Kategori: Imperialisme

Strømprisene: Norge har solgt seg som en koloni

CCI16062019_3
Rolf Grovens «9. april 1972». *

De høye strømprisene faller ikke plutselig ned fra himmelen. De er et resultat av en bevisst politikk gjennm mange tiår. Det som er hovedpoenget med tilrettelegginga av salget av norsk strøm til Europa med utenlandskablene, er at Norge blir et uviktig marked for oss.  Europas stormakter er prioritet én. Med å gi fra oss retten til å beholde tilstrekkelig norskprodusert strøm til en gunstigere pris enn verdensmarkedets pris, gir vi fra oss en grunnleggende viktig nasjonal råvareressurs.
Våre politiske ledere har gjennom tiår klart å utvikle Norge til en europeisk koloni. Å ikke sikre vår egen strøm billig til næringslivet og alminnelig velferd, som et oppbygd nasjonalt konkurransefortrinn, er det hittil viktigste eksemplet på at vårt dominerende politiske sjikt klarer å gjøre Norge til en koloni for europeiske stormakter og EU-kommisjonen.
Den aktuelle høye strømprisen har som sin viktigste årsak «Det grønne skiftet» som skal være nødvendig på grunn av klimaet. Som et ledd i det grønne skiftet i Europa og i verden er målet at Norge skal bli en uselvisk koloni som en strømleverandør for hele Europa, på bekostning av norsk næringsliv og gode norske levekår.  Les mer «Strømprisene: Norge har solgt seg som en koloni»

Mens vi venter på Russland ……

Påstanden om at Russland og Sovjet er i ferd med å angripe oss, har vært en norsk «sannhet» fra 1820. Invasjonen lar vente på seg. Men påstanden har bare vært ment som et argument i innenrikspolitisk kamp, særlig om økonomiske ressurser. Russland og Sovjet er to ganger angrepi, av både Napoleon og Hitler. Og innringes i dag. Norsk deltaking i et Nato-angrep mot Moskva er mer sannsynlig enn et russisk angrep på Norge.
I dag dyrkes fortsatt frykten for Russland i Norge — med et formål å underkaste Norge enda mer under USA. Om det ikke er grunn til å frykte russisk angrep på Norge, er det grunn for de vestlige imperialistmaktene til å bekymre seg for russiske internasjonale framganger både med politiske og militære midler. Særlig det økende samarbeidet med Kina og disses samarbeid med viktige asiatiske stater. Russland har satt foten ned for Vestens framstøt etter Sovjetunionens fall, og Mikhail Gorbatsjov støtter og er fornøyd med motstanden Nato nå har fått.  Les mer «Mens vi venter på Russland ……»

Uviktige klimatiltak: Svært kostbare, uten betydning for temperaturen i år 2100, politisk umulig å gjennomføre

Falsk alarm
Forsida på boka

Å foreslå omfattende klimapolitiske tiltak som ikke er politisk bærekraftige, som er ubegripelig kostbare og som ikke resulterer i vesentlig ny jobbskaping, som svekker det sosiale byggverket og attpåtil kun gir små klimaeffekter, er ikke den rette veien fremover», skriver Bjørn Lomborg i etterordet i boka Falsk alarm som sist onsdag blei presentert på norsk. På Litteraturhuset i Oslo i regi av Senter for miljø og utvikling på Universitetet i Oslo og forlaget Wigestrand. I diskusjon med Ciceros Bjørn H. Samset, en engasjert talsperson for at vi står overfor alvorlige klimakatastrofer om kort tid.
Lomborg tar det også for gitt at det skjer klimaendringer, men dokumenterer at katastrofene FNs klimapanel melder om, er overdrivi og sterkt i strid med fakta om værutviklinga og skadene de har påført oss. Lomborg er opptatt av det vi skal gjøre mot værendringer, er ikke bare å tilpasse oss dem, men tilpasse oss dem på den mest økonomisk gunstige måten. I dag er klimatiltak foreløpig unntatt all økonomisk effektivitetsvurdering, pengene bare pøses ut i panikk og redsel for kritikk fra akademikere og journalister.
Nedstenginga på grunn av koronaen var svært krevende, men det er langt kraftigere tiltak som skal til hvert år i flere tiår for å nå de stadige gjentatte og ikke gjennomførte tiltaka. Det er klare planer om å øke uttaket av fossil energi, som i Tyskland der en landsby fjernes for å legge til rette for økt uttak av kull. Det er praktisk umulig å gjennomføre de tiltaka det drømmes om. Uansett er det politisk umulig å gjennomføre dem.
Hele klimapolitikken dreier seg om en økonomisk kamp for tilkjemping av offentlige ressurser til egne arbeidsplasser, og å gjøre spørsmål om krig, fattigdom, undervisning, energitilgang for alle og verdens økonomiske skeivfordeling til et ikke-spørsmål. FN spurte i 2019 9,2 millioner mennesker over hele verden om hvilke politiske mål de ønska seg. Av 16 politiske mål kom klimatiltak på 16. plass. Les mer «Uviktige klimatiltak: Svært kostbare, uten betydning for temperaturen i år 2100, politisk umulig å gjennomføre»