Den 20.02.2026 ble Glenn Diesen invitert i regi av FNs sikkerhetsråd til å holde innlegg. Innleggets tittel oversatt til norsk var Manipulasjon av mediene i Ukraina-krigen. Innlegget ble lagt ut på You Tube 22.02.2026. Talen til Diesen ble holdt i et uformelt Arria-forum i FNs sikkerhetsråd der rådets medlemmer kan invitere eksperter til å tale. Møtet har ingen beslutningsmyndighet. Møtet der Diesen talte blei organisert av Russland og handlet om informasjonsbetydningen i Ukraina-krigen og hvordan medienes narrativer, fortellinger, skaper konflikter.
Innlegget er foreløpig ikke nevnt i hovedstrømsmediene, men er blitt kritisert på X (tidl. Twitter) av B. J. Berger og Aa. Borchgrevink for å være et ensidig innlegg til forsvar for og støtte til Russland.
Diesen baserte innlegget sitt på vestlige forskere og kommentatorer. Kritikken av Diesen fra Berger og Borchgrevink bekrefter Diesens grunnleggende påstand om medienes entydige historiske krigshissende betydning ved at enten er du med oss, vi gode, eller så er du på parti med «dem», de onde.
Når så mange av dagens politiske verdensledere og deres medier ikke aksepterer at motparten kan ha akseptable synspunkter, for motparten er bare ond, da finnes det verken rom for diplomati og eller varig fred. For Diesen handler det ikke om å ta stilling til hvem som har rett, men at motstanderens sikkerhetsbekymringer aksepteres og diskuteres.
Motforestillinger er uønska av dem som kontrollerer staten og mediene i dag, men nettopp derfor gjengis Glenn Diesens ord fra YouTube-innlegget hans.
Talen hans er av Politikus omgjort til tekst og oversatt til norsk av Politikus.
Glenn Diesen:
Mediemanipulasjon i Ukraina-krigen
Dette er talen min som ble holdt i FNs sikkerhetsråd i New York. Jeg skulle egentlig ha vært der personlig, men flyet mitt ble kansellert uten noen erstatningsfly som kunne få meg dit i tide. Likevel – her er talen min, og etterpå kommer jeg med noen kommentarer for å utdype argumentene ytterligere.
Møteleder i FNs sikkerhetsråd:
Jeg vil nå gi ordet til vår første innleder.
Dere skal høre fra professor Glenn Diesen, en politisk analytiker og ekspert på europeisk sikkerhet og russisk utenrikspolitikk, som har publisert mye om geopolitikk. I dag skal han snakke om hvordan konflikten i Ukraina utspiller seg ikke bare på slagmarken, men også i informasjonsrommet. Han vil se på hvordan medienes fortellinger former folks oppfatning og påvirker risikoen for eskalering. Herr Diesen, vi skulle gjerne ha ønsket deg velkommen hit til New York personlig, men vær så god – du har ordet.
Takk.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært der personlig, men takk for invitasjonen – det er en stor ære å få snakke her i dag. Jeg vil ta opp hvordan konflikten i Ukraina foregår både på slagmarken og i informasjonsrommet, og hvorfor vi bør være bekymret for at mediene manipulerer fortellingene og demoniserer motstanderen.
Noe av den mest innsiktsfulle litteraturen om politisk propaganda kommer fra Walter Lippmann, etter arbeidet hans for den amerikanske regjeringen under første verdenskrig. Lippmann påpekte at liberale demokratier har en tendens til å framstille konflikter som en kamp mellom det gode og det onde for å mobilisere folkelig støtte til krig.
Den store faren, ifølge Lippmann, var at når folk først tror at motstanderen er rein ondskap, vil både befolkning og politikere avvise enhver realistisk fredsløsning. For i en kamp mellom godt og ondt blir kompromiss det samme som ettergivenhet, og fred krever at krigen kjempes til det gode seirer over det onde.
Dette er dypt problematisk, fordi utgangspunktet i internasjonal sikkerhet er erkjennelsen av at sikkerhetskonkurranse eksisterer: Når ett land prøver å styrke sin egen sikkerhet, kan det svekke sikkerheten til andre.
Det første steget mot en felles fred
er derfor å sette oss i motstanderens sted og
anerkjenne disse gjensidige sikkerhetsbekymringene.
Men i en kamp mellom godt og ondt blir sjøl det å prøve å forstå motstanderen sett på som forræderi. Vi bør derfor være livredde for at våre politiske ledere – og mediene – ikke lenger engang diskuterer motstandernes sikkerhetsbekymringer. De som forsøker å se verden fra den andre siden, blir bare stemplet som putinister, panda-klemmere eller ayatolla-forsvarere.
Hvis tidligere generasjoner hadde hatt denne mangelen på modenhet, er det svært tvilsomt om vi hadde overlevd den kalde krigen.
Det er derfor helt åpenbart at mediene ikke alltid rapporterer om objektiv virkelighet. Overbevist om at de kjemper den gode kampen, konstruerer mediene ofte sin egen virkelighet, og journalistene blir informasjonskrigere.
For eksempel: Å erkjenne tapene til de ukrainske styrkene truer med å svekke den folkelige støtten til krigen. På samme måte truer det å innrømme at sanksjonene ikke virker med å svekke støtten til sanksjonene.
Derfor ignorerer mediene ofte disse realitetene og holder seg lojale mot fortellingene for å sikre at folk forblir forpliktet til konflikten. Men som Lippmann påpekte, fjerner de dermed også alle mulige veier til en realistisk fred.
Vi ser derfor at Russland må spille en dobbeltrolle i mediene, som vi alle har lagt merke til: På den ene siden framstilles det som håpløst tilbakestående og svakt, samtidig som det er en overveldende trussel mot Vesten.
Derfor får vi høre at Russland mislykkes i Ukraina, men samtidig at Russland kan erobre hele Europa hvis vi ikke stopper det. Dette er ment å formidle til folk i Vesten at motstanderen er svært farlig, men samtidig berolige dem med at Russland lett kan slås hvis vi bare fortsetter krigen.
Den grunnleggende fortellingen i mediene gjennom denne konflikten har vært den såkalte uprovoserte invasjonen fra Russland. Dette er en viktig fortelling fordi den antyder at Russland er en ekspansjonistisk og imperialistisk makt, i stedet for et land som reagerer på sikkerhetstrusler.
Det finnes ingen debatt om denne «uprovoserte invasjon»-fortellingen i mediene, og ethvert forsøk på å utfordre den blir som regel stemplet og sensurert for angivelig å legitimere invasjonen.
Jeg mener denne fortellingen er farlig fordi den innebærer at ethvert kompromiss er ettergivenhet som belønner angriperen – noe som igjen vil oppmuntre til ytterligere aggresjon. Derfor får vi høre at fred krever at vi sender flere våpen for å øke kostnadene for motstanderen. Akkurat som i andre konflikter etter den kalde krigen, ser vi at mediene beskriver motstanderen som enda en ny inkarnasjon av Hitler – for å minne folk på at krig er fred, og diplomati er ettergivenhet.
Eller som en tidligere NATO-generalsekretær hevdet: Våpen er veien til fred. Dette er igjen et farlig narrativ, fordi hvis konflikten var provosert, eskalerer vi og blander oss direkte inn i en krig mot verdens største atommakt – en makt som ser seg selv i en eksistensiell kamp. Siden 1990-tallet har mange ledende vestlige politikere, etterretningssjefer, ambassadører og andre diplomater advart nettopp mot konsekvensene av NATOs utvidelse. NATOs utvidelse innebar at man kansellerte avtaler om paneuropeisk sikkerhet, delte kontinentet på nytt, gjenopplivet den kalde krigens logikk og begynte å slåss i det felles nabolaget om hvor de nye skillelinjene skulle gå.
Det finnes ingen debatt i mediene om narrativet om en uprovosert invasjon, og enhver utfordring til dette narrativet blir vanligvis svartmalt og sensurert for angivelig å legitimere invasjonen. Jeg sier at narrativet om en uprovosert invasjon er farlig fordi det innebærer at ethvert kompromiss er ettergivenhet som belønner angriperen, noe som igjen oppmuntrer til mer aggresjon. Derfor får vi høre at fred krever at vi sender våpen for å øke kostnadene for Russland.
Ingen ringere enn George Kennan sa i et intervju i 1998 at NATOs ekspansjon ville starte en ny kald krig. Han spådde: «Selvsagt vil det komme en dårlig reaksjon fra Russland. Og så vil NATOs utvidere si: Vi har alltid sagt det, sånn er russerne.»
Likevel ser vi at mediene ikke kan innrømme det åpenbare: at NATOs utvidelse provoserte konflikten. For det ville risikere å legitimere russiske militære handlinger. Likevel krysset NATO-landene den ultimate røde linjen ved å trekke Ukraina inn i NATOs sfære og gjøre det til en frontstat mot Russland. Husk at Angela Merkel en gang sa at å tilby Ukraina en handlingsplan for medlemskap i NATO ville bli tolket av Moskva som en krigserklæring. Den tidligere britiske ambassadøren i Russland, Roderick Lyon, sa dette om å trekke Ukraina inn i NATO: «Det var dumt på alle nivåer på den tiden. Hvis du vil starte en krig med Russland, er det den beste måten å gjøre det på.»
I et notat fra CIA-sjef William Burns argumenterte han også for at forsøk på å trekke Ukraina inn i NATO sannsynligvis ville utløse russisk militær intervensjon – noe Burns mente Russland egentlig ikke ville gjøre. Dette virker som perfekte definisjoner av ordet «provosert», likevel får vi ikke bruke det ordet.
I februar 2014 støtta likevel NATO-landa kuppet for å trekke Ukraina inn i NATOs sfære. Våre medier solgte kuppet som en demokratisk revolusjon, sjøl om Janukovitsj var valgt i et fritt og rettferdig valg, at hans avsettelse og opptøyene på Maidan ikke hadde flertallsstøtte blant ukrainere, og at det brøt den ukrainske grunnloven. En kort stund i 2014 rapporterte vestlige medier at de nye myndighetene i Kiev angrep Donbas og drepte sivile som avviste kuppet som legitimt. Til og med CNN stilte spørsmål ved om folk i Donbas noensinne igjen ville akseptere Kievs styre over seg.
Men kort tid etter ble full mediekonformitet innført, og motstanden i Donbas ble framstilt som en ren russisk operasjon for å motarbeide Ukrainas demokratisering. Vi har nå lært at allerede første dag etter kuppet satte amerikanske og britiske etterretningstjenester opp et samarbeid med den nye etterretningssjefen i Kiev for å bygge opp ukrainsk etterretning fra bunnen av som en proxy mot Russland. Vi har lært at Ukrainas generaladvokat hevdet at USA styrte Ukraina som et len etter kuppet. Vi har lært at medlemmer av parlamentet blei arrestert, noen fratatt statsborgerskap, kritiske journalister i mediene blei fjerna, det russiske språket blei forbudt og «upålitelige» i den ortodokse kirka blei fjerna.
Sivile i Donbas ble drept år etter år. Nasjonalister og vestlig finansierte NGO-er undergravde Minsk II-fredsavtalen og satte klare røde linjer for Zelenskyj om ikke å gjennomføre fredsmandatet han vant i 2019. En topprådgiver for Frankrikes tidligere president hevdet at signeringen av USA-Ukraina-charteret om strategisk partnerskap i november 2021 overbeviste Russland om at det måtte angripe eller bli angrepet. Jeg tror det er trygt å si at hvis Russland eller Kina hadde gjort noe lignende – for eksempel i Mexico – ville vi helt sikkert kalt det provoserende.
Likevel kan vi ikke gjøre det i våre medier. For å selge historien om en russisk erobringskrig promoterte mediene fra dag én ideen om en fullskala invasjon, der Russland brukte all sin militærmakt for å erobre Ukraina – i stedet for å tvinge Ukraina til å gjenopprette nøytralitet. Derfor kan ikke mediene informere offentligheten om at de få russiske troppestyrkene og at de første handlingene var helt uforenlig med erobring. De indikerte snarere intensjonen om å holde Ukraina utenfor NATO.
Mediene kan ikke informere om at Zelenskyj allerede første dag av invasjonen bekreftet at de var kontaktet av Moskva for å diskutere fredsforhandlinger basert på at Ukraina ikke skulle bli med i NATO – noe Zelenskyj sa ja til. Mediene kan ikke informere om hva Zelenskyj sjøl sa i mars 2022: «Det finnes de i Vesten som ikke har noe imot en lang krig, fordi det vil utmatte Russland, sjøl om det betyr Ukrainas undergang og skjer på bekostning av ukrainske liv.»
Mediene kan heller ikke informere om sabotasjen av Istanbul-fredsforhandlingene, hvoretter Tyrkias utenriksminister konkluderte: «Jeg fikk inntrykk av at det finnes de i NATO som vil la krigen fortsette og la Russland bli svakere. De bryr seg ikke mye om situasjonen i Ukraina.»I stedet for at mediene diskuterer en europeisk sikkerhetsarkitektur som kunne dempe sikkerhetskonkurransen og hindre at Ukraina blir en slagmark i et delt Europa, har mediene demonisert Russland som det rene onde, solgt ideen om at selv diplomati bør avvises – sjøl mens hundretusener av menn dør i skyttergravene.
Mediener pushet narrativet om at Ukraina vinner, om russiske forsøk på å gjenopprette Sovjetunionen, tonet ned tapene i den ukrainske hæren og ignorerte av-russifiseringspolitikken og den brutale tvangsvervingen av ukrainske menn. Alt dette ble gjort under parolen «stå sammen med Ukraina», uavhengig av hva ukrainere faktisk ville. Sjøl nå mens Ukraina står overfor en katastrofe og vi risikerer direkte krig med Russland, er det ingen vilje til å innrømme at Russland har legitime sikkerhetsbekymringer. Alt skjer i et vakuum.
Mediene forblir forplikta til fortellingen om en ond russisk fiende, og den logiske konklusjonen blir derfor ytterligere eskalering i stedet for å utforske veier til en gjennomførbar fred. Hvis du vil forstå hvorfor det har blitt umulig å diskutere fred, hvorfor diplomati er kriminalisert, så se på den svært farlige mediedekningen og husk Walter Lippmanns advarsler om å forenkle komplekse konflikter til en enkel kamp mellom godt og ondt.
Takk for oppmerksomheten.
Møtelederen i FNs sikkerhetsråd:
Takk, Glenn, for ditt innlegg – ikke bare for deltakelsen, men også for ditt vitenskapelige og offentlige arbeid. Jeg vil anbefale kolleger å lese bøkene og artiklene dine, og også podkasten din.
I tillegg til talen har Glenn Diesen et tillegg i YouTube-innlegget:
La meg legge til noen kommentarer som det ikke var tid til i talen min. Å løse konflikter og kriger kan være ekstremt vanskelig fordi menneskets natur ofte kolliderer med vilkårene for konfliktløsning. Vi mennesker er gruppedyr, organisert i grupper for mening og trygghet. Det ligger i vår natur å dele oss inn i «oss» (inn-gruppen) i motsetning til «dem» (ut-gruppen, den andre). Når vi opplever en ytre trussel, søker vi solidaritet i gruppa for å overleve. Vi skaper klare skiller mellom oss og dem ved å kontrastere vår egen dyd mot motstanderens ondskap. Jo hvitere det hvite blir, jo svartere blir det svarte – det grå området forsvinner.
Dette hindrer enkeltindivider i å avvike for mye fra gruppa. Folk tilpasser seg inn-gruppa og diskuterer ikke engang ut-gruppas bekymringer og interesser, fordi det kan oppfattes som sympati for fienden. Dette er et instinkt i menneskenaturen som kan utnyttes ytterligere av politisk propaganda. Politisk propaganda handler i stor grad om å utvikle stereotypier for inn-gruppa versus ut-gruppa, og alle kompleksiteter i en konflikt forenkles til en ren kamp mellom de gode og de onde.
Dette er menneskets natur. Problemet er at denne innramminga hindrer konfliktløsning. For som jeg sa i talen: Utgangspunktet i internasjonal sikkerhet er å redusere sikkerhetskonkurransen. For å gjøre det må vi anerkjenne motstanderens sikkerhetsbekymringer – spesielt når vi kjemper mot en atommakt som ser seg selv i en eksistensiell trussel og en kamp for overlevelse.
Et representativt tilfelle er første verdenskrig, da den amerikanske regjeringa framstilte Tyskland som det rene ondet for å mobilisere et motvillig publikum til krig. Dette ble solgt som krigen mot det ultimate ondet, en dehumanisert tysk fiende. Dette var «krigen som skulle ende alle kriger», «krigen som skulle gjøre verden trygg for demokratier». Med en slik innramming kan bare total seier skape fred. Dette er grunnen til at personer som Walter Lippmann gikk fra å støtte propaganda til å bli kritikere – fordi det førte til at en ignorerte mulige diplomatiske løsninger for en gjennomførbar fred.
Sjøl etter at Tyskland var beseira, hindra dette en varig fred. Når en kjemper mot det rene ondet, kan en ikke gjenopprette maktbalanse, slik vi gjorde med Frankrike etter napoleonskrigene. I stedet måtte tyskerne «ordentlig» beseires med en ydmykende fred etter første verdenskrig – en fred ment å holde Tyskland permanent svakt. Som vi seinere lærte, la dette grunnlaget for en ny verdenskrig.
Sjøl om det kan virke veldig patriotisk å framstille motstanderen som det reine ondet for å vise lojalitet til inn-gruppa, går det mot våre egne interesser når det undergraver evnen til å skape varig fred. Raymond Aron advarte i 1962 mot å dele stater inn i gode og onde. Han skreiv:
Idealistisk diplomati glir ofte over i fanatisme. Det deler stater inn i gode og onde, fredselskende og krigerske. Det forestiller seg permanent fred gjennom straff av de siste og seier for de første. Idealisten, som tror han har brutt med maktpolitikk, overdriver dens forbrytelser.
Dette har også vært min hovedbekymring etter den kalde krigen, da Vesten etablerte seg som kollektiv hegemon og insisterte på at det var en kraft for det gode. Alle konflikter ble da framstilt som liberale demokratier mot autoritære stater – en fin plassholder for gode gutter mot dårlige gutter.
Etter talen min i FNs sikkerhetsråd kom det forutsigbart kritikk fra europeiske delegasjoner. Oppsummert:
Dette var meg som unnskyldte Russland. Vesten er ikke problemet. Krigsbeslutningen var utelukkende Russlands.
Med andre ord: Hele vurderinga handler om: Hva sier du? Hvilke narrativer pusher du? Den eneste måten det vurderes på er: Legitimerer du oss eller dem?
Men poenget mitt er at dette ikke handler om å ta side for den ene eller den andre. Det handler om manglende evne til å diskutere motstanderens sikkerhetsbekymringer. Å ta hensyn til motstanderens sikkerhetsbekymringer er nødvendig for å forutsi reaksjonene deres og dermed justere vår utenrikspolitikk for å maksimere vår egen sikkerhet. Det har vært veldig vanskelig å overbevise noen om at politikken vi har ført nå har styrket vår sikkerhet eller gjort noe godt for Ukraina.
Det finnes også en antakelse
om at Vesten ikke driver propaganda
fordi Vesten består av liberale demokratier,
og propaganda er noe autoritære stater driver med.
Dette er en fantastisk demonstrasjon av propaganda i seg sjøl.
Uthevinger i teksten av Politikus.
Her kan du følge prof. Glenn Diesen:
Substack: https://glenndiesen.substack.com/
X/Twitter: https://x.com/Glenn_Diesen
Patreon: https://www.patreon.com/glenndiesen
Framheva bilde:
Skjermdump fra You Tube
fra møtet i FNs sikkerhetsråds underkomite.
