Den mest logiske kandidaten for fredsprisen siden 1949, ut fra verdensbildet til norske politikere, har vært Nato. Det er en nærmest uforståelig sjølkontroll at Stortingets Nobelkomite ikke har tildelt fredsprisen til Nato forlengst. Nato blei foreslått i 1999,  av Frp i 2019, og igjen av stortingsrepresentanter fra Høyre i år. I hele Stortingets Nobelkomites tid fra 1949 har det vært et klart flertall av ivrige Nato-tilhengere i komiteen. Ingen pris har vært delt ut som har provosert USA. Hvorfor har ikke Nato forlengst fått fredsprisen da? Som i forbindelse med Nobelkomiteens tildeling av fredsprisen til EU, så mangler Nato blant fredsprisvinnerne. Det må da plage stortingspolitikerne til fortvilelse?

Av Ove Bengt Berg

Nato: Trives godt med diktaturer i demokratiets navn
Siden 1949 har det som er framstilt som det vestlige demokratiets viktigste forsvarer, Nato, blant sine medlemsland hatt Frankrike med sin kolonikrig i Algerie,  Storbritannias utallige kriger som mot Kypros og Suezkrigen, Portugal-diktaturet (fram til 1974) med sin kolonikrig i Angola, Spania-diktaturet under Franco fram til 1975 og oberstdiktaturet i Hellas fra 1967 til 1974. Nato trivdes veldig godt med disse diktaturene som viktige medlemmer, i forsvar for demokratiet! I ei tid med så mye anklager om Hitler-sympatier, også hvis du antyder skepsis til den vedtatte sannheten om været de neste hundre åra, kan det opplyses at både Portugals og Spanias statsledere, som Nato-medlemmer, var erklærte tilhengere av Hitler og hans nazisme. For Portugals Nato-støtta statsleder Salazar var ikke bare en beundrer av Hitlers nazisme, men også av Mussolini. Se lenkene vist til foran. Denne Nato-omfavnelsen av diktaturene: For demokrati og folkestyre, liksom. Les mer

I Norge har vi et kjempestort kommunalt og statlig byråkrati, og regjeringa har mange store prinsipielle og strategiske spørsmål å ta stilling til. Likevel har regjeringa tatt seg tid til å blande seg opp i et enkeltvedtak, og gjort den til ei sak av høyeste politiske viktighet. Så viktig at den har sprengt regjeringa og ført til dens avgang.
Utgangspunktet for den saka er et prinsipp om at den norske staten er ansvarlig for å hente hjem alle norske statsborgere som har forulykka eller fått problemer hvorsomhelst i verden. Åpenbart i konkurranse med reiseforsikringsselskapene.
Men hadde jeg gått meg fast i fjellet opp mot Alpspitze eller Zugspitze i Tyskland, ville ikke den norske regjeringa sendt helikopter ned for å hente meg, om jeg hadde vært aldri så livsutsatt hengende i et snart brutt klatretau. Både fordi da ville regjeringa ha vist til at jeg burde hatt reiseforsikring, og aller viktigst: Den tyske staten ville ikke ha finni seg i at norsk militær innsats hadde slåsst seg inn i tysk territorium for å redde meg.
Nå ville selvfølgelig ikke noen norsk regjeringa ha brukt statlige midler for å redde livet mitt hvor som helst i verden, for enhver tenkelig norsk regjering ville nok sagt at når jeg ikke respekterer og beundrer islamsk religion og betydelig innvandring fra slike tilhengere, så kan jeg som påstått rasist bare ha det så godt om tauet brast og jeg falt i døden i et av Alpenes mange bratte fjellsider.
Noen nordmenn får den æra at staten bruker penger og ressurser for å hente dem hjem. Enten det gjelder reaksjonære leiesoldater i Afrika eller noen som kjemper for at et islamsk kalifat fra Midtøsten skal spre seg til hele Europa og verden med sine sharialover og sine intensiverte hodekappinger av «vantro». Eller noe så harmløst som turister som ikke tar ansvar for egne handlinger og krever at «min utlandsreise, den har staten ansvar for, ikke jeg.» Denne problemstillinga tok jeg opp i et innlegg i Aftenposten Aften 5. januar 2005. Innlegget er plutselig blitt svært så aktuelt igjen:

Av Ove Bengt Berg

«Hvem har ansvaret?

En flodbølge som følge av et jordskjelv har ramma en verdensdel. Kanskje har så mange som 200 000 dødd. Langt flere overlevende har fått sitt levebrød og sine hjem ødelagt — kanskje for et tiår framover. Samtidig er noen tusen av de døde og skada europeiske turister. Av rundt 8 000 norske turister i området kan drøyt 100 ha mista livet under flodbølgen. Les mer

Det norske politikere ønsker om norske trygde- og sosialytelser — type, ytingsnivå og vilkår — har de rett og slett ikke noe med!

Og heller ikke noe annet som EU-kommisjonen vil overstyre.

Det finnes en reservasjonsrett i EØS-avtalen,
men den muligheten er den aller viktigste for Stortinget ikke å bruke.

Enig og tro til alt fra EØS!