04.08.2026 la Glenn Diesen på sin Substack-konto ut denne kommentaren som Politikus har oversatt:

Over de siste årene har vi sett NATOs «fredstoppmøter» som Russland ikke engang ble invitert til, og hvor europeiske ledere som president Duda snakket om å splitte Russland opp i mindre stater. Nå som NATO åpenbart taper sin stedfortrederkrig, krever EU en «ubetinget våpenhvile». Dette er ikke et fredsforslag, men et forsøk på å selge en langvarig krig. En «ubetinget våpenhvile» er en betingelse for å starte forhandlinger, som er ment å fryse en konflikt som NATO taper, for å gi dem tid til å ruste opp, omgruppere og til og med sende inn NATO-tropper som «fredsbevarere».

Hvorfor har EU boykottet diplomati i 4,5 år og fortsetter å gjøre det? Og hvorfor vil ikke NATO engang ta NATO-utvidelse av bordet i bytte mot en våpenhvile? Ville det ikke være klokt å diskutere mislykket etablering av en gjensidig akseptabel paneuropeisk sikkerhetsarkitektur etter den kalde krigen, som har ført oss inn i denne grusomme krigen? EU bruker skittkasting og sensur for å hindre sin egen befolkning å diskutere denne saken, og de vil absolutt ikke tillate at denne krigen tar slutt.

Å kjempe med ukrainere holder USA i Europa, bevarer midlertidig europeisk enhet, beskytter en upopulær politisk elite mot den voksende opposisjonen som søker kursendring, tilbyr militær keynesianisme som økonomisk modell for et avindustrialiserende Europa, og svekker Russland som strategisk rival.

Seier ville gi europeerne et sterkt USA bak seg og et kampvant Ukraina foran seg, mens nederlag ville etterlate Europa uten en klar rolle eller relevans i en multipolar verden. Det finnes ingen plan for hva man skal gjøre når freden bryter ut.

Da Trump-administrasjonen brøt med NATO-konsensusen om å boykotte diplomati for å forhandle fram en slutt på Ukraina-krigen, var det europeiske lederes hovedmål å avslutte samtalene. De europeiske lederne skyndte seg til Washington for å insistere på at fred innebærer en «ubetinget våpenhvile» uten engang å diskutere en politisk løsning, og de intensiverte djupe angrep inn i Russland for å selge ideen om at Russland kan beseires. De europeiske lederne lyktes, ettersom Trump-administrasjonen begynte å adoptere den falske fortellingen om at Ukraina hadde «snudd tidevannet».

Mens Trump-administrasjonen i utgangspunktet siktet mot enten å avslutte Ukraina-krigen eller outsource den til europeerne, er stedfortrederkrigen i Ukraina nå Trumps krig.

Hvis målet var å «hjelpe Ukraina», ville ikke NATO

• ha styrta den ukrainske regjeringa i 2014 i et forsøk på å trekke Ukraina inn i NATO-sfæren som bare et lite mindretall av ukrainere ønsket;
• NATO ville ikke ha saboteret Minsk-avtalen mellom 2015 og 2022;
• NATO ville ikke ha presset Zelenskyj til å snu sitt fredsprogram som han vant valget med i 2019;
• NATO ville ikke ha torpedert Istanbul-avtalen i 2022;
• eller i det minste ville NATO ha avsluttet krigen i november 2022 etter anbefaling fra general Mark Milley da Ukraina var på sitt sterkeste.

I stedet innebærer «å slutte opp om Ukraina» nå å deportere ukrainske flyktninger og finansiere militære «innpiskere» for å jakte på ukrainske menn på gatene for å sende dem i døden i en krig som Ukraina umulig kan vinne.

Stedfortrederkriger er nådeløse fordi de bruker stedfortrederen som kanonføde, men stedfortrederkriger selges alltid til offentligheten som motivert av empati og støtte til den stedfortrederen som unødvendig ofres.

Oversetting og uthevinger
av Politikus.

Framheva illustrasjon:
KI-generert tegning
på oppdrag av Politikus