Partiet Rødt har de siste åra gjort en fortjenestfull innsats særlig mot privatisering av offentlige tjenester, og partileder Bjørnar Moxnes begynte også året godt med å ta klar avstand fra USAs henrettelse av en av Irans toppledere. Bra, og takk!
Men: Bjørnar Moxnes starter sitt nyttårsønske på Facebook på fjorårets siste dag med målet om at 2020 blir et år som vil «vise at det er mer som samler oss enn som skiller». Det betyr å vinne over «krefter som vil splitte oss etter etniske, religiøse og kulturelle forskjeller». Åpenbart som hovedmålet. Å overvinne disse splittende kreftene betyr «at solidariteten seirer». Moxnes har et verktøy for denne hovedoppgaven: «Skal det bli noe mer enn tomme ord, må vi bekjempe de økende klasseskillene». Å hindre de økende klasseforskjellene er altså et middel til å oppnå et større og viktigere mål. Det er ikke tvil om hva Moxnes mener det er: nemlig å bekjempe rasismen. Det er også i samsvar med det Rødt og medlemmene ellers legger avgjørende vekt på å framstille som sin hovedsak.
Antirasisme for dem som styrer definisjonen av den, dreier seg foruten om støtte til religionen islam, også å øke innvandringa til Norge. Å øke innvandringa til Norge deler Rødt med den tradisjonelle høyresida som representerer de ledende bedriftseierne og de mest konsekvente markedsøkonomene. Men den økte innvandringa, og den politikken overfor innvandrerne i Norge som Rødt kjemper for, det som er antirasisme i Rødts øyne, øker klasseskillene både i Norge og i Europa.
Når økt innvandring og hensynet til innvandrere blir Rødts hovedsak og ikke økonomisk kamp og kampen for fred og nedrustning, bryter Rødt med den tradisjonelle arbeiderklassen og tradisjonene i norsk arbeiderbevegelse. Les mer
Kategori: Innvandring
I forbindelse med båttransporten over Middelhavet og diskusjonen om den, er det nødvendig å ha noen fakta om antall og hvem i Afrika som vil til Europa. Det er også nyttig når George Chabert har reist en diskusjon om den europeiske venstresidas store engasjement for økt innvandring. Dette innlegget la jeg i i juni i fjor ut på bloggen min, og det er fortsatt like aktuelt:
Det er mange som frykter at det ikke blir nok innvandrere til Norge og Europa som vi kan få hjulpet fra fattigdom, krig og undertrykking. Som Peder Martin Lysestøl i Klassekampen 22. februar 2018, byrådsleder Raymond Johansen i sin 1. mai-tale i Oslo samme år og Ingebrigt Steen Jensen som ønsker seg en ny og mer liberal innvandrings- og asylpolitikk for Arbeiderpartiet. Men nok innvandrere blir det.
Pew Research Center i Washington viser til at i sju land i Afrika, vil rundt halvparten av disse landas innbyggere, 235 millioner, reise ut av landet hvis de får muligheten de kommende fem åra. Hvis 20 prosent av den resterende del av Afrikas innbyggere vil reise ut, utgjør det 151 millioner i tillegg. Hvis 30 prosent ønsker det, vil det utgjøre 226 millioner i tillegg. Altså at så mange som opp til 450 millioner afrikanere, nær halvparten, ønsker å emigrere i løpet av de neste fem åra. Nesten like mange som det er innbyggere i EU. De fleste vil helst til USA, men det er i praksis bare til Europa de vil få mulighet til å reise; over Middel-havet. Les mer
Det er Kjetil Wiedswang som stiller dette spørsmålet i dagens utgave Dagens Næringsliv, der han skriver om det han omtaler som Middelhavs-tragedien. Wiedswang skreiv om dette i DN 16. juli i år om «Maritim moral». politikus.no skreiv om det 17. juli.
Wiedswang har fått kritikk fra Erik Røsæg som i DN 18. juni skreiv om innvandringa over Middelhavet, «at en får ikke færre til å flykte ved å slutte å redde dem.» «Men jo, det ser faktisk slik ut i Middelhavet», svarer Wiedswang i dag.
For fra første halvår i fjor til første halvår i år, melder, av alle den internasjonale organisasjonen for økt folkevandring, IOM, at antallet som har forsøkt å sette over Middelhavet, har blitt halvert og at antallet døde er mer enn halvert. Det til tross for at antall redningsbåter er redusert fra ti til bare én. Les mer
