Som i dysfunksjonelle stater går den politiske kampen over til å bli en kamp om diskusjoner om valgresultatets riktighet, og å fjerne den som blir utropt til vinner med juridiske knep. Foreløpig ikke med militære midler. Dette innlegget blei skrivi 20. februar i år, og etter det har Trumps politiske motstanderne måttet gi opp Russlandsporet, Russia-gate, og kommet opp med et nytt: Ukraina-sporet. Trumps handlinger er muligens kritikkverdige. Men riksrettssak blir det bare for å fortsette politisk kamp i valg med andre midler, i håp om å vinne der når Trumps motstanderne har gitt opp tradisjonell demokratisk politisk virksomhet og gått over til de dysfunksjonelle statenes virkemidler. Her er innlegget i reprise:

USA strir med å holde på verdensmakta si. Men er USA også i indre oppløsning når en også der som i andre dysfunksjonelle stater ikke aksepterer valgresultatene og jobber for å fjerne valgvinneren i valgperioden med juridiske midler?

Det var ikke bare NRKs og avisenes journalister som var og er sjokkert og forferda over resultatet i det siste presidentvalget i USA. Noe som de alle har fått varig mén av.

Demokratene i USA har satt i gang en omfattende juridisk prosess til millioner av dollar for å få fram bevis for at president Trump samarbeida med Putin og fikk hjelp av russisk produserte falske nyheter på digitale medier som påstås fikk mange nok velgere til å stemme på Trump i stedet for Clinton. President Bush ble i 2000 valgt etter tvilsomme manntallsmanipulasjoner av guvernøren i Florida, broren hans, og utropt til vinner av valget av USAs sterkt politiserte høyesterett (fem republikanske dommere mot fire demokratiske). Da Bill Clinton var president kjørte republikanerne kostbare juridiske prosesser for å få presidenten fradømt stillinga for uakseptabel seksuell atferd. Som om det var noe problem for andre enn de involverte som fru Clinton. Den første presidenten som gikk av midt i valgperioden etter å ha blitt fjerna, var Nixon i 1974.

Fjerninga av Nixon har tydeligvis vært en inspirasjon til å få presidenter en ikke liker avsatt. Viktige politiske grupper i USA aksepterer ikke andre valgresultater enn dem de er enige i. Det er et uttrykk for manglende tillit til det formelle valgsystemet. Granskinga av «Russlandspåvirkninga» er åpenbart politisk motivert for å omgjøre resultatet i presidentvalget.

Denne nye USA-måten å drive politikk på er ikke tydelige i tradisjonelle europeiske stater, de «finner sin like» bare i dysfunksjonelle stater i den tredje verden. Noen statsledere der går ikke av etter å ha tapt valget, og opposisjons-kandidater godtar heller ikke et nederlag. De er alle bare enige om at det har vært «valgfusk». De politiske retningene knytta til de to partiene i USA godtar heller ikke andre vinnere enn seg sjøl.

Disse omkampene om valgresultatet, og forsøk på ved hjelp av andre saker midt i perioden å fjerne presidenten, faller sammen USAs handelskriger og skiftende alliansepartnere ute i verden der dollarens betydning også er under press. I tillegg kan en føderal dommer for et visst antall av stater  stanse eller oppheve et presidentvedtak. I Norge kan ikke en lagrettedommer stanse et regjeringsvedtak. Etterhvert vil slike individuelle dommervedtak og andre juridiske grep som granskinger som hovedgrep i politikken, bryte ned hele den allerede tynnslitte samfunnstilliten og det politiske systemet i USA. USA er et foregangsland i rettsliggjøring av politikken, i virkeligheten en tilsidesetting av et folkestyrt demokrati.

Trump anklages for å splitte det amerikanske samfunnet. Sjølsagt er det alltid mulig å prøve på splittende tiltak også der slik politikk har dårlig vekstvilkår. Men i USA er det åpenbart at grunnlaget for «splittende politikk» er betydelige. Økonomiske motsetninger skjerpes og styrkes av den konfliktmarkerende identitetspolitikken og de innenlandske følgene av USAs utenrikspolitiske konflikter. Samtidig øker medienes forakt for folk flest med krav om innskrenking av andres ytringsfrihet, for andre enn hovedstrømsmediene farer bare med «falske nyheter». Mot hovedstrømsmedienes alternativ: «Den eneste mulige politikken.»

De klare dysfunksjonelle trekka i USA finnes det også spor av i Europa. EU-kommisjonens aggressive politikk uten politisk forankring, møter motstand. Aftenposten er stolt av å få en ensidig propagandist fra Financial Times, en nordmann, som apologet for «Den eneste mulige politikken» («Bli i EU!»). Vil de ledende politikerne i Storbritannia virkelig godta resultatet av folkeavstemninga om utmeldinga av EU? Hva vil skje når et folkevalgt EU-parlament, som ikke har noen parlamentarisk makt, sier nei til mesteparten fra EU-kommisjonen?

Rivaliseringa i verden om markeder og ressurser skjerpes kraftig. «Småkrigene» i Afrika og Midtøsten er bare begynnelsen. Og splittelsen innad i de store «demokratiske» statene med oppløsninga av aksepten for de formelle valgreglene, øker. Motkreftene er ubetydelige.

Framtida er ikke lys.