Desperasjonen i USA – og særlig i EU – er til å ta og føle på. Sanksjonspolitikken mot Russland avslører et mønster av dobbeltmoral: De som fordømmer mest, handler ofte mest. USA sanksjonerer selektivt for å skjerme egne interesser, mens EU følger en linje som i stor grad rammer EU selv. I dette landskapet peker jeg også på en langsiktig påvirkningsstruktur gjennom NED, der politisk styring skjer via finansiering, nettverk og institusjonell innramming – sjelden bevisbart i én enkelt sak, men mulig å sannsynliggjøre gjennom mønstre.

Av Knut Lindtner
Redaktør Derimot.no

Hvem har plassert slike selvødeleggende ledere på topp i EU?
EU-lederne skaper økonomisk armod

Uran: Energitetthet og realpolitikk
Under viser jeg en liten graf over russisk eksport av uran til ulike land. Uran er et grunnstoff med svært høy energitetthet. Tabellen (fra 2023) viser at de to aktørene som har sanksjonert Russland hardest, også er blant dem som kjøper mest uran fra landet – EU og USA.

ChatGPT finner ikke et samlet og like oversiktlig tallgrunnlag for 2025. Det jeg likevel leser ut av tilgjengelige bruddstykker, er at eksporten av lavanriket uran (reaktorbrensel) i hovedtrekk følger samme mønster som i 2023.

Dobbeltmoralen i sanksjonspolitikken
Dette illustrerer dobbeltmoralen i sanksjonspolitikken.
USA sanksjonerer primært det som rammer motparten. Dersom tiltaket også kan ramme USA, blir det ofte unntak, omgåelser eller tidsutsettelser.

EU opptrer i stor grad motsatt: EU følger amerikanske føringer selv når konsekvensen i praksis er at EU rammer seg selv mer enn Russland. Resultatet blir at USA styrker sin posisjon på bekostning av en konkurrerende økonomisk blokk.

North Stream: Stillheten som forklarer mye
At USA kunne fjerne EUs energi-pulsåre gjennom sprengningen av Nord Stream-ledningene uten voldsomme protester fra EU, sier sitt om hvem som i dag styrer EU og flere sentrale EU-land. Når en slik hendelse ikke utløser et oppgjør, er det et tegn på politisk avhengighet – eller politisk viljesvikt.

Et langt bakteppe: NED og uthuling av selvstendighet
At EU kan holde seg med ledere som ikke ivaretar befolkningens beste, ser jeg som del av en lengre prosess som har pågått i tiår – blant annet gjennom NED (National Endowment for Democracy). Denne organisasjonen omtales sjelden i norske medier, og det er ikke tilfeldig.

Poenget mitt er ikke at NED styrer alt, men at USA gjennom NED over tid har bidratt til å svekke selvstendige, nasjonale og kritiske stemmer i vestlige land – også i Norge. Dette skjer gjennom finansiering, nettverk og institusjonell innramming, der «brysomme» personer gradvis skyves ut, mens mer systemlojale krefter løftes fram.

Norge, Frankrike og Tyskland: Når opposisjon blir et problem
Mangelen på reell, kritisk opposisjon i Norge henger etter mitt syn sammen med dette.

Samtidig ser vi i Europa at motstand mot den rådende EU-linjen behandles som et problem som må stoppes, ikke som et demokratisk korrektiv. I Frankrike forsøker man å stanse Le Pen med juridiske grep. I Tyskland diskuteres partiforbud mot AfD høyt. Uønskede stemmer skal vekk. Opposisjon mot gjeldende EU-politikk blir fremstilt som utålelig.

Hvem snakker om hvem som betaler?
NEDs sponsing og nettverksbygging får sjelden offentlig oppmerksomhet. I Norge nevnes ofte Helsingforskomiteen i denne sammenhengen. Jeg mener dessuten at det kan finnes påvirkning i flere partier og i store masseorganisasjoner, som fagbevegelse og idrett. Dette er vanskelig å dokumentere i enkeltsaker, men kan vurderes gjennom mønstre.

Slik virker påvirkningen i praksis
NED «infiltrerer» ikke nødvendigvis i klassisk, hemmelig forstand. Modellen er ofte åpen og institusjonell:

• Penger: NED deler ut tusenvis av tilskudd i mange land og miljøer.
• Partnernettverk: NED arbeider via fire kjerneinstitutter (bl.a. NDI, IRI, Solidarity Center og CIPE) som driver politisk støtte, fagforeningsarbeid, næringslivsprogrammer og såkalt demokratiopplæring.
• Programstyring og oppfølging: NED sier selv at mottakere rapporterer og evalueres – økonomisk, organisatorisk og narrativt.
• Formål: Offisielt handler det om å støtte demokratiske institusjoner, valgprosesser, rettsstat, sivilsamfunn og frie medier.

At det ikke finnes lett tilgjengelig dokumentasjon på «klassisk infiltrasjon», betyr ikke at påvirkning ikke skjer. Hovedmønsteret er åpen finansiering og partnerskap. Og dersom vi mener politisk påvirkning gjennom å bygge opp og forme miljøer, er det nettopp dette NED er konstruert for.

Bevis, sannsynlighet og merkelapper
Kan jeg bevise alt dette entydig? Nei. Det er ikke slik denne typen påvirkning vanligvis kan bevises. For mange blir man da stemplet. Jeg bruker ikke den merkelappen selv. Jeg mener dette kan sannsynliggjøres gjennom pengestrømmer, personkoblinger og koordinert programspor.

Jeg viser blant annet til tekster fra tidligere leder av det internasjonale grafiske forbundet, Olav Boye, og til intervjuer med den tidligere redaktøren i Frankfurter Allgemeine, avdøde Udo Ulfkotte, som hevdet at påvirkning også finnes i store redaksjoner – omtalt i boken hans Kjøpt journalistikk.

Demokratiet: Reelt folkestyre – eller styring via nettverk?
Jeg mener EU-ledelsen og sammensetningen av det norske Stortinget delvis må forstås i lys av slike påvirkningsstrukturer. Det er derfor det er så lite offentlig samtale om NED: Når folk får vite hvordan nettverk, tilskudd og institutter virker, kommer de ubehagelige spørsmålene.

Til slutt står et større spørsmål igjen: Har vi et levende demokrati, eller styres vi indirekte gjennom NGO-er, USA-finansierte institusjoner og redaksjoner som opererer innenfor et stadig trangere meningsrom?

Framheva bilde:
EU-kommisjonen
Foto: EU