Det er ikke bare det at det blir større avstand mellom de styrende og de styrte. De styrende klarer heller ikke å organisere seg. Etter hvert valg bruker de i flere europeiske land lang tid på å samle seg om et regjeringsalternativ med en felles politisk plattform. Og når regjeringene først er på plass, er de ofte svake og varer ikke. Partiene og politikerne blir uenige, regjeringer faller, og det blir nye valg der det ikke er faste valgperioder.
Det viser at de samfunnsproblemene som finnes i Europa, klarer ikke lederne å finne en løsning på. Ikke bare ett problem, men svært mange samfunnsproblemer blir i økende grad uløste. For de styrte er det enkelt, de vil ha tog som fungerer, og at de styrende legger forholda til rette for innbyggerne. Det klarer ikke de styrende lenger, de klarer verken å løse konflikten overfor de styrte som de har makt over, eller å samarbeide seg imellom. Det finnes ingen «samfunnskontrakt», og det finnes heller ingen samfunnskontakt. Alle konflikter skjerpes. De styrende i Vesten samler seg om Hillary Clintons budskap om at dem som blir styrt er umoralske og foraktelige. Som også i Norge.

Av Ove Bengt Berg

Ny regjering — det tar lang tid
En ny studie av Francesco Bromo, tilknytta University of Oxford, undersøker over 900 perioder med forretningsministerier i 34 land fra 1945 til 2020. Studien finner at varigheten av slike perioder har økt over tid. En studie publisert i The Journal of Politics, 2026, dokumenterer at gjennomsnittlig varighet for slike perioder i Vest-Europa har økt fra omtrent 55 dager på 1950-tallet til rundt 80 dager i nyere tid. Nederland og Belgia ligger særlig høyt.

Det som var vanlig i Italia på 1950- og 1960-tallet, er nå vanlig ikke bare i Tyskland, men også i land som Danmark og Sverige. det tok litt tid i Norge i 2021. Særlig i Nederland og Belgia er det store problemer med å få etablert regjeringer. I 2019 var Belgia i nesten to år uten regjering. Som tabellen viser tok det i tre tilfeller svært lang tid før Nederland kunne stable en regjering på beina.  Og regjeringene varer heller ikke lenge. Boka Coalition Governance in Western Europe (Oxford University Press, 2021) analyserer regjeringsdanning, samarbeid og regjeringsoppløsning i 17 vesteuropeiske land i etterkrigstida. Forskerne skriver at partisystemene sia begynnelsen av 1990-åra er blitt mer fragmenterte og polariserte, og at det i flertallet av landa er blitt vanligere at regjeringer går i oppløsning før valgperioden er over. De beskriver utviklinga som en klar tendens mot større regjeringsustabilitet.

Det er ikke tvil om grunnen til problemene med å stable en regjering på beina skyldes at grupper innad i det styrende sjiktet ikke vil akseptere at innvandring og manglende integrering til fordel for parallellsamfunn skal aksepteres som et samfunnsproblem. Økonomiske konflikter som de sosiale nedskjæringene de siste tiåra er de styrende ikke så uenige seg i mellom om — enten de kaller seg høyre eller venstre.

Forklaringa
Forklaringa er at ordninga med valg til forsamlinger som utpeker regjeringa, parlamentarismen, rett og slett ikke lenger passer til virkeligheten. Den passer ikke til den reelle samfunnssituasjonen som den politiske overbygninga baserer seg på. Mens den norske statsviteren Stein Rokkan midt på 1960-tallet formulerte tesen  «Stemmer teller, men ressurser avgjør», er realiteten i dag at velgernes stemmer i de sjeldne valgene overhodet ikke har noen som helst avgjørende politisk betydning. Et valg som i de to delstatene i Tyskland 20.09.2026 avgjør ikke noe som helst viktig som politikken skal ta seg av, så som økonomiske, sosiale og næringslivsforhold. Riktignok kan valgene som en popularitetstest føre til at forbundskansler Merz kan måtte trekke seg, men et personskifte endrer vanligvis ikke noe grunnleggende av politikken.

De makttomme valgene 
viser at  den politiske rutinen med valgene følger denne utviklinga:

Flere og mer fragmenterte partier → vanskeligere regjeringsforhandlinger → lengre perioder før ny regjering → mer ustabile koalisjoner → flere regjeringer som ikke fullfører perioden.

Parlamentene er som monarkiet
formaliteter uten makt
I dag er det de styrendes mange påvirkningsgrupper, fra de helt meningsløse kampkrava om menn inn i kvinneidrett og enhver næringsorganisasjons krav om ikke bare viktige samfunnskonflikter, men også religiøse spørsmål som å frelse om ikke hele verden, så for de i verdenssammenheng ikke registrerbare norske CO₂-utslippa. I praksis har vi i Vest-Europa innført minoritetens diktatur med sin vetorett med en «alle mot alle»-krig. Hele det politiske systemet med alle påvirkningsorganisasjonene er bestemt til å være ustyrlig. Det passer som hånd i hanske til den internasjonale kapitalens regjering, Verdens økonomiske forum (WEF), sitt krav om at bare de kan styre verden.

Ikke regjere,
enklere å krige?
Det har faktisk blitt vanskeligere å danne og opprettholde regjeringer i deler av Vest-Europa rett og slett fordi det politiske systemet er dels utvikla, dels  tilrettelagt for ustyrlighet. Da er det forståelig at en kontinentomfattende krig for statslederne kan virke som en letthet det ikke er grunn til å frykte.

Framheva bilde:
KI-generert.
Toget står, folk venter på handling.
Forhandlingen kan starte, de styrende mangler.
Klokka går.