Rolf Galgerud:
Teori og praksis

Et svar til Geir Hasnes sitt innlegg den 7. september: «Frem for et distribustisk manifest!»

Jeg beklager mitt seine svar. Jeg hadde dessverre oversett innlegget hans.

Først vil jeg si meg enig med Geir om at vi har alle et behov for mer og åpen politisk og ideologisk debatt. Synd det er så få som forstår dette.

Distributisme.
Oversettelsen av distribuere er; dele ut, fordele.

Teorien, som jeg fikk opplysninger om fra engelsk Wikipedia, har sin basis i den katolske kirke – pave Leo XIII på 1890-tallet og den framstår for meg mer som en drøm om hvordan samfunnet burde være enn en oppskrift for å forandre samfunnet dit du vil ha det. Distributisme er idealistisk. Den har ikke en vitenskapelig samfunnsteori, så langt jeg kan se. Den mangler en beskrivelse av de virkemidler som skal til for å få drømmen til å gå i oppfyllelse.

I og for seg ser jeg ikke noe galt i å ha drømmer og  visjoner for samfunnsutviklinga. Tvert om. Dette er totalt fraværende i både norsk og vel også i vest-europeisk politisk debatt. Men drømmen må også ha et «veikart» for ikke bare å bli en drøm. Man bør bl.a. kunne redegjøre for hvordan omfordelingen skal skje, hvordan denne administreres.

Geir Hasnes sier at han ikke foretrekker kapitalismen. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, så har han ikke så mye å velge i mellom nå i år 2026. Noen vil uvilkårlig eie produksjonsmidlene. Det kan enten være samfunnet eller som nå, privatpersoner, altså kapitalisme. Andre valg ser jeg ikke.

Geir Hasnes sier i sitt svar til meg:

«Norge var etter mitt skjønn distributistisk frem til slutten av 70-tallet. Man eide sin egen butikk, sitt eget verksted, sin egen bensinstasjon, sin egen gård, sin egen fiskebåt, sin egen lille bedrift. Små og lokale bønder hadde gått sammen om sitt eget meieri, lokale innbyggere hadde gått sammen om sin egen bank; ko-operativ virksomhet hadde en mening hvor man jobbet til det beste for hverandre og lokalsamfunnet.»
Det er ingen motsetning mellom dette som han her skriver og hva Marx og Engels skrev i manifestet.

Marx, Engels og eget verksted.
Kortversjonen av hva som står om eierforhold i Manifestet er; – det, de tingene som du skaffer deg gjennom ditt eget arbeid er ditt. Det er ikke noe i manifestet som hindre deg i å drive en butikk, et verksted eller være din egen bonde. Det de sier er at du ikke skal ha ansatte som du da uvilkårlig vil ta en del av lønna i fra. Hvis det ikke lønner seg for deg å ha en ansatt, altså å kunne putte en del av utbytte av vedkommendes arbeid i egen lomme, så ville du neppe ansette vedkommende.

Men man bygger ikke et moderne samfunn med små enmannsbedrifter eller mindre kollektiver. All stor, tung industri krever en annen bemanning og organisering. Så kjernespørsmålet blir fortsatt; hvem skal eie og styre disse? Hvis Geir Hasnes er uenig i dette, at stor tung industri er nødvendig for å holde og bringe samfunnet framover, så vil det være interessant å høre hans syn på hvordan de produkter som tungindustrien nå skaper, hvordan skal de alternativt produseres.  Etter mitt syn vil en verden uten denne storindustrien vil bli en verden uten datamaskiner, biler, fly, båter, kjøleskap osv.

Staten.
Geir Hasnes omtaler staten som om dette er et selvstendig, uavhengig vesen. La oss se på hva marxister sier om staten. Her er et kort sitat fra Marx sin medskribent, Friedrich Engels, fra hans bok «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse».

«Staten er altså på ingen måte en makt som er påtvunget samfunnet utenifra. Det er tvert om et produkt av samfunnet på et bestemt utviklingstrinn; den er innrømmelsen av at dette samfunnet har viklet seg inn i en uløselig motsetning med seg selv, har spaltet seg i uforsonlige motsetninger som det ikke makter å overvinne. Men for at disse motsetninger, klasser med motstridende økonomiske interesser, ikke skal fortære seg selv og samfunnet gjennom en fruktesløs kamp, er det nødvendig med en makt som tilsynelatende står over samfunnet, en makt som skal dempe konflikten og holde den innenfor «ordenens» rammer. Og denne makt, som er sprunget fram av samfunnet, men som stiller seg over det og blir mer og mer fremmed for det – er staten.»

Lenin utdypet dette i sin bok «Staten og revolusjonen»:

«Ifølge Marx er staten et organ for klasseherredømme, et organ for den ene klassens undertrykking av den andre, den er opprettelse av en «orden» som sanksjonerer og befester denne undertrykking ved å dempe konflikten mellom klassene.»

Staten på den tiden, for 180 år siden, var i hovedsak militæret, tollere, politiet, fengsler og domstoler, samt skattinndrivere.

Det er litt rart å lese at svært like observasjoner ender opp i meget forskjellige konklusjoner. Jeg leser i den før nevnte engelske Wikipedia artikkelen: «Videre hevder noen distributister at statskapitalisme og statssosialisme er den logiske konklusjonen av kapitalismen ettersom kapitalismens konsentrerte makter til slutt overtar staten.» (Min utheving.) Dette synet (om kapitalens samfunnsmakt) er helt i overenstemmelse med en marxistisk betraktning. Jeg vil sitere litt i fra hva en vesttysk marxist skrev i 1973. Heinz Seeger i «Marxistisk politisk økonomi»:

«Monopolet, som smelter sammen med den kapitalistiske staten, er imidlertid fremdeles det avgjørende kjennetegnet på dagens kapitalisme. Men monopolet får en større og videre samfunnsmessig makt, slik at det med statens hjelp manipulerer alle feltene av samfunnslivet. Den monopolistiske maksimalprofitten og de generelle profittvilkårene kan bare oppnås og trygges av en omfattende reguleringsmekanisme, t. eks. i form av statens skatte-, kreditt-, subsidie-, lønns- og utenrikshandelspolitikk. Sammenflettingen av monopol- og statsmakt fører til en herskermekanisme som gjelder på alle områder. Denne sammenflettingen gir alle tiltak og reaksjoner fra statens side en ny karakter. Når staten utøver sine økonomiske funksjoner utnytter den alle maktmidler den har til sin rådighet, f. eks. direkte statlig makt, de finansielle midlene som er konsentrert på statens hender, og alle de mange andre reguleringsmidlene.»

Her er tilsynelatende en enighet mellom distributister og marxister. Ulikheten komme når spørsmålet; «hva gjør vi med dette» dukker opp. Hos distributistene finne jeg ingen svar. Det virker på meg som om de er flinke til å fortelle hva de vil, hva de ønsker, men mangler evnen til å fortelle hvordan.

Fascisme og nazisisme.
Geir Hasnes sier i sitt innlegg den 7. sept.:

«Galgerud hevder at fascisme og nazisme er kapitalistiske ideologier og at de ikke hadde til hensikt å forbedre befolkningens kår. Det er jeg uenig i. Alle politiske ideologier vil hevde at de har til hensikt å gjøre samfunnet bedre for et flertall av befolkningen. Det er forskjell på opprinnelig hensikt og virkningen i praksis.»

Her overser Geir sin egen reservasjon: «har til hensikt å gjøre». For å forstå forskjellen mellom det uttalte, kontra det som skjer, så må en se på tidspunktene disse ismene oppsto og den historiske virkelighet som eksisterte da.

I Italia opprettes fascistiske bevegelser rett etter 1. verdenskrig som motkraft og konkurrent til de stadige voksende arbeiderpartiene og den økende klassekampen. Det eksisterte en meget sterk misnøye i etter-krigens Italia. De herskende fryktet revolusjon, som det jo nettopp hadde vært i Russland. For å få tilslutning til de nystiftede fascistorganisasjonene la de seg taktisk nær opp til argumentasjonen til de eksisterende arbeiderpartier, ikke for å føre deres politikk, men for å villede tilstrekkelig mange og derved svekke de andre. De «andre» var anarkister, sosialister og kommunister.

Ti år seinere gjentok Hitler dette i Tyskland. Han kalte jo partiet sitt nasjonal-sosialistisk uten at det fantes spor av sosialisme i hans virksomhet. Tvert om, han ble jo støttet, ja det hevdes at uten den finansielle støtten fra storkapitalen hadde han aldri klart å få makten i Tyskland. Både Ford og Rockefeller var aktive her.  For de som har tilgang til «Arbeidernes Leksikon», utgitt i 1933, er det 20 sider med informasjon om fascismen. Verdt å lese for den som vil ha et bilde av fascismen og dens opprinnelse.

«Kommunismens» fallitt.
Har satt kommunisme i anførselstegn fordi det som ble demontert i 1990-åra ikke var kommunistiske samfunn, men sosialistiske. Historien har vel vist at å innføre kommunisme i en stat hvor statens eksistens trues av en fiendtlig omverden er hva jeg vil kalle håpløst. Det lengste man kommer i en slik situasjon er en sosialistisk stat med en sterk stat, et forsvar.

Jeg ser fire grunner til at det gikk galt med Sovjetunionen og de andre sosialistiske statene. Hvem av disse fire grunnene som hadde størst betydning er over min kompetanse å finne ut av. To av dem er påført utenifra, to er en del av systemet.

1. Stalins personlighets betydning. Lenin forsøkte å advare resten av partiledelsen om Stalin, at hans måte å reagere på ville skape problemer i partiet. Men Lenin lå på dødsleiet og eneste kontakt med de andre i partiet var nettopp Stalin. Begrunnelsen var å spare Lenin for store anstrengelser ved å møte flere. Derved var kanalen umulig for Lenin. Les mer i Hans I. Klevens «Hva og hvorfor?», bind 1.
2. Vesten, også Norge, utførte jamnlig sabotasjehandlinger inne i Sovjetunionen. Disse påførte ikke store problemer, men det førte til det som jeg antar var den egentlige hensikten, at politiets overvåkning ble omfattende, at politiet var på «tå hev», at politiet ble oppfattet som brysomt av befolkningen.
3. Rustningskappløpet påførte Sovjetunionen store kostnader. Man bør huske at Sovjetunionen var ett av de mest ødelagte nasjoner etter 2. verdenskrig. De hadde enorme behov for å gjenoppbygge landet, men NATOs rustningspress tvang fram økt produksjon av krigsmateriell, i stedet for samfunnstjenlige formål. Men i USA var det noen som hadde en vinn/vinn situasjon ved dette – rustningsindustrien.
4. Mangel på demokrati. Her er jeg, etter mitt syn, framme ved den viktigste årsaken til at det kunne gå som det gjorde med Sovjetunionen. Man hadde ikke befolkningen med på formingen og styringen av samfunnet. Ledelsen skulle bygge sosialismen for folket, ikke med folket. Folket var gjort ikke medansvarlig og det var utviklet en kommandokultur som førte til at folk gjorde det de ble bedt om å gjøre og reagerte ikke selv om de så at det de var bedt om å gjøre var feil. Dette har nok flere årsaker. I 1917, ved revolusjonen var analfabetismen stor. Så hadde man fire år med intervensjonskrig. Man hadde helt enkelt ikke tid og råd til lange diskusjoner de første åra. I en krigssituasjon blir det ofte nødvendig med raske og direkte beslutninger. Så overtok Stalin roret. Han var helt tydelig ikke det vi vil kalle samarbeidets mann. Ringvirkningene av det som er nevnt her i pkt. 2 gjorde vel også at han reagerte hysterisk. Han fikk sementert et system for styring, med kommandolinjer som også etter krigen ble påtvunget Øst-Europa. Det var ikke krefter sterke nok til å bryte opp dette, å få til en organisasjonsstruktur som aktiviserte og trakk med folket i formingen av samfunnsutviklingen. Det ble forsøkt i Tsjekkoslovakia i 1968, men også dette ble stanset. Anbefaler lesing av Hans I. Klevens bok «Prahavåren».

Det er en sak til jeg gjerne ville ha skrevet noe om. Det er myten, troen på at det går an å «temme» og «dressere» et kapitalistisk system, sånn som Geir Hasnes skriver: «Som distributist mener jeg at staten blant annet skal sørge for at eiendom ikke hoper seg opp på få hender.» Det han ber om er etter min mening umulig i et kapitalistisk system. Det strider i mot det kapitalistiske systems innebygde logikk.

Jeg ser at jeg allerede har blitt lang, så dette får enten vente til en annen gang, eller enda bedre, noen andre tar opp tråden og skriver.

Framehva bilde:
Sammensatt av
et KI-generert bilde og
maleri fra første trykkblad
av Det kommunistiske manifest.