Kulturrevolusjonen III
Som en som har vært lærer i videregående skole på 1980-tallet og litt på 1990-tallet, er det forferdelig å se forfallet på skolen. Jeg ser at den skolen jeg var lærer på var helt nedklint av Pride-markeringer i juni. Lærer de noe der? Neppe noe relevant, men de lærer å bli krenka og at de som føler seg krenka har alle rettigheter.
Det er de moderate høyrekreftene som har gått i spissen for dette forfallet i skolen, «barna» til Kristin Clemet og Torbjørn Røe Isaksen.
Det som skjer i skolen forplanter seg videre til hele samfunnet med en ødeleggende ensretting.
I serien om kulturevolusjonen i Norge, en virkelig revolusjon, skriver Knut Yrvin med utgangspunkt i reportasjer for fagforeningsbladet Utdanningsnytt om demokratiforfallet i skolen på grunn av krenkesjukdommen.
Henta fra et Facebook-innlegg av Yrvin 14.06.2026.
Red.,OBB
Knut Yrvin:
Demokrati-forfallet i skolen.
Ikke rart når undervisningen knebles av krenk.
Det ropes varsku om at norske elever har fått dårligere forståelse for demokrati. Men hva betyr egentlig det i hverdagen? Det betyr rett og slett at mange unge ikke lenger tåler at noen er uenige med dem.
Demokrati handler jo om at vi må tåle å høre meninger vi ikke liker, uten at vi prøver å kneble den som snakker. Men i dagens skole lærer barna det stikk motsatte. På grunn av den beryktede krenkeparagrafen har skolen blitt et sted der den som blir fornærmet, får bestemme reglene.
I dag risikerer lærere store problemer, klager og i verste fall jobben dersom en elev blir såret eller sint av et tema i klasserommet (Utdanningsnytt).
Hvis en elev føler seg krenket, går alarmen, og læreren har knapt lov til å forklare sin versjon av saken. Stortinget har i praksis innført en fryktkultur med krenkeparagrafen fra 2017 (NOU 2015:2). Selv om loven ble endret i 2024, tar det minst 10 år å utbedre skaden som har skjedd.
Krenkeparagrafen (paragraf 9A i opplæringsloven) har skapt en enorm frykt blant lærerne og mistillit til skoleledelsen. For å beskytte seg selv, dropper mange lærere å ta opp vanskelige og brennbare temaer nødvendig i et fungerende demokrati.
Diskusjoner om religion, politikk, Midtøsten eller kjønn blir rett og slett for farlige å røre i klasserommet. Faglighet og fakta blir omgjort til moralisme som skal reguleres med magefølelse. [Utheva Politikus].
Resultatet er at ungdommene går glipp av den viktigste lærdommen for å bli opplyste samfunnsborgere.
De lærer ikke å diskutere ordentlig eller møte motargumenter med gode svar. I stedet lærer de at hvis du blir såret, kan du bruke loven til å stoppe diskusjonen og straffe læreren. De lærer at egne følelser betyr alt, og at motparten skal ties i hjel.
Når skolen blir så redd for dårlig stemning at man ikke lenger kan snakke om vanskelige ting, da svikter vi barna våre.
Vi utdanner en generasjon som ikke tåler uenighet og deles opp i inn- og utgrupper ut fra normkritikkens identitet-moralisme. Noe som er livsfarlig for demokratiet vårt.
Vi må kaste ut lammende krenkefokus, gi lærerne tryggheten tilbake, og gjøre klasserommet til et sted der det igjen er lov å diskutere høyt og tåle at folk mener forskjellige ting.
Hva lærere og skolen vil erfare når de åpner for meningsmangfold, er at elevene blir flinkere både i demokrati og fag.
Framheva bilde:
To krenka elever.
KI-generert.


