Ideologiske innlegg og debatter har det vært lite av på Politikus. Men etter at Geir Hasnes la ut sin godt leste artikkel om Norge har et marxistisk styresett, skreiv Rolf Galgerud et motinnlegg til Hasnes. Dette motinnlegget svarer Hasnes på i dag.
Red.

Geir Hasnes:
Frem for et distributistisk manifest!

En kommentar til Rolf Galgeruds kritikk av min artikkel der jeg spør om Norge har et marxistisk styresett.

En takk til Rolf Galgerud.

For det første vil jeg takke Rolf Galgerud for hans kritikk av min artikkel. Det er nemlig bortimot komplett umulig å få i gang en debatt i Norge om noe som helst. De som mener noe samler seg som regel på ett sted og publiserer trygt i sin egen meningsmenighet, og så blir de tiljublet av dem som er enige. De som er uenige vil som regel ikke engang vite at der er noen debatt på gang; de klimatroende leser aldri en klimakritisk artikkel, NATO-fans leser aldri en NATO-kritisk artikkel, osv. osv.

Distributisme kontra ekstremkapitalisme
For det andre må jeg først få opplyse om at jeg ikke foretrekker kapitalismen slik Rolf Galgerud antar. Jeg regner meg selv som distributist, hvilket var en politisk retning for omkring hundre år siden i England, og som politisk sett havnet i bakleksa da andre verdenskrig ankom. En distributist er opptatt av å distribuere eiendom, for enhver opphopning av eiendom, hva enten på private eller på statens hender, fører til misbruk av makt. Jeg regner ikke staten som ‘representant’ for befolkningen, men en institusjon som skal beskytte enkeltindividet mot overgrep hva enten denne kommer fra private, fra kapitalister, fra organisasjoner, eller fra staten selv.

Norge var etter mitt skjønn distributistisk frem til slutten av 70-tallet. Man eide sin egen butikk, sitt eget verksted, sin egen bensinstasjon, sin egen gård, sin egen fiskebåt, sin egen lille bedrift. Små og lokale bønder hadde gått sammen om sitt eget meieri, lokale innbyggere hadde gått sammen om sin egen bank; ko-operativ virksomhet hadde en mening hvor man jobbet til det beste for hverandre og lokalsamfunnet.

På slutten av 70-tallet begynte kjedene å ta over små virksomheter, ved oppkjøp og andre virkemidler. Langsomt, men sikkert ble makt konsentrert på få hender. Landet ble langsomt, men sikkert, et sted der ekstremkapitalister kunne berike seg, med statens velsignelse. Langsomt, men sikkert, gled staten Norge over i korporatisme; statens samarbeid med store bedrifter. Hva dette har blitt til i dag, prøvde jeg å belyse ved å sammenligne med de ti prinsippene i det kommunistiske manifest.

Energiloven er et godt eksempel på korporatisme i godt samarbeid med ekstremkapitalisme. Et fåtall mennesker beriker seg enormt på å vedde på energiprisene på en børs. Siden staten selv har ordnet seg med skatter og avgifter på alt mulig, altså det jeg i artikkelen beskrev som parasittvirksomhet, har den intet imot børsspekulasjon siden den tjener vanvittig på dette. Imens taper befolkningen og industribedriftene, på det som er forutsetningen for å kunne leve i Norge, altså billig energi.

Språkbruk og skjitkasting
For det tredje så var hensikten med artikkelen  min å kaste lys over den lettvinte bruken av ismer i norsk meningsskjitkasting. Jeg bryr meg ikke om norsk debatt i sin alminnelighet da den fordrer massivt fravær av intelligens og massiv tilstedeværen av skamløs skjitkasting med forakt for språklige definisjoner. Når noen er uenige med noe hagler det av beskyldninger om marxisme, fascisme og nazisme, samt de generelle merkelapper rasisme, venstreekstrem, ytrehøyre, kulturmarxist, osv.

Jeg tenkte det kunne være interessant å se på Arbeiderpartiets utgangspunkt i det kommunistiske manifest, for å kunne slå fast hvor langt dette partiet, som fremdeles bruker ordet «arbeider», hadde fjernet seg fra utgangspunktet, og hvor partiet nå står i praksis.

Jeg tenkte dessuten at jeg med dette kunne implisere at merkelappen kulturmarxisme, som nå brukes f. eks. mot alt som er postmodernistiske strømninger av mer eller mindre forrykt grad, f. eks. alt som går under betegnelsen «woke», ikke har noe som helst med tankegangen til Marx og Engels å gjøre.

Ismenes opphav
Galgerud hevder at fascisme og nazisme er kapitalistiske ideologier og at de ikke hadde til hensikt å forbedre befolkningens kår. Det er jeg uenig i. Alle politiske ideologier vil hevde at de har til hensikt å gjøre samfunnet bedre for et flertall av befolkningen. Det er forskjell på opprinnelig hensikt og virkningen i praksis. Både fascisme og nazisme fordrer sterk statlig styring av produksjonsmidlene i et samarbeid med kapitalistene.

Galgerud henviser til fascistenes og nazistenes forfølgelser og drap, fengsler og konsentrasjonsleire, men jeg tror ikke Galgerud er ukjent med kommunistenes forfølgelser og drap, fengsler og konsentrasjonsleire. Men dette var heller ikke hensikten å diskutere. Hensikten var kun å vise at de som bruker ismer som skjellsord ikke har noen som helst anelse om hva disse ismene går ut på og derfor heller ikke rammer noe som helst. Bruk av skjellsord er kun dopaminberikende for den som ytrer og vedkommendes heiagjeng, og oppnår intet hos meningsmotstanderen.

Jeg tilla ikke Arbeiderpartiet viljen til fortsatt å ha det kommunistiske manifest som rettesnor; artikkelen skulle jo nettopp vise at navnet «Arbeiderpartiet» er et tomt skall hvor partiets ledelse for lengst har forlatt både idealisme og ideologi.

Hva mente egentlig Marx og Engels
Det er interessant at Rolf Galgerud finner frem en del sitater fra manifestet. Jeg greier ikke helt å sette dette sammen til en helhetlig oppfatning av hva dette betyr. Jeg greier ikke helt å se hva de mener med «opphevelse av privateiendommen» og «avskaffelsen av den borgerlige eiendom». Hva blir da igjen? Klær og husgeråd, slik jeg sa i min forrige artikkel. Hva er det jeg oppfatter feil?

Og hvordan skal man i lys av dette forstå «den personlig ervervede eiendom»? Jeg ser ikke forskjellen.

Jeg skjønner ikke Galgeruds henvisning til at det skulle være en «myte at Marx ville at all eiendom skulle fratas folk, at folk ikke skulle kunne eie sin egen bolig osv.»

Jeg skjønner heller ikke hva manifestet mener med at levende arbeid er forskjellig i et borgerlig samfunn og et kommunistisk samfunn. Jeg forstår ikke utsagnet «I det borgerlige samfunn er det levende arbeid bare et middel til å øke det oppsamlede arbeid», og heller ikke hvor man derfor finner dette som en motsetning til det kommunistiske samfunn hvor «det oppsamlede arbeid bare er et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes liv».

Jeg oppfatter faktisk denne motsetningen som kunstig. Utmattende arbeid finnes uansett samfunnssystem. Altfor mye arbeid som aldri blir ferdig likeså. Noen typer arbeid gjør at man bygger opp produksjonsmidlene samtidig; som en bonde som bryter nytt land og jobber med kultivering av landet. En fisker har ikke samme mulighet til å «kultivere sjøen». En fabrikkarbeider er den samme uansett samfunn; han får betalt for å arbeide, og får ikke annen del i overskuddet enn at dersom der er et overskudd så har han sannsynligvis fortsatt jobb. Man kan håpe at bedriftseieren pløyer en del av overskuddet tilbake til å bygge opp bedriften, men det er det ikke alle som gjør.

Det er mulig at man her tenker at kapitalistene har et mer vilkårlig forhold til sine arbeidere enn kommunistene. Det er mengder av bedrifter som går under fordi ekstremkapitalistene plasserer pengene sine i spekulasjon, så en bedrift kan fortsatt være lønnsom, mens kapitalistene ikke ser det som noe poeng å drive bedriften lenger da de kan få mer igjen for investeringen et annet sted. Det er kort sagt mengder av måter ekstremkapitalistene kan ødelegge for vanlige arbeidere med spekulasjonen sin. Som distributist mener jeg at staten blant annet skal sørge for at eiendom ikke hoper seg opp på få hender.

Rockefeller og klimaløgnene
Jeg tror Rolf Galgerud og jeg er helt enige om klimaløgnene som omgir oss. I det siste har jeg lest mye om hvordan dette kom til å skje, så mye tidligere enn man skulle tro, og hvordan det utviklet seg. Jeg har tidligere omtalt fenomenet som klimafascisme, hvor staten og utvalgte subsidierte bedrifter samarbeider i et slags religiøst-kapitalistisk samvirke hvor befolkningen tynes i klimaets navn. Rockefeller og hans familie var tidlig ute med å lage problemer de kunne tjene penger på, og klimaet er nettopp en slik oppkonstruert situasjon hvor man tjener penger på absolutt ingen ting.

Så ja til Galgerud om utsagnet «Det er utrolig hva ubegrenset tilgang til penger kan utrette, [med] en monopolisering av penger og makt».

Likevel kan staten selv også monopolisere penger og makt, til å gjøre akkurat hva den vil uansett hva folk flest mener. Dagens skinndemokrati er et godt eksempel.

Det er derfor jeg er distributist. Penger og makt skal distribueres, og staten skal sørge for at dette ikke hoper seg opp, hverken hos banker, andre kapitalister, organisasjoner, eller hos staten selv. Det er her vi ikke har noen mekanisme som virker i dag. Hverken kapitalisme eller sosialisme har mekanismer for å sørge at systemet selv ikke løper løpsk.

Ned med parasittokratiet
Norge har i dag, som de fleste vestlige land, et parasittokrati. Omtanken for folket, nasjonen, familien, finnes ikke i slike kratier. Følgelig må landet utarmes til fordel for alle parasittene som ser hva de kan karre til seg inkludert til sin egen personlige og gjerne miljøreligiøse sak.

Dette går ikke bra. Jeg skrev min artikkel som en oppfordring til å tenke over språk og begreper, fordi dette er utgangspunktet for å kunne ha en debatt som kunne føre til forbedringer i samfunnet. Det er der vi må begynne, med opplæring av folket. Kanskje vi trenger et distributistisk manifest?

Framheva illustrasjon:
KI-generert på forespørsel om 
å lage et bilde av framlegging av et distributistisk manifest.