Ser vi litt grovt på det siste århundrets store dramatiske hendelser — begivenheter som har påført hundretalls millioner av mennesker lidelser og massedød — har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk mot kriger og totalitære bevegelser. Eller andre mål som mektige samfunnsgrupperinger har hatt.
I dag er de norske medienes hovedmål å gjøre mest mulig for å hindre å oppfylle at Grunnlovens krav i § 100 om at statens myndigheter skal «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale». Mediene er veldig opptatt av hvilke nye stemmer som skal forbys.
Av Ove Bengt Berg
I hovedsak har mediene virka som en katalysator som har styrka makta til dem fra før av mektiges interesser og deres handlinger. Mediearbeidere har historisk som i dag trivdes svært godt under pressesensur. Hovedregelen har vært at statsmaktenes øvrige organer ikke har hatt behov for å beordre sensur. Journalistene har så fin nese for maktas interesser at de uten den minste ordre alltid umiddelbart «skjønner» hvilke interesser den skal tjene: Å benekte nazistenes konsentrasjonsleirer på 1930-tallet (alle «borgerlige» aviser unntatt Dagbladet), hylle Joseph Goebbels på forsida av Aftenposten på hans 50-årsdag i 1930-åra, eller fortie NATO-motstanden og deres argumenter fra 1950-tallet.
I Drammen satt to redaktører begge så seint som på 1970-tallet i formannskapet, og la for hver sin avis lokk på opposisjonen mot formannsskapets vedtak. I Ålesund var ordføreren fra 1959 til 1965 samtidig redaktør i landsdelens største avis Sunnmørsposten. I Norge er sentrale redaktører og journalister i hvert sitt medium gift/samboende med hverandre så en kan tro at norske medier styres fra ektesenga. Disse mediearbeiderne er både inhabile etter pressens egne regler og forvaltningsloven.
Journalistene og redaktørene skifter med den største naturlighet mellom å være «kritisk» journalist, statssekretær og informasjonsdirektør (les tilslører) for politiske partier og store børsselskaper.
Ja, maktas talerør:
«Fjerde statsmakt»
Medienes egne representanter bruker ofte betegnelsen «den fjerde statsmakt» om seg sjøl. Med det mener de fleste presserepresentanter at mediene er en slags vaktbikkje som hindrer maktmisbruk fra statsorganer og andre maktsentre i samfunnet. Men begrepet «fjerde statsmakt» inneholder ordet statsmakt. Ironisk nok viser bruken av dette ordet at pressens rolle er det motsatte av hva pressens representanter sjøl skryter av. Som statsmakt er det pressens oppgave, som enhver annen statsmakts oppgave, å opprettholde makta til, og kanskje viktigere, legitimiteten til, ethvert regime og ethvert maktsentrum i samfunnet.
Tar enkeltmennesker,
aldri systemet
Dette viser seg også i dekninga av store politiske saker: Journalistene og redaktørene går alltid etter enkeltmennesker, aldri etter noe som kan tyde på systemfeil. Det er alltid en enkeltpolitiker som skal fjernes for at jernbanen i Norge ikke fungerer som den kan og burde. Ikke at togsituasjonen skyldes en systemfeil ved at Jens, Jonas, Erna og Sylvi lojalt sammen har gjort en New Public Management-bestilling der leveransen har blitt: Ikke et fungerende togsystem, men et sjikt med helt overflødige ekstra høyt lønna direktører fra bestillernes sosiale vennskapskrets. (Det hjalp ikke en gang at to kringkastingssjefer blei satt til å ordne opp.)
Kravet om å forby «sosiale medier»
Sosiale medier truer statens meningsmonopol som styrer «den frie og ukritiske presse». Jobbsøkende politikere får styre medienes dagsorden om innsnevring av ytringsrommet. Massiv envegskjøring med mål å forby motforestillinger, foruten en konkurranse i sjølskryt. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte treffende til Dagsavisen 15.12.2018 at «Vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt». Burde ikke det være et ideal for alle demokratiske statsledere at de ikke kontrollerer mediene? Er det ikke derfor regjeringene i Norge punger ut til de påstått «mangfoldige» mediene (de som er ensretta)?
Hvilke andre statsledere er det som har de samme bekymringene som Brundtland? Sier ikke svaret på det spørsmålet veldig mye?
«Tidens ånd»
Kritikken min fra september 1999 var sterk, og overraskende nok akseptert i Aftenposten.
Jeg hadde nok mer sett for meg en bedring enn den overraskende sterke vendinga mot ensretting som har skjedd de siste 27 åra. Hovedproblemet for mediene er nå hvordan en skal få forbudt flere meninger. Einar Øverenget skreiv i Aftenposten 10.09.2018: «Det er bekymringsfullt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg.» For sju år sia, har det blitt bedre?
De to argumentene for trumf
«Tidens ånd» har to forklaringer på dagens problemer som hovedstrømsmediene, de statsfinansierte, messer om hver dag: Er det ikke Putin personlig, så er det klimaendringene.
Med disse to bud som forklaring og løsning på alle problemer, har de da noen framtid? Vil de ikke ødelegge seg sjøl i den stinkende sjølrosgjørma?
Framheva bilde:
Dette innlegget er et endra
innlegg som først stod
i Aftenposten 08.09.1999
og etter det på Politikus.no.
