Det tyske tidsskriftet Jacobin, som regner seg som venstreorientert, hadde 31.08.2026 en artikkel av Wolfgang Streeck, Wer soll das bezahlen? (Hvem skal betale for det?). Streecks utgangspunkt er samfunnskrisene, forfallet,  på flere samfunnsområder, og statenes mangel på penger som forsøkes løst med stadig nye låneopptak som gir oss en gjeldsdrivi kapitalisme.
De som regnes som venstreorienterte bruker sine politiske ressurser på den løsninga som de økonomisk og politisk mektige prioriterer som avsporing: Forbud mot AfD. «Massedemonstrasjoner av alle som tenker rett om og mot AfD er alltid bedre enn massedemonstrasjoner mot stigende levekostnader. Brannmurer mot AfD koster åpenbart mindre enn klimaanlegg mot hete i leiegårder».
Red.

Wolfgang Streeck:
Hvem skal betale for det?

Den demokratiske kapitalismen sitter fast i en multikrise («Polikrise») — jernbane, skoler og boliger forfaller fordi staten er konkurs. Brandmuren mot AfD endrer lite på det. Det trengs ikke bare en offensiv mot høyre, men også mot kapitalen.

Nesten alle stater står i dag overfor liknende kriser. De blir ikke løst – uansett hvem som styrer.

Hva menes når det sies at vi befinner oss i en «Polykrise»? Alle stater i den stadig mindre demokratiske kapitalismen står i dag overfor et liknende knippe mer eller mindre rolig økte kriser. Til grunn for dem ligger en langvarig, ulmende, og nå endelig brutt ut i lyset:

Finanskrise for staten, der kapitalismens voksende krav til samfunnet møter demokratisk politikks synkende evne
til å skaffe de finansielle midlene som trengs for å møte dem.
En av følgene er en påfallende parallell framvekst i alle aktuelle land
av nye statskritiske opposisjonspartier
som truer med å fortrenge etterkrigstidas gamle statspartier fra makta.

Detaljene varierer fra land til land, men ikke særlig mye. Når det gjelder Tyskland, står i dag enhver regjering, uansett hvem som leder den, overfor omtrent følgende like kritiske som i hvert fall på kort sikt uløselige problemer, som alle er resultat av en langvarig latent «innstrammingspolitikk» i form av unnlatte investeringer i offentlige tilbud av alle slag. I Tyskland hører blant annet, i usystematisk rekkefølge:

• stagnert økonomisk vekst som får den økonomiske strukturendringen til å fremstå som en trussel;
• forfallet i den fysiske infrastrukturen, jernbaner, broer og veier;
• den voksende boligmangelen og de stigende husleiene i byene;
• den forsømte tilpasningen av by og land til klimaendringenes følger;
• fraværet av en innvandringspolitikk for å motvirke befolkningens aldring samtidig med et bratt fall i fødselsratene;
• skolens forfall, særlig barneskolene;
• kommunenes gjeld og deres synkende evne til å gjennomføre nødvendige investeringer og yte nødvendige tjenester;
• den voksende ulikheten i inntekt og formue, med særlig etterslep over mange år for familier med lave inntekter, framfor alt enslige mødre;
• og ikke minst en utbredt framtidsangst, også på grunn av frykta kutt i stadig vanskeligere finansierbare ytelser fra de statlige sosiale ytelsene/velferdsytelsene.

Gjeld og løfter
Felles for krisene, her som andre steder, er at de bryter ut på et tidspunkt da statene som skal bekjempe dem, har fått gjeld til over øra. Eventuelle løfter fra regjeringene om å rette opp situasjonen kan derfor umulig holdes, heller ikke fram til neste valg. Når det gjelder statsfinansene, er det ikke ny forståelse at de kan bli den demokratisk styrte kapitalismens akilleshæl.

Fra 1970-åra har vi kunnet observere at det åpner seg en saks mellom kapitalismens samfunnsmessige felleskostnader og det kapitalistiske foretak og gründere er villige til, eller kan tvinges til, å bidra med for å betale for dem. Kostnader oppstår ved for- og etterarbeid til kapitalistisk produksjon — fra forskning og utvikling og oppbygging av såkalt «humankapital» til reparasjon av de miljøskadene som oppstår — samt ved å skaffe seg en legitimitet for en produksjonsmåte der de oppnådde overskuddene ender i hendene på en liten klasse kapitaleiere.

«For å subsidiere den kapitalistiske produksjonsmåten
slik at både kapitalistene som driver den og de ikke-kapitalistene driver,
ble værende, kom de utvikla kapitalistiske statene i 1980- og 1990-åra
på ideen om å skaffe seg mulighet til å ta opp gjeld
gjennom deregulering av finansindustrien.»

Velferdsytelser som sosialstøtte fra staten til arbeidstakerne ut over markedslønna, som tilskudd til pensjoner og sjukelønn, brukes til å legitimere systemet. Med framadskridende kapitalistisk utvikling, eller «Modernisering», i den grad det oppstår nye behov hos arbeidstakerne og familiene deres, stiger disse utgiftene, for eksempel til barnepass eller eldreomsorg. Samtidig støter beskatningsevnen både hos de arbeidende og hos de klassene som tjener på dem, mot grenser: hos de første fordi ytterligere skatteøkninger truer den arbeidsmotivasjonen kapitalismen trenger og den patriotismen demokratiet trenger, og hos de andre fordi mulighetene for kapitalen til å emigrere når skattemyndighetene krever inn skattene, har økt dramatisk med økende globalisering og finansialisering.

Allerede den keynesianske økonomen John Kenneth Galbraith beskrev på slutten av 1950-åra den resultatet med den økende forskjellen mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. Det han så, var bare begynnelsen. For på en eller annen måte å tette det voksende misforholdet mellom kravene til staten og midlene den har til rådighet — eller mer konkret: for å subsidiere den kapitalistiske produksjonsmåten slik at både kapitalistene som driver den og de som ikke-kapitalistene driver, ble værende — kom de utviklede kapitalistiske statene i 1980- og 1990-årene på idéen om å skaffe seg mulighet til å ta opp lån, øke gjelda, ved deregulering av finansindustrien. Og det kumulativt i stedet for keynesiansk-syklisk, for med lånte penger provisiorisk å tilfredsstille de voksende kravene fra begge klassene i tråd med deres relative forhandlingsmakt.

Dette kunne imidlertid ikke fortsette i det uendelige. De siste tre tiåra fikk vi en kjede av skattelettelser for selskaper og «høytlønnsgrupper», som førte til vellykket formuesoppbygging hos de formuende, samt stigende kostnader ved å opprettholde en aldrende befolkning som er avhengig av innvandring. Resultatet var en stigende gjeldsbyrde. I Tyskland ble dette lenge unngått blant annet ved manglende vedlikehold av infrastrukturen fra 1960-årene, og først tatt igjen av Merz-regjeringa ved ekstraordinære fond i tillegg til statsbudsjettet og et opprustningsbudsjett uten beløpsgrense.

Dermed truer også her gjeldsnivået med å nå et punkt der representanter for kapitalen som har gitt kreditten blir nervøs.  Vanligvis kan kapitaleiere leve godt, til og med svært godt når staten har stor gjeld. Når staten må ta opp kreditt, banker den før eller siden på hos dem som kan låne ut som kapital det de skulle ha betalt i skatt. Når de nå likevel lar det komme staten til gode, er det bare midlertidig; det forblir deres private eiendom, staten oppbevarer det trygt for dem og betaler dem i tillegg renter, og når de dør, kan de arve både kapital og renter til barna sine. Sånn bevares formuen ikke bare i kapitalistklassen, men også i familien.

Kredittuverdig
Hvem skulle da bli nervøs? Det kritiske punktet nåes når gjeldsnivået er så høyt at en stat etter «markedenes» vurdering mister sin «kredittverdighet», altså at det stilles spørsmål ved om den fortsatt trygt kan betale tilbake gjelda. Blant annet er dette tilfellet når rentene på den oppsamla gjelda må lånes, slik at gjelda ikke engang delvis kan betjenes av løpende inntekter.

Som en følge av dette stiger rentene ytterligere fordi risikoen for konkurs eller et demokratisk vedtatt såkalt «hårklipp» fra den andre suverenen, velgerne, øker. Samme effekt inntrer når rentene stiger av andre grunner, for eksempel ved stigende inflasjon. Dette punktet er allerede eller nesten nådd i et stadig større antall land – i USA for eksempel, der den løpende rentebyrden for sentralregjeringa i dag er høyere enn det allerede utrolig høye rustningsbudsjettet, det høyeste i landets historie, inkludert andre verdenskrig.

Stater som står i fare for å miste den «kredittverdigheten» «markedene» utsteder etter sitt uutforskelige råd, må henvende seg til borgerne og overtale dem til heretter å tåle en åpen, ikke lenger bare latent innstramming. Akkurat dette skjer i dag over hele verden, med unntak av USA, som inntil det stadig mer mulige store krasjet kan trykke sine egne penger som verdenspenger etter forgodtbefinnende. (Det kan gå like galt som for eksempel det israelsk-amerikanske angrepet på Iran.)

«Ikke lenger de stigende husleiene og de ruinøse levekostnadene, de reduserte offentlige tjenestene,
forsyningen av stadig større deler av befolkningen gjennom de stadig mer tallrike matutdelingene
– sektoren med den desidert høyeste vekstraten i Tyskland –
skal være problemet, men «populismen».»

For tida sysler politikkutformerne i de store og små landa i den ennå-demokratiske kapitalismen altså med spørsmålet «Hvordan forteller jeg dette til barnet mitt?». I Tyskland skjer dette for tida som såkalt «reformdebatt», under «markedenes» våkne øyne, samtidig som gjeldsventilen åpnes for å roe «de allierte» og rustningsindustrien og som siste håp om å bremse avindustrialiseringa.

At de ikke kan håpe på å få kontroll over den lange, men for lengst ikke lenger snikende statlige finanskrisa og i dens kjølvann krisene i infrastrukturen og velferdsstaten innen overskuelig tid, særlig etter at gjeldsgrensa er nådd, har partiene i det stadig eldre gamle sentrum lenge reagert på med bestemt spredning av godt humør og optimistiske stemninger («Wir schaffen das»). Det har de nå gitt opp; etter Angela Merkel nytter ikke det lenger.

Det samme gjelder den vanlige påminninga om at i demokratier kan en jo, hvis en ikke liker regjeringas politikk, velge en annen ved neste valg.

Samme argument brukes ofte i demokratier: Hvis du ikke liker regjeringens politikk, kan du bare stemme på en annen ved neste valg. For de etablerte partiene virker faren for stor for at et slikt skifte vil tjene den nye systemkritiske opposisjonen. Derfor unngår de et reelt alternativ seg imellom. Det tyder på at det finnes et partikartell: De involverte skåner hverandre, som kråker som ikke hakker øynene ut på hverandre. I Tyskland bekreftes dette: CDU og SPD satt jo nesten uavbrutt med makta gjennom de lange åra med skjult innstramming, og som oftest sammen.

Med den enigheten kan en åpne et politisk sidespor: Det som ikke er problemet er de stigende husleiene og de ruinerende levekostnadene, de reduserte offentlige tjenestene, at stadig flere må ty til veldedige matsentraler — den sektoren med høyest vekst i Tyskland — skal være problemet, men «populismen», AfD, nyfascismen, som gjør det nødvendig at «vi demokrater» slutter oss sammen igjen, alle mot én.

I stedet for kamp mot kapitalmarkedsfolkets voksende makt over velgerne — sagt på en annen måte: til kamp mot høyresida, til det siste slaget for «vårt demokrati», for hvis skyld vi vennligst må legge til side våre smålige uenigheter om hvem den nye, nå uunngåelig åpne nedskjæringene som kapitalmarkedene krever, skal ramme først og hvem seinere.

Ved første øyekast har dette, fra den herskende politiske klassens perspektiv, absolutt sin sjarm. Massedemonstrasjoner av alle som tenker rett om og mot AfD er alltid bedre enn massedemonstrasjoner mot stigende levekostnader. Brannmurer mot AfD koster åpenbart mindre enn enn klimaanlegg mot hete i leiegårder. [Utheva av Politikus]. Rapporter fra konstitusjonsvernet er uendelig mye billigere enn barnehager og skoler der alle barn tas med og henger med. Og det å leike, utpekt som «forsvarsdugelig demokrati», med et forfatningsrettslig forbud mot et parti som foretrekkes av en tredjedel av velgerne framfor alle andre, sørger i det minste for at det er noe spennende å rapportere om i kveldsnyhetene om de statsbærende kreftenes dagsverk.

Det vil imidlertid heller ikke fungere, verken nå eller på sikt. «Kampen mot høyre» løser ikke engang AfD-problemet. Massedemonstrasjoner, partikongressboykotter, brannmurer, dommer fra konstitusjonsvernet («sikret høyreekstrem») eller et truet partiforbud har ikke hemmet AfDs framgang til nummer én i de aktuelle søndagsmålingene, særlig fordi det ikke løser de reelle problemene man gjerne skulle hatt forsvunnet bak AfD-problemet.

Også etter et AfD-forbud vil ikke toget gå ordentlig, vil ikke hete-dødsfallene bli færre, byene mer beboelige, boligene flere, husleiene lavere og pensjonene og arbeidsplassene sikrere. Det samme ville for øvrig gjelde om AfD kom i regjering i stedet for i fengsel. Den herskende statsmakt frykter imidlertid å gi AfD en sjanse til å mislykkes like mye med den sammensatte krisen som alle andre, sjøl om det sparer dem for å måtte bevise at de kunne gjort det bedre.

Hvem betaler regninga?
«Demokratene» burde minnes om det Einstein svært sannsynlig ikke sa, men kunne ha sagt: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og likevel forvente andre resultater.» AfD vil heller ikke bli mindre av neste massedemonstrasjon eller neste oppvisning av «holdningsjournalistikk» på fjernsynet, snarere tvert imot. Så lenge de stats- og demokratibærende kreftene sløser seg bort på sidesporet «demokrati mot populisme» for å få folk til å glemme at de har mislyktes i møte med krisene de har sittet med ansvaret for mens de nærmet seg, vil AfD ha lett spill. Dette gjelder også den nyeste varianten av det «forsvarsdyktige demokratiet», der en ytre fiende føyes til den indre, samtidig som de to i størst mulig grad likestilles på konspirasjonsteoretisk vis. de har presideret over krisenes snikende framvekst, vil AfD ha lett spill. Dette gjelder også den nyeste varianten av «forsvarsdugelig demokrati», utvidelsen av den indre fienden med en ytre, med så langtgående konspirasjonsteoretisk likestilling av de to som mulig.

Også en ombygging av velferdsstaten til en militærstat i «tidsskiftet»s tegn, med merking av AfD som Kremls femtekolonne, reiser spørsmålet om hvordan gjeldstaten skal finansiere den tilhørende økningen i rustningsutgifter til minst fem prosent av nasjonalproduktet – gjennom enda mer innstramming eller enda mer gjeld, med fare for å ødelegge det endelig enten med det hjemlige statsfolket eller det globale finansfolket, eller begge samtidig.

Hva bør gjøres på «demokratiets» side?

• Et første skritt ville være å innrømme at det, etter alle disse åra med «gjeldsdrevet kapitalisme» (Ralf Dahrendorf), ikke lenger finnes noen patentløsning.
• Noe annet ville være å slutte med løfter som alle vet hvor innholdsløse de er: at man skal «sette fart på økonomien», som om den var en VW-motor fra sekstitallet som hadde gått i stå;
• at vi kan sanere budsjettet og samtidig bruke lånte fem prosent av nasjonalproduktet på opprustning;
• eller at man skal løfte skolesystemet til skandinavisk nivå i løpet av de nåværende elevenes skoletid,

alt dette hvis vi fortsetter «å spare». Det vil si strammer inn, skjærer ned på statens ytelser.

«Hvordan må «vårt demokrati» bygges om
for at det skal kunne være alles demokrati og gi innbyggerne
mulighet til å ta livet sitt i egne hender,
i stedet for å tigge en stat om hjelp hvis lommer er tomme
og vil forbli det lenge?»

Framfor alt må det stilles spørsmål, særlig av venstresida, og det må gjøres foran øynene og ørene til et publikum som vi, i motsetning til rådene fra PR-«ekspertene», må anse som i stand til å bruke fornuften, dersom det fortsatt skal være et demokrati her.

• Hvordan får vi kapitalen til å betale for kostnadene den påfører samfunnet og naturen?
• Hvordan hindrer vi skatteomgåelse og skatteflukt?
• Hvordan beskytter vi virksomheter som etterspør godt arbeid blant menneskene som bor i landet vårt, mot en verdenshandel som ikke tar hensyn til arbeidende mennesker?
• Hvordan lykkes vi med å stanse nedgangen i befolkningen vår, gjennom innvandring så vel som gjennom en bedre arbeids- og familiepolitikk?
• Hvordan kvitter vi oss med gjelda til byene og distriktene våre, slik at de blir i stand til å gi befolkninga de offentlige tjenestene som i et samfunn i overgang, slik som vårt, er uerstattelige for et godt liv for alle?
• Og hvordan må «vårt demokrati» bygges om for at det kan bli alles demokrati og gi borgerne muligheten til selv å ta livet sitt i egne hender, i stedet for å måtte tigge en stat om hjelp som har tomme lommer, og som kommer til å ha det i lang tid?

Tida for å manøvrere seg rundt problemene er over, situasjonen er alvorlig, og det er på høy tid å bli voksne.

Oversatt av Politikus.

Framheva illustrasjon:
Oppslaget i Jacobin