Det er fundamentet for alle religioner at det er menneskets handlinger som gjør at gudene straffer mennesker med flom, tørke og uønska vær. Det er grunnlaget for dagens klimareligion i Vesten. Men at biologisk kjønn bare er en illusjon, noe samfunnsskapt, noe sosialt skapt, må sies å være noe av det villeste som verdens og Vestens overklasse har kommet opp med.
Dette er det viktig å diskutere å ta opp til diskusjon. Få kan mer om dette enn Anne Kalvig. Det er også derfor transgruppa er så ivrig på å få offentlige finansierte etater til å utelukke henne fra diskusjoner. Der de statlige finansierte etatene svikter, og andre som er redde for transenes bannbuller. Politikus.no har ikke det minste imot Grunnlovens § 100 for statens myndigheter om «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale.»
Anne Kalvig,
religionsviter og forfatter:
«Trans-energi er hellig energi»:
Helliggjøringen av vrangforestillinger og fetisjisme
er faktisk en veiviser
Et essay om den store vekkelsen som har hjemsøkt vårt land,
med særlig blikk på Den norske kirke (DNK) og barns rettigheter
I oktober 2024 erklærte oslobiskop Kari Veiteberg på Facebook at «trans-energi er hellig energi». Slik kombinerte hun to ulike religiøse konstruksjoner, «trans» og «energi», og førte dem inn i et tredje symbolunivers, tilhørende Den norske kirke. Utsagnet hun delte, var et svart-hvitt foto av en plakat hengende på et smijernsgjerde med en blomst stukket bak plakaten. Teksten på plakaten var engelsk («trans energy is holy energy») og i røff skrift, som om den var hastig malt for å være del av en aksjon eller et demonstrasjonstog. Ved siden av dette svart-hvitt-fotoet, plasserte biskopen et fargefoto av trans-flagget uvørent krittet opp på asfalt.
Oppslaget [1] var en respons til en Felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold» fra kristne organisasjoner og trossamfunn som ble utgitt 15. oktober 2024.[2] Erklæringen slår fast det vitenskapelige faktum at det bare finnes to kjønn, og ble forfattet som en reaksjon på endringer i samfunn, lovverk og undervisning om kjønn. Den er sentrert rundt stikkordene Bibelen, Biologien, Barnet, og vil fremme «andre verdier enn dem som regnes som «moderne», «progressive», «politisk korrekte» osv.».
Erklæringen har valgt «kjønns- og seksualitetsmangfold» i tittelen for å rette oppmerksomhet til det faktum at regjeringens handlingsplan (2023-2026) har dette som tittel (Handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold), en formulering som er lik Foreningen Fris navn: Forening for kjønns- og seksualitetsmangfold. I handlingsplanen er 4 av 49 tiltak rettet mot å få religiøse fellesskap til å akseptere og implementere ideene om kjønn og seksualitet som mangfold, flytende og subjektivt bestemt (tiltak 26-29), i handlingsplanen framstilt som «kompetanseheving».[3] Ny handlingsplan, nå kalt strategi, er under utarbeiding og lanseres av regjeringen i 2027.
Gudsbildet med flere kjønn
Når daværende biskop Veiteberg delte slagordet om at trans-energi er hellig energi, føyde hun til følgende tekst i oppslaget: «Mitt gudsbilde har rom for fleire kjønn! I dag tenkjer eg ekstra på transpersonar i alle aldrar. Tenner lys for og takkar for alt det transpersonar og ikkje-binære lærer meg.». Dette er teologiske erklæringer fra en av DNKs øverste ledere, om enn formulert som noe «personlig». Bildevalgene kan tolkes som å ville formidle noe gatenært og «levd»; en røft utformet plakat, asfalt og krittfarger og kanskje en hentydning til død eller tap, smerte og ritualisering. Sistnevnte gjennom plakaten som henger på smijerngjerde typisk for kirkegårder, og den lyse blomsten stukket inn bak plakaten, som minner om en sørgemarkering.
Biskopens tekst understreker alvoret: det tenkes, tennes lys og takkes for lærdom. «Fleire kjønn» tilskrives gud og det hellige, og at fenomenet også kan dreie seg om barn, understrekes med formuleringen «alle aldrar». Veiteberg differensierer dessuten mellom «trans» og «ikke-binære». Vanligere, i vår nye språkbruk, er å inkludere dem som erklærer at de verken er mann eller kvinne, men i stedet noe hinsides dette, under kategorien «trans», idet denne merkelappen i seg selv betyr «hinsides», «på andre siden av», «over». Når Veiteberg skiller ut «ikke-binær», kan det bety at hun ønsker mer fokus på denne underkategorien av «kjønnsmangfoldet». Et par uker etter Facebook-oppslaget, ble det kjent at datteren hennes, Johanne Veiteberg, identifiserer seg som «ikke-binær» og skriver masteroppgave om «ikke-binære og transpersoner» i rusbehandling.[4]
Sosiale medier, bøker
og løsningsforslag, men ingen debatt
Selv om Veiteberg ønsket å formidle sitt syn på «trans» som «hellig energi» i sosiale medier, deltok hun ikke i diskusjonen i kommentarfeltet under oppslaget. Andre reflekterte imidlertid over biskopens erklæring, blant annet den lesbiske kunstneren Tonje Gjevjon, som skrev:
Så lenge du erkjenner at flere enn to kjønn er en tro du velger, så er jo det noe. Men det den skeive kjønnstroen påfører samfunnet, befolkningen, kvinner, lesbiske og barn – som nå lærer at de kan ha et mentalt kjønn som vil få det bedre om de tilpasser sine friske kropper kjønnsrollen de føler tilhørighet til – er konsekvenser du må ta delansvar for når den tid kommer. Dette er så langt i fra nestekjærlighet vi kan komme. Og det er en autoritær og nådeløs skeiv kjønnstro du er del av. En tro med disipler og misjonærer som vil tvinge, forlede, manipulere og snakke usant om realiteter.
Biskopen så ikke grunn til å engasjere seg i Gjevjons bidrag. Gjevjon har vært utsatt for tallrike kanselleringer, svertekampanje og anmeldelser – endatil etterforskning – for å være motstander av den nye troen på kjønn som noe hinsides materiell virkelighet. Hun har særlig problematisert hvordan ideen om «kjønnsidentitet» påvirker unge lesbiske. Som tidligere fotballjente, har hun også protestert mot at Norges idrettsforbund oppfordrer gutter og menn til å delta i jenter og kvinners idrett. I 2026 ga hun ut boka Kindred in Chaos: 19 lesbians in the age of gender identity, der nitten unge lesbiske fra tolv land forteller om bortskjæring av bryster, pervertering av ordet lesbisk, og om lengselen etter et fellesskap med andre lesbiske, som nå blir dømt som diskriminerende og transfobisk, dersom det ikke også inkluderer menn.
En annen stemme i kommentarfeltet under den hellige transenergien, pseudonymet Mads Bassmann, skrev blant annet:
«Mitt gudsbilde har rom for fleire kjønn!» er uomtvistelig en trosbekjennelse. Når denne trosbekjennelsen understøttes av en påstand om «hellig energi» og fremføres episkopalt (i kraft av å være biskop), er det som når paven taler «ex cathedra», der teologiens representant «avklarer» moralske og etiske spørsmål like autoritativt som bibelen.
At denne trosbekjennelsen har ekstremt skadelige konsekvenser, og er dypt ekskluderende for alle som ikke deler biskopens kjønnstro, er også uomtvistelig.
Heller ikke denne kritikken ble imøtegått eller kommentert av innleggsforfatteren. Utsending av trans-budskap, gjennomføring av lovendringer og innføring av nytt språk følger nettopp denne modellen: personer i maktposisjoner og aktører og etater med makt og myndighet iverksetter paradigmatiske samfunnsendringer, men ser ikke behov for å konsekvensutrede, gå i dialog med eller forsvare sine handlinger overfor kritikere. Jeg ga selv ut en bok i 2023, kalt Kjønnstru: Kampen om røynda, om nettopp denne situasjonen. Jeg sendte boka til 144 maktpersoner og samfunnstopper, inkludert flere biskoper, med et følgebrev som forklarte hva som står på spill, [5] men hørte ikke fra noen. [6]
I Kjønnstru lanserer jeg et løsningsforslag for samfunnet som helhet, for å håndtere at en statlig innført tro er blitt framstilt som sekulære menneskerettigheter og påtvunget folket. Løsningen vil også ivareta personer som tror at de har en «kjønnsidentitet» som gjør dem til noe annet enn det de er. Løsningen er enkel: lovreguler troen som tro. Fjern «kjønnsidentitet» som begrep fra alle lovparagrafer, i og med at dette er vernet i diskrimineringsloven slik annen tro og livssyn er vernet. I noen tilfeller bør «kjønn» erstatte «kjønnsidentitet», som i straffeloven. Dette vil løse utallige juridiske floker og umuligheter som har oppstått siden «kjønnsidentitet» fikk særskilt diskrimineringsvern i Norge som fakta, i 2013. I norsk lov anno 2026 har menn som sier de er kvinner, mer vern som «kvinner» enn hva kvinner noensinne har hatt.
Hvorfor må vi ta tro og forestillinger på alvor?
Hva dreier denne troen seg så om? Og hvorfor skulle det gi mening å verne menn som sier og/eller tror de er kvinner, kvinner som tror de er menn, og kvinner som tror de er kjønnsløse («ikke-binære»), som religiøse? Hvorfor gidde å ta dette på alvor? Vel, det er ikke så mange alternativ; kjønnstro er pr nå tatt på et alvor den aldri skulle ha blitt til del, som påstått vitenskap, fakta og realiteter, i stedet for vrangforestillinger og tro. Det er en statsreligion, mer bydende enn noen annen vi har hatt, for denne religionen straffer de som ikke deler troen (blant annet gjennom hatparagrafen, forbud mot konverteringsterapi og diskrimineringsloven).
Troen er blitt et gjennomgående kulturtrekk, som preger språk, opplæring, offentlig og privat sektor, våre felles rom i bygd og by og, som vi så innledningsvis, selv kirken. Å si at mennesker som erklærer seg som «trans» har del i frelsen som alle andre som tror på Jesus, og ikke skal utsettes for diskriminering, vold, trusler eller overgrep er i en kristen kontekst noe ganske annet enn helliggjøring av noens kontrafaktiske forestillinger. Som kjent kan ikke «kjønnsidentitet» defineres annet enn med referanse til seg selv, til synonymer, som «følelsen av», «opplevelsen av», noe. Identiteten, følelsen og opplevelsen kan ikke gis et innhold, med mindre man tyr til kjønnsstereotyper, roller og preferanser. For når kroppen og det faktiske erklæres irrelevant eller feil, står vi tilbake med menneskelige væremåter, produkt og konstruksjoner som kan iscenesettes, framføres og eies. For få år siden oppfattet man sidestilling av roller og preferanser med hvilket kjønn du er, som reaksjonært og til hinder for fri utfoldelse for begge kjønn. Det er denne forståelsen FNs kvinnekonvensjon bygger på.
Den norske kirke – og den norske stat – har behendig unnlatt å kritisk og logisk-deduktivt granske den sirkulære definisjonen man har underkastet seg. Men slik er det jo med det hellige, det er udefinerbart, ubegripelig, det transcenderer alle begrensninger, det er den ytterste virkelighet, unntatt fra definisjonene og språket. «Jeg er den jeg er», som Gud sa til Moses. Når vi mennesker erklærer samme, suverene makt, gjør vi oss selv til guder. Den norske kirke har ingen offisielle innvendinger mot dette. Tvert imot feires det, paraderes, prekes, flagges, ritualiseres og symboliseres i stor stil, som om det er logisk at «mer er alltid bedre». I og utenfor kirken. En hel måneds feiring, hvert år, av at alle har rett til å «være den de er»? Selvsagt – i tillegg til ukelange, lokale feiringer på andre tidspunkt, i hver eneste by og bygd. Det kan aldri bli for mye, når en ny, og inntil nylig fremmed, tro skal befestes.
Aura av faktisitet og hellige, forbudte ting
La meg illustrere den psykiske og sosiale kraften i kjønnstro med to klassiske religionsdefinisjoner. Tenk gjerne på konseptet, helligdommen, «kjønnsidentitet» når du leser disse. Den første, fra antropologen Clifford Geertz, i 1973 (min kursivering):
Religion er et system av symboler som bidrar til å etablere sterke, gjennomgripende og varige stemninger og motivasjoner hos mennesker, ved å formulere forestillinger som har med virkelighetsoppbygning å gjøre, og ved å ikle disse forestillingene en slik aura av faktisitet at disse stemningene og motivasjonene synes overmåte realistiske.
«Kjønnsidentitet» blir aktivt og konstant ikledd en aura av faktisitet, altså framstilt som noe faktisk, og inngir dem som tror på den, sterke, gjennomgripende og varige stemninger og motivasjoner. Barna blir nå opplært i troen fra barnehagen av, og lærere, rektorer og skoleeiere er blitt predikanter, misjonærer og skriftlærde. De deler stemningene og motivasjonene knyttet til «kjønnsidentitet», slik også juristene, psykologene, politikerne og redaktørene gjør det, men ulikt den teologisk skolerte biskopen, innser de kanskje ikke at de kretser om en helligdom. Vi har dermed sekulært innpakket kjønnstro og kristen-teologisk innpakket kjønnstro. Felles er at de troende er i absolutte maktposisjoner.[7]
Fra fokus på hvordan religiøse forestillinger fungerer i psyken, kan vi se på den sosiale dimensjonen, og da ved å bruke sosiologen Emile Durkheims kjente definisjon fra 1912:
Religion er et helhetlig system av trosformer og praksiser relatert til hellige ting, det vil si ting satt til sides og forbudt, trosformer og praksiser som forener i ett enhetlig moralsk samfunn, kalt en kirke, alle dem som hører til dem.
Her er fokus på hvordan trosformer og -praksiser fungerer sosialt, hvordan det gir opphav til moralske fellesskap og danner grupper av de som hører til, og de som er utenfor. «Hellige ting» kan være hva som helst, i vårt tilfelle er det «kjønnsidentitet», og den er som kjent satt til sides og forbudt, i form av lovgivning, språkendringer, normer og regler for hva som kan snakkes om, når og av hvem. Åpen samtale om, med ulike syn på, «kjønnsidentitet», er tabu, det er «no debate». Samtalen utdefineres fra redaktørstyrte medieflater, kanselleres bort fra diverse plattformer, gjøres straffbar i lovverket og sidestilles generelt med folkemord og «utsletting av eksistens». De som ikke hører til kjønnstrokirken, er falne, kjetterske, syndige, onde. De kan svertes, trues og jages omkostningsløst, for sannheten, «faktisiteten», «den hellige tingen» og alle dem som hører til dette, skaper et ugjennomtrengelig system med en slik psykologisk og sosial kraft, at heller ikke sterke og kloke mennesker greier stå imot.
Hvorfor ikke bare forby det?
Dette dreier seg jo om tro som seiler – i alle fall utenfor Den norske kirke – under falskt flagg, som noe annet enn tro. Kan man ikke bare forby det da, som falskneri, som medisinsk malpraksis, som barnemishandling? Jo, konsekvensene av denne troen må møte slike sanksjoner. Men et forbud mot å tro at man er noe man ikke er, er meningsløst og illegitimt i et rettssamfunn. En logisk-etisk avvisning og bortvending fra ideen om at menn kan være kvinner og omvendt ville være å foretrekke, men dette må være et langsiktig mål for et kunnskapsbasert opplysningsarbeid. Her og nå er det faktisk store mengder personer, grupper og nettverk, som holder sterkt fast på denne troen. Så da står vi igjen med utfordringen om hvordan vi kan ivareta både disse personenes menneskeretter, og alle andres.
La oss se på noen høyst betimelige og alvorlige innvendinger: hva med den seksuelle (autogynefile, fetisjistiske) drivkraften mange menn åpent oppgir som grunnen til «å være trans»? Er onani til kvinnefornedrende porno som framstiller menn som underkastende kvinner (sissy-porn), verneverdig religionsutøvelse, når mange menn forteller at det var dette som fikk dem til «å bli trans»?[8] Er menn som vil «amme» spedbarn med medisinindusert utsondring fra brystkjertlene sine, religiøst praktiserende med krav på vern? Er menn og kvinner som forlanger at barn skal titulere dem som «hun», «han» eller «hen» fromme troende med krav på respekt, som må få forrang framfor barnas egen sansning, kognisjon og språklæring?
Nei, dersom vi avgjør at forestillinger om å være et annet kjønn, eller noe annet enn ett av to kjønn, er trosbaserte, vil disse forestillingene endelig bli begrenset i sitt handlingsrom. Religionsutøvelse kan ikke skje på bekostning av andres rettigheter. Alle voksne har rett til trosfrihet, som er frihet til å tro hva man vil, og frihet fra å måtte ta del i andres religiøsitet. Ingen voksne kan kreve at barn skal tvinges til å ta del i deres religionsutøvelse, for eksempel i skolen eller på andre arenaer der voksne og barn møtes. Menns seksuelle opphisselse over ideen om seg selv som kvinne (autogynefili) kan dyrkes menn imellom som deler denne fetisjen, for eksempel i forsamlinger som priser «kjønnsidentitets»-utløst eufori (orgasme), men alle andre skal slippe å forholde seg til dette, i offentlige rom og arenaer. Porno må lovreguleres som den avbildede prostitusjonen det er, der kjøper og formidler, ikke selger, er kriminalisert, i tråd med norsk lov.
Foreldrenes oppdragerrett
Det største problemet vil være i hjemmene, der foreldre vil mene at det er del av deres oppdragerrett å oppdra barnet i troen på at mennesket har magisk kraft til å forvandle virkeligheten gjennom ord og erklæringer, og dermed kan skifte kjønn. Men da må man huske at i et samfunn som har forlatt kjønnstro som lovregulerende, vil utfoldelsen av kjønnstro være mye mer begrenset enn nå. Et barn vil dermed ikke oppleve at foreldre kan «skifte kjønn» verken på dem selv eller barnet, da lov om endring av juridisk kjønn selvsagt er skrotet, som en magisk praksis som for en stund, mot bedre vitende, ble dyrket av offentligheten. Kjønnsmutilerende medisinering og operering i friske kropper med basis i trosforestillinger er identifisert som medisinsk malpraksis, og tidligere ofre for praksisen får behandling og erstatning.
Forbud mot konverteringsterapi vil også komme til sin rett. Fordi «kjønnsidentitet» er tatt ut av alle lovparagrafer som trosforestilling og ikke fakta, er ordlyden i loven endret til å handle om seksuell orientering og kjønn (i stedet for «kjønnsidentitet»). Foreldre risikerer dermed 6 års fengsel for å prøve å overbevise deres barn om, eller understøtte og agere ut i fra barnets vrangforestilling om, at det på mystisk vis har fått tildelt rett sjel til feil kropp.
Siden medisinsk praksis igjen styres av evidensbasert, medisinsk kunnskap og den hippokratiske ed, ikke av religiøs overbevisning, blir det færre maskerader der kvinner med hormonindusert skjeggvekst og bortskårne bryster, er «fødende fedre». Man vil fremdeles kunne oppleve kvinner som har fått utført kjønnsmutilering på seg selv utenfor offentlig helsevesen, og som blir gravide, og de får omsorg og hjelp slik andre pasienter med særskilte utfordringer får det.
Det vil ikke finnes mannlige mammaer eller kvinnelige pappaer som del av den allmenne, kulturelle samtalen. Det var heller aldri del av lov om endring av juridisk kjønn, selv om Amnesty og andre aktører ville det, og lot som om dette var tilfelle i Amnesty-kampanje mot en kjønnsateistisk enkeltkvinne som Christina Ellingsen (kampanje på Instagram som fikk 13 700 likes). [9] Samfunnet vil igjen respektere barnekonvensjonens krav om at barn har rett til å kjenne sine foreldre, og utenlandsk surrogati vil være totalforbudt, slik innenlandsk er det. Barnet vil ikke oppleve at omgivelsene later som om dets foreldre er noe annet enn de er, og det vil slippe å måtte forholde seg til den kognitive dissonansen og det tillitsbruddet det er, når voksne i barnets omgivelser lyver om realiteter og erstatter sakssvarende ord med deres logiske motsetning, der meningsfull samtale bryter sammen.
Barnet vil ikke møte kjønnstro i verken barnehage eller skole. Kjønnstro vil kun bli del av undervisning om religiøst mangfold og religiøs praksis utenfor etablerte trossamfunn på 10. trinn, i tråd med dagens læreplan og såkalte kjerneelementer. Små barn vil dermed ikke få innlært kjønnstro som virkelighet i arenaer utenfor hjemmet, som nå. Lovforslag om flere «foreldre» til et barn, og innføring av et «tredje» kjønn er også stoppet, og vil dempe indoktrinering som rammes av konverteringsterapiforbudet. [10]
Å identifiserer en vekkelse, for å kunne imøtegå den
Når en vekkelse feier over verden, vil det kunne påvises mange årsaksfaktorer til at det skjer. Mer enn entydige, egne størrelser, er religioner og trossystem også innvevd i andre kulturelle og sosiale produkter, og vi vil normalt ha med komplekse fenomen å gjøre. Like fullt, det gir mening å identifisere religioner som størrelser og fenomen, dette er hva fag som teologi og religionsvitenskap arbeider med, så vel som antropologi og sosiologi, som vi har sett. Især gir det mening å arbeide med identifisering av religion når slike størrelser får tilslutning og gjennomslag som noe annet enn det de er, nemlig som vitenskap, menneskerettigheter, humanisme, inkludering og mangfold. I senere bidrag vil jeg gi en mer kortfattet og typologisk identifisering av grunnene til kjønnstroens suksess, enn hva boka Kjønnstrugjør. I denne omgang avslutter jeg kun med religionssuksess-stikkord, for fokus har vært på det som har skjedd i praksis og hvordan vi bør navigere videre. Skal vi få til endringer, må vi ha kunnskap, mot og utholdenhet.
Kjønnstro har vunnet fram fordi:
- Kjønnstro har menns seksuelle fetisjer og parafilier som historisk og aktuelt utgangspunkt (transvestisme, autogynefili), og menns kraft og vilje til å sette makt bak seksuelle krav, er formidabel
- Kjønnstro er innbringende som industri (via farmasi, medisinsk teknologi, reproduktive «transaksjoner» som surrogati, forskning på utfasing av kvinner som gravide gjennom kunstige livmorer og maskinelle svangerskap)
- Postmodernisme som idegrunnlag og akademisk, «skeiv» kjønnsforskning er trender som understøtter fortellingen om det selvskapte, grenseløse mennesket
- Kjønnstro deles gjennom pornografisk materiale som virker sterkt på brukeren og er svært effektivt i sin spredning i vår digitale tidsalder
- Kjønnstro taler til en tid og en generasjon som tror på individualisme og selvspiritualitet og nedprioriterer fellesskap og forpliktelser
- Kjønnstro helliggjør «kjønnsidentitet» og henter dermed den ytterste virkelighet «ned» og «inn» i individet og gjør «materialisering» av det hellige mulig, sansbart, forlokkende og nåtidig
- Kjønnstro angriper reproduksjon, som er kjønnets eksistensbegrunnelse, og uttrykker slik en appellerende, patriarkalsk livmormisunnelse og kvinneforakt, en forakt også internalisert i kvinner
- Kjønnstro kommer med en lovnad om at mennesket ikke er begrenset av kjønn og kjønnet formering, vi står over naturen, vi er guder og har evig liv (via transhumanismens maskinelle reproduksjon, nedfrysing (kryoteknikk) etter døden og/eller opplasting av sinn som datamateriale, til immaterielle, digitale og udødelige versjoner av oss selv)
- Kjønnstro er umoden, narsissistisk, grenseløs og umettelig, og taler til en generasjon og tid som lider under den digitale tilværelsens fokus på konstant behovsdekking, enkle svar og umiddelbar tilfredsstillelse
- Kjønnstro kan tilpasses allerede eksisterende religiøse og politiske system (jmf. Den norske kirke, politiske parti) og annekterer disse, gjennom styrken i de ovenstående punkt, og får slik innpass og dominans overalt.
Kilder:
[1]https://www.facebook.com/PrestKariVeiteberg/posts/pfbid02qSVFwrftUxkum22ZoFWn9pAGkr265pzT6dHDm4CTMD5ZpLRAoyqoqUaqgfYWnyMnl.
[2] https://felleskristen.no/erkleringen/felleskristen-erklering-om-kjonns-og-seksualitetsmangfold
[3] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-handlingsplan-for-kjonns-og-seksualitetsmangfold-20232026/id2963172/.
[4] https://www.blikk.no/ikke-binaer-johanne-veiteberg-masteroppgave/soker-ikke-binaere-og-transpersoner-til-masteroppgave/257045
[5] Teksten i følgebrevet var denne: Kjære mottakar av boka Kjønnstru: Kampen om røynda (2023)
Denne bokgåva er gjort mogleg av donasjonar frå folk. Gjevarane ønsker at sakleg kunnskap om kjønn blir tilgjengeleg for politikarar og andre med myndigheit og makt til å påverka og skapa endring i samfunnet.
Boka drøftar korleis kjønn som subjektiv realitet i staden for objektiv realitet, bryt menneskerettar og diskrimineringsvern, især for kvinner. Norge har verdas mest ytterleggåande lov om sjølvdefinering av kjønn, og fleire lovendringar i kjølvatnet av dette. Sjølvidentifisering har basis i trusførestillingar. Samfunnsendringane kring kjønn skuldast verken gode, demokratiske prosessar eller ei opplyst ålmente.
Prinsippet om trusfridom kan visa veg ut av uføret. Vårt håp er at boka er ein vekkar og bidrar til kunnskap, kritisk sans og rettferd for alle på området kjønn, ikkje minst kvinner, barn og unge som har krav på særskilt vern. Dersom du sjølv ikkje ønsker å lesa boka, håper me at du vil gje ho vidare til nokon som er interessert! For gjevarane, Anne Kalvig, forfattar av Kjønnstru: Kampen om røynda.
[6] Med ett unntak, en person (som jeg gått på skole med i ungdommen) i et universitetsrektorat.
[7] I 2024 fikk prest Vibeke Bergsjø Aas av Bispemøtet Olavstipendet, for å skrive rapporten «Trans: Synlig og usynlig. Rapport om transpersoner og «trygge rom» i Den norske kirke. Rapporten framholder at «kjønnsidentitet» (som Aas ikke definerer, annet enn i sirkulære vendinger) er like faktisk som personers høyde og at ingenting annet enn tilslutning til kjønnstro og dens praksiser og symbolbruk, kan gjøre «transpersoner» trygge i kirken. Også Aas er mor til et barn som erklærer seg som «trans». Rapporten ble framlagt på et seminar der det ikke fantes motstemmer fra kirkelig hold. Kommentator i den kristne avisa Dagen, Espen Ottosen, konkluderte i reportasje fra seminaret, at å si at det bare finnes to kjønn, er «den nye banningen i kirken», og det stemmer, det er nå helligbrøde. Bispemøtet – men ikke fotfolket og de konservative i kirken – ser ut til å ha føyd «kjønnsidentitet» til treenigheten, eventuelt erstattet den usynlige Helligånden med kjønnsidentitet: det hellige, åndelige Selv blir synliggjort og realisert når bare Kirken når målet om full trygghet gjennom ensretting.
[8] For en gjennomgang, se Kjønnstru: Kampen om røynda (2023).
[10] Innføring av slike trosbaserte lover er pr 2026 politiske krav hos flere norske parti, som Rødt, SV, MDG og Venstre, og til vurdering hos AP.
