Den britiske historikaren og professoren Niall Ferguson byter kvar veke på å skrive ein sides kommentar i vekeavisa Dag og Tid med den amerikanske økonomen Paul Krugman. I siste nummer skriv Ferguson om britisk politikk: Om Boris Johnson, brexit og EU. Medan norske kommentatorar med Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i spissen som ivrigst hevdar at EU alltid kjem ned på bakken og utviklar seg framover mot meir føderasjon, hevdar Ferguson det stikk motsette. Han syner til tre viktige tilbakeslag der brexit er det fjerde, og at alt dette syner «ein dødsdom for prosjektet med en «stadig tettare union».» Og kallar den franske presidenten Emmanuel Macron for «den siste føderalisten på skansen». Les meir
Kategori: Politikk
21. juni avslutta tidligere redaktør i Klassekampen, nå politisk redaktør, Bjørgulv Braanen avisas lederartikkel med denne setninga: «Arbeiderbevegelsen bør lytte når folk er urolige over sosiale problemer og dårlig økonomi og ikke slenge døra i ansiktet på dem. Det siste vi trenger nå, er flere tapte arbeidervelgere til høyresida.». Ja, arbeiderbevegelsen bør lytte, men hvorfor trekke inn Ap inn som en del av arbeiderbevegelsen?
Virkeligheten er jo at mange av de mest upoplære sakene til Solberg-regjeringa, som sentraliseringa, kommune- og fylkessammenslåingene, pensjonsnedskjæringene og privatiseringa og oppslittinga av offentlige forretningsbedrifter som Statoil og NSB er påbegynt av Ap. Høyre bare fullfører den politiske retninga Ap har påbegynt. I flere tiår. Derfor har Ap av helt naturlige grunner ikke bare har vært passiv i disse sakene, men gitt sin tilslutning til Høyre i disse sakene i denne stortingsperioden. Det er ikke som Klassekampen hevder, at Støre ikke når ut til velgerne. Det er politikken Ap fører som taper oppslutning. Heldigvis. Og det er da bra for alle som ikke liker den politiske utviklinga. Ap har ingen alternativ politikk til Solberg-regjeringas, men de henger seg opp i bagateller som de skal bruke på å bløffe om forskjellen til Høyres økonomiske politikk. Les mer
Kampen i flere hundre år for ytringsfrihet med kritikk og særlig frigjøring fra religionenes åk, erstattes nå av en kamp for innskrenking av ytringsfriheten med straff i form av bøter og fengsel for ytringer de med makt ikke liker. Det er historisk sett en reaksjonær kamp. Som før er forsvaret av religionenes rett til manglende kritikk av seg, utgangspunktet. De som kontrollerer den offentlige samtalen i dag er aggressive og sensurlystne som bare tidligere i historia. Men nå innskrenkes den politiske friheten med begrunnelsen at det skjer i frihetens navn. Sånn som angrepskrig begrunnes som et fredstiltak. Nå gjelder prinsippet «ingen plattform», ingen mulighet til å komme til orde. Det vil si ingen motforestillinger. Som i diktaturer. Rasismeparagrafen, straffelovens § 185, har som konsekvens at fengslene fylles med folk som ytrer seg politisk ukorrekt. Nå har noen undertegnet et opprop mot denne bestemmelsen i straffeloven.
