07.05.2026 holdt Tsjekkias president fra 2003 til 2013, Václav Klaus, et foredrag i studentsamfunnet Oxford Union.
Frihet og frie markeder er det ikke i Vest-Europa og Vesten, hevder Klaus. Den gamle inndelingen i «gode gutter» og «slemme gutter» må vi legge bak oss nå, fordi vi beveger oss fra en unipolar verden mot en multipolar verden, mener han.
Notater til foredraget ble lagt ut på hans hjemmeside, og er gjengitt her oversatt og med hans tillatelse.
Kjære alle sammen,
Mange takk for invitasjonen til Oxford Union. Det er lenge siden jeg sist var i Oxford og Storbritannia.
Jeg besøkte Storbritannia første gang like etter at kommunismen falt, i 1990. Jeg var da nylig utnevnt til finansminister i det som ennå var Tsjekkoslovakia, og skulle undertegne en avtale om å unngå dobbeltbeskatning. Å reise til Storbritannia hadde vært utenkelig i kommunisttiden.
Det er nesten glemt i dag at Storbritannia under statsminister Thatcher og USA under Ronald Reagan spilte en viktig rolle i å avslutte kommunismen og bidra til den politiske og økonomiske omstillingen i de tidligere kommunistlandene.
Etter at vi ble kvitt kommunismen, var ambisjonen klar for folk som meg: Vi hadde fått nok av mislykkede eksperimenter. Vi ønsket ingen «tredje vei». Vi ville ha den første veien – vi ville ha kapitalisme, parlamentarisk demokrati og frie markeder. Vi ville ha ideologisk tydelige politiske partier, ikke borgerbevegelser eller politiske NGO-er. I alt dette var Storbritannia under Margaret Thatcher vårt store forbilde.
Den tiden er over.
Med all respekt ser vi ikke lenger Storbritannia som et forbilde.
Landet har blitt et foregangsland for progressivisme, multikulturalisme og kjønnsideologi.
Vi er ikke kommet dit ennå.
Erfaringene fra kommunismen – og den dype mistroen til staten den skapte – sitter fortsatt i oss.
Vi tror på frihet og frie markeder,
men blir stadig mer frustrerte over
at vi ikke lenger finner dette i Vesten – verken i Vest-Europa eller i Amerika.
Under kommunismen lærte vi mye. Vi studerte også nøye de berømte dystopiene til Orwell og Huxley. Vi beundret deres evne til å gripe selve kjernen i problemet. Da jeg nylig ga ut en samling av essays og taler, ga jeg den bevisst tittelen «Vidunderlige nye Vesten» [«Brave New West»] – i stedet for Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden». Det er Vesten som har blitt problemet nå. I hvert fall i mine og mine omgivelsers øyne.
Jeg vet at dette ikke var hovedtemaet jeg var invitert til å snakke om i kveld, men jeg ønsket å være helt klar på hvor jeg står, fordi det påvirker hvordan jeg ser på de geopolitiske spørsmålene i vår tid.
Geopolitikk er et vanskelig felt. Når jeg snakker om det, føler jeg ofte at jeg beveger meg på glatt is med dansesko. Det finnes ingen klar teori, eller jeg har i hvert fall ikke funnet den. Resultatet blir ofte løs resonnering, mangel på stringens, uklare begreper, fortellinger istedenfor teorier, ensidig historieskriving og for mye normativ tenkning fremfor empirisk analyse.
Likevel er det noen punkter som ikke bør avfeies:
-
- Når vi diskuterer dagens geopolitiske spørsmål, må vi unngå å kjempe gamle slag som ikke lenger finnes. Det skjer dessverre altfor ofte, og det er både misvisende og kontraproduktivt.
- Vi må ikke basere oss på gale forutsetninger om hvordan politisk, økonomisk og militær makt faktisk er fordelt i verden i dag.
- Vi bør ikke overvurdere betydningen av institusjoner og avtaler som ble laget i en tid som ikke lenger eksisterer.
- Vi må slutte å kjempe mot kommunismen, Sovjetunionen og Leonid Brezjnev. Kommunismen er over. Likevel brukes gamle kalde krig-maler fortsatt i mange argumenter om dagens Russland.
Jeg vil understreke:
Jeg er den siste som forsvarer kommunismen eller Sovjetunionen. Jeg levde over halvparten av livet mitt i det undertrykkende, mislykkede systemet. Etter at Sovjetunionen og Warszawapakt-landene invaderte Tsjekkoslovakia i august 1968, ble jeg sparket fra Tsjekkoslovakias vitenskapsakademi som en ledende anti-marxist, anti-sosialist og anti-sovjetisk person. Jeg ble også stemplet som «Chicago-gutt» på grunn av mine hyppige henvisninger til Milton Friedman. Jeg fikk ikke reise til Vesten før kommunismen falt.
Nye farer
Likevel mener jeg det er feil å fortsette å kjempe mot kommunismen nå. Vi står overfor nye farer. Vi må studere nye trender, ideologier og ambisjoner hos enkeltland slik de er i dag. Den gamle inndelingen i «gode gutter» og «slemme gutter» må vi legge bak oss.
Vi beveger oss fra en unipolar verden mot en multipolar verden. Økonomen i meg tenker umiddelbart på modeller for monopol, duopol og oligopol. Den hypotetiske verden med fullkommen konkurranse er ikke relevant. Heller ikke avstemninger i FN med 193 svært ulike medlemsland gir særlig mening lenger.
Overgangen fra unipolaritet til multipolaritet er alltid en farlig og ustabil periode. Vi ser konsekvensene nå både i Ukraina-krigen og Iran-konflikten.
Istedenfor en lang redegjørelse vil jeg bare nevne noen sentrale standpunkter jeg har hatt gjennom årene:
- Jeg har alltid vært sterkt imot europeisk sentralisering og union, fordi det bryter med den opprinnelige ideen om europeisk samarbeid mellom suverene stater.
- Jeg var imot NATOs bombing av Jugoslavia på slutten av 1990-tallet.
- I 2003 trodde jeg ikke Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og sa det klart til USAs ambassadør i Praha. Tsjekkia deltok derfor ikke i «koalisjonen av villige».
- I 2007 ga jeg ut boken «Blå planet i grønne lenker» – en polemikk mot grønn ideologi.
- I 2008 motsatte jeg meg at Ukraina skulle inviteres til NATO.
- I 2009 var jeg den siste statslederen som undertegnet Lisboa-traktaten.
- I 2015 mente jeg Angela Merkels «Wir schaffen das» var en tragedie.
- I 2020 var jeg imot de omfattende koronatiltakene fordi de undergravde et fritt samfunn.
- I 2022 fordømte jeg Russlands angrep på Ukraina, men pekte på at konflikten startet flere år tidligere.
- Og nå til slutt: Jeg støtter ikke den pågående israelske og amerikanske angrepskrigen mot Iran.
Dette er noen av mine standpunkter.
De fleste ville i dag blitt kalt politisk ukorrekte.
Jeg er overbevist om at de er politisk korrekte.
Noen mellomtitler av Politikus.
Framheva bilde:
KI-generert bilde
Merknad:
Klaus har vært professor i økonomi i Tsjekkia.
I mars i år holdt han et foredrag på Gardermoen i forbindelse med Klimarealistenes seminar, og jeg fikk da mulighet til å veksle noen ord om økonomi med han.
Jeg nevnte for han at faren til Ragnar Frisch stilt krav om ferdig gullsmedutdanning før sønnen fikk lov å studere, siden han nevnte Frisch i talen sin. Jeg sa at Frisch hadde sagt at det er bare er en måte å finansiere pensjoner på, og det er at årets skatteinntekter finansierer årets pensjonsutgifter. Dvs «Pay as you go». Det sa han seg enig i.
Jeg nevnte også for han den amerikanske læreboka Economics av Paul A. Samuelson, der Samuelson, keynesiansk inspirert økonom, hevda at spørsmålet om høyere eller lavere inflasjon også var et spørsmål om lavere eller høyere arbeidsledighet. Det sa han seg også enig i.
Det er farlig å legge for mye vekt på slike uttalelser i en kort samtale, det kan jo ha blitt noen misforståelser, Klaus kan ha gitt høflighetssvar. Men det virka ikke sånn. Spørsmåla og svara var såpass klare at jeg likevel vil nevne det her.
Ove Bengt Berg.
