Økonom og tidligere diplomat Jeffrey D. Sachs oppfordrer i et leserbrev i Berliner Zeitung 27.05.2026 Tysklands forbundskansler Friedrich Merz til å innlede umiddelbare samtaler med Russlands president Vladimir Putin om fred i Europa.
Sachs er av dem som mener at krigen i Ukraina er heller i en retning av en stedfortrederkrig mellom Tyskland og Ukraina.
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs kommisjon for utvikling av bredbånd. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN.
Red.

Jeffrey D. Sachs:
Forbundskansler Merz,
Vil du prøve å oppnå fred?
Da jeg skreiv et åpent brev til deg for et halvt år sia, oppfordra jeg Tyskland til å satse på diplomati med Russland heller enn normalisering av krig. Seks måneder seinere er situasjonen i Europa dramatisk verre. Europa og Russland glir inn i åpen krig. Og i denne utviklinga, forbundskansler, er ditt ansvar enestående. Ingen europeisk leder – ikke i Paris, ikke i Warszawa, ikke i Roma — har den posisjonen Tyskland har, eller den makta du personlig har, til å stanse denne katastrofen. Vil du prøve å oppnå fred?
Du selv, sammen med statsminister Meloni og president Macron, ba i januar 2026 om at Europa skulle gjenoppta forbindelsene med Russland og beskrev Russland som «et europeisk land». Likevel fulgte du ikke opp med diplomati. Med Europas framtid på spill er dette et ekstraordinært svikt i lederskap. Har du i dine måneder som forbundskansler forsøkt én eneste substantiell dialog med president Putin? Har din utenriksminister forsøkt én eneste substantiell dialog med utenriksminister Lavrov? Ekte samtaler, av den typen som avsluttet den kalde krigen. Svaret, så langt det offentlige bildet viser, er nei. Ikke én eneste gang. Og ikke fordi dere ikke har erkjent alvoret.
De siste dagene har brakt en farlig akselerasjon som bør fange oppmerksomheten til enhver europeer. Begge hovedsteder er nå under vedvarende angrep: Ukrainske langtrekkende droner har slått dypt inn i Moskva, inkludert sivile mål. Russiske missil- og droneangrep mot Kyiv har blitt kraftig intensivert. Ukrainske droner har krysset inn i luftrommet til de baltiske statene, noe som øker utsiktene til en hendelse som kan trekke Europa direkte inn i krigen. Et grusomt ukrainsk angrep på en gutteskole [et hybelbygg for lærerfaglig utdanning med flest jenter drept, red mrkn] i Lugansk har ytterligere svekket det lille som gjenstår av tilbakeholdenhet. Og 25. mai varslet utenriksminister Sergej Lavrov, på oppdrag fra president Putin, formelt USAs utenriksminister om at de russiske væpnede styrkene nå innleder «systematiske og vedvarende angrep» på anlegg og beslutningssentre i Kyiv. Det russiske utenriksdepartementet har rådd USA og andre land til å «sikre evakuering av sitt diplomatiske personell og andre borgere fra Ukrainas hovedstad». Dette budskapet er innledninga til en større eskalering. Diplomati er viktigere enn noensinne.
Måten å forsvare Ukraina på er ikke fortsatt slakting, men fred på vilkår som er akseptable for alle parter. I stedet står vi overfor eskalering, med flere døde, mer ødeleggelse og reell risiko for en krig som sprer seg utover Ukraina. Ved å kreve stadig flere våpen, stadig større krigskapasitet og stadig høyere rop om «vilje til å kjempe», og ved å signalisere at Tyskland forbereder seg på krig i stedet for å arbeide for å avslutte den, har du latt Berlin bli en akselerator snarere enn en bremse for en europeisk krig.
Tysklands ansvar: Seks konkrete punkter
Tyskland bærer et djupt ansvar for den situasjonen vi nå står overfor. Før tysk politikk kan endres i retning av fred, må Tysklands egne politiske handlinger konfronteres ærlig. Nedenfor lister jeg opp seks alvorlige feil i tysk utenrikspolitikk overfor Russland etter gjenforeninga i 1990.
For det første – 2+4-traktaten og NATOs ekspansjon østover. Den 12. september 1990 undertegna Tyskland i Moskva traktaten om den endelige ordningen med hensyn til Tyskland – «2+4-traktaten» – som fullførte den tyske gjenforeninga. Denne traktaten blei sikra fordi Mikhail Gorbatsjov fikk høytidelige forsikringer fra Hans-Dietrich Genscher, Helmut Kohl, James Baker og andre vestlige ledere om at NATO ikke ville bevege seg østover. Det avklassifiserte materialet – inkludert de nå offentliggjorte memorandumene fra National Security Archive ved George Washington University – er utvetydige: Disse forsikringene [løftene, red] ble gitt og var tydelig ment å gjelde utover territoriet til det tidligere DDR og til Øst-Europa. Forsikringene blei bekrefta gjennom 1990 og 1991.
2+4-traktaten begrenser plasseringen av NATO-tropper til det tidligere DDR og minner om prinsippene i Helsingfors-sluttavtalen, som understreker at ingen nasjons sikkerhet skal komme på bekostning av en annens. Tror noen seriøs person at Sovjetunionen brydde seg om vestlige tropper på det tidligere DDRs territorium, men var likegyldig til NATO-hærer i Warszawa, Vilnius eller Kyiv? Selvsagt ikke.
Spørsmålet om NATOs utvidelse ble diskutert i detalj, og eksplisitte forsikringer om ikke-utvidelse østover ble gitt av Tyskland til de sovjetiske lederne – og deretter brutt. Tyskland var den hovedmottakeren av disse forsikringene, som var motytelsen for Tysklands gjenforening. Likevel begynte tyske ledere allerede i 1993 å foreslå brudd på disse klare løftene.
For det andre – forbundskansler Merkels eget vitnesbyrd. I sine memoarer skriver Angela Merkel med slående åpenhet at hun allerede på tidspunktet for Bucharest-toppmøtet i 2008 forsto at det å invitere Ukraina og Georgia inn i NATO ville være ensbetydende med en krigserklæring mot Russland. Hun kjente Russlands røde linje. Likevel ga hun etter for amerikansk press og aksepterte kompromisskommunikéet om at Ukraina og Georgia «skal bli» NATO-medlemmer. Den ene setningen satte katastrofene i 2014 og 2022 i gang. Merkels seinere åpenhet er en gave til hennes etterfølgere: hun har fortalt dere, klart og i egne ord, hva som ble forstått på den tiden. Tyskland bør ikke nå late som noe annet.
For det tredje – forræderiet mot avtalen fra 21. februar 2014. Den 21. februar 2014 meklet Tysklands daværende utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, sammen med sine polske og franske kolleger, fram en avtale i Kyiv mellom president Janukovitsj og opposisjonen. Avtalen innebar retur til 2004-grunnloven, etablering av en nasjonal felle3sregjering og tidlig presidentvalg. President Putin ble konsultert, og avtalen ble bekreftet. Det var en seriøs diplomatisk prestasjon under intense voldsforhold. Likevel ble Janukovitsj tvangsstyrtet i et voldelig kupp innen 24 timer. Tyskland insisterte ikke på den avtalen det nettopp hadde garantert. I stedet fulgte Tyskland USAs ledelse og støtta den nye regjeringa, som om ingen avtale hadde eksistert. Denne beslutninga overbeviste Moskva om at vestlige underskrifter ikke kunne stole på.
For det fjerde – Minsk II. I februar 2015 forhandla forbundskansler Merkel personlig fram Minsk II i Normandie-formatet og lovte Tysklands politiske støtte gjennom støtteerklæringen vedtatt i Minsk 12. februar 2015. I sju år ble den sentrale politiske bestemmelsen – autonomi for Donbas-regionene innenfor en suveren Ukraina – aldri iverksatt av Kyiv. Tyskland presset ikke Kyiv til å gjennomføre autonomibestemmelsen det selv hadde fremmet – og Merkel erkjente seinere at avtalen hadde blitt brukt som en forsinkelsestaktikk for å la Ukraina ruste opp. President Hollande sa det samme. Garantien var altså ingen garanti. Den var en strategi – nok en gang på Washingtons oppdrag. Nok en gang var budskapet til Moskva at vestlige underskrifter ikke kan stole på.
For det femte – Nord Stream. Den 7. februar 2022, i Det ovale rom i Det hvite hus, kunngjorde president Biden – med daværende forbundskansler Olaf Scholz ved sin side – at «hvis Russland invaderer… vil det ikke lenger finnes noen Nord Stream 2. Vi skal avslutte den». Da han ble spurt hvordan, svarte han: «Jeg lover dere, vi skal klare det.» Rørledningene ble ødelagt sju måneder seinere i et sabotasjeangrep i Østersjøen. Den tilgjengelige dokumentasjonen – undersøkende journalistikk i USA og Tyskland, sporet fulgt av den tyske føderale påtalemyndigheten og offentlige uttalelser fra tidligere embetsmenn – peker overveldende mot en felles ukrainsk-amerikansk operasjon. Den tyske regjeringen har lenge visst dette. Likevel har Tyskland tillatt at skylden offentlig legges på Russland, mot alle bevis, mens et industrielt sabotasjeangrep mot den tyske økonomien har forblitt uetterforska og ubesvart.
For det sjette – Istanbul-avtalen i april 2022 som var innen rekkevidde. Bare noen uker etter Russlands invasjon i februar 2022 konvergerte russiske og ukrainske forhandlere i Istanbul om vilkårene for en fredsavtale: ukrainsk nøytralitet utenfor NATO, multilaterale sikkerhetsgarantier, avtalte troppetak og politisk løsning av Donbas- og Krim-spørsmålene over tid. Avtalen var dager unna undertegnelse. Tidligere israelsk statsminister Naftali Bennett, en av meglerne, har offentlig bekreftet at avtalen var nær og at Vesten – særlig USA og Storbritannia – blokkerte den. Statsminister Boris Johnsons oppdrag til Kyiv i april 2022 for å instruere Ukraina om ikke å signere, er offentlig kjent. Hundretusener av ukrainske og russiske liv, og den bredere europeiske orden, har betalt prisen for denne amerikansk-britiske intervensjonen. Tyskland har ikke hevet sin stemme om dette – selv om Tyskland mer enn noen annen europeisk stat har båret de økonomiske konsekvensene.
Den andre katastrofen: Tysklands økonomiske sjølskading
Ditt første ansvar må være fred. Gårsdagens budskap fra Moskva viser hvor langt det er kommet. Men det utspiller seg en andre katastrofe ved siden av den første: den viljebaserte ødeleggelsen av den tyske økonomien, med Berlin som både opphavsmann og offer.
Den tyske industrikonomien ble bygget på handel med Russland. Ødeleggelsen av Nord Stream og den påfølgende kuttet av handelsforbindelsene med Russland har ført til at Tyskland nå kjøper naturgass fra USA til priser flere ganger høyere enn den russiske rørledningsgassen den erstattet. Dette er industrielt selvmord. Den tyske kjemikalieindustrien, stålindustrien, glassindustrien, de energiintensive produsentene – selve grunnlaget for Mittelstand – taper internasjonal konkurransekraft dag for dag. Kvalifiserte arbeidsplasser forsvinner ut av den tyske økonomien. Og den tyske skattebetaleren og forbrukeren gjennomfører en overføring av nasjonal velstand fra Tyskland til amerikanske gassprodusenter i en skala uten sidestykke i etterkrigstidens Europa.
På toppen av dette lover den tyske regjeringa nå en enorm opprustning – hundrevis av milliarder euro i løpet av det neste tiåret – for å ruste opp til en krig som diplomati enkelt kan forhindre. Dette er en dyptgripende feilbruk av nasjonale ressurser. Den grunnleggende utfordringen for Tyskland dette tiåret er konkurransekraft i den digitale tidsalderen. Hver euro brukt på stridsvogner, missiler og artillerigranater er en euro som ikke går til Tysklands AI-kapasitet, chip-design og chip-produksjon, energiinfrastruktur og høyhastighets digitale nettverk som Tyskland trenger for å forbli en ledende global økonomi.
Den harde realiteten, herr forbundskansler, er at det ikke finnes noen sikkerhet som kan kjøpes med disse våpnene som diplomati ikke kan kjøpe til en brøkdel av kostnaden, og det finnes ingen velstand uten de digitale og energiinvesteringene som denne opprustningen vil fortrenge.
Min appell
Forbundskansler Merz, mer enn noen annen europeisk leder hviler spørsmålet om hvorvidt Europa glir inn i en generell krig, eller vender tilbake til forhandlinger og økonomisk fornuft, på dine skuldre. Timen er svært sen. Gårsdagens formelle budskap fra Moskva til Washington sier det eksplisitt. Vennligst åpne en dialog med president Putin. Vennligst send din utenriksminister til Moskva eller inviter Russlands utenriksminister til Berlin. Vennligst gjenåpne OSSE-kanalene som Tyskland har latt forfalle. Vennligst be Kyiv om å stanse angrep på sivile mål.
Viktigst av alt: Vennligst fortell det tyske folk sannheten: at en forhandlet fred basert på ukrainsk nøytralitet er den realistiske veien ut av katastrofen, og at gjenopprettelse av normale økonomiske forbindelser med Russland er den realistiske veien ut av Tysklands industrielle nedgang.
Vilkårene for en akseptabel avtale som Tyskland kan foreslå, er klare. Kampene stopper langs en våpenhvilelinje. Alle parter avstår fra fremtidig bruk av vold i grensespørsmål. Ukraina gjenoppretter sin nøytralitet, og NATO avstår permanent fra videre østutvidelse.
Europa og Russland gjenoppretter økonomiske forbindelser og stopper krigshissing. OSSE blir igjen det sentrale forumet for europeisk sikkerhet, med det grunnleggende prinsippet at europeisk sikkerhet er udelelig og ikke basert på militærblokker som deler Europa. Sammen med denne freden vil Tyskland omdirigere sine nasjonale ressurser til digitale, AI-, halvleder- og energiinvesteringer som Tysklands økonomiske fremtid krever.
Historien vil nedtegne hva du gjør i ukene som kommer, og hva du unnlater å gjøre. Det vil også det tyske folk. Det vil folkene i Russland, Ukraina og Europa generelt. Det er på tide med diplomati, herr forbundskansler. Valget er ditt.
Med respekt,
Jeffrey D. Sachs
Framheva bilde:
3D-illustrasjon/montasje,
«Sturm auf den Reichstag»
(Stormen på Riksdagen) i Berlin
av den sovjetiske kunstneren
Michail Ananjew fra 1967.
Finnes på kapitulasjonsmuseet
i Karlshorst, Berlin.
Foto av utsnitt: OBB/Politikus.


