Det politiske grunnlaget mitt

imageMeninger og synspunkter bør vurderes uavhengig av hvem som framfører dem, bare av argumentenes tyngde for meningene. Sånn er det dessverre ikke så ofte. I det tilfellet noen vil sjekke meningene mine opp mot hva jeg mener om de store politiske linjene, har jeg skrivi denne informasjonen om mine meninger. Dette er en kortversjon. Jeg har også skrivi en lang beretning om den politiske aktiviteten jeg har vært med på. Den er lang, og er her.  

Karl Marx har grunnleggende rett. Menneskehetens historie er historia om kamper for å sikre seg og sine økonomiske goder, kalt klassekamper. Det preger all tenking og politisk utvikling i samfunnet. Når det nå påstås at det verken finnes klasser eller er viktig med økonomisk kamp, langt mindre antiimperialistisk kamp, skyldes slike politiske oppfatninger at det er et økonomisk behov for sånne tanker. Når sånne tanker dominerer, blir de rike rikere.

I de siste 10 – 20 000 åra har det aldri vært noe demokrati eller særlig rettferdig fordeling av godene. Den franske revolusjonen, Pariskommunen og  opprettinga av Sovjetunionen var viktige milepæler i menneskehetens utvikling. Trass i svært alvorlige feil, mange både unødvendige og unngåelige.

I Norge er det utvikla et trygt og godt samfunn, sett i et historisk og globalt perspektiv. Men utviklinga her, som ellers i verden, blir selvfølgelig ikke styrt av folk. Ikke på noen måte. Vi kan vinne i småsaker, aldri i viktige store saker. Vi trengs bare som arbeidsmaur og kanonføde. Om det noen gang kan bli sånn at det blir et reelt demokrati, at folkeflertallet bestemmer den grunnleggende samfunnsutviklinga, tror jeg vi må nøye oss med å håpe på. Ikke en gang parker som to bystyrer med 13 års mellomrom har vedtatt, er det mulig å få iverksatt. To folkeavstemninger om EU-medlemskap er bare enkelt og greit satt til side.

Nå for tida er ikke sosialismen, likere økonomiske og personlige muligheter, et tema i det hele tatt. Nå skal verdens utfordringer løses med veldedighet (når det ikke bombes og vedtas sanksjoner), og de enkelte statene skal ikke løse sine egne utfordringer. Befolkninga kan bare flytte rundt i verden til mer vellykka samfunn og religionene skal få tilbake makta si. Det skal kjempes for minoriteter og «identiteter». Klasser finnes ikke i denne tenkinga. Som før i historia har menneskene frykta naturkatastrofer, særlig flom. Den frykten ga oss religionene. Nå brukes også frykten for framtidige flommer til å samle rikdommen på stadig færre hender. Motstanden mot den enorme opphopinga av rikdom hos noen få kan derfor bare øke. Dessverre knebler opposisjonen seg ved å samles i det humanitærpolitiske komplekset for å frelse verden, i Norge finansiert med statens penger.

Det er mye uro i verden, men det betyr ikke at vi kan si at framtida er lys. Dessverre. Men vi får beholde håpet om hva kommende generasjoner kan utrette.

Ensjø 14.02.2021
Oppdatert 28.03.2021