Det politiske grunnlaget mitt

imageMeninger og synspunkter bør vurderes uavhengig av hvem som framfører dem, bare av argumentenes tyngde for meningene. Sånn er det dessverre ikke så ofte. I det tilfellet noe vil sjekke meningene mine opp mot hva jeg mener om de store politiske linjene, har jeg skrivi denne informasjonen om mine meninger. Dette er en kortversjon. Etterpå skriver jeg nærmest en politisk livsberetning for dere som måtte ha interesse av det.

Jeg er vokst opp i ei politisk tid da en politisk bevegelse var veldig populær, men både da og seinere blei blei denne bevegelsen forsøkt, til dels med stor suksess, kriminalisert både politisk og juridisk. Den bevegelsens parti var jeg med i. Derfor er det mange som krever en duknakka unnskyldning for medlemskap i AKP(m-l). Det får de ikke. Nå hadde jeg, til fordel både for AKP og meg, aldri noe ledende verv og ingen hand på noe som helst politikkutformende retningsvalg i partiet. Jeg var grunnleggende enig i mye, lærte mye av lederne der og hadde nytte av skrifter fra aktive politikere som hadde bidratt til store omveltninger i verden.

De som mest høylytt opphøyer seg posisjon til å kreve at andre kneler i nåde for dem, er oftest de som er de sterkeste tilhengere av dagens urettferdige verden og dels er ivrige tilhengere av aggressiv bombing i andre land og økonomiske sanksjoner som dreper særlig barn i titusentall. Dominerende vestlige politikere, inkludert norske, som vi ser opp til som respektable og redelige mennesker, er krigsforbrytere med sin militære og økonomiske politikk. Men de blir ikke som afrikanske statsledere og andre som setter seg opp mot Vesten dømt i krigsforbryterdomstoler, fordi de er på seierherrenes side.

I Klassekampen 01.03.2003 skreiv to tidligere ledende AKPere (Egil Fossum og Finn Sjue) at «m-l-bevegelsens «hegemoniske» tid …var ei stor tid, ei spennende tid, ei lærerik tid». De fortsetter: «Nye opprør og revolusjoner vil komme. Nye kriger og nedslaktninger vil også komme. Vi tror det er klokt å ile langsomt og tenke grundig gjennom hva slags opprørsk og motstrømskraft som nå trengs — som vil kunne ha livets rett her til lands

Karl Marx har grunnleggende rett. Menneskehetens historie er historia om kamper for å sikre seg og sine økonomiske goder, kalt klassekamper. Det preger all tenking og politisk utvikling i samfunnet. Når det nå påstås at det verken finnes klasser eller er viktig med økonomisk kamp, langt mindre antiimperialistisk kamp, skyldes slike politiske oppfatninger at det er et økonomisk behov for sånne tanker. Med sånne tanker blir de rike rikere.

I de siste 10 – 20 000 åra har det aldri vært noe demokrati eller særlig rettferdig fordeling av godene. Pariskommunen og  opprettinga av Sovjetunionen var viktige milepæler i menneskehetens utvikling. Trass i svært alvorlige feil, mange både unødvendige og unngåelige.

I Norge er det utvikla et trygt og godt samfunn, sett i et historisk og globalt perspektiv. Men utviklinga her, som ellers i verden, blir selvfølgelig ikke styrt av folk. Ikke på noen måte. Vi kan vinne i småsaker, aldri i viktige store saker. Vi trengs bare som arbeidsmaur og kanonføde. Om det noen gang kan bli sånn at det blir et reelt demokrati, at folkeflertallet bestemmer den grunnleggende samfunnsutviklinga, tror jeg vi må nøye oss med å håpe på. Ikke en gang parker som to bystyrer med 13 års mellomrom har vedtatt, er det mulig å få iverksatt. To folkeavstemninger om EU-medlemskap er bare enkelt og greit satt til side.

Nå for tida er ikke sosialismen, likere økonomiske og personlige muligheter, et tema i det hele tatt. Nå skal verdens utfordringer løses med veldedighet (når det ikke bombes og vedtas sanksjoner), og de enkelte statene skal ikke løse sine egne utfordringer. Befolkninga kan bare flytte rundt i verden til mer vellykka samfunn og religionene skal få tilbake makta si. Det skal kjempes for minoriteter og «identiteter». Klasser finnes ikke i denne tenkinga. Som før i historia har menneskene frykta naturkatastrofer, særlig flom. Den frykten ga oss religionene. Nå brukes også frykten for framtidige flommer til å samle rikdommen på stadig færre hender. Motstanden mot den enorme opphopinga av rikdom hos noen få kan derfor bare øke. Alle samles i det humanitærpolitiske komplekset for å frelse verden, i Norge finansiert med statens penger.

Det er mye uro i verden, men det betyr ikke at vi kan si at framtida er lys. Dessverre. Men vi får beholde håpet om hva kommende generasjoner kan utrette.

Ensjø 14.02.2021
Oppdatert 16.02.2021