Anne Kalvig:
ABC i kjønn, logikk og politikk:
Hva er galt med «kjønnsidentitet»?

Svar: det kan ikke defineres som noe med et faktisk innhold, det er sirkulært, viser tilbake til seg selv («kjønnsidentitet» er «følelsen/opplevelsen av hvilket kjønn du er»). Dette er synonymer, ikke en innholdsdefinisjon. Vi kan ikke føle oss som noe vi ikke er, vi kan bare ha forestillinger om slike ting. Altså fiksjoner, trosoppfattelser.

Vi kan føle oss gamle/unge uavhengig av alder, fordi vi alle kjenner aldring (men ingen ville finne på å lage lover basert på dette!). Men vi kan ikke føle oss som et annet kjønn, fordi det er en erfaring vi aldri har hatt, og aldri vil få.

«Kjønnsidentitet» er en løgn
«Kjønnsidentitet» er derfor en løgn når det presenteres som faktiske følelser som refererer til noe sant. I motsetning til likekjønnstiltrekning, som er faktisk (erfart), er «kjønnsidentitet» i tillegg noe som krever at vi må oppgi tankeloven om kontradiksjonsprinsippet: «A kan ikke være A og samtidig B» (kategorien kvinne kan ikke samtidig bety mann).

Tenkning og språk er bygd opp rundt dette prinsippet. «Kjønnsidentitet» krever at vi avviser virkeligheten og gir forestillinger/fiksjoner skapende kraft: en etablert kategori med referanse til fakta (kvinne), skal oppheves og heretter like gjerne bety sin motsetning (mann).

DERFOR er det galt å innføre «kjønnsidentitet» i språk, utdanning og lovverk.
DERFOR har politikerne latt seg lure når de påstår at «kjønnsidentitet» handler om inkludering og mangfold.
Og DERFOR har jurister som har ivret for disse lovendringene, en spesielt stor skyld.

Innlegget er hentet fra Kalvigs Facebook-side 19.06.2026
og gjengitt med hennes tillatelse.