Jan Christensen:
Pris- og lønnskontroll

I Kenya heter presidenten William Ruto. Han begynte med to tomme hender som kyllingselger, ble politiker og er nå en av landets rikeste.
Med få skrupler er det meste mulig.
Enda mer i Kenya enn i Norge.  
Mye er også annerledes. Kenyanere smiler mer. Drivstoffprisene er lavere.

Dette med smilet kan krediteres varme og kultur. Til tross for fattigdom gir folket ikke opp.
Kenya har ingen oljekilder eller oljeformue.
Men landet har egen priskontroll på drivstoff og andre viktige basisvarer. Dessuten er de smarte nok til å handle mye av oljen fra Russland.

Hva skjedde med Kenyas drivstoffpriser i begynnelsen av mars? Rett etter at USA og Israel gikk til fullskalakrig mot Iran, Hormuzstredet ble stengt og verdensmarkedsprisen skjøt i været?
Ingen ting.
Prisene forble uendret, og er det fortsatt.
Fordi maksimale drivstoff-priser i Kenya fastsettes av eget statsorgan, for en måned av gangen.
Det betyr: Eventuell ny pris vil alltid gjelde fra midten av hver måned.
I tillegg gikk presidenten ut og advarte oljeselskapene. Forbød prisheving på allerede innkjøpt drivstoff. Urettmessig profitt skulle ikke hentes fra usikre tider.
Kenya har omtrent samme avgiftsnivå på drivstoff som Norge. Men utsalgsprisene er langt lavere. Nå rundt 13 kroner literen for diesel og ei knapp krone mer for bensin.

Hos oss førte fullskala-angrepskrigen til prisøkninger på en femmer eller mer.
Statseide Equinor og andre oljeselskaper høstet store ekstrafortjenester. På å selge drivstoff som var kalkulert til førkrigspris, til den krigspris som nyinnkjøpt olje ville ha  kostet.
Den urettmessige fortjenesten ble betalt av deg og meg.
Ingen norsk statsminister gikk ut og advarte mot prisøkninger.
Ingen protester – verken fra media eller stortingspolitikere – mot oljeselskaper som brukte situasjonen som påskudd for ublu profitt.
Ingen priskontroll.

Tilslutt tvang stortingsflertallet statsminister Støre til å sette ned de statlige avgiftene for å dempe noe av virkningene. Foreløpig for de kommende fem måneder. Oljeselskapenes ekstraprofitt ble ikke rørt.
Avgiftslettelsene kostet unødig bråk på rødgrønn side og 50 millioner kroner dagen. Det er mindre enn 1/20 av Norges samlede merinntekter som følge av den amerikanske/israelske fullskala-angrepskrigen.

Nå skal ikke situasjonen i Kenya rosemales.
I Kenya utgjør transport- og drivstoffutgifter stor andel av folks lønn. For å kvele opprør, er stundom pristiltak helt nødvendig.
Prisfrys kan føre til at noen prøver seg. Gjennom ulovlig å holde bensin og diesel borte fra markedet, skape kunstig drivstoffmangel og håpe på prisøkninger ved neste justering.
Men signalene fra regelverk og topp er viktig:
Det er ikke fritt fram for næringslivet å spekulere med  viktige varer!

Hva vil skje med våre drivstoffpriser den dagen krigen tar slutt, Hormuzstredet åpner og verdensmarkedsprisene går ned?
Vil prisene gå like fort ned som de gikk opp?
Neppe.
Prisøkninger i Norge kommer alltid raskt, prisnedsetting lar vente på seg.
Vi har her ingen mekanismer som sikrer forutsigbarhet. Verken for folk eller næringsliv.

I Norge hadde vi Prisdirektorat og Pristilsyn fram til 1. januar 1994. Direktoratets oppgave var blant annet å fastsette prisregler og makspriser på viktige varer og tjenester. Tilsynet skulle sørge for at regelverk ble fulgt, og at vi forbrukere ble beskyttet mot urimelige svingninger. Ønskede prisøkninger måtte først søkes og begrunnes.
Viktige prisregulerende områder var dagligvarer, husleie og – drivstoff.
EU fant ut at sånne tiltak var i strid med fri flyt og fri  konkurranse.
Derfor ble de historie samme dag som EØS-avtalen trådde i kraft.
Det samme skjedde på andre områder. Statsminister Gro Harlem Brundtland og rådgiver Jonas Gahr Støre svelget i vei. «Solidaritets-felleskapet» ble viktigere enn Norges nasjonale interessser.

Med vår nære tilknytning til EU, er nasjonal handlefrihet sterkt begrenset. Foreløpig går det greit med strømmen, med drikkevannet og med kollektivtransporten. Her virker det fortsatt å være åpning for makspriser.
Med annet er det verre. I hvert fall så lenge Norge styres av lojale EU-tilhengere på samfunnets grønne grein, og så lenge flertallet av de som virkelig sliter er et passivisert mindretall.

For partier som programfester utjamning og at turen nå har kommet til vanlige folk, bør tiden for lengst være moden for nytenkning.
Ikke bare om regulering av drivstoffpriser, men også på andre livsnødvendige varer og tjenester. Også inkludert lønnsnivå og rentenivå.
For et land som skryter av små forskjeller gir det ingen mening å tillate et norsk oligarkvelde av matbaroner, oljetopper, finanspekulanter og høytlønna innafor offentlig og privat næringsliv.
Når for eksempel tre store matvarekjeder nærmest har monopol på både å produsere og selge varer – og attpåtil nekter myndighetsinnsyn – blir det umulig å hindre priser som fyker til værs.
Når offentlige tjenester omgjøres til profitabel forretningsdrift, blir privat vinning viktigere enn folks behov. Direktørveldet eser ut, kjeftament og forbindelser sikrer topplønninger. Lønnsmoderasjon er kun for lavtlønna slitere.

Et effektivt pris- og lønnstilsyn vil kreve ansatte og virkemidler.
Heldigvis – folk har statsadministrasjonen nok av allerede:
Omskoler alle rådgivere og konsulenter hvis eneste oppgave er å forsvare politikken til ei vettløs regjering! Indoktriner de i kamp for vanlige folks interesser framfor kamp mot vanlige folks interesser!
Vedta lover som svir for spekulantene og som hindrer lønnsmessig berikelse og ublu renter:

• Formue skapt i Norge skal ikke havne i skatteparadis!
• Ingen rikinger skal kunne bli nullskatteytere med hjelp av skattetriks og smarte advokater!
• Ingen statsansatte skal tjene mer enn statsministeren!
• Rente-endringer skal ikke spise opp lønn eller pensjon!

Framheva bilde:
En politisk karikatur fra 1883
med tittelen «The Protectors of Our Industries».
Bildet er skapt av Bernhard Gillam
og ble publisert i satirebladet Puck
for å kritisere den ekstreme
økonomiske ulikheten i USA på den tiden.