I det tyske tidsskriftet Jacobin, har Wolfgang Streeck 09.04.2026 en lengre artikkel om den tyske politiske framtida, i betydninga av utviklinga av partioppslutninga. Streeck legger til grunn de siste valgresultatene i artikklen med overskriften Nach den Wahlen ist vor den Wahlen. Direkte oversetting er Etter valget er før neste valg, er bare konkludert med de politiske, det vil si de partipolitiske utsiktene i Tyskland.
Streek kommenterer særlig SPDs, sosialdemokratenes dramatiske sammenbrudd og sannsynligheten for at SPD vil forsvinne som politisk kraft.
Og om AfDs framgang, om muligheten for samarbeid mellom det tyske høyre og De grønne, utsiktene for Die Linke (som SV/Rødt i Norge med økt innvandring og woke som hovedsak) og stiller spørsmål om endringa av valgordninga med lavere sperregrense vil føre til mer demokrati. For ved de siste valga har minst 15 prosent av velgerne ikke fått noen representasjon i de «folkevalgte» forsamlingene i tillegg til at velgerne som stemte på AfD blir utsatt for brannmuren.
Her kommer et oppsummert sammendrag av Streecks artikkel med enkelte direkte sitater om de partipolitiske og dermed de politiske utsiktene i Tyskland.
Streecks innsikt og vurderinger er et nødvendig korrektiv til hva som de redaktørstyrte mediene. 

Av Ove Bengt Berg

SPDs sammenbrudd
Dette er de mest dramatiske. I industridelstaten Baden-Württemberg fikk sosialdemokratene bare 5,5 prosents oppslutning, såvidt over sperregrensa.

En god del av den politiske dramatikken i årene som kommer, vil utgjøres av at SPD forsvinner som en politisk kraft med innflytelse. I det kriserammaindustrilandet Baden-Württemberg endte SPD på 5,5 prosent, knapt over sperregrensa på fem prosent, halvert sammenlignet med 2021. I Rheinland-Pfalz, der de hadde styrt uavbrutt i 35 år, tapte de 9,8 prosentpoeng og landet på 25,9 prosent, fem prosentpoeng bak CDU, som fikk 31,0 prosent av stemmene, til tross for en ikke upopulær sosialdemokratisk ministerpresident som mistet embetet til CDU.

Hvem som styrer et vesttysk delstat er ikke uviktig i tysk politikk, men det er heller ikke avgjørende. For SPD på føderalt nivå er imidlertid de to resultatene livsfarlige, særlig siden de i det såkalte «Superwahljahr» 2026 venter flere ydmykelser i to østtyske delstater og i Berlin. I Sachsen-Anhalt, der det velges 6. september, er det grunn til å regne med at SPD ikke vil komme over sine 8,4 prosent fra 2021, mens AfD ved prognoser rundt 40 prosent har en sjanse til å overta regjeringen med absolutt flertall. I Mecklenburg-Vorpommern trues SPD med en halvering fra 39,6 til rundt 20 prosent ved valget 20. september, og en økning for AfD fra 16,7 til 36 prosent. Også 20. september må SPD i Berlin, etter dagens oppslutning, regne med et fall på fem prosentpoeng til rundt 16 prosent, forbigått ikke bare av CDU, men også av AfD.

SPD står overfor et uløselig dilemma som juniorpartner i en CDU/CSU-regjering. Motstand mot Merz’ påkrevde «reformer» skaper uro i regjeringen og forlenger «stillstanden», noe velgerne misliker. Samtidig er motstand nytteløs, fordi sosiale kutt uansett er nødvendige for å finansiere forsvar og opprettholde kapitalavkastning. Hvis SPD samarbeider, høstes gevinstene av reformene likevel av CDU.

Den eneste sikre velgergruppa som står tilbake er pensjonistene. Arbeiderne har forlatt SPD til fordel for AfD, blant annet etter partiets forsøk på å appellere til en grønn middelklasse og sosialklientell via Bürgergeld. Dette utløste en kulturkamp om det tradisjonelle hrunnlaget om arbeid mot sosialytelser.

Likevel satser SPD-ledelsen nå sammen med Merz på «djuptgripende reformer» som krever at «samfunnet må jobbe mer»: Færre muligheter for deltidsarbeid og tidligpensjon, høyere pensjonsalder, skatteinsentiver og sannsynlige kutt i helsevesenet. Streeck tviler på at dette vil løse vekstsvakhet og krigskostnader, og kaller det en retur til en vulgærprotestantisk arbeidsmoral.

AfDs store vekst
Millioner gikk i forbindelse med valget i februar i fjor på gatene med det «demokratiske» kravet om å forby AfD, ivrigst var SPD og Die Linke og allskens mer eller mindre anarkistiske tilhengere av woke. Streeck skriver:

Parallelt med SPDs videre nedtur må det forutsettes en fortsettelse av AfDs raske oppgang. I slutten av mars viste meningsmålinger en fordobling av stemmeandelen for AfD i Sachsen-Anhalt (til 39 prosent) og Mecklenburg-Vorpommern (til 37 prosent); i begge delstater ville AfD dermed bli den klart største partiet. Også i Berlin regnes det med en fordobling, fra 8 til 17 prosent, noe som ville gjøre AfD til den nest største partiet.

Denne utviklinga framstår nesten sensasjonell gitt den dramatiske statlige og samfunnsmessige motmobiliseringen de siste åra, som til tider fikk millioner ut på gatene for å demonstrere mot en oppfattet «ny fascisme» og påståtte planer om tvungen «Remigration» – fra «Besteforeldre mot høyre» til skoleklasser under ledelse av sine kvinnelige lærere sine, etter uker med pedagogisk immunterapi. Heller ikke offisielle og halvoffisielle gjennomleverte Verfassungsschutz-rapporter, knyttet til antydninger om et forestående partiforbud — ikke minst i håp om å avskrekke borgere fra å stille som kandidater for AfD av frykt for jobben sin — hjalp. Like virkningsløst var det at partier, myndigheter og medier, fra den offentlig-rettslige kringkastinga til de gjenværende private avisene, til tider erklærte den forestående avskaffelsen av «vårt demokrati» av AfD som den største politiske faren som måtte bekjempes. Det samme gjelder det faktum at AfD fremdeles ikke kan vise til noe som helst konsistent partiprogram og for øyeblikket, bortsett fra i to eller tre østtyske delstater, ikke har noen realistisk maktutsikt.

CDU/CSU sammen med De grønne?
Streeck vurderer muligheten for det som kalles høyresentrum CDU/CSU og De grønne på denne måten i et sammendrag:

CDU/CSU vil trolig forbli det største partiet med rundt 30 prosent på både delstats- og forbundsnivå, men kan ikke regjere aleine. Holder de fast ved «Brandmauer» mot AfD, er de henvist til en midten-venstre-koalisjon med De Grønne, eventuelt en trepartikoalisjon med rest-SPD.
Ingen av variantene blir enkle. De Grønne har fortsatt ambisjoner om å bli største parti selv fra regjeringsposisjon, noe som gjør harmonisk samarbeid vanskelig. En slik koalisjon vil dessuten oppfattes som venstresentrum snarere enn høyresentrum. Velgere som ønsker en høyresentrum-regjering, vil enten bli hjemme eller stemme AfD.
Innen CDU/CSU vil motstanden mot Brandmauer vokse, med sabotasje, indre høyrefraksjoner og til slutt brudd på muren – først i delstater, seinere på føderalt nivå. Ikke engang et splittelse av CDU i en sentrumvenstre- og en sentrumhøyredel kan utelukkes. Dette vil trolig bety slutten for Merz som leder.
Den fastlåste svart-grønne modellen frAmstår ustabil. Streeck mener press fra AfD (og eventuelt en samlet venstreside) likevel kan tvinge midtpartiene til å slutte å gjemme reelle kriser bak «kamp mot høyre» og endelig innrømme at dagens problemer – bolignød, finanskrise, helse, pensjon, fattigdom og stigende forsvarsutgifter – ikke lar seg løse raskt.Venstrepolitikkens oppgave er å forhindre at den høyresentrum skjuler klassekamp bak en kulturkamp og dekker over sentrumpolitikkens fiasko.

Utsiktene for Die Linke
Jacobin: «Tallene tyder på at Die Linke allerede i svært ung alder
taper de mindre privilegerte velgerne til AfD.»
Da en del av leserne her er opptatt av hva de som kaller seg venstre mener og utvikler seg, gjengis her hele Streecks tekst med uthevelser av meg:

I begge delstatene, Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz, fikk Die Linke 4,4 prosent av stemmene, en økning på 0,8 prosentpoeng i Baden-Württemberg og 1,9 i Rheinland-Pfalz. Dermed ble de liggende like under femprosentsperren. En hypotetisk forent venstreside av Die Linke og BSW (1,0 prosent i Baden-Württemberg, 1,9 prosent i Rheinland-Pfalz) ville i dag vært representert i begge parlamentene.

Hvilke framtidsutsikter kan se av dette? Både i Baden-Württemberg og i Rheinland-Pfalz gjorde Die Linke det langt bedre blant unge og førstegangsvelgere (i alderen 18 henholdsvis 16 til 24 år) enn blant velgerne samla sett, med 13–14 prosent i Baden-Württemberg og 17–19 prosent i Rheinland-Pfalz. Også i denne aldersgruppa var de imidlertid ikke det største partiet i noen av delstatene; sterkest var begge steder AfD (med 16–18 og 21–22 prosent). AfD og Die Linke oppnådde blant unge velgere omtrent 30 henholdsvis 40 prosent. Bortsett fra at begge partiene etter det som hevdes førte den beste sosiale-medier-valgkampen, viser resultatene til en lav appell av velgerne i sentrum som (ennå) ikke er bundet inn i det etablerte partisystemets miljø.

Demografisk skiller de unge velgerne til AfD og Die Linke seg skarpt, både etter kjønn og utdanning, og begge delstater viser det samme mønsteret. Blant mannlige unge velgere var AfDs stemmeandel høyere enn blant de kvinnelige (med 6 prosentpoeng i Baden-Württemberg og 11 i Rheinland-Pfalz), mens forholdet for Die Linke var omvendt, med et forsprang blant velgerinnene på henholdsvis 5 prosentpoeng i begge delstater. Liknende gjelder utdanningsnivået. Die Linke fikk blant gymnasiaster til 15–18 prosent av stemmene. Blant universitetsstudenter i Baden-Württemberg, 6 prosentpoeng mer enn blant velgere med hoved- eller realfagsskole, og til 20–25 prosent av de bedre utdanna i Rheinland-Pfalz, et forsprang på 9 prosentpoeng. AfD vant derimot med god margin blant de dårligere utdanna både i Baden-Württemberg (20–24 mot 10–13 prosent) og i Rheinland-Pfalz (25–30 mot 10–14 prosent).

Resultatene lar oss ane at den massive innsatsen med anti-AfD-pedagogikk i skolene, hvis den har noen virkning i det hele tatt, bare er svært begrensa. Resultatene viser også at Die Linke allerede i ung alder taper de mindre privilegerte velgerne til AfD. Samtidig har partiet utvikla seg til å bli et parti for de bedre utdanna, og klarer dermed ikke å tiltrekke seg akkurat de gruppene som de aller helst skulle ha beskyttet mot AfDs høyrenasjonalistiske populisme.
Om likhetene og forskjellene mellom velgerne til Die Linke og BSW veit vi lite, allerede på grunn av BSWs elektorale sammenbrudd. Vi kan anta at Die Linke snarere tiltrekker yngre og BSW snarere eldre velgere. Dette kunne, dersom BSW lykkes i å komme inn i parlamentene likevel, tale for et strategisk samarbeid på venstresida av det politiske spekteret, uavhengig av gamle og nye uoverensstemmelser, for eksempel om Russland og Palestina.

Flere partier for demokratiet?
Mer 16 prosent av velgerne uten representant
Den tyske sperregrensa på fem prosent og «brannmuren» mot AfD er i ferd med å undergrave legitimiteten til det representative demokratiet, mener Streeck.

I delstatsvalgene 2026 stemte nesten 16 prosent av velgerne i både Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz på partier som falt under sperren og derfor ikke kom inn i parlamentet. Når man også regner med AfD-velgerne – som riktignok er representert, men utestengt fra reell innflytelse på grunn av Brandmauer – var over 35 prosent av velgerne i begge delstater enten ikke representert eller uten effektiv innflytelse.Streeck mener dette er problematisk. Han foreslår å senke sperren betydelig, for eksempel til 2 prosent. Det ville:

• Gi plass til flere småpartier og øke mangfoldet i parlamentene
• Gjøre det lettere å styre med skiftende flertall
• Dempe effekten av Brandmauer ved at «protestvelgere» kan stemme på andre partier enn AfD uten å kaste bort stemmen
• Redusere andelen som enten stemmer AfD eller ikke stemmer i det hele tatt av frykt for å bli stengt ute

Streeck understreker at det er ønskelig med flere uavhengige representanter som tør å stille ubehagelige spørsmål til regjeringsapparatet, drive kontroll med Verfassungsschutz (Forfatningsvernet) og påvirke utnevnelser i domstoler og statsorganer.

Farene mot demokratiet kommer ikke bare fra høyresida, men også – og hittil mest – fra den liberale midten, som bruker betegnelsen «vårt demokrati» [i betydninga noe hellig opphøyd, red.] som et skjold for å forsvare «våre partier», «vår regjering» og «vår stat». For å tøyle denne tendensen trengs ei sterk venstreside, eventuelt en todelt en.

Blir det et forbud mot AfD?
Håp om et vellykket forbudsprosess foran Forfatningsdomstolen har hittil særlig vært hjemme i SPDsforbundsdagsfraksjon, spesielt blant de yngre representantene. Seinest etter årets valg vil imidlertid ingen seriøs politiker lenger risikere å løse «AfD-problemet» på denne måten – også med tanke på den nylige avgjørelsen fra forvaltningsdomstolen i Köln om forbudet mot at Forfatningsvernet BfV kan gå ut nå og klassifisere AfD som «bekrefta høyreekstremistisk».

Et partiforbud krever et eget vedtak av Forfatningsdomstolen der det er bevist at partiet aktivt og med tilstrekkelig intensitet går inn for å oppheve eller svekke den frie demokratiske grunnordninga. Domstolen setter svært høye krav for å vedta forbud – det må finnes et strategisk konsept, en dominerende grunnretning i hele partiet, og gjerne konkrete forberedte handlinger. Historisk har bare to mindre partier blitt forbudt. Problemet er også hva en skal gjøre med de innvalgte representantene for et eventuelt forbudt parti hvis det forbys midt i en valgperiode.

Å forby et parti som får oppslutning av hver tredje velger, er vel neppe mulig med tanke på de internasjonale reaksjonene for et land som skal framstå som et representativt demokratiideal. Det blir da krevende for Tyskland å føre kriger i hele verden for å innføre demokrati i de angrepne statene. Men som forbundsdagsrepresentant Ronald Gläser sa til Politikus i oktober 2025, er det ikke utenkelig i et land som i moderne tid har opplevd to diktaturer.  

Framheva bilde:
KI-generert av Chat gpt