Kategori: Imperialisme

Pål Steigan: Berlinmurens fall innledet nyoppdeling av verden

Med Berlin-murens fall opphørte også fredsavtalen mellom seierherrene fra siste verdenskrig. Med Sovjetunionens oppløsning blei også USA eneste supermakt. Maktbalansen i verden opphørte, og USA blei mektigere enn noen stat har vært de siste hundre åra. Nye kriger begynte, fordi en sånn ensidig makt motiverer til kriger. Menneskene bak Jernteppet fikk politisk frihet, men for millioner verden over blei det krig, død og lemlestelser. Først nå er Kina og igjen Russland blitt sterke nok som en motvekt mot USA. Uten at det blir fredeligere av denne rivaliseringa. Her er Pål Steigans kommentar på hans nettsted steigan.no 9. november: Berlinmurens fall innledet nyoppdeling av verden:

Klokka 18.00 den 9. november 1989 startet partisjefen for det regjerende partiet SED i Øst-Berlin Günter Schabowski en pressekonferanse der han presenterte en ny lov som tillot grensepassering hvor som helst og når som helst mellom Øst- og Vest-Berlin. Dette betydde at Muren var falt. Det gjensto bare å rive den.

Med Berlinmurens fall var også «den kalde krigen» slutt. Tysklands deling var et produkt av sluttoppgjøret etter den annen verdenskrig. I vest ble Forbundsrepublikken Tyskland skapt som et protektorat under USAs militære kontroll. Og i øst ble DDR skapt som et planøkonomisk protektorat under Sovjetunionen. Berlinmuren ble bygd i 1961 under navnet «antifaschistischer Schutzwall», og den var et forsøk på å svare på den massive hjerneflukten fra øst til vest i Tyskland. Les mer

Når herberget, tigging og TV-aksjonen er løsninga: Fra sosialisme tilbake til veldedighet og Afrikamisjonen

Fakta om TV-aksjonen
Fra nrk.no

Nyliberaliseringa av  økonomien begynte flere tiår før Sovjetunionens fall, men har skutt fart etterpå. Alle politiske partier har gått flere skritt til høyre. Blant mangfoldet av «venstrepartier» er den økte oppslutninga om imperialistiske kriger — kalt «humanitære kriger» — den mest markante endringa i Europa. Den økonomiske kampen har for det meste tapt for den påståtte viktigere kampen mot rasisme, for minoriteter og for været over tid; klimaet. Venstreopposisjonelle har blitt velutdanna og nedlatende, uten samfunnsinnsikt. Med få om noen «klassedesertører». Da er det ikke mer enn naturlig at veldedighet blir den politiske preferansen i samsvar med den førsosialistiske overklassens svar på fattigdom.

Veldedigheten har et godt utgangspunkt: Den bygger på et ønske om å hjelpe dem som trenger det. Men vi veit i dag at det bare er politiske samfunnsmessige tiltak som kan løse samfunnsmessige problemer nasjonalt som internasjonalt. Norsk utviklingshjelp er en fortsettelse av den kristne tvangsmisjoneringa i særlig Afrika, «Afrikamisjonen». Misjonens oppgave er heller ikke sosial hjelp, men å få folk til å tro på den kristne religionen. De norske milliardene i utviklingshjelp i åra etter verdenskrigen har ikke brakt utvikling og sjølstyre til Afrika. U-hjelpen har bare gitt oss mange sjølgode «fariseere» og et helt galt bilde av forutsetninga for utvikling. For enhver nasjons, enhver folkegruppes utvikling, kan bare være deres eget verk. Norge fikk ikke utviklingshjelp på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet for å utvikle næringslivet, det nasjonale fellesskapet og sjølstyret. Gratisrom for de husløse «…forandrer ikke verden, …forbedrer ikke forholdene mellom menneskene, …forkorter ikke utbyttings tidsalder», skreiv Bertolt Brecht om tiltaket for de husløse: herberget. Dette rammer illusjonene om nytten av tv-aksjonen, og andre veldedige tiltak, ofte kalte humanitære, som tilrettelegginga for Romanias fattigste i Norge (!) og allverdens norske småtiltak verden over. Heller ikke det som mange ser som det viktigste fattigdomstiltaket, at verdens fattige må få komme til Europa og USA, endrer forholda for verdens fattige til det bedre. At bombing med død, lemlesting og statsødelegging kalles «humanitær bombing», sier alt om innholdet i begrepet «humanitær» i dag. 

IMG_3863
I katedralen i Liverpool er det ikke mangel på julekort for allverdens gode veldedige grunner. Foto: OBB

TV-aksjonen er et aktuelt eksempel på tilbakevendiga til før-sosialistisk veldedighet. Søndag 20. oktober samla enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter inn over 220 millioner kroner ment til fattige kvinner i Afrika og Asia. God tanke med aktiv handling for å ville hjelpe lå helt sikkert bak de fleste giverne og initiativtakerne. Men TV-aksjonene gir ingen samfunnsendringer, ingen varige løsninger. Varig velstand gir bare sosiale og godt organiserte politiske bevegelser som bruker streik og i siste instans militær motstand eller trussel om slike tiltak.  Som vi har erfart i Europa. Solidaritet med de fattigste internasjonalt er å mobilisere mot de imperialistiske statenes politikk, som Norges, med alle nødvendige tiltak. De samme som står bak TV-aksjonen støtter eller unnlater å protestere mot vestlige som norske sanksjoner som nekter medisiner og annen viktig hjelp til millioner av syrere. Fordi politisk og militær kamp for å sikre Vesten et nytt brohode i Midtøsten gjennom et oppløst Syria er viktigere. Dette viser sannheten om veldedighetens, herbergets og Afrikamisjonens ideologi. 

Kari Jaquesson har skrivi treffende om årets TV-aksjon i artikkelen «Jeg gir ikke til TV-aksjonen.» Med hennes tillatelse gjengir jeg den her. Hun har tidligere sjøl vært en del av dette systemet som «Goodwill-ambassadør» for FN-organisasjonen UNFPA, United Nation Population i ni år. Hun peker både på utilstrekkeligheten i tiltaka, hvor lite som brukes i felten sammenlikna med det godt lønna omreisende hjelpekorpset av NGOer, frivillige hjelpeorganisasjoner. Hun oppsummerer: «Det er ikke globale organisasjoner som får folk ut av fattigdom.»

Ove Bengt Berg

Her er Kari Jaquessons artikkel:

«Jeg gir ikke til TV-aksjonen.»

Les mer

Gir flere redningsmenn flere lik? Dessverre: Ja.

fullsizeoutput_76dd
DN 29.07.19

Det er Kjetil Wiedswang som stiller dette spørsmålet i dagens utgave Dagens Næringsliv, der han skriver om det han omtaler som Middelhavs-tragedien. Wiedswang skreiv om dette i DN 16. juli i år om «Maritim moral».  politikus.no skreiv om det 17. juli.
Wiedswang har fått kritikk fra Erik Røsæg som i DN 18. juni skreiv om innvandringa over Middelhavet, «at en får ikke færre til å flykte ved å slutte å redde dem.» «Men jo, det ser faktisk slik ut i Middelhavet», svarer Wiedswang i dag.
For fra første halvår i fjor til første halvår i år, melder, av alle den internasjonale organisasjonen for økt folkevandring, IOM, at antallet som har forsøkt å sette over Middelhavet, har blitt halvert og at antallet døde er mer enn halvert. Det til tross for at antall redningsbåter er redusert fra ti til bare én. Les mer