George Beebe er direktør for «Grand Strategy» ved Quincy Institute. Han arbeidet i mer enn to tiår for amerikanske myndigheter som etterretningsanalytiker, diplomat og politisk rådgiver, blant annet som leder for CIAs Russland-analyse og som rådgiver for visepresident Cheney i Russland-spørsmål.
Dette er hentet fra Beebe sin artikkel i tidsskriftet Resposible Statecraft 11.08.2026. 31.08.2026 ble Beebe intervjuet av Glenn Diesen (lenke etter artikkelen).
Red.

George Beebe:
Russlands blokade av Odessa-havnene kan bli et dystert vendepunkt i krigen

En lærepenge for alle som hevder at Ukraina kan bli en tungt bevæpnet og sterkt befestet og teknologisk avansert Ukraina, tungt bevæpna  at Russland ikke kan angripe uten store egenskader. Og dermed unngå en gjensidig avtale om å avslutte konflikten. Det er en felle.

I løpet av noen få korte uker har en dyster ny virkelighet vokst fram i Ukraina.

Russland har vist at landet ikke trenger å erobre og okkupere hele Ukrainas Svartehavskyst for å gjøre Ukraina til en slags innlandsstat. Det er nok å stenge landet ute fra det livsviktige havnekomplekset i Odessa, noe Russland nå gjør ganske effektivt gjennom luft- og missilangrep mot havneanlegg og skip på vei inn.

Denne virkeligheten vil trolig ikke bli et knockout-slag i den pågående krigen. Men den kan få dyptgripende konsekvenser for Ukrainas allerede dystre utsikter etter krigen – og dermed også for utforminga av et nytt europeisk sikkerhetslandskap når dagens konflikt er over.

For bare noen få måneder siden gjennomførte Russland få militære operasjoner mot Odessa. Tidlig i krigen truet angrep fra både Russland og Ukraina mot handelsskip i Svartehavet med å kvele Ukrainas landbrukseksport, som er avgjørende for verdensmarkedene. Under press fra India og andre sentrale land i det globale sør gikk Moskva med på den såkalte «kornavtalen» med Ukraina, framforhandla av Tyrkia og FN, for å sikre fri kommersiell eksport fra regionen.

I rundt fire år etter dette forble havnesystemet i Odessa åpent for ukrainsk import og eksport og håndterte om lag 90 prosent av Ukrainas landbrukshandel. Russiske hardlinere var sterkt kritiske til at president Vladimir Putin nektet å angripe den livsviktige, men sårbare havna. De mente at Putin tilsynelatende var mer opptatt av å unngå en konflikt med landene i det globale sør enn av å beseire Ukraina.

Flere faktorer har sammen fått dette bildet endret. Én av dem var det åpenbare mislykket i Vestens forsøk på å gjøre Russland til en pariastat – et prosjekt som var unnfanget av Biden-administrasjonen og som hadde gjort det globale sør enda viktigere for Moskva som en måte å unngå internasjonal isolasjon på. En annen faktor har vært at Ukrainas lagre av luftvernammunisjon har blitt tømt. Det har gjort Odessa i stor grad forsvarsløs mot russiske ballistiske missiler og gjort det mulig for bombefly å operere nærmere havneområdet, noe som har økt presisjonen og ødeleggelseskraften i de russiske luftangrepene.

Ironisk nok var kanskje den viktigste faktoren Ukrainas egen «40 dager lange påvirkningskampanje», som ble kunngjort i slutten av juni. Den omfattet droneangrep på lang og mellomlang rekkevidde mot russisk energiinfrastruktur og handelsskip i Azovhavet. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa at kampanjen hadde som mål å «påvirke aggressorstaten for å tvinge den til å avslutte krigen». President Trump beskrev det mer direkte som en «eskalering som vi håper vil føre til fred».

I praksis gjorde eskaleringen det imidlertid mulig for Russland å avverge kritikken fra det globale sør for å ha brutt vilkårene i kornavtalen. Moskva kunne hevde at det var Ukraina som hadde satt i gang den siste runden med angrep på skip og havner.

De kortsiktige konsekvensene har vært urovekkende tydelige. Siden 22. juli har det russiske militæret i praksis stengt det ukrainske havnekomplekset i og rundt Odessa for all skipsfart. Tapet av de gjenværende dypvannshavnene har allerede en ødeleggende effekt på Ukrainas landbrukseksport – ryggraden i landets økonomi. Myndighetene advarer om at eksporten kan falle med 50 prosent i månedene som kommer, fordi alternative ruter via land, jernbane og elver har langt mindre kapasitet og er betydelig dyrere.

Skadene på Ukrainas økonomi vil trolig være håndterbare på kort sikt, så lenge Europa øker bistanden. Men virkningen av at Odessa stenges, kan vise seg å bli langt mer dyptgripende for Ukrainas utsikter etter krigen.

Det har lenge vært en utbredt antakelse både i Washington og Europa at det viktigste alternativet til et kompromiss om å avslutte Russland–Ukraina-krigen er å gjøre Ukraina til et «stål-piggsvin» – et tungt bevæpna og befesta land som er så vanskelig å angripe at det kan avskrekke Russland fra nye angrep. Tanken er at Ukraina på denne måten kan fungere som en buffer mot ytterligere russisk aggresjon og at den åpne krigen kan gå over i en stabil, fastlåst konflikt.

Tilhengerne av denne strategien avviser mulige avtaler med Moskva basert på «land for fred» og motsetter seg både kvantitative og kvalitative begrensninger på Ukrainas militære styrker – krav russiske myndigheter sier er avgjørende for enhver fredsavtale. De hevder at slike innrømmelser vil «belønne russisk aggresjon» og hindre Ukraina i å bli en østeuropeisk variant av Israel: en «viktig alliert utenfor NATO» som har langt større innflytelse enn landets størrelse skulle tilsi, og som kan spille en nøkkelrolle i Europas samla forsvar.

Men dersom Russland kan bruke luft- og missilangrep til å nekte Ukraina å benytte havneanleggene sine, kan Russland også hindre Ukrainas gjenoppbygging og økonomiske utvikling etter krigen. Akkurat som handelsskip ikke vil risikere russiske angrep for å gå inn i Odessa, vil bygg- og anleggsfirmaer neppe være villige til å risikere russiske luftangrep for å bygge eller reparere broer, veier, fabrikker, havner og annen kritisk infrastruktur. Heller ikke investorer vil risikere hundrevis av milliarder av dollar dersom russiske missiler og bomber kan ødelegge et hvilket som helst ukrainsk gjenoppbyggingsprosjekt i løpet av noen timer.

Uten en omfattende økonomisk gjenoppbygging – og arbeidsplassene og stabiliteten som vil følge med – vil få av de millioner av ukrainere som flyktet fra krigen, vende tilbake. De fleste har flyktet til Europa, men mange også til Russland. Uten en omfattende tilbakeflytting vil Ukraina sannsynligvis havne i en demografisk dødsspiral. Ifølge ukrainske myndigheter var befolkningen nær 52 millioner da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nå er den på mellom 22 og 25 millioner, og nesten halvparten av disse er pensjonister.

Ifølge ett anslag kan Ukrainas befolkning i arbeidsfør alder – ryggraden i både den sivile økonomien og militæret – bli redusert med ytterligere en tredel fram mot 2040. Antallet barn, selve bildet på Ukrainas fremtid, kan falle til halvparten av nivået før krigen.

Dette reiser et åpenbart, men lite diskutert spørsmål: Hvordan kan en aldrende og krympende ukrainsk befolkning, uten et sterkt økonomisk fundament, fungere som et «nytt Sparta» mot et atombevæpnet Russland som er sju ganger så stort?

Stengingen av Odessa bør tydeliggjøre to viktige poenger for vestlige ledere. For det første kan verken Ukraina eller Vesten eliminere trusselen fra russiske luft- og missilangrep med militære virkemidler alene. For det andre vil Russland ha sterke grunner til å fortsette slike angrep, sjøl etter at landet på et tidspunkt stanser de omfattende bakkeoperasjonene, dersom Kreml frykter at Vesten ellers vil gjøre Ukraina til et trygt fristed for virksomhet som truer Russlands sikkerhet.

Dermed vil alternativet til et ubehagelig kompromiss om å avslutte krigen ikke være et ukrainsk «stål-piggsvin». Det vil være en svak og dysfunksjonell rest av en stat som verken kan ivareta ukrainernes interesser eller bidra til Europas sikkerhet.

Oversetting og uthevinger av Politikus.