Kategori: Miljø

Stig J. Helset: Klimaparadokset

Klimaparadokset 2
Dag og Tid s. 34 nr 40/19

I denne vekas nummer av Dag og Tid, nr 40/2019, skriv Stig J. Helset kronikken Klimaparadokset. Med hans løyve slepp eg til heile kronikken hans her. Eg trekk fram dette frå kronikken hans:

Gjennom den seksti tusen år lange historia og evolusjonen til mennesket har individet lært seg at det stort sett løner seg å handle ut frå kva som er best og mest tenleg for seg sjølv og sine nærmaste på kort og mellomlang sikt – og det vil vi etter alle solemerke halde fram med å gjere.

Og:

«Dei «livsførselsendringane» som folk flest faktisk gjer for å minske klimaavtrykket, er så latterleg små at dei knapt verde å nemne».

Her er heile kronikken:

Å nå 1,5 graders nivået krev ein samla reduksjon på 50 prosent innan 2030 og ei desimering av dagens utslepp innan 2050, noko som vil krevje langt meir drastiske endringar i livsførsel enn det folk er klar over og villige til å gjennomføre. Grunnen til dette er like enkel som han er skremmande: Gjennom den seksti tusen år lange historia og evolusjonen til mennesket har individet lært seg at det stort sett løner seg å handle ut frå kva som er best og mest tenleg for seg sjølv og sine nærmaste på kort og mellomlang sikt — og det vil vi etter alle solemerket halde fram med å gjere.

Når vi til dømes ser at stadig fleire menneske i den rike delen av verda passar på å ha eit sunt kosthald og drive med fysisk trening, er det fordi den enkelte forstår at ein slik livsførsel er til eins eige beste – ikkje fordi det på sikt vil føre til reduserte helsekostnader for stat og kommunar. Det er liknande mekanismar som ligg bak kjøp av elbil: Når mange nordmenn vel elbil framfor eller i tillegg til fossilt driven bil, skjer det i hovudsak fordi det gir kjøparen store økonomiske og praktiske fordelar, og delvis fordi det gir han betre samvit og jamvel sosial status som miljømedviten person – ikkje fordi han verkeleg har eit brennande ønske om eller ei sterk tru på at det vil «redda verda».

Dag og Tid sitt utdrag av kronikken:

At ein skal nå 1,5-gradersmålet om reduksjon av dei menneskeskapte klimagassutsleppa ved hjelp av tiltak frå einskildindivid eller frå demokratisk valde styresmakter, er fullstendig urealistisk.

Subsidiar

Ein føresetnad for dei store fordelane ein får ved å velje elbil i Noreg, er at den styrtrike staten (førebels) har økonomiske musklar til å subsidiere både kjøp og bruk. At staten reknar det for å vere målretta klimapolitikk å subsidiere kjøp og bruk av luksusbilar av typen Tesla, som gir svært høgt klimaavtrykk under produksjon, ved å frita kjøparen for både meirverdiavgift, eingongsavgift og vegbruksavgift og dessutan gi han gratis bompasseringar og parkering og halv pris på ferjer, får stå for staten si rekning. At velståande nordmenn vel å kjøpe slike sterkt subsidierte luksusbilar framfor fossilt drivne bilar når dei får så store fordelar, er lett forståeleg, men det er altså neppe eit resultat av eit brennande engasjement for å «redda verda». Eit tydeleg teikn på det er dei kraftige protestane frå elbileigarane når privilegia deira har blitt svakt innskrenka i visse samanhengar. Det er uansett ingen andre enn den norske staten og andre statar som har tent seg styrtrike nettopp på utvinning og sal av olje og gass, som har økonomiske musklar til å subsidiere elbilar på denne måten, og få andre statar som produserer nok elektrisk straum til å forsyne elbilane med billig straum.

Trass i tydelege og langvarige åtvaringar om dei store klimagassutsleppa knytte til flytrafikk, har talet på flypassasjerar i Noreg auka med heile 50 prosent dei siste 15 åra. Annleis var det i tida etter terroråtaket på World Trade Center 11. september 2001, då talet på flypassasjerar stupte i ein slik grad at ei rekkje store flyselskap gjekk konkurs. Plutseleg var det ikkje lenger så viktig å reise på businessreise til New York eller luksusferie til Thailand. Grunnen var rett og slett at folk var livredde for å sjølve bli utsette for flykapring. Dette viser at menneska tek grep og handlar ut frå kva dei tenker er best for seg sjølv og sine nærmaste på kort sikt, og at dei ikkje tek grep og handlar når det gjeld problem som ligg lenger framme i tid og har ein meir uklar negativ verknad, slik som klimaproblemet.

Levestandard

Dei «livsførselsendringane» som folk flest faktisk gjer for å minske klimaavtrykket, er så latterleg små at dei knapt er verde å nemne. Vi talar om slikt som at folk (i nokon mon) kjeldesorterer sitt eige søppel, som kvar einskild av oss elles produserer historiske høge mengder av fordi vi berre skal ha «det beste av det beste» og dermed kastar 25 prosent av all maten vi kjøper inn. Eller slike ting som at ungdomen bestiller «vegetarburger som smakar som kjøtt», importerte heile vegen frå Amerika, når dei skal ete på McDonalds. På slike vis og andre vis lurer folk seg sjølve til å tru at dei bidreg til reduksjon av klimagassutsleppa, medan realiteten er at den skyhøge levestandarden til dei aller fleste nordmenn i dag og i overskodeleg framtid vil etterlate seg eit klimaavtrykk som er tonnevis høgre enn det som er berekraftig i høve til å nå 1,5-gradersmålet.

Det at folk tenker på seg sjølve og sitt eige beste på kort sikt, er også grunnen til at ein heller ikkje kan nå 1,5-gradersmålet ved hjelp av politisk valde styresmakter – dei Greta Thunberg og hennar skare av klimastreikande ungdomar appellerer til. Når ikkje berre ungdomar, men også tusenvis av vaksne folk stiller seg opp framfor Stortinget og andre stader og brøler for klimaet, samstundes som dei aller fleste av dei same menneska i praksis har ein luksuslivsførsel som milliardar av verdas befolkning berre kan drøyme om, er det eit tydeleg teikn på at mange er på veg inn ein massepsykose som ikkje vil gagne klimaet i det heile. Skal ein kome i nærleiken av å nå 1,5-gradersmålet, nyttar det ikkje med streikar, brøling eller liksomendring av livsførsel; det krev ein kraftig og varig reduksjon av levestandard som folk ikkje er villige til.

Om MDG hadde fått reint fleirtal ved neste val og dermed gjennomført sitt eige krav om 90 prosent kutt av all olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel innan 2030, ville dei mest truleg ha mista så godt som all oppslutnad. For då ville folk verkeleg merka kva det kostar i forverra levestandard å skulle nå 1,5-gradersmålet, og det er ikkje folk villige til. Det er berre nokre som trur og latar og pratar som om dei er det. [Utheva av politikus.no]. Det er nemleg stor skilnad på det å innføre nokre bomringar og satse på kollektivtrafikk i hovudstaden, og det å kutte velferdsstatens inntekter med 300 milliardar kroner årleg og leggje ned 200.000 arbeidsplassar, som vil vere konsekvensen av stenging av produksjonen på sokkelen.

Majoriteten

Den fattige delen av verda, der den store majoriteten av folkesetnaden lever, får vi ikkje så mykje plass til å skrive så mykje om her (som vanleg), men ein treng ikkje vere professor i psykologi for å forstå at det vil vere liten vilje mellom desse milliardar av relativt fattige menneske til å avstå frå materielle gode som vi i den rike delen av verda har forbruka i overflod av i mange tiår, når dei vonleg får tilgang på slike gode. Ein treng heller ikkje vere professor i statsvitskap for å forstå at politiske parti som måtte argumentere for kraftige klimakutt på kostnad av levestandarden til folkesetnaden i den fattige delen av verda, vil få temmeleg få røyster.

Det verkar også å vere heilt urealistisk at ein skal nå 1,5-gradersmålet ved hjelp av karbonlagring, kjernekraft, vasskraft, solceller og vindmøller – for ikkje å snakke om sjølvmotseiande prosjekt som biodrivstoff og biobrensel. Nokre av grunnane til det er at det ikkje synest å vere verken folkeleg eller politisk vilje til å ta dei enorme økonomiske kostnadene som må til for å drive karbonfangst i storskala eller til storstila utbygging av atomkraftverk og vindmølleparkar.

Diktatur?

Den siste mogeleg løysinga er innføring av diktatur, men om ein ser til Kina, som er den staten i verda som slepper ut desidert mest klimagassar, synest heller ikkje det å vere noko alternativ, og uansett inneber vel diktaturet ein samfunnsorden som få er villige til å gå inn i, sjølv mellom klimastreikande ungdomar og delar av den norske åndseliten, som gjennom sitt opprop og opprør mot styresmaktene førre våren gjorde krav på noko som likna nettopp på eit diktatur.

Det vi har med å gjere, er eit klimaparadoks forma som ein gordisk knute som vanskeleg let seg løyse.

Stig J. Helset er førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved Høgskulen i Volda

Klima viktigere enn kriger og flyktninger?

10. Etter snart 15 timer
Uten håp? Foto: OBB

Kampen for at klimaet ikke skal bli ulevelig for mennesker og andre arter som dyr og planter fram mot år 2100, har dominert mediebildet de siste ukene, og ungdom i den mer velstående verden har krevd raske og kraftige miljøtiltak.

I 2018 døde det 77 320 mennesker i kriger. De statsmyndighetene som er involvert i voldelige konflikter økte til sitt nest høyeste antall siden siste verdenskrig. Mer enn 68 000 000 mennesker var på flukt fra krig og vold. 18 000 barn dør hver dag av årsaker som kan forhindres, 6 570 000 barn i året. Unicef Danmark hevder at 16 000 000 barn er i akutt underernæring verden over.

Det er ikke denne situasjonen som har mobilisert ungdom over hele verden til skolestreik og som har dratt med seg voksne til demonstrasjoner på gatene og som har dominert mediene de siste månedene. Les mer

Medienes mytebilder — viktig for MDGs framgang

Forsida siste brosjyreEtter meningsmålingene kan vi i Oslo vente oss en kraftig framgang for Miljøpartiet De Grønne. Det betyr at bomiljøene i Oslo vil bli veldig mye dårligere. Grøntarealene blir mindre, blokkene blir tettere og høyere med mer skygge og vind. En seier for MDG i Oslo betyr en kjempeseier for utbyggernes økonomiske interesser. De tjener mest på MDGs  boligpolitikk.

Dette har vært lite omtalt. Mediene har skrevet mye om Frogner-elitens kamp for å beholde sin privatisering av offentlig grunn til parkeringsplasser til egne biler fordi det skal bygges sykkelfelt i stedet. Og at byråd Lan M. N. Berg flytter stoler og bord rundt omkring på gatene i indre bydel. Det passer ikke inn i journalistenes fordommer at det aldri har vært et større opprør for parker og grøntarealer i Oslo enn nå — mot MDG i maktposisjoner.  Eller hvor hjelpesløse og løgnaktige de har vært med å unnlate å gjennomføre parkene på Ensjø, vedtatt i 2007. I stedet omtales motstand mot myten om hva MDG står for. Ikke alle disse sakene der MDG faktisk motarbeider det de sier at de er for. Skjønt det er unntak, Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har tatt poenget og har redaksjonelt tatt opp at MDG i praktisk politikk står for noe annet enn de de hevder.

På Ensjø har MDG ikke stått for den politikken de på Frogner og i sentrum blir anklaga for. Den de har i programmet sitt. Som beboer på Ensjø har jeg i mange år sammen med andre som har flytta inn her arbeidet for at de parkene som ble vedtatt i 2007, 2007, enstemmig av bystyret, skulle etableres. Som MDG-byråd Hanna E. Marcussen har gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige, «vi forstår at dere er utålmodige». Men vi er ikke interessert i noen trøst, bare parkene. Det har vært liten interesse i mediene for å påpeke denne motsetninga av hva MDG sier at mener, og hva de faktisk gjør. Å ikke skrive om dette vil nok mediene kalle «en journalistisk vurdering». Andre sier at det er et politisk valg. På Ensjø har mediene ikke ønsket å ta dette poenget, men heller å bygge opp MDG med at de noen steder står for det de sier. Å ikke bruke tilgjengelige midler til å gjennomføre det som åpenbart oppfattes som grønn MDG-politikk, å iverksette demokratisk vedtatte parker, fører ikke til kritikk fra mediepolitikerne (journalistene).

Verken Apple eller Donald Trump trenger bruke mange penger på å skaffe oppmerksomhet om seg sjøl. Mediene i flokk sørger for å gi dem gratisreklame. I Oslo har mediene behandla MDG på samme måte, og gjort det mulig for MDG å framstå som et grønt parti som arbeider for parker og gode «naturbane» bomiljø. Helt gratis.

I tillegg har MDG politisk fordel av trua på at dommedag er nær og at verden nå er i ferd med å gå til grunne om få år. Og sikkert også av at journalistene i hovedsak deler MDGs synspunkter, eller i det minste er sterkt sympatisk til MDG og imot å kritisere dem.

Med MDGs ventede framgang, sprettes ikke den dyreste sjampanjen i byrådet og hos MDG, men hos dem som nå med all sannsynlighet kan innkassere fire fortsatte år uten å måtte etablere parkene bystyret vedtok i 2007.