at folkeflertallet bestemmer den grunnleggende samfunnsutviklinga, tror jeg vi må nøye oss med å håpe på. Ikke en gang parker som to bystyrer med 13 års mellomrom har vedtatt, er det mulig å få iverksatt. To folkeavstemninger om EU-medlemskap er bare enkelt og greit satt til side.

Nå for tida er ikke sosialismen, like økonomiske og personlige muligheter, et tema i det hele tatt. Nå skal verdens utfordringer løses med veldedighet (når det ikke bombes og vedtas sanksjoner), og de enkelte statene skal ikke løse sine egne utfordringer. Befolkninga kan bare flytte rundt i verden til mer vellykka samfunn og religionene skal få tilbake makta si. Det skal kjempes for minoriteter og «identiteter». Klasser finnes ikke i denne tenkinga. Som før i historia har menneskene frykta naturkatastrofer, særlig flom. Den frykten ga oss religionene. Nå brukes også frykten for framtidige flommer til å samle rikdommen på stadig færre hender. Motstanden mot den enorme opphopinga av rikdom hos noen få kan derfor bare øke. Dessverre lar den dominerende opposisjonen seg avlede ved å samles samles i det humanitærpolitiske komplekset for å frelse verden, i Norge finansiert med statens penger.

Det er mye uro i verden, men det betyr ikke at vi kan si at framtida er lys. Dessverre. Men vi får beholde håpet om hva kommende generasjoner kan utrette. Og uten at det betyr noe:

Jeg har ikke tenkt å legge inn årene ettersom årene renner på. 

 

Ensjø 14. februar 2021
Sist oppdatert
19.01.2023.