I en kronikk i Aftenposten i dag, 9. april, stiller Terje Tvedt spørsmålet om «Makt og frihet i smittejaktens tid.» Takk, det er på tide!
Stortinget diskuterte koronasituasjonen på onsdag. Tradisjonen tro var det ikke måte på småsaker ved situasjonen som stortingsrepresentantene var opptatt av. Høyres parlamentariske leder var opptatt av å kritisere statens embetsmenn. Ingen representant stilte spørsmål om eller kommenterte grunnlaget: Om kvantiteten av smitten, sjukehusinnleggingene, dødsfallene, og om nedstengingene. Den mest dramatiske økonomiske nedstenginga og de mest frihetsberøvende tiltaka siden krigen. Ikke ett ord, eller viktigere: Ikke ett forslag mot tiltakas sammenheng med hva de skal føre til, bortsett fra det eneste kinesiske tiltaket: Steng alle inne. Alle bare applauderer de regjeringas tiltak.
Stortingsrepresentantene kneler i redsel for hvilken kritikk de kan utsette seg for fra de blodtørstige politiske journalistene. Det er et dramatisk fall i politisk mot fra juni 1940. Med tyske våpen utafor Stortinget turte så mange en av tre stortingsrepresentanter å stemme mot det tyske kravet om å avsette kong Haakon. Det finnes ikke én eneste representant i dag som tør si nei til dagens koronapolitikk, langt mindre kreve svar på de mest grunnleggende spørsmåla. Ikke en vara Carl I. Hagen, ikke Bjørnar Moxnes. De alle frykter mer journalistenes og de sjøloppnevnte sjølrettferdige dommernes bannlysing enn de tør følge opp deres heltemodige forgjengere som sa nei til Nazi-Tysklands voldelig truende krav. Det er ikke lenger rett å si at Ap=H. Det riktige er å si at V=Frp=H=Ap=KrF=MDG=SV=R.
All politisk teori må skrives om: Stortinget er regjeringas — og journalistkorpsets — sekretariat.
Les mer «Stortinget — regjeringas sekretariat, en enstemmig duknakka forsamling»