De partiene som har styrt Europa siden verdenskrigens slutt, og i perioden etter at fredsavtalene etter siste verdenskrig blei oppløst med Sovjet-Unionens fall, har tapt oppslutning fordi de har mista innbyggernes tillit. I 2021 utga idéhistorikeren Tarjei Skirbekk boka «De moderate folkepartienes fall i Europa». Omtalt på Politikus i forbindelse med en diskusjon arrangert av Klassekampen. Forlaget beskriver boka med at forfatteren «viser hvordan disse endringene er et resultat av økt sosial, økonomisk og kulturell polarisering, og av de moderate partienes politiske unnfallenhet.»
Tegnene har vist seg i Norge lenge. I 2019 kommenterte statsviterprofessor Øyvind Østerud på Bjørnson-festivalen, seinere gjengitt i Klassekampen, og på Politikus, situasjonen som «Europeisk krise, norsk skjelv». Det norske skjelvet ble synligere i valget i 2021 med proteststemmene til Senterpartiet, og så i valget 2025 med proteststemmene som med økning hadde flytta seg til Fremskrittspartiet da Senterpartiet ikke ville stå for det de lovte.
Med de avsløringene som Epstein-filene har vist om Ap/Høyres lederes personlige berikelse og brudd med offentlige regler, med de «redaktørstyrte» medienes ukritiske maktlojale hjelp, er det også i Norge slutt med oppslutninga til Ap/Høyres folkefiendtlige og hjelpesløse politikk.
Støtten fra mediene og meningsprofessorene på universitetene teller ikke når stemmene telles.

Av Ove Bengt Berg

Maktpartienes unnfallenhet
Skirbekk oppsummerer i boka utviklinga i de siste 15-20 åra før 2021 at optimismen etter murens fall er blitt erstattet av utbredt pessimisme. I de åra har

de brede og moderate folkepartiene mistet oppslutning og innflytelse på samfunnsutviklingen. Det partipolitiske landskapet er blitt fragment, samtidig som populistiske partier og ytre-bevegelser har vokst. Forfatteren viser hvordan disse endringene er et resultat av økt sosial, økonomisk og kulturell polarisering, og av de moderate partienes politiske unnfallenhet.

Norge: Vi fikser det
Det har vært hevda før, om enkeltpersoner, men først og fremst om utenriksdepartementets negative rolle i det som Terje Tvedt har omtalt som det humanitærpolitiske kompleks, at det er noe som ikke er som det burde være i Norge. Noe som er helt i strid med den politikken vi forsøkes å tro på om hvordan det er i Norge, helt i strid med det som sies om våre likhetsidealer, våre norske verdier og Norge som den staten i verden som skaper fred i verden. Som ukritisk av politikere, medier og meningsprofessorer flest, har vært mant fram som sjølve det typiske Norge. Det går det ikke lenger an å si lenger.

Immune mot politikkendring
De partiene som står for denne politikken, Arbeiderpartiet og Høyre, det som kan kalles sentrum/høyre/venstre, de «moderate», vil som ellers i Europa få et banesår som gjør at de etterhvert ikke vil få mer enn toppen 15-20 oppslutning i valg. Tarjei Skirbekk, som har oppretta Aps «tankesmie» Agenda og har vært politisk rådgiver for Støre mens han var utenriksminister, skriver i boka si at «Europa trenger et nytt politisk kompromiss og revitaliserte moderate folkepartier». For å holde på makta. Men det er det ingenting som tyder på at de vil eller kan. Skirbekks forslag i boka fra 2021 har falt på steingrunn i Ap.

Skirbekk mener at det er flertall i Europa mot de moderate folkepartiene når hjemmesitterne regnes med.

Ei lang utvikling
I Oslo står en tidligere Ap-politiker som både kommunestyrerepresentant og statssekretær, for retten tiltalt for grov korrupsjon for sin arbeidsgiver, bedriftenes hovedmotstander mot LO, NHO, som direktør for NHOs viktigste forening. På en enkel falsk måte er han tiltalt for å ha tilegne seg millioner som det forklares med at det tok årevis å oppdage. Dette viser at Arbeiderpartipolitikere har ikke bare kontroll over toppstillingene i LO, de fyller også en betydelig del av toppstillingene i NHO. Som politiske retrettstillinger. Sånn bekreftes fellespartiet Ap/Høyre som et representativt eksempel. Med nære nettverk i sosiale lag betalt av andre.

Ap/Høyre er et felles parti som det er av grunnleggende politisk betydning å benekte. I stedet framstilles Ap og Høyre som de store viktige motsetningene. Med den illusjonen blir også fallet større når det blir tydeligere at det reelt dreier seg om en politiske retning i to organisatoriske enheter.

Folk føres bevisst bak lyset.
Jf Jonas Gahr Støres uttalelse på Facebook 22.03.2018 om betydninga av å gi bort kontrollen over vannkrafta til EU gjennom Acer.

En advarsel
Et lite jordskjelv er en advarsel til de styrende, skrev Østerud i Aftenposten/Politikus 07.09.2019:

Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Noe av bakgrunnen for de politiske rystelsene var sosiale endringer.
…

Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden.

Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.

Vanstyre
De moderate partiene i Europa som i Norge klarer ikke å drifte infrastrukturen lenger. Togdriften i Tyskland har store problemer. Ingen regjering i Norge klarer å sørge for at signalanlegget for togtunnelen under — etter 20 år — fungerer pålitelig. Tunnellen Sandvika-Hønefoss er lovet i 30 år, men 50 milliarder hvert år til elbilkjøp er viktigere. Den tekniske høgskolen i Trondheim, universitetet der, prioriterer meningsfag framfor ingeniørkunnskap, er det årsaken? Ikke en gang å importere ingeniører klarer styringspartiet Ap/Høyre. Klimapolitikken struper tilgangen på energi samtidig som prisen økes.

Folkestyrets forvitring,
lukka politiske eliter
I maktutredninga fra 2003 (NOU 2003: 19) er «folkestyrets forvitring» omtalt. Partiene har ikke lenger mange medlemmer, og medlemmer flest har ikke lenger innflytelse på partienes politikk. Den blir utforma i en liten klikk i partiene sammen med tilfeldige betalte eksterne rådgivingsbedrifter/lobbyorganisasjoner. Ofte journalister som er innom for å praktisere den makta de så inderlig ukritisk støtter. Samtidig som partiene har medlemmer uten makt, blir også vårt folkevalgte organ uten reell politisk folkevalgt makt.

UD:
Den humanitærpolitiske kjerne
I en sånn politisk struktur trives den kulturen med personlig tilrasking av både makt og personlige penger som har blitt avslørt i Norge med Epstein-filene. Den trives veldig godt særlig i Utenriksdepartementet, UD. UD er kjernen i det humanitærpolitiske komplekset. Det er utallige organisasjoner som får penger av UD for å arbeide for fred og «humanitære» forhold verden over, på gode lønninger og arbeidsvilkår. Lista er altfor lang til å kunne gjengis i et vanlig innlegg. Sånne organisasjoner, NGOer, som er Ikke-statlige organisasjoner, er det nye private statssystemet i Norge. Finansiert med innkrevde skatter som moms, bompenger, alkoholavgifter og dokumentavgifter.

Det er Ap/H-partiet som har ansvar for dette uvesenet med utgangspunkt i UD. Tidligere utenriks- og statsminister Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti har også vært en ivrig tilhenger av dette UD-uvesenet. Andre utenriksministre som ledere av UD har vært Thorvald Stoltenberg, Jens Stoltenberg, Bjørn Tore Godal, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen, Børge Brende, Anniken Huitfeldt og: Ine Eriksen Søreide.

Sentral i uvesenet
Ine Eriksen Søreide
Høyrers kommende partileder er sentral i dette uvesenet. Politisk, ikke kriminelt etter det som er kjent. Hun har vært utenriksminister og gått god for den politiske ukulturen i UD. Hun har aggressivt forsvart og avvist kritikken mot diplomatparet Rød-Larsen/Juul mot anklagene i Stortinget 04.02.2021. Hun har helt riktig pekt på at det er ministrene som har ansvaret for diplomatenes handlinger. Uten sjøl å ville ta det foreløpig. Hun har jo bommet i sitt offensive forsvar av Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Hun er nær venn med Mona Juul. 08.02.2026 ble det klart at Juul fråtrådte jobben som diplomat med utgangspunkt i alle de kritikkverdige forholda som kom fram gjennom Epstein-filene. Forhold som Søreide aggressivt avviste på Stortinget i februar 2021.

Hvorfor hører ikke Søreide med blant dem som skal granskes? Eller vil Høyre heller at det skal komme fram når hun er valgt partileder og krever å bli statsminister?

Framheva bilde:
Utsnitt av forsida
til Tarjei Skirbekks telefon