Biljana Vankovska er professor i statsvitenskap ved universitet i Skopje. Hun har gjennom flere tiår skrivi og undervist om temaer som NATO-utvidelse, liberal intervensjonisme, strukturell vold og global endring. Hun er kjent for sin venstreorienterte, antimilitaristiske posisjon og har blant annet vært presidentkandidat for partiet Levica i 2024. Hun holder internasjonale foredrag.
I dette innlegget kommenterer hun Kinas fem-punkts fredsplan for krigen i Iran og hvorfor den ikke har blitt interessant for vestlige medier.
Hun peker på at det er sjeldent i FNs sikkerhetsråd at Kina, Russland og Frankrike står på samme side. Kan det bety en begynnende opposisjon mot USAs mobbing og ødelegging, spør hun.
Red.
Biljana Vankovska:
Fem punkter for fred:
Hvorfor blei Kinas Iran-initiativ
ignorert i overskriftene?
06.04.2026
Kinas opptreden i FNs sikkerhetsråd skuffer ofte dem som forventer at landet skal konfrontere det de ser som en uregjerlig amerikansk imperiemaskin åpent. Denne forventningen var spesielt tydelig i forbindelse med Kinas avholdenhet i to viktige nylige tilfeller: FNs sikkerhetsråds resolusjon 2803 om Gaza, som i praksis åpnet for Trumps «fredsbrett»-eksperiment og til og med antydet å omgå FN, og den siste avstemningen om Iran (resolusjon 2817). Sistnevnte skapte et fordreid inntrykk av at Iran er angriperen, mens USA og dets allierte i Golfen fremstår som ofre.
Denne teksten handler ikke om å dissekere Beijings langsiktige strategi. Kina haster ikke; det spiller et langt spill, styrt av prinsipper og et strategisk perspektiv som minner om et globalt sjakkbrett. Ett poeng er likevel verdt å understreke: Kinas tilbakeholdenhet i Sikkerhetsrådet er verken svakhet eller moralsk tvetydighet. Det er en kalkulert handling i et system der reglene slett ikke er nøytrale.
Når resolusjoner skrives for å på forhånd fastslå skyld og viske ut konfliktens opprinnelse, legitimerer et «ja»-votum maktnarrativer, mens et «nei» risikerer konfrontasjon med en atomvæpnet stormakt: et USA som blir stadig mer uforutsigbart og politisk/militært ustabilt.
Kina velger derfor en tredje vei:
verken å godkjenne påtvungne rammer
eller å rive ned
den FN-ordenen landet fortsatt er avhengig av.
Dette er stille motstand – et forsøk på å bevare rom for mekling og multilateralisme innenfor en institusjon som i økende grad formes av unipolar logikk.
Likevel er Kina ingen passiv tilskuer, slik det ofte framstilles. Denne oppfatninga gjenspeiler både vestlig frustrasjon og forventninger fra deler av det globale sør – og til og med deler av venstresida – om at Beijing bør handle mer bestemt, ja til og med «revolusjonært». I mangel av alternativer leter mange etter en geopolitisk frelser. Kina framstår som den eneste store makten som er økonomisk stabil, globalt integrert og tilstrekkelig berørt til å handle.
Minst tre initiativer illustrerer denne tilnærmingen den siste tida.På ettårsdagen for krigen i Ukraina la Kina fram et 12-punkts fredsrammeverk. Det var normativt, ikke operasjonelt: prinsipper uten håndheving. Beijing posisjonerte seg som en nøytral mekler og åpna forsiktig rom for dialog mellom Russland og Ukraina. Vesten reagerte skarpt. Det samme Vesten, det bør minnes, hadde allerede undergravd Istanbul-fredsprosessen i mars 2022. Som Aaron Maté har påpekt, finnes det i NATO-tilknytta medier «ingenting mer kontroversielt enn et fredsforslag». Siden den gang har diplomati blitt omdøpt til forræderi, mens Ukraina presses mot en utmattelseskrig til siste soldat – en stedfortrederkonflikt som tjener utenforstående interesser.
På Valdai-konferansen i 2024 opplevde jeg denne stemningen direkte. Mitt forsøk på å bringe inn et menneskelig perspektiv – og understreke at «brikkene på brettet» er levende mennesker på begge sider – ble møtt med irritasjon. Karaganov [russisk ledende rådgiver fra 1980-tallet, red.] forlot rommet umiddelbart etter å ha stilt et spørsmål han ikke ønsket å høre svaret på. Bare en kinesisk kollega og jeg snakket eksplisitt om fred. Spørsmålet om krigen har derimot gradvis forsvunnet fra oppmerksomheten — og sjøl om de globale konsekvensene blir djupere.
Samme år forsøkte Kina, sammen med Brasil, å åpne en ny diplomatisk kanal. Dette markerte et skifte: fra abstrakte prinsipper til institusjonell oppbygging, og fra ensidig rammeverk til deltaking fra det globale sør. Forslaget krevde umiddelbar de-eskalering, en internasjonal fredskonferanse med begge parter til stede, forebygging av eskalering og oppmerksomhet på de globale ringvirkningene for mat- og energisikkerhet.
Så, mot slutten av mars – like før Trumps siste eskaleringstrusler om å «sende fiender tilbake til steinalderen» – dukket en fem-punkts fredsplan opp. Den ble støttet av Kina og medfasilitert av Pakistan, med bakgrunnsstøtte fra Tyrkia, Egypt og Saudi-Arabia.
Planen framstår som sunn fornuft: umiddelbar våpenhvile og stans i fiendtlighetene; igangsetting av fredssamtaler som respekterer Irans og Golfstatenes suverenitet; beskyttelse av sivile og sivil infrastruktur, inkludert energisystemer; sikring av maritime ruter, særlig Hormuzstredet; og et FN-leda rammeverk forankra i folkerett og multilateralisme.
Forfatterne var trolig fullt klar over at dette var symbolsk diplomati i ei tid med nesten total politisk døvhet, der sjøl ekstreme («steinalder»-)trusler fra vestlige hovedsteder passerer uten konsekvenser. Det er mindre et veikart enn en gest – en fot som blir klemt inn i døra før den smeller igjen. Her er det viktig å understreke et argument som ofte kommer fra mine kinesiske kolleger: I materielle termer er asymmetrien åpenbar. USA har over 800 militærbaser på tvers av kontinenter og en unik evne til å projisere makt til enhver krok av kloden. Kina har ikke – og ønsker heller ikke – å utvikle tilsvarende virkemidler for militær intervensjon utenfor eget territorium.
Men dette handler ikke bare om kapasitet; det gjenspeiler fundamentalt ulike handlingslogikker. USA søker innflytelse gjennom kontroll – politisk, økonomisk og ofte militært – over andre stater. Kina derimot definerer sin internasjonale rolle gjennom samarbeid og felles utvikling, der gjensidig avhengighet prioriteres framfor tvang.
Innafor denne ramma bør ikke Kinas tilbakeholdenhet misforstås som fravær eller passivitet. Sjøl i en situasjon med begrensa spillerom opprettholder Kina en smal, men vedvarende åpning for fred. Denne åpninga – viljen til å ikke oppgi diplomati sjøl under eskalering – er trolig den røde tråden i initiativene.
I denne artikkelens sammenheng er det mest slående ikke selve planen, men mottakelsen av den: stillhet. Når det gjelder den iranske politiske sfæren, som en iransk venn av meg forklarer, kom det to motstridende reaksjoner. Noen hilste uttalelsen velkommen og pekte på anerkjennelsen av Irans rett til å kontrollere Hormuzstredet som en kilde til forsiktig optimisme. Andre hevda derimot at ethvert forsøk på å gjenopprette fred i regionen som ikke navngir, fordømmer og stiller ansvarlige for aggresjon til ansvar, til sjuende og sist er meningsløst.
Vestlige medier, som ellers er fulle av enhver provokasjon og fornærmelse fra politiske eliter, ignorerte planen i stor grad. I beste fall dukket den opp som en kort notis i utvalgte medier i Vest-Asia, Tyrkia, India, Pakistan med flere. Til og med i kinesiske medier fikk planen mindre oppmerksomhet. Dette er ikke bare et spørsmål om en oversikt over hva mediene mener; det gjenspeiler et grunnleggende hierarki av relevante saker.
Rasjonell forklaring peker på strukturelle problemer. Innen meklingsteori finnes det et velkjent «kredibilitetsdilemma»: effektiv mekling krever både nøytralitet og innflytelse. Kina har nøytralitet og økonomisk innflytelse, men mangler evnen til å håndheve sikkerhet. I motsetning til vestlige aktører påtvinger det ikke løsninger med militære midler. Dette skaper et gap: uten tvangsmidler framstår initiativene som symbolske snarere enn mulig å gjennomføre.
Den andre begrensninga er politisk. De sentrale aktørene er ikke samstemte. Iran stoler ikke på Pakistan, til tross for landets rolle som medarrangør og dets dobbelte orientering mot både Kina og USA. Teheran avviser også direkte forhandlinger med Washington, som til tider til og med fabrikkerer slike forhandlinger. Tidspunktet er derfor ugunstig: Begge sider tror de kan holde ut og unngå nederlag. Samtidig finnes det et djupt mistillitsgap blant statene som står bak forslaget.
Fra et vestlig perspektiv er stillheten ikke overraskende. Kontroll over beskrivelsen av hva virkeligheten er, er viktigere enn faktabasert journalistikk. Det dominerende rammeverket fortsetter å dehumanisere Iran og rettferdiggjøre eskalering gjennom velkjente klisjeer. Fredsinitiativer forstyrrer denne strukturen og marginaliseres derfor.
Et annet lag er strategisk: å la en kinesisk-leda fredsdiskurs få fotfeste ville undergrave Vestens monopol på virkelighetsbeskrivelsen i ei tid der offentlig utmatting over en langvarig konflikt vokser.
Er derfor det kinesiske initiativet irrelevant? Det vil være feil å tro. Kina driver ikke med megafondiplomati. Det venter, bygger og justerer. Tilnærmingen beskrives ofte som «makten til ikke å bruke makt» – prioritering av nettverk framfor tvang, og stabilitet framfor støy.
I motsetning til dette opererer vestlig politikkultur på hurtighet: raske intervensjoner, raske narrativer, raske exits – og kort hukommelse.
En ekstra faktor lurer i bakgrunnen: Trumps ventede besøk i Beijing. Dette alene krever diplomatisk tilbakeholdenhet for å unngå å utløse større systemiske sjokk.
Til sjuende og sist bør ikke fem-punktsplanen leses som et mislykka initiativ, men som et signal: At sjøl i et miljø metta av eskalering finnes det fortsatt alternative rammeverk. Suverenitet, multilateralisme, sivil beskyttelse og humanitær tilbakeholdenhet ligger fortsatt på bordet – sjøl om de i økende grad ignoreres.
Kina truer ikke med krig. Kina lover ikke rask og global frelse. Men det insisterer fortsatt på at sjøl i ei tid der tilbakeholdenhet forsvinner, er krig ikke det eneste manus som finnes.
Og noen ganger er det nettopp det budskapet. På sikt er det håp om at andre vil forstå betydningen av det. Det faktum at Kina, Russland og Frankrike etter lang tid står på samme side i FNs sikkerhetsråd, kan være bare begynnelsen på motstanden mot USAs mobbing og ødeleggelse.
Oversatt og med
uthevinger av Politikus.
Framheva bilde:
Illustrasjon fra
Vankovskas Substack-sending.
