Villy Lauridsen:
Terrorisme

Begrepet terrorisme framstår overordentlig komplekst. Det handler ikke bare om de tre grunntypene 1. person-/gruppebasert terror 2. statsterrorisme og 3. økonomisk terrorisme, men trekker trolig tråder helt tilbake til livets oppståen på jorden.

Jeg skal i det følgende forsøke å formulere en slags «utviklingstrapp» for terrorismebegrepet, helt fra det evolusjonære trinnet til den moderne «utgaven» av terror.

Det vil naturligvis være overlapp mellom de enkelte nivåene.

Det evolusjonære nivået

Skøl om vi går hundretusener av år tilbake i tid, har naturen/biologien for eksempel tildelt «makt» og deretter privilegier til den på ethvert tidspunkt fysisk sterkeste og mest intelligente hannen blant pattedyrene.

Makten ble på dette tidspunktet et redskap for tilgang til ressurser (f.eks. føde), men også reproduksjon, idet den dominerende hannen hadde monopol på flokkens hunner.

I denne fasen av pattedyrene/menneskehetens evolusjon kan man ikke snakke om begrepet «terror», derimot om maktutøvelse.

Det førstatlige og tidlige statsnivå
I denne perioden organiserte grupper av mennesker vold mot andre grupper av mennesker for å tilrane seg materielle goder, mer territorium og for å bruke «taperne» som arbeidskraft. Man brukte på dette utviklingstrinnet slaveri som en systematisk praksis, likesom sivile massakrer ofte har funnet sted.

De «berømte» nordiske vikingenes herjing i Europa kan være et eksempel på denne fasen.

Det førmoderne (bondesamfunnene)
I det førmoderne spilte landbrukets utvikling og utbredelse en enorm rolle for skapelsen av «klassesamfunn», der den herskende klassen gjennom ny våpenteknologi etablerte stående hærer og byråkratiske maktapparater. Man kan til og med i denne fasen av menneskehetens utvikling snakke om egentlige imperiedannelser.

Det moderne og den nyeste utviklingen, det seinmoderne
I moderniteten tar verdens nasjonalstater monopol på bruken av vold/terror, som i dag gjøres legitim.

Begrepet statsterrorisme aksepteres ikke offisielt, selv om denne formen for terrorisme trolig utgjør omkring 99 prosent av den globale terrorismen, målt på antall drepte.

Dette er bare mulig fordi statene er de aktørene som definerer internasjonal rett. Å anerkjenne begrepet statsterrorisme ville derfor åpne for at statene selv kunne bli karakterisert som terrorister. Det ønsker man naturligvis ikke, siden det ville undergrave statenes legitimitet og bruk av vold som politisk instrument.

Foreløpig konklusjon
For å uttrykke det brutalt og følelseskaldt har menneskeheten helt fra den førstatlige perioden og til det moderne/seinmoderne reelt fungert som et stort slaktehus, der den militært sterkeste kulturen har overfalt, beseiret, myrdet og slavebundet millioner av individer fra omkringliggende kulturer. Samtidig har de tilegnet seg de beseirede kulturenes materielle og teknologiske verdier.

Det finnes naturligvis mange varianter i denne fortellingen, men substansen «holder trolig vann».

Vi kunne naivt forestille oss at menneskeheten gjennom de seineste århundrenes sivilisasjonsprosesser var blitt «klokere», mer human. Som de følgende beskrivelsene vil vise, er dette imidlertid ikke tilfelle.

Jeg går på denne bakgrunnen fram til den moderne/seinmoderne utgaven av terrorismebegrepet, som vil være utgangspunktet for den følgende delen av artikkelen.

Moderne/senmoderne terrorisme

Det finnes over 100 ulike definisjoner av begrepet terrorisme i internasjonal litteratur og lovgivning.

1. Statsterrorisme

   Begrepet dekker vold utøvd av stater mot egen befolkning eller andre lands befolkninger med det formål å kontrollere, intimidere eller oppnå politiske/geopolitiske samt materielle mål.
   Denne terrorformen skaper for eksempel situasjoner der regjeringer bevisst skaper frykt gjennom vold, tvang eller støtte til terrorgrupper for å fremme egne interesser.
 En skiller her mellom staters egne terrorhandlinger og en stats sponsorering/støtte til ikke-statslige terrorgrupper. (Wikipedia).
2. Person-/gruppebasert terrorisme

   I dagens internasjonale rett og statspraksis defineres terrorisme nesten konsekvent som «voldsomme handlinger begått av ikke-statslige aktører mot sivile med politisk formål.» (FN’s generalforsamling 1994)
   Den følgende beskrivelsen tatt direkte fra den danske straffelovens «terrorlovgivning», nemlig §114, er et utmerket eksempel på denne typen terrorisme: «For terrorisme straffes med fengsel inntil livstid den som har til hensikt å skremme en befolkning i alvorlig grad, tvinge myndigheter eller organisasjoner til handling/ikke-handling, eller destabilisere/destruere et lands politiske, økonomiske eller sosiale strukturer …»
3. Økonomisk terrorisme

   Begrepet dekker bevisst økonomisk skade på sivile, virksomheter eller stater.
   Karakteristisk for denne terrorformen er økonomiske handlinger med politiske formål (embargoer, boikotter, blokader, angrep på finansielle systemer, tvungen økonomisk isolasjon osv.).
Likesom med begrepet «statsterrorisme» er denne formen for terrorisme ennå ikke et juridisk begrep i internasjonal strafferett. De brukes imidlertid begge i politiske diskurser.

Terrorisme framstilles i mediene som vår tids ultimate ondskap. Terrorisme her forstått som person-/gruppebasert terror. Ikke statsterrorisme. Terrorisme blir således ikke definert ut fra handlingens karakter, men ut fra aktørenes status. Når individer eller grupper dreper sivile, kalles det terror. Når stater gjør det samme, bare i langt større skala, omtales mordene ikke som terror.

Moderne stater hviler på en forestilling om «legitim» vold. Denne legitimiteten inkluderer ikke moralske overveielser. Den er legitim fordi staten utøver den. Terrorismebegrepet fungerer derfor som en grensemarkør som beskytter staters globale mord mot de samme moralske vurderingene som pålegges deres fiender.

Kvantitativ sammenligning av individtap mellom person-/gruppebasert terrorisme og statsterrorisme:

Ikke-statlig terrorisme globalt siden 1970.
Antallet myrdede borgere anslås her til 200 000–250 000 drepte inkl. 9/11, IS, Boko Haram m.fl. (Global Terrorism Database, Wikipedia, Eifo.dk)

Statsterrorisme
De følgende tallene er estimater, siden de historiske kildene ikke overraskende er svært uenige, likesom de tilgjengelige statslige arkivene igjen ikke overraskende framstår ufullstendige.

1. verdenskrig
   Døde soldater ca. 9–10 millioner
   Døde sivile ca. 7 millioner
2. verdenskrig
   Døde soldater 21–25 millioner
   Døde sivile 50–55 millioner

På bakgrunn av disse tallene medfører moderne kriger tilsynelatende flest sivile ofre.

Samlet antall sivile ofre globalt siden 1. verdenskrig anslått til 100–130 millioner. Herav er 60–80 millioner sivile drept av sine egne regjeringer.

Her er et estimat over noen staters massedrap av egne innbyggere :

• Sovjet under Stalin  ca. 8-12 millioner drepte
• Kina under Mao ca. 20-40 millioner drepte
• Naziperioden i Tyskland ca. 11-12 millioner drepte.

Disse uhyggelige tallene har kommet gjennom folkemord, politisk terror, deportasjoner og massakrer.

Statsterrorisme etter 2. verdenskrig
Etter 2. verdenskrig har særlig USA utført statsterrorisme mot andre nasjoner (i stort omfang støttet av vesteuropeiske lakeier, bl.a. Danmark og Norge). De anslåtte sivile tap ser her ut som følger:

• Korea 2–3 millioner
• Vietnam 2–4 millioner
• Indonesia 1 million
• Irak 1 million
• Afghanistan 1 million
• Libya … her finnes ennå ingen offisielle tall
• Syria … her finnes ennå ingen offisielle tall
• Jugoslavia … her finnes ennå ingen offisielle tall
• Ukraina … her finnes ennå ingen offisielle tall

Forskjellen mellom mordene i Sovjet, Kina og Tyskland og USAs mord er at de førstnevnte tre statene systematisk forsøkte å utrydde potensielle politiske motstandere i eget land, mens USA ut fra en hegemonistisk tenkning «bare» har «forsvart» sine militærstrategiske, politiske og materielle interesser rundt om på kloden.

Kilder: Aldrig mere.dk. Terrorisme. Lars Erslev Andersen. Gyldendal.

Stort sett samtlige konflikter/kriger etter 2. verdenskrig har startet med USAs direkte involvering eller støtte (våpen, teknologi, økonomi). Formålet har overalt vært et forsøk på å fastholde USAs verdensherredømme.

Amerikanske baser globalt, et forsvar av hegemoni
USA har verdens mest omfattende utenlandske militærnærvær. Basene er spredt ut over hele verden. I praksis er USA derfor i stand til å slå ethvert tilløp til opprør mot dets geopolitiske og økonomiske interesser ned stort sett overalt på kloden.

Ifølge åpne data har USA 128 permanent stasjonerte militærbaser i 55 land. Hvis vi inkluderer alle installasjoner, mindre fasiliteter osv., løper tallet opp i mer enn 750 plassert i over 80 land. (Wikipedia).

USAs involvering i militærkupp/regimeskifte siden 2. verdenskrig
Historisk forskning skiller mellom offisielt bekrefta kupp eller mer indirekte intervensjoner. Wikipedia og akademiske kilder estimerer etterretnings-/regimeskifte-involveringer til minst 60–70 kjente forsøk på kupp eller regimeendring relatert til USA/CIA etter 2. verdenskrig (Wikipedia).

På grunn av hemmelighold og lojale medier er dette uten tvil et lavt estimat.

Russland og Kina
Hvis vi skal forsøke å lage en sammenligning mellom USAs terrorvirksomhet overalt på jorda, framstår det interessant å vurdere hvor mange militærbaser og regimeendringsoperasjoner Russland og Kina er ansvarlige for siden 2. verdenskrig.

Russland (inkl. Sovjet)
1945
I Øst-Europa kan vi ikke snakke om klassiske militærkupp, men nærmere en støtte til etablering av kommunistiske regjeringer i den sovjetiske østblokken.

Eksempler på regimeendringer i Sovjet som ble til Russland: Georgia ble invadert i 2008, der man støttet et separatiststyre og en ny regjering. (Krigsanalyse. Bjarne Nørum. Kristeligt Dagblad 24.2.2023)

Syria i 2015, der Russland intervenerte for å redde den sittende president Assad (Avisen.dk, 15.3.2016).

Ukraina 2014–til i dag: Landet ble invadert i 2014 etter et CIA-støttet kupp mot den russlandvennlige presidenten. Russland annekterte deretter Krim. Formålet var å forhindre en vestlig orientering, med Ukraina som NATO-medlem.

Russiske militærbaser utenfor landet:
Reelt har Russland ganske få militærbaser i andre land sammenlignet med USA, og de er stort sett alle plassert i tidligere sovjetområder. Vedr. permanente militærbaser: Her snakker vi om 7–9 utenlandske baser.

Kina
Kina har umiddelbart vært en overordentlig fredelig stormakt sammenlikna med Russland og særlig USA.

Kina har historisk vært et innadvendt imperium, primært opptatt av territorial kontroll. Man har ikke vært interessert i global kolonialisme, derimot i økonomisk utvikling og intern stabilitet.

Stort sett har denne stormakten ikke vært involvert i kriger eller militære «eventyr» utenfor egne grenser. Dog med enkelte unntak, idet man hadde en militær konflikt med Vietnam i 1979, og en grensekonflikt med India i 2020.

Innenfor egne grenser ser det noe annerledes ut, idet Kina under Maos kulturrevolusjon for eksempel terroriserte og drepte mellom 10 og 20 millioner borgere. Seinere har regimet tilsynelatende internt forfulgt uigurene, som har forsøkt å fastholde denne befolkningsgruppens egen kultur. (Danwatch 2024)

Forklaringen på Kinas fredelige utenrikspolitikk er ikke bare at Kina har vært et utviklingsland som har prioritert handel i stedet for militær kontroll. Kinas maktprojeksjon skjer helt bevisst ved å etablere investeringer i andre land, for eksempel i Afrika og fattige asiatiske land. Kinas  metode er ikke  militærkupp, invasjoner og regimeendrende aksjoner.

Kina har sammen med Russland i flere år kjempet imot USAs hegemoni og for en multipolær verdensorden. Først og fremst gjennom «handelsorganisasjonen» BRICS, som bl.a. ser det som sin oppgave å samarbeide med klodens fattigste land.

Kina har i motsetning til USAs globale militærnettverk bare én eneste militærbase utenfor Kina.

Den vestlige verdens framtid
Som det framgår av de mange fakta presentert i denne artikkelen, framstår USA (samt dets allierte) helt utenfor konkurranse som verdens største terrorist med millioner av mord på samvittigheten. Det gjør vondt som dansk å ha bidratt med det pga. krigsgale politikere og deres presseslaver.

Det er dessverre bare liten tvil om at USA og stormaktens allierte vil fortsette med å bruke både statsterrorisme og økonomisk terrorisme i sine forsøk på å fastholde den vestlige verdens svekka hegemoni.

Umiddelbart er dette nok en umulig oppgave, ikke minst sett i lys av Kinas, Russlands og Indias organisering av BRICS, dedollariseringen og USAs ekstreme statsunderskudd.

Spørsmålet er for øvrig om det kapitalistiske økonomiske systemet overhodet vil overleve, i hvert fall i den form vi kjenner det. Systemet bygger i sin substans på evig vekst, som bare er mulig gjennom fortsatt terror og utbytting av især verdens fattige land. Disse landene tilslutter seg allerede nå i stort omfang handelssamarbeidet i BRICS.

Framheva bilde:
Åsgårsreien,
maleri av Peter Nicolay Arbo 1872.
Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland