Det er striden om å sikre seg mest mulig av de økonomiske verdiene og produksjonsoverskuddet nasjonalt og internasjonalt som er den grunnleggende politiske driveren i forholdet mellom menneskene i verden.
Men også ideer og tankesett, særlig dem som passer til de mektigste økonomiske kreftene, kan bli viktige.
I etterkrigstida, i Norge som i Vesten, har det utvikla seg et statsfinansiert intellektuelt sjikt som har argumentert for en politikk basert på moral og moralisme, på tanken om minst 100 prosent moralsk rettferdighet for alle. Styrt av en liten utvalgt elite. Kombinert med bannlysing av all uenighet med dem.
Et tankesett som har blitt som en religion som har mye likhet den kristne misjoneringa av fattige land. Denne religionens fundament er påføring av skyld til dagens mennesker, med unntak av dem sjøl, for alle uønska handlinger all tid tilbake i historia og for all framtid. Fra religionens presteskap til menigheten deres. Kombinert med de tradisjonelle religiøse meldingene om den kommende katastrofen ispedd drømmen om «lykken» i tidligere tider: Fattigdommens tid da menneskene levde et kort og slitsomt liv. Med sin kontroll over akademia og alle kommunikasjonsmidler har moralske påbud blitt til en statsideologi i de fleste av Vestens stater, også i Norge. Ny religion i sekulariserte samfunn, mye i likhet med de tradisjonelle religionene, men i litt andre former.
Denne statsreligionen ligger til grunn for Vestens politikk særlig i spørsmål som innvandring, integrering, avvisinga av kristendommen og støtten til islam, kampen mot at det finnes to biologiske kjønn, alle katastrofale dommedagsliknende klimamyter og generell bannlysing av motforestillinger og forbud mot å uttrykke dem. Også med ensretta politisering av underholdningsbransjer som særlig i idretten.
For også denne ensretta ideologien, religionen, kan den dokumenteres ved å følge pengene for å se hvem som tjener på den: Vestens nye presteskap. Det er det overbefolka ikke-produktive og overflødige statsfinansierte «intellektuelle» sjiktet med alle sine «eksperter». 
I et intervju med Ole Asbjørn Ness i en podkast på iNyheter, viser økonomen Øystein Sjølie hvordan denne moralismen herjer i klimaspørsmålet. Som en moralsk tvangstrøye.
Noe av det Sjølie hevda i podkasten er fra Helge Lurås sin oppsummering gjengitt her.

Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus

Øystein Sjølie har med Oljeboka fra 2024, utgitt på eget forlag da ikke noe «seriøst» «demokratisk» norsk forlag ville utgi boka, mot alle odds klart å få et visst gjennomslag i debatten. Sjølie har gjort noe som få andre har gjort, han har lest FNs klimapanels rapporter. Der har han funnet ut at FNs klimapanel mener at om vi fortsetter med dagens klimapolitikk vil de økonomiske følgene i år 2100 blir ubetydelige. Uten olje «vil veien ut av fattigdommen [bli] lengre for fattige mennesker i fattige land.» Å kutte norsk oljeproduksjon mener Sjølie at «utvilsomt vil gjøre Norge fattigere og Russland rikere. Samla sett viser han i boka si at norsk olje og gass gjør verden til et bedre sted.»

Lurås skriver at ifølge Øystein Sjølie er Europas klima- og energipolitikk i økende grad prega av moralske imperativer snarere enn empirisk analyse. Og at Sjølie mener at det er en «moralsk tvangstrøye» som gjennomsyrer politikk, presse og akademia – og som gjør en rasjonell samtale om kostnader, nytte og prioriteringer stadig vanskeligere. Lurås:

– Det har utviklet seg et tankesett der man må bekjenne seg til bestemte forestillinger for å bli tatt seriøst. Hvis man ikke gjør det, blir man stemplet som umoralsk eller uansvarlig, sier Sjølie.
…
For Sjølie er konklusjonen at Europa trenger en langt mer nøktern og åpen samtale om klima og energi.
– Det er fullt mulig å ta klima på alvor uten å gjøre det til et altoverskyggende, eksistensielt spørsmål som setter all annen rasjonalitet til side.

Helge Lurås skriver:

Tre trosartikler
Sjølie mener den dominerende klimapolitiske fortellingen i Europa hviler på tre forutsetninger som sjelden utfordres offentlig.
For det første må man tro at klimaendringene er menneskeskapte. For det andre må man tro at de innebærer eksistensielle trusler mot menneskeheten. Og for det tredje må man tro at det Europa gjør har enorm betydning for det globale klimaet, selv om Europa bare står for 6–7 prosent av utslippene.
Ifølge Sjølie er det ikke rom for å problematisere disse antakelsene uten å møte sosial og mediemessig motstand.
– Hvis du ikke bekjenner deg til dette fullt ut, blir du sett på som et dårlig menneske. Ikke bare som faglig uenig, men som moralsk suspekt.

Sjølie hevder at debatten om klima preges av dommedagsretorikk uten faktasjekk, at overdrivelser belønnes og at nyanser mistenkeliggjøres. Håndterbare samfunnsproblemer framstilles som eksistensielle.

En lukket meningsøkonomi
Sjølie beskriver dagens klimapolitiske diskurs som et lukket system, der avvik ikke møtes med motargumenter, men med moralsk diskvalifisering.
– Dette ligner mer på religion enn på vitenskap. Når ny informasjon ikke fører til justering av standpunkter, men bare avvises, da er man over i tro.
Han sammenligner utviklingen med klassiske dommedagsbevegelser, der tidspunktet for katastrofen stadig flyttes.
– Dommedag blir utsatt igjen og igjen, men troen forsvinner ikke. Den bare justerer seg.
Samtidig peker han på at verden historisk sett aldri har vært tryggere mot naturkatastrofer målt i tap av menneskeliv.
– Det dør færre mennesker av naturkatastrofer enn noen gang før. Ikke fordi naturen er snillere, men fordi vi er rikere, har mer teknologi og mer energi.

Uten politisk korrektiv
Dette er en politikk uten korrektiv som gjør situasjonen alvorlig, mener Sjølie. «Pressen, akademia og politikken forsterker hverandre. Ingen vil være den som stiller spørsmål ved premissene, fordi kostnaden er for høy.»

Et eksempel på dette er at Det Norske Videnskaps-Akademi er blitt en ensidig aktivistorganisasjon for den mest katastrofe- og dommedagsmeldte klimapolitikken. Tvert imot akademiets målsetting for 2025 om å være en møteplass for meningsbryting. Nylig gjennomførte det aktivistiske akademiet, med egen klimakampgruppe, et debattmøte der bare MDG, SV, Rødt og Ap ble invitert. De skulle etter «vitenskapsakademiet» diskutere bekymringer med at det ikke kom til å bli gjort nok med Aps nye vedtak om å fortsette med dagens oljepolitikk. (Lenke til møtet har akademiet sletta.) Rødts representant, dets pressesekretær på Stortinget, Maren Njøs Kurdøl,  understrekte underdanig for klimaaktivistene på møtet at den ekstreme klimapolitikken for Rødt var «et eksistensielt spørsmål». Ikke at det dør 15 000 barn hver dag av energifattigdom, underforstått. Det blir spennende å se hvordan Rødt vil bekjempe Afrikas satsing på oljebruk for å komme ut av fattigdommen.

Sjølie fra Sp til Frp
Øystein Sjølie har takka ja til å bli rådgiver for Fremskrittspartiets stortingsgruppe og dermed medlem i Frp. Det ble først omtalt i Finansavisen og deretter på iNyheter. Sjølie har tidligere vært med i Senterpartiet, men Sp ville ikke lytte på noen av Sjølies synspunkter. Da Frp ved Tor Mikkel Wara i 2025 tok kontakt med Sjølie, endte det med at Sjølie sa ja til et jobbtilbud som rådgiver i Stortinget.

Sjølie skal bidra med en full gjennomgang av og en mulig omstart av norsk klima- og energipolitikk. Han mener at klimapolitikken gjør verden fattigere og mindre fri, og sier at han vil bidra med det han kan for at klimabevegelsen taper. Tida vil vise om Frp prioriterer andre spørsmål eller politiske hensyn som vil legge bånd på det arbeidet Sjølie prioriterer, eventuelt legge arbeidet hans i en skuff.

Måtte Sjølie fortsatt lykkes med sitt hittil vellykka arbeid.

Framheva bilde:
Tegning
av Karine Haaland