I dette innlegget fra Åse Thomassen på Facebook tar hun opp dette: «Norge som tidligere har hatt en ambisjon om å være en fredsnasjon, riktignok en våpenproduserende fredsnasjon, har gått av hengslene.»

Åse Thomassen
Vi heier på krig:

Siden 24.2.22 har det skjedd noe merkelig med samfunnet. Man heier på krig. Tidligere var Høyre for et godt forsvar med Ap på andreplass. Etter invasjonen av Ukraina trengte plutselig Guri Melby seg frem i køen og la opp til et avsindig våpenkappløp for å bistå Ukraina. Jeg hadde inntrykk av at statsminister Gahr Støre ville være klok i sin tilnærming til vår bistand til Ukraina. Våpen-Guri sprengte retorikken og timingen for vår bistand. Plutselig ble det en akselererende konkurranse om å gi mest mulig til Ukraina. Selv Rødt ble jaget inn i folden i beste sendetid. De hadde ikke mage til å stå imot.

Siden vi hadde vært gjennom metoo, Greta Thunberg og covid, skjønte jeg raskt hvordan det ville være å ha et avvikende standpunkt rundt krigen i Ukraina, selv om avvikende standpunkter kan og bør problematiseres i denne sammenhengen. Det er flere som vet at krigen ikke er riktig fremstilt i vestlige medier, men vi er for få.

Metoo var viktig, men det foregikk personangrep som var hensynsløse. I noen tilfeller førte det til selvmord. Selv forsvarte jeg Trond Giske på twitter X noen ganger. Da kunne folk si: «Så du støtter en voldtektsforbryter?» Giske var jo ikke det. Han hadde kritikkverdig adferd, noe han innrømmet, men det var ikke så ille at han behøvde å drives til selvmord. De mektige kreftene som var i sving klarte nesten å få ham dit.

Da jeg skrev om Greta Thunberg, var tilsvarende sanksjoner i sving. I Arendal satt folk som identifiserer seg med venstresiden i fullt alvor og sa at jeg ikke burde ha skrevet om Greta Thunberg. Den massive kritikken gjør noe med en. Da jeg kom med boken om Zelenskys taler på Amazon i 2022, ble den oppdaget av flere som jobbet med retorikk og taler. Da tenkte jeg «Å nei og nei, nå oppdager også de at jeg er et dårlig menneske». Men de var tvert imot interessert i at det fantes en slik bok. Jeg ble bedt om å holde foredrag. Og jeg fikk et internasjonalt nettverk jeg ikke hadde tidligere.

Tilbake til krigen. Krigen som kan komme til vårt land fordi vi er for late. Ja, vi er for late. For få har satt seg inn i hva som faktisk skjer. Norge som tidligere har hatt en ambisjon om å være en fredsnasjon, riktignok en våpenproduserende fredsnasjon, har gått av hengslene. Vi har satt oss i en vanvittig sårbar situasjon hvis krigen i Ukraina sporer av, noe den kan gjøre når som helst. I den politiske iver etter å støtte Ukraina, har vi ikke evnet å tenke å hvordan vi samtidig kan støtte oss selv. Vi er hylende sårbare hvis det smeller. Vi er et tynt befolket land med et stort territorium. Jeg tror ikke vi vil havne i en konvensjonell krig. Vi kan likevel få noen ubehagelige bomber. Det skal ikke så veldig mange bomber til før vi må spørre tidligere generasjoner om oppskriften på barkebrød, det som etter sigende ble spist under andre verdenskrig.

Hvis folk bare leser norske aviser, er det selvsagt lett å tenke at jeg har vært på bærtur siden invasjonen av Ukraina. Selv har jeg vært fortvilet over vår intellektuelle latskap. Den kan koste oss vår frihet. Våre barns liv. Store ord, og for noen vil det sikkert kunne fremstå som galskapens ord.

I fjor holdt jeg et foredrag om krigens retorikk. Det krevde så omfattende forberedelser at jeg tenkte at det kunne bli en bok. Jeg kommer til å jobbe med en engelsk og en norsk utgave samtidig i sommer. På engelsk er arbeidstittelen: «Persuasion for War». På norsk heter den «Overtalelse til krig». Det vil sannsynligvis bli mine siste bidrag i arbeidet for å forhindre en krig som vi virkelig er i stand til å la skje mens vi sitter og drikker en caffelatte med eksotiske ingredienser. Eller ferierer i Zanzibar eller går på fottur på Korsika. Vi kan orientere oss om ferier og kaffevarianter, men vi sover den beste tornerosesøvn når det gjelder det viktigste: krigen vi for all del må unngå. Ikke bare for nordmenns skyld, men for hele Europa.

Det er en farlig sommer i Europa. Denne teksten er ikke like hyggelig som et kattebilde. Vi trenger katter og kattebilder, men vi trenger også et kraftig brygg som får oss til å være mer våkne.

Framheva bilde:
Gravstøtter for
falne sovjetiske soldater
etter slaget om Stalingrad.
Foto: iStock.