I dette innlegget foreslår Villy Lauridsen dette som løsninga:
En global velferdsstat fremstår for meg som den eneste muligheten for å stanse migrasjonsbølgen. Denne muligheten argumenteres det bare sjelden for fra den politiske venstresiden.
Villy Lauridsen:
Offentlige knivoverfall og halshugginger — hvorfor?
Eller … det mainstream-mediaene av politiske og ideologiske grunner skjuler for offentligheten: Hvorfor migration og flyktningestrømmer?
Allerede i mine første bøker fra 1996 og 2006 beskrev jeg det scenariet vi i dag opplever i de fleste EU-land: ukontrollert masseinnvandring. Tendensen har økt etter Sovjetunionens fall og den påfølgende nyliberalistiske globaliseringen.
Det store flertallet av verdens flyktninger og migranter kommer i dag fra Midtøsten og Afrika, hvor mange land har vært preget av hungersnød og kriger – ikke minst kriger orkestrert av NATO og/eller USA og deres allierte stater. Dessverre også Norge og Danmark.
Samtidig er det i disse landene en voldsom befolkningsvekst, som alt annet likt hemmer landenes økonomiske og sosiale utvikling. Nesten halvparten av innbyggerne i de fattige landene er under 15 år.
De unge befolkningene betyr naturligvis også millioner av mennesker i yrkesaktiv alder som reelt sett ikke har mulighet til å klare seg økonomisk. Resultatet er enorm arbeidsledighet i samfunn uten noe form for sosialt sikkerhetsnett.
Disse elendige sosiale forholdene fører nesten automatisk til et ønske – eller til og med et «krav» – fra fattige familier om at de unge skal forsøke å komme seg inn i ett av de rike landene i Europa, som framstår som et paradis. Ikke minst etter at mobiltelefonen kom inn i alle land. Her er det daglig mulig å se og lese om disse landene som «veller seg i melk og honning», som en student i Marokko formulerte det for meg.
En annen forklarte meg at migrasjon er den eneste muligheten for noensinne å bli gift og få en familie. I en arabisk familie med gifteferdige døtre er forventningen at mannen skal kunne forsørge familien. Dette fremgår eksplisitt av Koranen, men er naturligvis en helt relevant forventning.
Den eneste muligheten er dermed migrasjon eller kriminalitet.
Under ett av mine besøk i Nord-Afrika fortalte en gruppe studenter meg at en av vennene deres hadde forsøkt å komme til Spania ved å betale en for familien enorm sum til en menneskesmugler. Skipet/gummibåten forliste, og alle druknet. Denne skjebnen fikk ikke disse studentene til å endre holdning til migrasjon. Den aktuelle familien og vennene deres hadde tilsynelatende allerede bestemt seg for å spare sammen penger igjen, slik at de kunne sende enda en sønn til Europa.
Forventningen var naturligvis et håp om at sønnen fikk en godt betalt jobb og løpende kunne sende penger tilbake til familien. Muligens ville det senere også kunne bli snakk om familiegjenforening.
Mislykket integrasjon (forstått som assimilasjon) … nesten en hovedregel
Uansett om man snakker om frivillig migrasjon eller flyktningemigrasjon, tvinges man ikke nødvendigvis til etniske brudd. Overalt i Europa ser vi at det etniske tilhørsforholdet, de gamle tradisjonene, holdningene og normene videreføres i mottakerlandene. Disse synes å være dypere forankret i individet enn det nye nasjonale tilhørsforholdet. Eksempler på det som forsøkes videreført i mottakerlandet er blant annet religion, bryllupstradisjoner, innvielsesritualer (omskjæring) og begravelser.
Forskjellige etniske grupperinger skiller seg nettopp fra hverandre gjennom forskjeller på disse områdene. Forskjellene fungerer samtidig som en samlende faktor for medlemmenes tilknytning til den enkelte etniske gruppen.
Migrantene/flyktningene streber antakelig ofte etter å oppnå integrasjon i mottakerlandet, samtidig som de fastholder vesentlige deler av den opprinnelige kulturen. Det tradisjonelle forsøkes dermed realisert i en modernisert utgave.Dersom mottakerlandet ikke er åpent for migrenes «tilnærmelser» – og det er vanlig – opplever mottakerlandene en segregering der majoritetskulturen og minoritetene lever side om side uten å påvirke hverandre i vesentlig grad.
Kanskje har vi her en vesentlig forklaring på de voldsomme motsetningene som i dag fører til drap, vold, demonstrasjoner samt de opprinnelige borgernes krav om migrasjonsstopp og repatrierng. Dette kravet ses både i enkeltstatene og i EU.
Toppolitikernes fatamorgana
Motsetningene mellom politikere, migranter og opprinnelige borgere i de europeiske landene vokser tilsynelatende fra dag til dag. Dette motsetningsforholdet vil uten tvil resultere i store politiske endringer i både Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men også i andre EU-land i årene som kommer.
EU-toppolitikerne har antakelig regnet feil når det gjelder «vanlige» borgeres aksept av en løpende «utvanning» av de opprinnelige europeiske kulturene. Tanken bak EU-toppens støtte til fortsatt innvandring har – bortsett fra løpende støtte til kapitalens behov for billig arbeidskraft – utvilsomt vært forestillingen om at de enkelte EU-landenes opprinnelige kulturer, i takt med at antallet innvandrere steg dramatisk overalt, kunne bygges om til en ny felles EU-kultur som alle kunne akseptere. De enkelte EU-landenes opprinnelige kulturer ville da etter hvert forsvinne, og vi ville få et «Europas forente stater» med en felles kultur bestående av både migranter og Europas opprinnelige befolkninger. [Utheva av red.]
En svært naiv og romantisk forestilling, som man bare ved å se på USA kunne innse aldri ville bli virkelighet.
Løsningsmuligheter
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra EU-toppens drømmer og kapitalens tilsynelatende permanente mangel på billig arbeidskraft (helst en «ventende» arbeidskraftreserve), finnes det ingen enkle løsninger på migrantkrisen. Man løser ikke verdens fattigdomsproblemer ved bare å åpne grensene til EU.
En mer perspektivrik modell ville naturligvis være å bidra offensivt til at migrantproblemet ikke oppstår i utgangspunktet.
Intellektuelle og andre meningsdannere i de rike landene oppfatter ikke innvandring som et problem. Derfor har man i årtier lagt lokk på en helt nødvendig og åpen debatt om innvandringen, ved å betegne selve debatten som tegn på fremmedhat og rasisme.
Den politiske venstresiden består i høy grad av de nevnte intellektuelle. Herfra ønsker man både å øke innvandringen, beholde u-hjelpen og øke overføringsinntektene til svake grupper av både dansker og innvandrere.
I-landenes intellektuelle eliter har dermed på alle måter unngått å leve opp til sitt eget, eksplisitt formulerte samfunns- og menneskesyn (humanisme/dialektisk materialisme), som formelt bygger på åpenhet, imøtekommenhet, det å lytte og forstå samt dialog.
Tvert imot har man gjort alt for å legge lokk på debatten, blant annet ved å sensurere debattanter som tør stille spørsmål ved den aktuelle utviklingen.
Den «globale velferdsstaten»
En global velferdsstat fremstår for meg som den eneste muligheten for å stanse migrasjonsbølgen. Denne muligheten argumenteres det bare sjelden for fra den politiske venstresiden.
Verdens «goder» er så ulikt fordelt at det i dag må legges opp til en helt ny strategi hvis vi skal ha noe som helst håp om å begrense fortsatt legal og/eller illegal innvandring til de rike landene i Europa. For meg å se må vi i de rike landene satse massivt på å støtte oppbyggingen og utviklingen av de truede landene i den tredje verden.
Den globale frihandelen, som den «seirende» kapitalistiske verden med alle midler forsøker å presse ned over hodet på den tredje verden, vil ikke løse problemet. Tvert imot! All erfaring og statistikk viser at den liberalistiske modellen bare forsterker fattigdomsproblemene i den tredje verden, med mindre den kombineres med både marked og stat.
Vi må overvinne vår økonomiske egoisme og koble utvikling av den tredje verden sammen med mindre innvandring, samt økt repatrierng av flyktninger og avviste asylsøkere. Prinsipielt mener jeg ikke det er noe odiøst i å forvente at migranter, asylsøkere og senere flyktninger vender tilbake til sin egen kultur, hvis de bare får mulighet til å leve der – ikke bare overleve.
Når det gjelder migrasjonen til de rike landene, ville en endret politikk overfor de fattige landene ha samme virkning. Som jeg har argumentert for, fremstår en globaliseringstankegang som bygger på et nyliberalistisk samfunns- og menneskesyn som helt perspektivløs for alle andre enn storkapitalen. Å kutte u-hjelpen til den tredje verden, som danske regjeringer har praktisert det siste tiåret, og samtidig påtvinge de samme landene frihandel, er bare med på å forsterke problemet.
Den eneste løsningsmodellen for verdenssamfunnet synes som nevnt å være at de rike landene aktivt medvirker til å heve levestandarden i verdens fattige land. Uten tvil på bekostning av vår egen rikdom. All erfaring viser nemlig at en høyere levestandard stort sett automatisk demper befolkningsveksten og holder folk der de bor.
Naivitet og romantikk? Ja, utvilsomt i en kapitalistisk verdensøkonomi som bygger på ulikhet.
For å spole artikkelen tilbake til utgangspunktet — «knivoverfall og halshugginger» —samt de enorme demonstrasjonene i Vest-Europa vi ser i disse årene, må den politiske eliten nesten være tonedøv hvis den ikke «ser skriften på veggen».
En fortsettelse av den nåværende utviklingen vil i årene som kommer resultere i borgerkrigslignende tilstander i EU-landene. Samtidig vil det være umulig å stanse både flyktningestrømmer og migrasjon. Uansett hvor store militære ressurser EU-landa eventuelt blir enige om å sette inn for å stanse migrasjonsbølgen, vil det ikke kunne stanse millioner og atter millioner av migranter som er villige til å satse livet sitt for å komme inn i «de forjettede rike landene». Politisk nytenkning er derfor et must.
Kilder:
- PRB datacenter
- Koranen. Sura 24 vers 33
- World Bank.org / Uni-Wider: Working paper: The world Distribution of household wealth / The global wealth distribution 3.10.21
- Danmarks Statistik: Verdensmål indikator: 17.21- 23.3-26. Officiel udviklingsbistand
- Globalisering og folkevandringer/migration. Danmarks i verden. Villy Lauridsen. Erhvervsskolernes forlag 2006.
Innlegget er tilsendt Politikus
som har oversatt det fra dansk
og lagt inn uthevinger.
