Minnesmerker for Sovjets Røde armé

Det er i disse dager 75 år sida de tyske nazistene i Finnmark blei nedkjempa av Sovjetunionens Røde arme med bidrag fra norske partisaner. Den røde arme trakk seg frivillig tilbake fra Finnmark, som fra Østerrike i 1955. Verken politisk eller militært var det mulig å kaste ut Sovjet fra Finnmark eller Østerrike, bare for å ha nevnt det for dem som ivrer for å påstå Sovjets, og seinere Russlands, aggressivitet og fare for Norge.

I Finnmark er det det bare ett minnesmerke over falne sovjetiske soldater. Det blei avduka i 1952. På wikipedia står det:

Billedhoggeren Stinius Fredriksen (1902–1977) utforma «Frigjøringsmonumentet» rett etter krigen. Opprinnelig hadde han modellert en død «tysk riksørn» liggende under støvelen til den russiske soldaten som symbol på seieren over den tyske okkupasjonsmakta. I 1951, året før «Russemonumentet» på Haganes kom opp, ble det imidlertid bestemt på regjeringsnivå at ørnefiguren måtte slipes vekk fra avstøpninga for ikke å forstyrre Norges forbindelser til USA og Vest-Tyskland.

I Berlin, i Treptower Park, er det et gedigent og mektig krigsminnesmerke. Det ble reist for å minnes 7 000 av de 80 000 sovjetiske soldatene som falt i slaget om Berlin i april og mai 1945.  Wikipedia omtaler krigsminnesmerket:

Foran statuen er det et område omgitt av 16 steinsarkofager, en for hver av de 16 sovjetrepublikkene, med relieffer av militære scener og sitater fra Josef Stalin. Disse sitatene er på tysk på den ene siden og russisk på den andre. Området er det siste hvilested for 7 000 soldater fra Den røde armé. Det ligger 1000 menn begravet under hver av de fem grønne plenene midt i anlegget og 2000 menn begravet under statuen av den sovjetiske soldaten med sverd.

Ved den motsatte enden av det sentrale området i forhold til statuen er det en portal bestående av to stiliserte sovjetiske flagg av marmor hentet fra Adolf Hitlers ødelagte Rikskanselli. (Øvrig marmor fra bygningen ble brukt i byggingen av U-bane stasjonen Mohrenstraße, som lå ved siden av det tidligere kanselliet.) Flaggene er flankert av to statuer av knelende soldater.

Bortenfor flaggmonumentene er det annen skulptur av Moderlandet som gråter over tapet av sine sønner.

Her er noen bilder fra minnesmerket i Berlin, foto alle bilder: OBB.

Her er hoveddelen av minnesmerket sett fra statuen:IMG_2845

 

IMG_3610

Klar melding: Seieren følger våre faner:IMG_3605

Ett av 16 Stalin-sitater med hyllest til soldatene som forsvarte Sovjet fra Moskva via Leningrad og Stalingrad til Berlin med «jerndisiplin». IMG_3614

Fra wikipedia: Inspirasjonen for statuen var den sovjetiske soldaten Nikolaj Masalov (1922–2001), som 30. april 1945 skal ha funnet en liten, tysk pike vandrende nær Potsdamer Platz under slaget om Berlin og bragte henne i sikkerhet. Til tross for rykter om at historien var sovjetisk propaganda (blant annet brukte en journalist et annet navn på pikens redningsmann), så eksisterer det offisielle dokumenter som bekrefter minst fem episoder der sovjetiske soldater overleverte tyske barn til barnehjem under slaget om Berlin. Ved statuens fot er det et lite rom med mosaikker, der det er vanlig å legge ned kranser.IMG_3607Fra inne i statuen:IMG_3609

Fra det ene forestilte flagget med steiner fra Hitlers rikskanselli.IMG_3615

Når herberget, tigging og TV-aksjonen er løsninga: Fra sosialisme tilbake til veldedighet og Afrikamisjonen

Fakta om TV-aksjonen
Fra nrk.no

Nyliberaliseringa av  økonomien begynte flere tiår før Sovjetunionens fall, men har skutt fart etterpå. Alle politiske partier har gått flere skritt til høyre. Blant mangfoldet av «venstrepartier» er den økte oppslutninga om imperialistiske kriger — kalt «humanitære kriger» — den mest markante endringa i Europa. Den økonomiske kampen har for det meste tapt for den påståtte viktigere kampen mot rasisme, for minoriteter og for været over tid; klimaet. Venstreopposisjonelle har blitt velutdanna og nedlatende, uten samfunnsinnsikt. Med få om noen «klassedesertører». Da er det ikke mer enn naturlig at veldedighet blir den politiske preferansen i samsvar med den førsosialistiske overklassens svar på fattigdom.

Veldedigheten har et godt utgangspunkt: Den bygger på et ønske om å hjelpe dem som trenger det. Men vi veit i dag at det bare er politiske samfunnsmessige tiltak som kan løse samfunnsmessige problemer nasjonalt som internasjonalt. Norsk utviklingshjelp er en fortsettelse av den kristne tvangsmisjoneringa i særlig Afrika, «Afrikamisjonen». Misjonens oppgave er heller ikke sosial hjelp, men å få folk til å tro på den kristne religionen. De norske milliardene i utviklingshjelp i åra etter verdenskrigen har ikke brakt utvikling og sjølstyre til Afrika. U-hjelpen har bare gitt oss mange sjølgode «fariseere» og et helt galt bilde av forutsetninga for utvikling. For enhver nasjons, enhver folkegruppes utvikling, kan bare være deres eget verk. Norge fikk ikke utviklingshjelp på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet for å utvikle næringslivet, det nasjonale fellesskapet og sjølstyret. Gratisrom for de husløse «…forandrer ikke verden, …forbedrer ikke forholdene mellom menneskene, …forkorter ikke utbyttings tidsalder», skreiv Bertolt Brecht om tiltaket for de husløse: herberget. Dette rammer illusjonene om nytten av tv-aksjonen, og andre veldedige tiltak, ofte kalte humanitære, som tilrettelegginga for Romanias fattigste i Norge (!) og allverdens norske småtiltak verden over. Heller ikke det som mange ser som det viktigste fattigdomstiltaket, at verdens fattige må få komme til Europa og USA, endrer forholda for verdens fattige til det bedre. At bombing med død, lemlesting og statsødelegging kalles «humanitær bombing», sier alt om innholdet i begrepet «humanitær» i dag. 

IMG_3863
I katedralen i Liverpool er det ikke mangel på julekort for allverdens gode veldedige grunner. Foto: OBB

TV-aksjonen er et aktuelt eksempel på tilbakevendiga til før-sosialistisk veldedighet. Søndag 20. oktober samla enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter inn over 220 millioner kroner ment til fattige kvinner i Afrika og Asia. God tanke med aktiv handling for å ville hjelpe lå helt sikkert bak de fleste giverne og initiativtakerne. Men TV-aksjonene gir ingen samfunnsendringer, ingen varige løsninger. Varig velstand gir bare sosiale og godt organiserte politiske bevegelser som bruker streik og i siste instans militær motstand eller trussel om slike tiltak.  Som vi har erfart i Europa. Solidaritet med de fattigste internasjonalt er å mobilisere mot de imperialistiske statenes politikk, som Norges, med alle nødvendige tiltak. De samme som står bak TV-aksjonen støtter eller unnlater å protestere mot vestlige som norske sanksjoner som nekter medisiner og annen viktig hjelp til millioner av syrere. Fordi politisk og militær kamp for å sikre Vesten et nytt brohode i Midtøsten gjennom et oppløst Syria er viktigere. Dette viser sannheten om veldedighetens, herbergets og Afrikamisjonens ideologi. 

Kari Jaquesson har skrivi treffende om årets TV-aksjon i artikkelen «Jeg gir ikke til TV-aksjonen.» Med hennes tillatelse gjengir jeg den her. Hun har tidligere sjøl vært en del av dette systemet som «Goodwill-ambassadør» for FN-organisasjonen UNFPA, United Nation Population i ni år. Hun peker både på utilstrekkeligheten i tiltaka, hvor lite som brukes i felten sammenlikna med det godt lønna omreisende hjelpekorpset av NGOer, frivillige hjelpeorganisasjoner. Hun oppsummerer: «Det er ikke globale organisasjoner som får folk ut av fattigdom.»

Ove Bengt Berg

Her er Kari Jaquessons artikkel:

«Jeg gir ikke til TV-aksjonen.»

Les mer

Riksrett mot Trump: USA enda mer dysfunksjonell

 

Tannhjul
Amerikanske politiske aktører vil ikke akseptere andre samfunnshjul enn sitt eget. De bryter ned samfunnstilliten, akkurat som i de dysfunksjonelle statene som USA bomber og driver økonomisk blokade av. Foto fra pixabay.

Som i dysfunksjonelle stater går den politiske kampen over til å bli en kamp om diskusjoner om valgresultatets riktighet, og å fjerne den som blir utropt til vinner med juridiske knep. Foreløpig ikke med militære midler. Dette innlegget blei skrivi 20. februar i år, og etter det har Trumps politiske motstanderne måttet gi opp Russlandsporet, Russia-gate, og kommet opp med et nytt: Ukraina-sporet. Trumps handlinger er muligens kritikkverdige. Men riksrettssak blir det bare for å fortsette politisk kamp i valg med andre midler, i håp om å vinne der når Trumps motstanderne har gitt opp tradisjonell demokratisk politisk virksomhet og gått over til de dysfunksjonelle statenes virkemidler. Her er innlegget i reprise:

USA strir med å holde på verdensmakta si. Men er USA også i indre oppløsning når en også der som i andre dysfunksjonelle stater ikke aksepterer valgresultatene og jobber for å fjerne valgvinneren i valgperioden med juridiske midler?

Det var ikke bare NRKs og avisenes journalister som var og er sjokkert og forferda over resultatet i det siste presidentvalget i USA. Noe som de alle har fått varig mén av.

Demokratene i USA har satt i gang en omfattende juridisk prosess til millioner av dollar for å få fram bevis for at president Trump samarbeida med Putin og fikk hjelp av russisk produserte falske nyheter på digitale medier som påstås fikk mange nok velgere til å stemme på Trump i stedet for Clinton. President Bush ble i 2000 valgt etter tvilsomme manntallsmanipulasjoner av guvernøren i Florida, broren hans, og utropt til vinner av valget av USAs sterkt politiserte høyesterett (fem republikanske dommere mot fire demokratiske). Da Bill Clinton var president kjørte republikanerne kostbare juridiske prosesser for å få presidenten fradømt stillinga for uakseptabel seksuell atferd. Som om det var noe problem for andre enn de involverte som fru Clinton. Den første presidenten som gikk av midt i valgperioden etter å ha blitt fjerna, var Nixon i 1974.

Fjerninga av Nixon har tydeligvis vært en inspirasjon til å få presidenter en ikke liker avsatt. Viktige politiske grupper i USA aksepterer ikke andre valgresultater enn dem de er enige i. Det er et uttrykk for manglende tillit til det formelle valgsystemet. Granskinga av «Russlandspåvirkninga» er åpenbart politisk motivert for å omgjøre resultatet i presidentvalget.

Denne nye USA-måten å drive politikk på er ikke tydelige i tradisjonelle europeiske stater, de «finner sin like» bare i dysfunksjonelle stater i den tredje verden. Noen statsledere der går ikke av etter å ha tapt valget, og opposisjons-kandidater godtar heller ikke et nederlag. De er alle bare enige om at det har vært «valgfusk». De politiske retningene knytta til de to partiene i USA godtar heller ikke andre vinnere enn seg sjøl.

Trump på Time
Trumps motstandere, som mediene, framstiller Trump som den som ødelegger USA. Ikke valgtaperne som vil avsette vinneren. Forsida 20. mars 2017.

Disse omkampene om valgresultatet, og forsøk på ved hjelp av andre saker midt i perioden å fjerne presidenten, faller sammen USAs handelskriger og skiftende alliansepartnere ute i verden der dollarens betydning også er under press. I tillegg kan en føderal dommer for et visst antall av stater  stanse eller oppheve et presidentvedtak. I Norge kan ikke en lagrettedommer stanse et regjeringsvedtak. Etterhvert vil slike individuelle dommervedtak og andre juridiske grep som granskinger som hovedgrep i politikken, bryte ned hele den allerede tynnslitte samfunnstilliten og det politiske systemet i USA. USA er et foregangsland i rettsliggjøring av politikken, i virkeligheten en tilsidesetting av et folkestyrt demokrati.

Trump anklages for å splitte det amerikanske samfunnet. Sjølsagt er det alltid mulig å prøve på splittende tiltak også der slik politikk har dårlig vekstvilkår. Men i USA er det åpenbart at grunnlaget for «splittende politikk» er betydelige. Økonomiske motsetninger skjerpes og styrkes av den konfliktmarkerende identitetspolitikken og de innenlandske følgene av USAs utenrikspolitiske konflikter. Samtidig øker medienes forakt for folk flest med krav om innskrenking av andres ytringsfrihet, for andre enn hovedstrømsmediene farer bare med «falske nyheter». Mot hovedstrømsmedienes alternativ: «Den eneste mulige politikken.»

De klare dysfunksjonelle trekka i USA finnes det også spor av i Europa. EU-kommisjonens aggressive politikk uten politisk forankring, møter motstand. Aftenposten er stolt av å få en ensidig propagandist fra Financial Times, en nordmann, som apologet for «Den eneste mulige politikken» («Bli i EU!»). Vil de ledende politikerne i Storbritannia virkelig godta resultatet av folkeavstemninga om utmeldinga av EU? Hva vil skje når et folkevalgt EU-parlament, som ikke har noen parlamentarisk makt, sier nei til mesteparten fra EU-kommisjonen?

Rivaliseringa i verden om markeder og ressurser skjerpes kraftig. «Småkrigene» i Afrika og Midtøsten er bare begynnelsen. Og splittelsen innad i de store «demokratiske» statene med oppløsninga av aksepten for de formelle valgreglene, øker. Motkreftene er ubetydelige.

Framtida er ikke lys.