I de to siste tiåra har utbyggerne og tomteeiere sammen med mediene og politikerne kjørt samstemte kampanjer om at det er så mange regler som gjør det både dyrt og vanskelig å bygge boliger, særlig i Oslo. «Bare vi får bestemme, blir det bygd flere, bedre og billigere boliger», er boligbransjens mediestøtta budskap.
Alle påstandene deres feile. I Oslo er det regulert flere titusener nye boliger som utbyggerne ikke vil bygge. Utbyggerne bruker masse energi på å krangle med byplankontoret i nesten alle prosjekter. De vil alltid bygge minst 20 etasjer, med små toroms leiligheter i blokker bygd tett i tett, særlig øst i Oslo.
Boligprisene har økt dobbelt så mye som lønnsøkninga hvert år de siste tjue åra.
Boligbransjen har det blitt den viktigste bransjen for å skaffe banker og kredittinstitusjoner enorm fortjeneste. En fortjeneste basert et gjeldsdrevet pyramidespill som er internasjonalt og igjen kan skape en internasjonal finanskrise som i 2008.
Resultatet av dagens byggeregler og finansiering er dårligere boliger tett i tett uten lys til stadig økende priser.
Gode boliger er viktige for alle hele livet, og for en frisk befolkning. Det blir ikke bedre før boligbransjen blir et offentlig tilbud og sosialiseres som skolevesen og helse.

Av Ove Bengt Berg

Boligsektoren er nå blitt en svært viktig økonomisk bransje. Boligbransjen er den største private næringa i Norge. Boligkrakket i USA i 2008 lamma økonomien i hele den vestlige verden. I Norge utgjør boliglån til husholdninger i år nær 60 prosent av kredittforetakenes samla utlån. I kroner rundt 4,2 tusen milliarder kroner. Det er i boligbransjen at kapitalen øker seg mest og renteinntektene renner inn. Og mer jo billigere, det vil si dårligere, boligene bygges.

De som klager på formuesskatten og byggereglene, ligger på den udiskutable klagetoppen i Norge. Uten at de på noen som helst måte er i nærheten av å være de fattigste i landet og dem som burde klage mest. Mediene slutter unisont opp om denne klagesangen fra Oslos velstående vestkant. Mediene lar Boligprodusentenes Forening (NHO) legge premissene for boligjournalistikken. Vi som bor eller planlegger å bo ulike steder er ikke «relevante». Det er nødvendig å imøtegå den unisone klagesangen fra Oslo vest.

Uriktig påstand 1:
«Det er ikke regulert nok boliger til å få satt i gang boligbygging raskt nok.»
Nei.
17.11.2016 la Aftenposten fram tall som viste at 15 810 boliger som var regulert til bygging, ikke ble bygd. Er det blitt bedre i dag? Ja, litt. 13 094 leiligheter er det bare å sette i gang med, går det fram av årets tall fra kommunen. Men i tillegg er det en reserve på hele 38 566 boliger som er mer eller mindre ferdig til å bygges. Likevel bygger ikke boligbransjen.

En styrtrik tomteeier som bor på den velstående Nesøya i Bærumsområdet (hører til Asker kommune) eier den største tomta på Ensjø i Oslo. I 20 år har denne tomteeieren bevisst og planmessig utsatt boligbygging for minst 1700 leiligheter på Ensjø i Oslo. Planlagt i detalj i 2007. Verken et Høyre/Frp-leda eller Ap/MDG-leda byråd har brydd seg det minste om denne saboteringa. Et boligprosjekt som Høyre på begynnelsen av dette årtusen presenterte som et attraktivt område med nye boliger og parker. Fortsatt knapt halvferdig.

Hvorfor vil de ikke bygge? En årsak går igjen i alle sakene der det ikke bygges. Utbyggerne forlanger og får møter med kommunen, byråd og byrådsleder der de legger fram varianter av sitt faste klagerefreng: «Vi skal ha 20 etasjer, vi skal ha unntak av bolignormen for å bygge nesten bare små to-roms leiligheter, og helst ingen fireromsleiligheter (tre soverom). Og ikke livsløpsstandard. Sjuke må ut på pleiehjem». I tillegg vil de gjerne bygge «kjelleren» oppå grunnen, både for å spare penger ved å grave kjellere og få toppetasjene enda høyere så leilighetene kan selges til enda høyere tenkt pris. Sånne kveruleringer bruker bransjen og politikerne mye tid på.

Uriktig påstand 2:
«Det er stor mangel på boliger i Oslo»
Det bor ingen boligsøkende på gata utenom tilreisende tiggere. Det er heller ikke bohaller i Oslo der folk bor midlertidig.

I hele perioden etter år 2000 er det fødselsoverskuddet til dem som alt bor i Oslo som har økt, Ikke innflyttinga til Oslo. Det var i 2025 flere som flytta ut av Oslo enn inn. De unge i Oslo, særlig med barn, flytter ut av Oslo. Den boligmassen politikerne lar utbyggerne tilby, helst toroms på 35 kvadratmeter, innbyr ikke til å være et sted å bo med barn.

Med utflytting følger også færre skatteinntekter for Oslo.

Uriktig påstand 3:
«Oslo trenger flere toromsleiligheter»
Nei. Oslo trenger flere større leiligheter. Enslige trenger to soverom for å kunne ha overnattingsgjester utenbys fra. Mange innvandrerfamilier trenger svært store leiligheter, kanskje tiroms leiligheter for å gi barna sine et hjemmetilbud og en individuell oppvekst med plass og ro til personlig fordjuping og lekser.
I 2016 utgjorde en- og toromsleilighetene i Oslo 37 prosent av hele boligmassen. I dag har den andelen økt til rundt 40-50 prosent. Litt over hver fjerde leilighet i Oslo er nå en tomroms som er blitt redusert fra 40 til 35 kvadratmeter etter krav fra bransjen.

Hvorfor denne utviklinga? I stedet for en å bygge en treroms leilighet på 70 kvadratmeter, kan utbyggerne doble fortjenesten ved å selge to 35 kvadratmeters leiligheter til nær det dobbelte av én leilighet på 70 kvm.

Uriktig påstand 4:
Det er så dyre byggekostnader, så bygg små leiligheter
Nei.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ikke er en klar sammenheng mellom salgsprisen for en ny bolig og byggekostnaden, verken i 2016 eller nå.

Det har ikke blitt billigere boliger med boligutbyggernes krav om flere toromsleiligheter, høyere blokker og blokker bygd tettere med mindre uteareal. Prisen på en bolig fastsettes av den kjøperen som byr høyest. Selgerne av de nye boligene legger bare på fra tidligere priser i håp om hva de rikeste kan kjøpe. Det finnes alltid noen rike nok, og bankene tjener jo mer jo høyere salgssummen og dermed lånesummen blir.

Uriktig påstand 5:
Boligprisene følger lønnsøkningene.
Nei.
Fra 2005 til 2016 dobla boligprisene seg, men fra 2005 til 2015 økte lønnsnivået bare med 50 prosent. Mellom 2015 og 2025 steig lønnsveksten med rundt 40 prosent. Prisene i Oslo og Bærum steig i samme periode med fra 80 til 110 prosent! Det er ikke økt kjøpekraft som driver boligprisøkninga. Men økt gjeld og flere renter å putte i utlånernes allerede altfor store lommer.

Fordyrende riktig velferd:
Livsløpsstandard
At rullestolbrukere kan få fortsette å bo i leiligheten sin, er til mye irritasjon for utbyggerne og politikerne. Det er press på at alle leilighetene ikke lenger skal bygges med livsløpsstandard. Det vil si at de som blir rullestolbrukere og bor i en leilighet som ikke har livsløpsstandard, må flytte til annen kanskje ledig leilighet, eller komme seg på et pleiehjem. Hva slags sosiale instinkter er det å fjerne livsløpsstandarden?

Én regel ivrer tomteeiere og utbyggere for:
At private balkonger og terrasser er fellesområde!
For da: Mindre uteareal, tettere blokker og flere leiligheter
Dette er et bokføringsknep. Ingen kan forlange å gå inn på private balkonger og terrasser med begrunnelsen at «Her er det fellesområde!». Men når utbyggerne kan legge til summene av arealet på de private arealene, kan de legge det arealet til arealet de trenger å bygge for felles disposisjon mellom og rundt blokkene. Å si at arealet er større enn det egentlig er. Dermed blir det reelle felles utearealet mindre, sånn at blokkene kan bygges tettere. Derfor bygges det også store takterrasser oppå blokkene i Oslo som få beboere er interessert i bruke. Men takterrassene bygges for å forsvare at politikerne kan tillate utbyggerne å bygge tettere mellom blokkene og at flere leiligheter kan bygges. Det vil si at leilighetene får mindre lys, det blir mer vind, trekk, mellom blokkene og at faren for spredning av brann øker.

Denne asosiale og slumprega byggemåten begynte i Oslo tidlig på 2000-tallet, men blei først satt i system av Ap-/MDG-/SV-byrådet som Raymond Johansen leda.

Destruktiv bransje
for et grunnleggende velferdsbehov
Et sted å bo, har vi alltid bruk for. Ikke alltid har vi behov for organisert kunnskapstilegning (skole, utdanning). Heller ikke alltid har vi behov for helsehjelp. Utdanning og helse er i Norge sosialisert, offentlig mer eller mindre styrt og tilbudt som en sosial velferdstjeneste. Hvorfor er det ikke sånn med boligtilbudet, som lenge var delvis subsidert gjennom det tidligere boligsamvirket med borettslag og offentlig kontrollerte priser?

Boligstandarden synker. Boliger burde kunne bygges med krav om 200 års levetid. I mitt borettslag på Ensjø i Oslo som blei innflytta i 2013, er allerede nå viktig felles infrastruktur utslitt. Utbyggerne trenger bare å bygge noe som kan vare i inntil ti år, så er de ansvarsfrie for byggefeil. I stedet må beboerne må ta opp nye dyre lån for å opprettholde bolignivået. På min leilighet var det en grov byggefeil som bare var mulig fordi arbeidet blei utført uten noen intern kontroll.

Som nå førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)  Dag Einar Thorsen skreiv 21.11.2016 i Dagens Næringsliv: «En bolig som stiger 20 prosent på ett år skaper verken arbeidsplasser, investeringer eller velferd.»

Boligbransjen er i dag en samfunnsmessig destruktiv bransje. I front for å skape dårlige boforhold. Eiendomsbransjen er en bransje i stor vekst. Det kjente brettspillet spillet Monopol beskriver virkeligheten godt. Jf norske Heimstadens betydelige boligeierskap i Berlin. Banknæringa med hjelp av EU knuste Husbanken og økte egen fortjeneste enormt. I tillegg fikk vi et unødvendig snyltersjikt i boligbransjen, eiendomsmeglerne, som lever av økte boligpriser.

Gjeldspyramiden
stimulerer til krakk
30.11.2016 pekte Finanstilsynets daværende direktør Morten Baltzersen i en pressemelding på «Desto lengre gjeldsoppbyggingen varer og desto mer boligprisene stiger, desto større blir fallhøyden i norsk økonomi». Dag Einar Thorsen viser til den negative virkninga de statlige stimuliene har på hele den norske økonomien. Økte lånerammer og skattefordelene på investeringene gjør folk til gjeldsslaver, og at disse investeringene verken skaper arbeidsplasser eller skatteinntekter. «Når boligeiendom blir et attraktivt investeringsobjekt, og sparemidler i hovedsak kanaliseres dit, går økonomien glipp av kapital som kunne bidratt til vekst». Bare banker, meglere og utbyggere tjener på denne utviklinga.

Sosialiser boligbransjen!
I ei tid med økende privatisering og nedbygging av fellesgoder som Folketrygden, utdanningsvesenet og helsesektoren, er det politisk utenkelig å sosialisere boligbransjen. Det finnes ikke fnugg av politiske krefter som tenker i sånne baner. Politikere flest er lojale overfor tomteeiere og utbyggere. Det store sosiale framskrittet for boligbygging, i Østerrikes hovedstad Wien i 1919, skjedde rett etter første verdenskrig da kapitalkreftene var sterkt svekka og klarte ikke å motarbeide sosial boligbygging.

Derfor er det kanskje bare på ruinene av en mulig tredje verdenskrig at store sosiale framsteg er mulig. For også etter andre verdenskrig var det mulig å bygge velferdi hele Europa. Kapitalkreftene var sterkt svekka økonomisk — og politisk. Den krigen kapitalkreftene ivrer for, kan også føre til at det blir politisk mulig å skape en boligbransje som snur dagens situasjon på hodet: Å bygge boliger for folks behov, ikke for de rikestes fortjeneste.

Det er viktig å så noen gode boligfrø alt nå.

Vi må både erobre kommandopostene i boligbransjen, og lære av det store boligframskrittet i Wien. De som leser Politikus, vil få vite mer om boligbransjen.

Oppdatert 23.07.2026 kl 16.20.
Den totale utlånsmassen til boliger er 
rundt 4,2 tusen milliarder kroner. 

Framheva bilde:
Fra et innlegg i Dagsavisen 08.12.2026.
Hele innlegget er her.