Kategori: Politikk

EU og venstresida sammen mot NAV-vilkåra

Det er en viktig politisk kamp om hva vilkåra for trygdeytelser dreier seg om: EUs kontroll over Norge, eller om klassejuss og mistenkeliggjøring av stønadsmottakere. Den etablerte venstresida står i denne saka sammen med EU-tilhengerne om at striden ikke dreier seg om EUs overstyring av Norges politiske myndigheter.

Venstre- Respektlaust
Fra nrk.no 01.11.19

Nestleder i Norges mest høyreorienterte parti i økonomiske spørsmål, Venstre, reagerer sterkt mot to politikere fra Frp og Senterpartiet fordi de mener at EØS står i veien for norsk trygde- og velferdspolitikk. EU- og EØS-tilhengeren Breivik fra Venstre tar poenget: Det viktigste er å hindre at NAV-saka blir et spørsmål om EØS-avtalen og EU. Mens Per Olaf Lundteigen fra Sp hevder at konsekvensen av EØS-reglene er at ytelsene må bli mindre, så gjør Ap-leder Jonas Gahr Støre og den overentusiastiske EU-tilhengeren Thorbjørn Jagland Rødts Bjørnar Moxnes´ ord til sine egne: «den mangeårige mistenkeliggjøringen av folk som lever på trygdeeytelser». Klassekampens leder 1. november har ikke ett ord om at EU har noe som helst med dette å gjøre. Klassekampen forutsetter at det EUs politikk som skal styre i Norge, uten å si det med ett ord. Klassekampens lederskribent har som forutsetning at EU er en støttespiller for alle dem som trenger offentlig støtte og at å være mot EUs politikk på dette området framstilles som å være for «klassejuss», å støtte et angrep på samfunnets svakeste.

fullsizeoutput_7a2b
Klassekampen 01.11.2019

I Dagens Næringsliv 7. november skriver direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt, ikke akkurat et institutt kritisk noe som helst ved norsk utenrikspolitikk: «Partier og politikere som gjerne ellers er kritiske til EØS-avtalen, har stått i fremste rekke blant dem som forsvarer rettighetene som er gitt av EØS-avtalen, men fjernet av Nav.». Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Klassekampen er representative eksempler på at venstresida står sammen med tilhengerne av EUs økonomiske politikk, de kapitalistiske fire friheter. Denne alliansen er svært viktig ellers i Europa, der de erklærte venstreorienterte inntil nå har vært blant de ivrigste tilhengerne av EU, bortsett fra i Norge. Denne saka er et varsel om at sånn blir det snart i Norge også. Rødt og SV vil ikke å klare og neppe ønske å stå imot EU-bølgen fra alle sine høyt utdanna velgere og partiledere med sin ideologiske verdensanalyse om at de globalistiske sjøloppnevnte og autoritære maktsentra er svaret på den trusselen de ser fra «konspirasjonsteoretikere», «populister» og alle dem de kaller rasister. 

Ikke om klassejuss og urett, men om EU
Venstresida vil gjøre dette til et spørsmål om klassejuss, som et overgrep mot uskyldige mottakere som ikke har gjort noe galt. Alle som har fått arbeidsavklaringspenger har fått dem på visse vilkår, at de skal være i landet. Av de 146 246 som fikk arbeidsavklaringspenger i 2016 var det 250 av dem som blei oppdaga å ha brutt vilkåra og blei anmeldt,og nesten alle de 250 blei straffa for det. De 250 kunne jo enten holdt seg til vilkåra de som andre, eller søkt om tillatelse til å oppholde seg nesten et helt år utafor Norge. De er ikke så uskyldige som de framstilles som, sjøl om EU har bestemt at de ikke skal kunne straffes. Les mer «EU og venstresida sammen mot NAV-vilkåra»

Skandalen er EØS

201901 - Trygdesvindel 2018 - png
Fra NAV statistikk

Det er politisk storm i Norge. Mediene er enige, og opposisjonspolitikerne er på regjeringsjakt. For noen er dømt til straff for å ha brutt vilkåret for å motta en trygdeytelse, men så viser det seg at EU har oppheva de norske lovene uten at NAV, politiet og domstolene har fått det med seg. De dømte skulle derfor ikke vært dømt. Men hvorfor skal EU-kommisjonen styre norsk velferds- og trygdepolitikk? Skandalen er EØS-avtalen.

Det som omtales som NAV-skandalen framstilles som et politisk overgrep mot uskyldig dømte og som kan brukes mot regjeringa. Også motstandene av både EØS-avtalen og EU-medlemskap mener dette. Men noen har brutt de vilkåra som de har fått skriftlig beskjed om for at de skulle kunne motta ytelsen. Les mer

Riksrett mot Trump: USA enda mer dysfunksjonell

 

Tannhjul
Amerikanske politiske aktører vil ikke akseptere andre samfunnshjul enn sitt eget. De bryter ned samfunnstilliten, akkurat som i de dysfunksjonelle statene som USA bomber og driver økonomisk blokade av. Foto fra pixabay.

Som i dysfunksjonelle stater går den politiske kampen over til å bli en kamp om diskusjoner om valgresultatets riktighet, og å fjerne den som blir utropt til vinner med juridiske knep. Foreløpig ikke med militære midler. Dette innlegget blei skrivi 20. februar i år, og etter det har Trumps politiske motstanderne måttet gi opp Russlandsporet, Russia-gate, og kommet opp med et nytt: Ukraina-sporet. Trumps handlinger er muligens kritikkverdige. Men riksrettssak blir det bare for å fortsette politisk kamp i valg med andre midler, i håp om å vinne der når Trumps motstanderne har gitt opp tradisjonell demokratisk politisk virksomhet og gått over til de dysfunksjonelle statenes virkemidler. Her er innlegget i reprise:

USA strir med å holde på verdensmakta si. Men er USA også i indre oppløsning når en også der som i andre dysfunksjonelle stater ikke aksepterer valgresultatene og jobber for å fjerne valgvinneren i valgperioden med juridiske midler?

Det var ikke bare NRKs og avisenes journalister som var og er sjokkert og forferda over resultatet i det siste presidentvalget i USA. Noe som de alle har fått varig mén av.

Demokratene i USA har satt i gang en omfattende juridisk prosess til millioner av dollar for å få fram bevis for at president Trump samarbeida med Putin og fikk hjelp av russisk produserte falske nyheter på digitale medier som påstås fikk mange nok velgere til å stemme på Trump i stedet for Clinton. President Bush ble i 2000 valgt etter tvilsomme manntallsmanipulasjoner av guvernøren i Florida, broren hans, og utropt til vinner av valget av USAs sterkt politiserte høyesterett (fem republikanske dommere mot fire demokratiske). Da Bill Clinton var president kjørte republikanerne kostbare juridiske prosesser for å få presidenten fradømt stillinga for uakseptabel seksuell atferd. Som om det var noe problem for andre enn de involverte som fru Clinton. Den første presidenten som gikk av midt i valgperioden etter å ha blitt fjerna, var Nixon i 1974.

Fjerninga av Nixon har tydeligvis vært en inspirasjon til å få presidenter en ikke liker avsatt. Viktige politiske grupper i USA aksepterer ikke andre valgresultater enn dem de er enige i. Det er et uttrykk for manglende tillit til det formelle valgsystemet. Granskinga av «Russlandspåvirkninga» er åpenbart politisk motivert for å omgjøre resultatet i presidentvalget.

Denne nye USA-måten å drive politikk på er ikke tydelige i tradisjonelle europeiske stater, de «finner sin like» bare i dysfunksjonelle stater i den tredje verden. Noen statsledere der går ikke av etter å ha tapt valget, og opposisjons-kandidater godtar heller ikke et nederlag. De er alle bare enige om at det har vært «valgfusk». De politiske retningene knytta til de to partiene i USA godtar heller ikke andre vinnere enn seg sjøl.

Trump på Time
Trumps motstandere, som mediene, framstiller Trump som den som ødelegger USA. Ikke valgtaperne som vil avsette vinneren. Forsida 20. mars 2017.

Disse omkampene om valgresultatet, og forsøk på ved hjelp av andre saker midt i perioden å fjerne presidenten, faller sammen USAs handelskriger og skiftende alliansepartnere ute i verden der dollarens betydning også er under press. I tillegg kan en føderal dommer for et visst antall av stater  stanse eller oppheve et presidentvedtak. I Norge kan ikke en lagrettedommer stanse et regjeringsvedtak. Etterhvert vil slike individuelle dommervedtak og andre juridiske grep som granskinger som hovedgrep i politikken, bryte ned hele den allerede tynnslitte samfunnstilliten og det politiske systemet i USA. USA er et foregangsland i rettsliggjøring av politikken, i virkeligheten en tilsidesetting av et folkestyrt demokrati.

Trump anklages for å splitte det amerikanske samfunnet. Sjølsagt er det alltid mulig å prøve på splittende tiltak også der slik politikk har dårlig vekstvilkår. Men i USA er det åpenbart at grunnlaget for «splittende politikk» er betydelige. Økonomiske motsetninger skjerpes og styrkes av den konfliktmarkerende identitetspolitikken og de innenlandske følgene av USAs utenrikspolitiske konflikter. Samtidig øker medienes forakt for folk flest med krav om innskrenking av andres ytringsfrihet, for andre enn hovedstrømsmediene farer bare med «falske nyheter». Mot hovedstrømsmedienes alternativ: «Den eneste mulige politikken.»

De klare dysfunksjonelle trekka i USA finnes det også spor av i Europa. EU-kommisjonens aggressive politikk uten politisk forankring, møter motstand. Aftenposten er stolt av å få en ensidig propagandist fra Financial Times, en nordmann, som apologet for «Den eneste mulige politikken» («Bli i EU!»). Vil de ledende politikerne i Storbritannia virkelig godta resultatet av folkeavstemninga om utmeldinga av EU? Hva vil skje når et folkevalgt EU-parlament, som ikke har noen parlamentarisk makt, sier nei til mesteparten fra EU-kommisjonen?

Rivaliseringa i verden om markeder og ressurser skjerpes kraftig. «Småkrigene» i Afrika og Midtøsten er bare begynnelsen. Og splittelsen innad i de store «demokratiske» statene med oppløsninga av aksepten for de formelle valgreglene, øker. Motkreftene er ubetydelige.

Framtida er ikke lys.