Karl-Olov Arnstberg:
Varför USA hatar Ryssland:
Vladimir Brovkin heter en russisk historiker som emigrerte fra Russland til USA da han var 22 år. Han har vært professor ved Harvard og er nå pensjonert. Det finnes en helt ny bok av ham: From Vladimir Lenin to Vladimir Putin. Russia in search of its identity 1913-2023. Med dens hjelp samt Brovkins utmerkede forelesninger på You Tube skal jeg forsøke å besvare spørsmålet hvorfor amerikanerne hater Russland, russere og i særdeleshet Putin.
I det sist avholdte russiske valget gikk 77 prosent av de stemmeberettigede til valgurnene. 87 prosent stemte på Putin. Kommunistene fikk 4,4 prosent. Det radikale nasjonalistpartiet fikk 3,5 prosent. Det nye folkepartiet, som er bedriftselitens parti, fikk 3,5 prosent. I Moskva, der den sterkeste opposisjonen finnes, fikk de 6,5 prosent. Vesten påstår at valget var rigget. Det fantes sikkert lokalt både fusk og tvang. Men som også Washington-regimets talerør, Foreign Affairs, medgir, ville Putin sannsynligvis også ha vunnet et helt rettferdig valg.
Russland angriper Europa: Absurd! Nonsens!
De vestlige elitene er delt inn i pragmatikere og ekstremister. Pragmatikerne er like russofobiske og villeda som ekstremistene, men de nøler med å provosere Russland fram til det som risikerer å bli en tredje verdenskrig. Fortsatt så deler de to grupperingene samme vrangforestilling: At Russland, når det først har beseiret Ukraina, planlegger å angripe land i Europa og NATO. Derfor påstås det å være bokstavelig talt livsviktig for Vesten å stoppe Russland i Ukraina. Den fortellinga er absurd.
Ukraina: Vestens krise
Russland er et gigantisk land som strekker seg fra Polen til Kina. Dette landet er tynt befolket og har en synkende befolkning. De har fantastiske råvareressurser. Så hvorfor angripe Europa? Det er nonsens. Putins viktigste oppgave er å holde sammen det veldige landet og sikre dets grenser. Verken han eller det russiske politiske etablissementet har noen som helst interesse av å erobre ett eller flere europeiske land. Den krisen som Vesten med Ukraina nå befinner seg i – det er ikke Russlands krise. Det er Europas og USAs krise. Og det er nok et av de totalt meningsløse krigene som USA står bak.
Under den kalde krigen var relasjonene mellom USA og Sovjetunionen spente, og det fantes en etablissementets [den styrende elitens] kamp mot kommunismen, men å påstå at amerikanerne også da hatet Russland, det er å ta til et for sterkt i Det fantes en konkurranse og det fantes fiendtlighet, trusler og frykt, men det fantes også samarbeid og møter, for eksempel mellom Leonid Bresjnev og Richard Nixon. Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov klemte til og med hverandre før de skrev under på den største våpenkontrollavtalen noensinne. Bolsjojteateret gjorde stor lykke da det besøkte New York. Russland sendte kunst- og kulturevenementer til USA og omvendt. Det fantes samarbeid ikke bare i verdensrommet, men også innen olje- og gassindustrien. Det er en svunnen tid, hvorfor?
Russland danser ikke lenger etter USA
Svaret er at Putin har gjort Russland til en suveren stormakt, inkludert en militær stormakt. Russland danser ikke lenger etter USAs pipe. Det tåler ikke Amerika. Det var ikke noe de regnet med skulle kunne skje da Sovjetunionen kastet inn håndkleet i 1991. Russland kollapset på alle plan. Økonomien var til helvete, militært var Russland slått ut. Tusenvis av fabrikker stengte, og man kunne ikke stole på at staten betalte ut lønninger og pensjoner. Prostitusjonen og korrupsjonen bredte seg. Politiet var nærmest å likne på en mafiaorganisasjon.
På 1990-tallet ble Russland en amerikansk lydstat. Det ble til og med snakket om at Russland skulle gå inn i NATO. Clinton-regimet hadde samme totale kontroll over Boris Jeltsin som Biden-regimet hadde over Zelenskyj. Clinton-regimet finansierte og sørget for at Jeltsin vant valget i 1996 og var med på å bestemme hvilke ministre som skulle sitte i hans regjering. Jeltsins amerikanske rådgivere skrev russiske lover.
Russland en europeisk stormakt
Russland er ikke Ukraina, men har gjennom mange århundrer vært en europeisk stormakt. Det russiske etablissementet kunne ikke tenke seg Russlands framtid som en vasallstat under USA. De trakk tilbake støtten til Jeltsin og erstattet ham med Putin, som var like innstilt som Jeltsin på å samarbeide med Vesten, men med en stor forskjell. Det skulle skje på Russlands vilkår.
NATO oppretta
som militær trussel mot Russland
Den første konflikten mellom Russland og USA kom i 1997 med NATOs første ekspansjon østover. Vi skal huske at NATO ble skapt som en militær trussel mot Sovjetunionen. I 1997 trua ikke Russland noe som helst annet land. De var stort sett konkurs. Det var ufarlig for USA å, mot gitte løfter, ekspandere NATO. At flere av de nye landene tidligere hadde vært medlemmer av Warszawapakten, gjorde ikke provokasjonen mindre. Men Russland hadde ingenting å sette imot. USA var skolegårdens største mobber, og Russland var den der lille spinkle gutten med briller.
Denne første NATO-ekspansjonen er en av årsakene til at nasjonalistiske krefter i Russland hentet seg så raskt inn. Russlands beundrede statsminister Jevgenij Primakov svarte med å utnevne Putin til FSB-sikkerhetssjef. Det banet vei for ham til å bli statsminister og deretter president.
Da Putin kom til makta, var han en form for et kompromiss som alle kunne akseptere. Han var europeer, hadde bodd lenge i Øst-Tyskland og snakket flytende tysk. Han aksepterte privatiseringene og skulle ikke forsøke å gjenopprette noen kommunistisk stat. Men han var også nasjonalist, noe som gjorde ham akseptabel for russiske kommunister. Også Boris Jeltsin likte Putin og aksepterte ham som sin etterfølger. Oligarker som Berezovskij og Abramovitsj tenkte at Putin bare klarte sitte med makta i noen år. Alle disse oligarkene som hadde privatisert russisk industri og stukket pengene i egne lommer, de var den største trusselen. De tok feil grovt av Putins dyktighet til å manøvrere på det politiske minefeltet. Da Putin satt tilstrekkelig sikkert i sadelen, ga han oligarkene et ultimatum, at de enten måtte forlate landet eller begynne å verne om Russlands framtid. Snart lå den russiske årlige veksten mellom sju og ti prosent.
Et ytterligere betydningsfullt år var 2003 da USA invaderte Irak. De gjorde det uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd, noe som gjorde krigen ulovlig. Frankrike, Tyskland og Russland protesterte, og for USA framsto det som om disse tre mektige landa allierte seg med hverandre — mot USA. Med særlig Russland og Tyskland i allianse kunne en ny stormakt oppstå, som konkurrerte med USA. Dessuten ville det gjøre NATO meningsløst. Hvis Russland, Tyskland, Italia og Frankrike var venner, trengtes jo ikke NATO. USA bestemte seg for å isolere Russland, styrke Nato og holde Europa i kort lenke.
NATOs andre utvidelse kom i 2004 og rystet Russland mer enn den første utvidelsen i 1997. Nå blei ikke bare de baltiske landene, men også Romania og Polen medlemmer. At USA brøt løftet de hadde gitt til Gorbatsjov, var ikke problematisk. Russland var ennå altfor svakt til å kunne utfordre USA. «Javisst, vi lovet det kanskje, men det var den gang. Nå vil vi noe annet.»
For Russland ble det et avgjørende vendepunkt. De bestemte seg for å styrke sin stilling i verden og gjenoppbygge sin militære styrke. Men de var ikke konfronterende. Bush Jr. og Putin likte hverandre, og i 2004 var Putin fortsatt venn med de fleste av Vest-Europas ledere. Da han besøkte Tyskland, ble han venn med forbundskansler Gerhard Schröder. Han var venn med Frankrikes president Jacques Chirac, og han var også på et personlig plan nær venn med Italias Berlusconi. Disse verdenslederne kalte seg offentlig for Putins personlige venner. Vennskapet mellom Europa og Russland førte til enorme investeringer. Tyskland bygde fabrikker i Russland. Russland solgte olje til Tyskland, og Nord Stream 1 ble bygget, og nummer to planlagt.
Nå blei amerikanerne urolige fordi det var tydelig at Russland etablerte en ny relasjon med Vest-Europa. USA trappet opp provokasjonen med en invitasjon i 2008 til Georgia og Ukraina om å bli NATO-land. Dette førte til at russerne invaderte Georgia. Etter å ha fått løfter om at Georgia ikke skulle søke NATO-medlemskap, trakk Russland seg tilbake. Putins Russland vil ikke ha tilbake det tidligere Sovjet-imperiets vasallstater.
USAs neste skritt i provokasjonen var å bygge missilramper i Polen og Romania. Putin protesterte, han forsøkte å samtale med USA og advarte flere ganger. Dette var ikke akseptabelt, men advarslene ble ignorert. Russland ble behandlet på samme måte som på 1990-tallet. USA gjorde nøyaktig hva de ville, uten å spørre Russland om lov.
Russerne forsto nå enda tydeligere nødvendigheten av å ruste opp og sette våpenindustrien i stand. De utviklet ny teknologi og nye våpensystemer. For å hoppe litt fram i tida, så meddelte Putin i 2018 at landet nå hadde såkalte hypersoniske missiler. De kunne avfyres i lufta, fra jagerfly, og ferdes i over fem ganger lydhastigheten. USA hadde intet forsvar mot slike. Det har de heller ikke i dag.
Vladimir Brovkin kaller Putin for «Vladimir the Savior» [«Vladimir frelseren», mrkn red]. Det handler ikke om å like eller mislike Putin, men om fakta. Det russiske folkets velstand er Putins fortjeneste. Hevet levestandard, økt levealder, bedre helse – alt ble bedre. Russland er igjen en supermakt, både militært, økonomisk og politisk. Det tok tid for USA å forstå hva som skjedde. De så på Russland på samme måte som på 1990-tallet. Senator John McCain beskrev for eksempel Russland som en bensinstasjon maskert som et land.
Vladimir Brovkin mener at den fremste årsaken til at USAs politiske etablissement, både demokrater og republikanere, hater Russland, er at Putin militært har gjenoppretta Russland. Det er stikk motsatt av det som vanligvis skjer når USA invaderer eller manipulerer seg fram til å kontrollere et land. Ukraina er paradeksempelet på hvor ille det kan gå hvis man vil være kompis med USA.
Russland er i dag det eneste landet i verden som kan slå ut USAs flåte med sine overlydsmissiler. Og hvis en atomkrig starter, kan de ødelegge hele USA. På Sovjet-tiden hadde de noen reelle bomber som kunne forårsake stor skade, men de hadde ikke militær kapasitet til å slå ut USAs flåte, og de kunne ikke treffe mål inne i USA.
Til sist handler det om at USAs rolle som verdens eneste supermakt baseres på den militære overlegenheten, på USAs flåte og 800 militærbaser rundt om i verden, kanskje snart også i Sverige. I amerikanernes kollektive underbevissthet finnes oppfatningen at USAs oppgave er å lede verden mot en mer opplyst og bedre framtid. Dette er intet mindre enn et eksistensielt spørsmål for USA. USA vet ikke hvordan de skal tilpasse seg å mislykkes med sine innledende planer for NATOs stedfortrederkrig i Ukraina.
Putin har ikke blitt styrtet, og Russland er ikke isolert; dets militære styrke har blitt sterkere, ikke svakere – og det samme gjelder dets økonomi, inkludert våpenindustrien.
Hvis Russland militært trumfer over USA, da er alt tapt. USA er forsvarsløst hvis Russland skulle bruke sine overlydsmissiler. Det er denne militære overlegenheten som gjør at USA har eskalert sin russofobi.
Dette innlegget er henta fra
Karl-Olov Arnstbergs blogg
Invandring og mörklegning.
Oversatt fra svensk av Politikus
med innsatte mellomtitler.
Framheva bilde:
Skjermdump fra
Invandring og mörklegning.
