Hva skjer egentlig i Vesten? Hva skyldes tilbakegangen som nå også EU-kommisjonens leder snakker om? Arnt Folgerø skriver om dette i denne artikkelen med utgangspunkt for det meste i Gad Saads bok «Selvmordsempati». Om ikke alle Saads synspunkter er like treffende, er vel de fleste det?
Red., Politikus.
Arnt Folgerø:
Mener vestlige nasjoner tar «selvmord»
– med kroneksempler fra Norge
Tøylesløs asylimmigrasjon, importert, klanstyrt kriminalitet, sprengte sosialbudsjetter, dårlig demografi og svekkede statsfinanser i vestlige samfunn har ført til en rekke studier og bøker de siste årene som maner fram et bilde av Vesten på god vei mot sin undergang.
På norsk er det i den siste tiden utgitt to bøker som beskriver denne utviklingen, britiske Matt Goodwins «En nasjons selvmord» og amerikaneren Gad Saads «Selvmordsempati».
Saad legger sitt begrep selvmordsempati til grunn for sin analyse av de vestlige samfunnene. Dette er samfunn der politikk ikke lenger styres av vitenskapelig fornuft og rasjonell samfunnsforståelse, tidligere grunnprinsipper i disse samfunnene, som har veket plass for en emosjonsstyrt politikk med følger som er i ferd med å kjøre de vestlige samfunnene i grøfta. Og det er den emosjonelle styringen av politikken i Vesten Saad er ute etter å beskrive for å vise at «Homo Empathicus» har inntatt den politiske og moralske tronen i vestlige land.
Den emosjonelt betingede forståelsen av samfunnet gjør at folk for eksempel bryr seg mer om skjebnen til dem som begår forbrytelser enn om ofrene for kriminelle handlinger, hvis de kriminelle er asylimmigranter. For det er de kriminelle som, ifølge den emosjonsbaserte virkelighetsforståelsen, er de virkelige ofrene og derfor fortjener de empati. De er et produkt av samfunnet, og samfunnet bør derfor ta på seg ansvaret for å ha ødelagt mennesker slik at de blir kriminelle. Politiet er med på å skape kriminalitet, og derfor må politiet legges ned, slik wokebevegelsen i USA går inn for (Defund the Police).
Folk er, etter en slik forståelse, ikke ansvarlige for sine handlinger, enten handlingene er negative (kriminelle) eller positive (man har framgang og lykke i livet). Det er alltid eksterne faktorer, som for eksempel sosioøkonomisk bakgrunn, rase og etnisitet, som bestemmer folks liv, ikke en selv, enten det er snakk om suksess eller misære.
Asylimmigranter er, ifølge denne tankegangen, aldri skyld i noe som helst og uten ansvar for sine liv. De er alltid ofre. Det illustreres for eksempel i den norske integreringspolitikken der det alltid er snakk om at de norske myndighetene gjør for lite for å integrere asylimmigrantene i samfunnet. Det er aldri snakk om innsats fra immigrantene selv. Det som svikter, er norske myndigheter som bevilger for lite penger og som gjør for lite i integreringsarbeidet. Dette er holdninger som deles av alle partiene på Stortinget fra Rødt til FrP. Dette viser hvor sterkt denne tankegangen har avleiret seg i de politiske partiene der den er blitt en form for felles ideologisk eiendom.
Det er empati for dem som «ufortjent» havner i vansker, som Saad kaller selvmordsempati, og som gagner mottakerne av empatien og ikke dem som gir den. Denne empatien er drevet fram av skyldfølelse, slik at folk i Vesten for eksempel oppfatter seg som ansvarlige for den økonomiske elendigheten ute i verden og for dem som søker til vestlige land med håp om et enklere liv. I den politiske korrekthetens verden er det jo også slik at folk føler skyld for at de er «hvite» og født i Vesten. «Hvite» er privilegerte, de har urettmessige fordeler og bør derfor føle skyld og empati for dem som ikke er så «heldige» at de er født i et vestlig land. Ifølge denne forståelsen er det også tilfeldig hvor man fødes og dermed tilfeldig hvem som trekker «de globale vinnerloddene».
Skyld – en vanlig mental refleks
Det er blitt en vanlig mental refleks blant de vestlige elitene og blant folk flest at vestlige lands økonomiske suksess skyldes kolonialisme og utbytting av den tredje verden. I Norge er det faktisk folk som har dannet en organisasjon som bygger på tankegangen om «vestlig» skyld og nødvendigheten av å rette opp økonomiske misforhold i verden ved å betale for sin «overflod» og skyld, nemlig tenketanken Langsikt, der lederen Eirik Mofoss blir rådgiver for Erna Solberg i Global Fund. Solberg blir styreleder for Det globale fondet for kampen mot aids, tuberkulose og malaria i oktober.
Det er til Norge at Saad først ser når han skal finne eksempler på det han kaller selvmordsempati på individnivå. Og det er et stjerneeksempel han trekker fram, SV-politikeren Karsten Nordal Hauken, som i 2009 ble voldtatt av en somalisk asylsøker og som senere sterkt beklaget at han anmeldte saken, noe som førte til at somalieren fikk fengselsdom på fire og et halvt år for voldtekten og ble utvist fra Norge.
Nordal Hauken, som er erklært heterofil, feminist og antirasist, fikk store traumer etter voldtekten. Men han gråt da han fikk melding om at somalieren skulle sendes ut av Norge. Han var likevel lettet over utsendelsen samtidig som han fikk en sterk følelse av skyld (sic) og ansvar.
«Det var jeg som var grunnen til at han ikke skulle få være i Norge, men heller bli sendt til en svært usikker framtid i Somalia. Han hadde jo allerede sonet sin straff i fengsel. Skulle han nå bli straffet på nytt? Og denne gangen mye hardere?»
Det skrev Nordal Hauken i et innlegg på NRK i 2016 i forbindelse med at han var tatt ut til å være med i en programserie i NRK om unge med psykiske lidelser. Og han ble funnet kvalifisert til å være med i serien etter at voldtekten hadde påført ham et liv med depresjon og rusmisbruk i flere år.
Nordal Hauken følte altså ikke sinne mot sin overgrepsmann, for han så på ham som et produkt av en urettferdig verden. Somalieren var et produkt av en oppvekst preget av krig og nød og en urettferdig verden, som Nordal Hauken også føler seg en del av. Derfor kjente han seg skyldig i somalierens skjebne og som en person han hadde ansvar for.
«Jeg står fjellstøtt på min mening om at mennesker som han (somalieren) trenger vår hjelp. Jeg vil at vi skal fortsette å hjelpe flyktninger med slik bakgrunn…… Men jeg har likevel forsonet meg med at det (voldtekten) skjedde meg her i Norge. For jeg er et menneske først og ikke en nordmann. Nei, jeg er en del av verden, og verden er dessverre urettferdig», skrev Nordal Hauken.
Det er ikke tilfeldig at Saad finner det han kaller selvmordsempati hos denne SV-eren fra Norge. SV er vel det partiet i Norge som i sterkest grad huser og dyrker den emosjonsstyrte holdningen man finner hos Nordal Hauken, som også framstilte seg som en bekjemper av rasisme og en forkjemper for feminisme. Man kan kanskje si at amerikaneren Saad har funnet selve prototypen på den «hvite», vestlige selvmordsempatikeren i en SV-er fra Norge.
Fortjente å bli ranet
Hadde Saad søkt litt til, ville han funnet flere slående personeksempler fra Norge, det mest politisk korrekte landet i verden med unntak av nabolandet Sverige. Et eksempel fra Norge som Saad ikke har fått med seg i boka si, er noe som et journalist-ektepar i Oslo opplevde i 2013 da to asylimmigranter midt på natta brøt seg inn i leiligheten deres og holdt ekteparet nakne og bakbundne i to timer, mens de tok bankkortene deres og truet med å drepe dem hvis de ikke fikk tallkodene til kortene.
«Dere får som fortjent», sa den ene raneren til paret der de lå bakbundne i senga. «Han hadde tydeligvis et behov for å forklare hvorfor de ranet oss», skrev journalistene Elin Ruhlin Gjuvsland og Arild Opheim om saken i Dagbladet den 1. november i 2013. Senere ga de ut ei bok om saken med tittelen «Ubudne gjester».
«De var ikke onde mennesker, bare i en fortvilt situasjon. De skulle ønske at de kunne få jobbe og bo og leve et normalt liv i Norge. Men asylsøknaden deres var blitt avslått. Nå hadde de ikke noe annet valg enn å rane oss for å skaffe penger til å komme seg hjem», skrev de to journalistene.
De var så «nysgjerrige» på ranernes historie at de oppsøkte lærerinna (sic) til den ene raneren og besøkte ham i fengselet. Og ekteparet, i likhet med raneren, konkluderte med at de hadde fått som fortjent.
Etter nesten 200 ran i Oslo på to måneder, stort sett begått av utlendinger eller nordmenn med minoritetsbakgrunn, var det noen som prøvde å gjøre disse ranene til en debatt om innvandring. Kommentaren til ekteparet var følgende:
«Vi får som fortjent på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører….. For å begynne med det grunnleggende: Hvorfor flytter folk på seg? Hvorfor oppstår utvandring og innvandring…. Folk har en drøm om at det kan bedre seg på ett eller annet vis om de flytter på seg, enten det er fra et nabolag til et annet, eller fra en verdensdel til en annen.. Om man flytter fra Norge til Spania fordi man er lei kulda, eller om man kommer fra Nord-Afrika til Europa i håp om å jobbe noen år og spare penger til hus i hjemlandet…….. Kan det være noe kriminelt i det?»
Så hvilken løsning anbefaler de to journalistene i Dagblad-artikkelen? «Hva med å åpne grensene og la det (innvandringen) regulere seg selv? Grensene på kartene er tross alt tilfeldige streker stadig flyttet på gjennom hele historia. Så hvilken rett har vi til å nekte folk å krysse strekene vi har tegnet rundt oss?»
Grenser er rasisme
De to journalistene er langt fra alene om ha en slik forståelse av statsgrenser. I EU sa den tidligere lederen av EU-kommisjonen, Claude Juncker, at geografiske grenser er den verste ordningen som er oppfunnet av politikere. Den britiske sosiologen Frank Furedi, som har studert de politiske elitene i EU, sier at det å underslå betydningen av statsgrenser, er et viktig våpen for å delegitimere nasjonalstaten og folkesuvereniteten. De som er mot grenser, mener at grenser utestenger andre og skaper et skille mellom oss og dem. Grenser er derfor rasistiske, umoralske og urettferdige. Dette er venstreradikale ideer som får stadig større feste i de politiske og kulturelle elitene i Vesten.
Det er altså journalister og voksne folk som i fullt alvor mener at landegrenser kun er streker på kartet, noe de selvsagt har full rett til å mene. Det Saad vil påpeke, at dette er en realitetsforvrengning som har skjebnesvangre følger om den omsettes til praktisk politikk, noe som har avtegnet seg i vestlige land. Den forrige presidenten i USA, Joe Biden, praktiserte en slik politikk slik at millioner av asylimmigranter strømmet over grensen fra Mexico til USA i hans presidentperiode. Resultatet av «åpne grensers politikk» manifesterte seg også i Vest-Europa da den tyske kansleren Angela Merkel i 2015 hilste millionene av asylimmigranter som strømmet over grensene med ordene: «Wir schaffen das» (Vi ordner det). Da migrantstrømmen kom til Sverige, ble asylimmigranter hilst velkommen med svenske flagg av borgere i landet.
Spørsmålet er hvor utbredt denne tankegangen er i befolkningen. Det er mange indikasjoner på at slike forestillinger er blitt en del av tankegrunnlaget for den asylimmigrasjonspolitikken som Vesten har lagt opp til gjennom å universalisere og avnasjonalisere sitt eget lovverk for at Vestens lover skal gjelde verden over. Dette er et sentralt og konsekvensfylt punkt i den vestlige asylpolitikken som Saad ikke kommer inn på. Han legger mer vekt på den selvmorderiske empatien på det psykologiske og individuelle planet enn som et samfunnsmessig og sosialt, historisk betinget fenomen som utgjør en trussel mot de vestlige samfunnene.
Vesten = kvinne som bestiges
Saad påpeker hvor viktig det er å forstå at en kulturell verdi kan forstås ulikt i forskjellige kulturer, og det er nettopp det Vestens politikere ikke gjør. De tror at deres egen forståelse også gjelder i andre kulturer og at deres forståelse blir hilst velkommen hvor i verden de enn kommer. Men de feminiserte vestlige verdiene blir ute i verden ansett som verdier i en svekket og avkjønnet kultur der mannlige dyder, som for eksempel risikofylt atferd, djervhet og konkurranseinstinkt, er blitt erstattet av kvinnelige dyder som omsorg, snillhet og empati, noe som får muslimer, ifølge Saad, til å mene at Vesten er som ei kvinne rede til å bli besteget av en mann. Eller norske muslimer som sier at Norge er et kjerringsamfunn.
Og Saad viser i forbindelse med islam til Canadas statsminister, Mark Carney, som har erklært at islamske og kristne verdier er de samme. En slik mangel på kulturforståelse kan ta pusten fra en, mener Saad. I samme slengen viser han til den tidligere statsministeren, Justin Trudeau, som i sin tid erklærte Canada som den første postnasjonale staten i verden. Her kan det være på sin plass å nevne at Saad er jødisk immigrant fra Libanon, og at han tar kraftig avstand fra jøder som solidariserer seg med «palestinere» og som mener at «palestinere» er utsatt for folkemord og urettmessig okkupasjon av Israel. Som den liberale mannen Saad utgir seg for å være, kunne man si at han burde se verdien av jødisk selvkritikk, selv om det ikke finnes noe slikt på den palestinske og arabiske siden.
Den selvmorderiske empatien har hatt særlig gunstige vekstvilkår i det akademiske USA, mener Saad. Universitetene i USA er ikke lenger alene institusjoner for vitenskap og intellektuelt arbeid og utvikling, men har også som formål å utvikle empati hos sine ansatte. Han har selv vært gjennom flere kurs på Concordia-universitetet i Montreal (der Saad var ansatt) for å øves opp til å bli evidst om seksuell vold, undertrykking og interseksjonalitet (diskriminering som øker gjennom flere sosiale, etniske og økonomiske ledd) og som skulle få ansatte til å bli «gode mennesker».
Dekolonisering av lyset
På Concordia-universitetet ble fysikkforskere for noen år siden tildelt penger for å dekolonisere vitenskapen om lys fordi disse vitenskapene er smittet av kolonial «hvithet» gjennom arbeider til Isaac Newton, James Maxwell, Albert Einstein og andre «hvite» vitenskapsmenn. Prosjektet «The Decolonizing Light Project» tok sikte på å revitalisere og gjenopprette den kanadiske urbefolkningens kunnskap og kapasitet på området, heter det i prosjektprogrammet. En fullstendig forklaring på lyset kan ikke oppnås uten urfolks kunnskap om emnet. Dette bruker Saad som et stjerneeksempel på det intellektuelle og åndelige forfallet ved universitetene i Canada. Man skulle ikke tro at noe land kunne overgå USA i det woke-tullballet som har herjet akademia i Vesten de siste 10–15 årene, men Canada ser ut til å ha klart det.
Saad ser ut til å ha funnet fram de mest groteske utslagene av det han kaller selvmorderisk empati i den vestlige verden, og man kan stille spørsmål om hvor representative eksemplene er. Han har hentet fram mange enkelteksempler, fra et mangfold av samfunnsområder, på hvordan denne empatien får folk i Vesten til å bortforklare, usynliggjøre og unnskylde kriminalitet begått av asylimmigranter, uten å vise særlig til hva slags kollektive følger denne politikken får. Ett omfattende eksempel, som han burde ha gitt en bredere dekning, er grooming-skandalen i Storbritannia der muslimske menn i årevis voldtok og utnyttet unge arbeiderklassejenter seksuelt i titusenvis av tilfeller uten at myndighetene brydde seg om det, til tross for meldinger om det som skjedde. Myndighetenes begrunnelse for det var at de mente å ta fatt i problemet ville innebære diskriminering og rasisme mot folk fra Østen.
Flere slike eksempler på hvordan den selvmorderiske empatien avleirer seg i kollektive holdninger hos elitene i de vestlige demokratiene, savnes i boka til Saad. Den blir for anekdotisk og episodisk og har heller ingen beskrivelse av de historiske forutsetningene for hvordan disse selvødeleggende holdningene kunne vokse fram hos de politiske og kulturelle elitene i den mest avanserte delen av verden, og som nå, ifølge Saad, er i ferd med å drive Vesten utfor stupet.
Utsatt for drapstrusler
Saad forteller at han som ansatt ved Concordia-universitetet ble utsatt for drapstrusler, og at han ba universitetsledelsen om tillatelse for å bære skytevåpen, men fikk nei av ledelsen, som mente at universitetets sikkerhetsfolk skulle ta seg av den jobben. Nærmere om truslene og hvor de kom fra, skriver Saad ikke noe om, men bare at de gav seg etter ett semesters tid.
Som den liberalisten han er, har også Saad viet et kapittel av boka si til det han kaller parasittisk skattelegging av seg selv. Han er blitt skattlagt av canadiske myndigheter for bøker han har solgt i utlandet, og det mener han er urettmessig. At Saad kjærer om sin egen økonomi, er ikke merkelig. Han er markedsøkonom med et evolusjonspsykologisk perspektiv.
Boka til Saad er utgitt på Document forlag og er velkommen, for den viser til viktige samfunnsproblemer, men svakheten er at den ikke setter den selvmorderiske moralen i en større sammenheng og viser i hvor stor grad den gjennomsyrer elitene og folk flest i Vesten. Det er flere som har skrevet om denne utviklingen, og Saad er absolutt ingen pioner på dette området. Blant annet har undertegnede forfattet flere artikler de siste 10–15 årene om hvordan en ny, vestlig, politisk korrekt moral har vokst fram og vokst seg så stor at den i sentrale politiske og kulturelle miljøer bortimot har fått et moralsk monopol. Denne nye moralen ligger som en mer eller mindre skjult forutsetning for de politiske avgjørelsene i vestlige samfunn.
Saad lar sitt selvkonstruerte begrep selvmordsempati ligge i bunnen for alle analysene sine. Et langt mer sentralt begrep for å analysere de vestlige samfunnene, er likhetsbegrepet. Likhet mellom individer, mellom folk og grupper og nasjoner har vært en sterk ideologisk drivkraft i de vestlige samfunnene de siste hundre årene. Denne utviklingen er aksentuert i vår tid og har nådd nærmest absurde nivåer. Likhetsdriften påvirker utviklingen i stort monn, men likhet er et begrep som Saad ser bort fra og dermed går han glipp av et viktig analytisk verktøy og vesentlige aspekter ved det moderne samfunnet.
Det viktigste og det beste som er skrevet om skyld, moral og politikk i vår tid er «Multiculturalism and the Politics of Guilt» av Paul E. Gottfried. Dette er et standardreferanseverk om framveksten av den politiske korrektheten i Vesten og nødvendig lesning om man skal forstå dagens vestlige samfunn. Boka hans er selvsagt lite kjent hos dagens politiske og kulturelle eliter, som også er preget av det man kan kalle intellektuell degenerasjon.
Redaktør Helge Lurås i iNyheter har også skrevet ei bok om skyld og politikk i Vesten, og den kan anbefales for dem som vil prøve å sette seg inn i emnet om skyld og politikk i dagens Norge og den vestlige verden.
Framheva illustrasjon:
Montasje fra iNyheter.
Innlegget er hentet fra
iNyheter 09.09.2026.
