Særlig i forbindelse med angrepet på Iran sammen med/styrt av Israel, er det mange mer eller mindre USA-vennlige kommentatorer, og mer USA-kritiske og realistiske observatører som sier at dette er en stor politisk tabbe av USA. Det kan det være. Samtidig viser det seg at USA kommer veldig godt ut av alle de konfliktene det engasjerer seg i over hele verden, ikke bare etter Sovjetunionens fall, men også før det.
USA befester makta si politisk, økonomisk og militært. Vil også krigen mot Iran vise det, og at Trumps nye taktikk med raske knock-out-angrep med politisk regimeskifte blir en suksess?
Uten at det kan endre den langsiktige nedadgående trenden for en imperiemakt som heller ikke kan vare evig. Det tar bare lang tid.

Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus

Tar militære og kommentatorer feil?
Falklandsøyene
Jeg husker Falklandskrigen i 1982, at Argentina invaderte og overtok suvereniteten over øyene nær sitt fastland under sitt navn. Storbritannias statsminister Thatcher mobiliserte Storbritanninas hær og flåte til gjenerobring. Advarselen fra Storbritannias militære ledere og kommentatorer var at dette var en kamp som ville mislykkes. Langt unna og problemer med militær logistikk, blei det hevda. Sannheten var at Storbritannia knuste Argentina og gjenerobra Falklandsøyene. De argentinske soldatene var svakt bevæpna og dårlig organisert og blei feid vekk fra øya nær sitt fastland. I motsetning til britene. Britene stilte også med piller som kunne rense vann så de kunne sikre seg nok drikke.

USAs verdensherredømme
Det kan det være grunn til å minne om følgende:
USA har starta mange kriger, og trekt seg fra dem uten å vinne dem, hevdes det. Fordi de har lagd kaos, sies det. Ja, men kaos for hvem? USAs kriger i Jugoslavia, i Irak, i Afghanistan, i Libya og Syria har vært en militær og politisk suksess for USA. Tapet i Vietnam ikke særlig kostbart. Ikke minst kuppet i Ukraina i 2014 der en lovlig valgt regjering blei avsatt.

USA har opp mot 800 militære baser verden over i 80 land. 120 baser i Tyskland, 12 i Norge. Kina har én base i utlandet.

USA har satt seg i respekt, andre stater frykter USA. Dessverre med god grunn. Kuppet Venezuela var en politisk og militær suksess, til og med krona med en Nobelpris i fred. USA får gratis/billig olje fra Venezuela, og tilgangen til olje til Kina strupes. Så står Cuba — endelig? — for tur. Og kanskje Canada og Grønland. Jo mer av verden USA kontrollerer — jo mer fred blir det, er vel realiteten?

Men denne fortsatte stryken til USA kan likevel skjule en langvarig tendens: Ingen imperier varer evig.

Israel/USA-angrepet
På nrk.no 06.03.2026 har journalist Kristin Solberg en artikkel «Derfor har ingen amerikansk president gjort dette før» mens blikkfanget for artikkelen er «— Dette er så kunnskapsløst, farlig og dumt» basert på et sitat fra en av kommentatorene  Solberg har spurt.

På Politikus ble redaktør Helge Lurås sine vurderinger presentert. Han er tidligere etterretningsoffiser og har vært innom NUPI. Han mener at det bare er ti prosent sjanse for at USA/Israel lykkes til sin fordel i to av fire scenarier, men at det i de to andre scenariene Lurås nevner så er det 30-40 prosents sjanse for at Trump mislykkes. Uten at Lurås ser bort fra at det er tenkelig at krigen kan bli en enorm militær og dermed politisk suksess for Trump.

Mens altså Solbergs nrk-artikkel siterer mange generelt kunnskapsrike og innsiktsfulle som mener at dette er dumt for USA og Trump — på mange måter. Krigen, om Hormuzstredet blir stengt lenge, kan få store økonomiske ringvirkninger i verden. Prisene stiger i USA, og det er mellomvalg til høsten. Men er det nok til å svekke USA markbart? Det vil ta sin tid. En ny Super-Bowl-finale, eller fotball-VM, så er alt glemt?

USAs styrke
Økonomisk
USA har verdens største økonomi (ca. 28–30 prosent av global BNP i nominelle termer), og veksten har vært sterkere enn i Europa de siste åra. Sjøl med Trumps tollavgifter og inflasjonspress, forventer mange analytikere (f.eks. Bank of America) «sterkere enn ventet»  vekst i 2026 takket være KI (kunstig intelligens)-boom, energi-uavhengighet (skiferolje) og innovasjon. Arbeidsledigheten er lav, og dollaren er fortsatt reservevaluta nr. 1 i verden – noe som gir enorm fleksibilitet.

Militær overlegenhet
Heritage Foundation’s 2026 Index of U.S. Military Strength vurderer trusselnivået som «høyt», men USAs kapasitet som «marginalt» til «sterk» avhengig av militær grein – fortsatt langt foran Kina/Russland i evne til raske troppeforflyttinger over hele verden, atomvåpen, allianser (NATO) og tech (droner, cyber, rom). Mange kommentatorer undervurderer hvor raskt USA kan skalere opp produksjon (f.eks. artilleri/missiler) når det trengs.

Innovasjon og soft power
Silicon Valley, universiteter og kulturindustri (Hollywood, tech-giganter) driver fortsatt global agenda. KI, biotech og energi-tech er områder der USA leder. Sjøl om tilliten til USA har falt i Europa (f.eks. danske målinger viser 60 prosent ser USA som «motstander» i stedet for alliert), har USA fortsatt en enorm tiltrekningskraft – folk flytter dit, investerer der, og mange land og selskaper kopierer eller tar i bruk amerikanske innovasjoner, forretningsmodeller, tech-standarder og til og med politikk.

Politisk evne til gjenreising
Systemet tåler mye kaos (riksrettssaker, valgkriser, Trump 2.0) uten å kollapse. Institusjonene (Høyesterett, Kongressen, føderalstatene) fungerer som maktfordeling, sjøl om de er polariserte.

Motvekt:
Ja, det er svakheter – gjeld (over 38 800 milliarder US-dollar), indre splittelse, aldrende infrastruktur, og risiko for overekspansjon i utenrikspolitikk. Men historisk har USA kommet sterkere ut av kriser (post-Vietnam, post-2008).

Den som skal ut i krig og politisk konflikt må kjenne motstanderens styrke og svakheter — og sine egne. Det er fortsatt grunnleggende. Tidens ånd med moralsk fordømmelse og utstøting er ikke noe våpen eller verktøy i politiske, økonomiske og militære konflikter.

Angrepet på Iran skaper problemer for USA, men også for Kina og Russland, og kan svekke BRICS. Det hører med i vurderinga. For eksempel kan nå Russland tvinges til å endre både taktikk og strategi: Å bli mindre ettergivende for USA og de øvrige europeiske stormaktene. Kanskje byttes Putin ut med en mer uforsonlig?

USAs svakheter er sjølsagt også viktig. Om USA vurderes som veldig mektig å vanskelig å slå, er ikke det det samme som å si at det er ønskelig at USA fortsatt skal styre verden.

For Trump har mange fått innsatt i ryggraden at Trump er en helt uvanlig president som ikke følger samme politiske mål som andre amerikanske presidenter — USAs verdensmakt. Det kompliserer dømmekrafta om USAs styrke.

Framheva illustrasjon:
Skjermdump fra nrk.no