I dagens utgave av av Dag og Tid, skriver Cecilie Hellestveit en lengre artikkel der hun mener at Trump faktisk kan ha hatt en plan med krigen i Iran: At målet er å trekke USA ut av Midtøsten for godt, hindre Iran atomvåpen og legge økt press på Kina. Altså at Trumps politikk ikke er så kaotisk selvmotsigende og uforutsigbar som det ofte framstår, og som mange også mener politikken til Trump er. 

Av Ove Bengt Berg

Tre hovedspor i krigen
Knappe to måneder etter at USA gikk til krig mot Iran, virker Trumps politikk kaotisk, selvmotsigende og uforutsigbar. Cecilie Hellestveit argumenterer derimot for at det kan finnes en overordna plan bak handlingene – en plan som skal føre til «Trumpske avtaler» og til slutt en amerikansk tilbaketrekking fra Midtøsten.

Hellestveit skriver:

Krigen mot Iran var ein vald krig frå USAs side. Alle valde krigar har fleirfaldige samverkande motiv. Det bind saman fleire interessegrupper hjå den angripande staten, det kan gje rettsleg heimel på (minst) éi av åtgjerdene, og det aukar utsiktene til at opptil fleire mål vert nådde som kan rettferdiggjere krigen i etterkant.
Samstundes kan fleire samverkande omsyn forvirre fienden (og oss andre) om kva krigen eigentleg handlar om. Det kan òg tenkjast at det viktigaste motivet ikkje eingong vert artikulert.

Og hun spør:

Er USAs krig mot Iran ein måte å nøytralisere Israels store regionale fiende Iran på, slik at USA kan trekkje seg ut av Midtausten utan nokon avtale mellom Israel og nabostatar?
Eller er det det motsette som skjer: at Iran no vert halden unna nær sagt fysisk av den amerikanske militærmakta for å ferdigstille amerikansk uttrekking frå Midtausten? Og at avtalar mellom Israel og naboland gjer det mogeleg for USA å trekkje seg attende utan at Midtausten bryt saman i varig regional uro?
Dei fleste statane i Midtausten fryktar det fyrste scenarioet. Trumps hint om dette er eit godt kort på handa for å få til det andre scenarioet.

USAs marineblokade
Hellestveit mener det militære grepet til USA er den maritime blokaden av Iran. Da får ikke landa som er vennlig innstilt til Iran olje. USA bruker krigen og blokaden av iranske havner til å nøytralisere Iran som regional trussel, slik at Israel kan få ro til å fullføre Abraham-avtalene* uten en palestinsk stat, samtidig som USA kan trekke seg ut uten at regionen kollapser. Krigen gir USA legitim grunn til å hindre Iran i å utvikle atomvåpen, og åpner for bredere forhandlinger som også inkluderer Russland og Kina. Gjennom kontroll over olje- og gassstrømmer (bl.a. via blokade og angrep på iransk infrastruktur) setter USA Kina under press i en kritisk teknologifase. Kina har ikke olje og gass, men grep om foredlinga av sjeldne metall. USAs kontroll over Venezuelas olje var et ledd i kampen mot Kina.

Det er mange aktører i Midtøsten med motstridende interesser. Se også Norengs artikkel om olje, USA, Kina og en ny global orden. Kanskje er den viktigste konflikten den om å holde Kina nede.  Sentralt er det for USA å hindre Iran atomvåpen. Sjøl med et USA-vennlig quisling-regime i Iran vil Irans eksistens være avhengig av atomvåpen.

Framheva bilde:
KI-generert bilde,
ChatGPT

Etterord:
Om Abraham-avtalene 

er en serie avtaleverk som normaliserer forholdet mellom Israel og flere arabiske land. De ble inngått i 2020 under ledelse av USAs president Donald Trump.

Abraham-avtalene er en pragmatisk normalisering basert på felles interesser (økonomi, sikkerhet mot Iran og teknologisk utvikling) snarere enn en tradisjonell «land for fred»-avtale. De har endret dynamikken i Midtøsten betydelig ved å bryte det gamle mønsteret der arabiske land krevde palestinsk løsning først.
Kilder: Council on Foreign Relations (CFR), BBC, Reuters, Al Jazeera – nøyaktig dekning av hva avtalene inneholder, og Wikipedia.

De etablerer fulle diplomatiske forbindelser uten at det kreves en løsning på det israelsk-palestinske spørsmålet først (i motsetning til tidligere fredsprosesser som Oslo-avtalene eller den arabiske fredsinitiativet fra 2002).

Men få land har slutta seg til: Israel, De forente arabiske emirater (UAE), Bahrain, Marokko. Sudan var med, Kosovo (!?) er interessert.

Kjerneelementer i avtalene:

• Diplomatisk anerkjennelse og utveksling av ambassadører.
• Økonomisk samarbeid (handel, investeringer, turisme, teknologi, landbruk, helse og energi).
• Sikkerhetssamarbeid (spesielt mot felles trusler som Iran).
• Kulturell og interreligiøs dialog – navnet «Abraham» refererer til de tre abrahamittiske religionene (jødedom, islam og kristendom).
• Direkte flyruter, visumfrihet og folk-til-folk-kontakt.

Viktige trekk

• Avtalene er bilaterale (separate avtaler mellom Israel og hvert land), men presentert under en felles ramme.
• De har ført til en kraftig økning i handel, turisme og teknologisamarbeid mellom Israel og Golf-statene.
• Kritikk: Mange palestinere og arabiske stemmer mener avtalene «forråder» palestinerne ved å gi Israel normalisering uten at okkupasjonen eller bosettingspolitikken stoppes.