Både LO og Dagsavisen, med samme journalist, jubler over at Høyres krav i siste budsjettforliket blei gjennomført; mer skattefri individuell privat sparing til pensjoner.
Ap-familiens ledelse innrømmer at den offentlige alderspensjonen gjennom Folketrygda ikke lenger skal gi den opprinnelig vedtatte ytelsen. Levealdersjustering og 0,85 prosent nedskjæring hvert år i stedet for å følge lønnsøkninga er alt innført. Nedskjæringa fortsetter med stegvis overgang til delvis privat forsikringsfinansiering.
Nedbygginga av det sosiale spranget fra 1960-tallet, er begynt. Vi får NAV i stedet som skal bli det statlige sosialkontoret for de «verdig trengende». Aksjonærene i forsikringsselskapene skal igjen få berike seg med innskutt sparing fra arbeidende folk. De innskudde sparepengene går også med til de høye administrasjonskostnadene i forsikringsselskapene.
Dette viser at nyliberalismen med globalisering slår til i Norge mot kjernen av velferdsstaten, Folketrygda. Det er en lett oppgave. Ingen av de partiene vi burde forvente det av, har interesse eller kunnskap om pensjoner og pensjonenes viktighet for samfunnets velferd. Bare de som kan slå i bordet med at de er fattige arbeidsløse kvinner eller kan kalles en minoritet, kan ha håp om litt støtte.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
Glede i LO og Dagsavisen
Dagsavisens journalist Martin Næss Kristiansen skriver i Fri Fagbevegelse, Fellesbladet for LO:
Økningen for IPS-sparere er gunstig fordi ordningen gir deg en utsettelse av skatt fram til du tar ut det du har spart, tidligst som 62-åring.
Du får et fradrag på innskuddet underveis, betaler ikke skatt på avkastningen underveis og heller ingen formuesskatt av det du har spart.
…
Taket er hevet betraktelig for hvor mye du kan spare årlig til en IPS-konto. Øvre grense økes fra 15.000 til 25.000 kroner.
– Det var et av Høyres krav i budsjettforliket, kommenterer Fuglevaag [pensjonsekspert Steinar Fuglevaag i Fagforbundet, OBB]
Var det altså mulig at Høyre kunne tvinge flertallet på Stortinget til denne ordninga?
Nedskjæringene er i gang
Disse lokketiltakene og løfter om skattelette er tiltak som viser at det skal nedskjæringer til i de framtidige pensjonene. Etterhvert må vi mange ganger i året begynne å tenke på pengeplasseringer for å få mest mulig vilkår på eventuell framtidig pensjon. Noe vi burde slippe å måtte bruke tid på. Statlige pensjoner på et godt levelig nivå må være et grunnleggende samfunnskrav.
Bare gode pensjoner for offentlige ansatte
Kravet om offentlig pensjon med et levelig nivå, som stats- og kommuneansatte har hatt med 66 prosent av lønna i pensjon lenge før siste verdenskrig, har vært et folkelig krav i mange årtier før siste verdenskrig. Rundt 1930 vedtok Stortinget en offentlig ordning som ikke blei iverksatt. Det viste seg at pensjonister flest fikk en svært dårlig pensjon etter et langt slitsom liv. Menn, først og fremst arbeidere, ikke kontorister, døde også kort tid etter at de blei pensjonister. Kravet om en offentlig pensjon var et viktig krav den tida LO og Arbeiderpartiet var organisasjoner der medlemmer kunne reise og få vedtatt krav som ledelsene i de to organisasjonene blei tvingi til å arbeide for.
Ap gikk til valg på nei til Folketrygd,
måtte bøye seg for Gustavsen
Etter krigen gjennomførte ikke Ap, som hadde reint flertall fra helt fram til 1961, noen offentlig garantert pensjon til alle. I 1961 gikk Arbeiderpartiet til valg på at folketrygd med offentlig pensjonsordning, ikke skulle gjennomføres. Statsminister Einar Gerhardsen mente det fikk greie seg med en liten tariffpensjon for fagorganiserte. Men så tapte Ap det reine flertallet ved valget i 1961. Sosialistisk Folkeparti (SF) kom inn som en opposisjon til Ap med to representanter hvorav Finn Gustavsen var den ene. Etter gruveulykka på Svalbard, i Kings Bay, døde 13 gruvearbeidere, og SF stemte for at regjeringa til Gerhardsen ikke hadde Stortingets tillit. Det blei en Høyre-regjering i to uker. Etter press fra SF måtte Arbeiderpartiet finne seg i å gå inn for å opprette en Folketrygd og samtidig utvide ferien fra to uker til tre uker for igjen å få regjeringsmakt. SFs verk, under ledelse av Finn Gustavsen, er en av de store politiske velferdsløft i Norges historie ved siden av nasjonaliseringa av olja.
Folketrygd er en form for sosialisme der staten sikrer alle en ikke bare en minimumsordning, men i tillegg et rimelig levelig nivå på pensjonen som også kunne brukes til å kjøpe varer som opprettholder den økonomiske sirkulasjonen i samfunnet.
Fra det politiske vedtaket i 1963 tok det fire år med et stortingsvalg mellom å få vedtatt Folketrygden med et mål om pensjoner på 66 prosent. (Dog med en sosial justering, de med høye lønninger fikk bare ned mot 50 prosent av sin lønn, mens de med lave lønninger fikk opp mot 66 prosent i pensjon.)
Pensjoner: Hver enkelt spare opp penger?
Nei: Årets skatter må betale årets pensjoner
Den norske økonomen Ragnar Frisch, sa det tydelig allerede på slutten av 1950-tallet at det finnes bare en måte å garantere og finansiere pensjonsutgiftene på, de statlige pensjonene: «Årets skatter dekker årets pensjoner». På engelsk heter det «Pay as you go». Fond i private forsikringsselskaper og banker på over mer enn 50 år er ikke i nærheten av å kunne kalles sikre. Et nasjonalt eller internasjonalt krakk kan nulle ut verdien, på samme måte som oljefondet reduseres ved å satse på internasjonale aksjer framfor varige verdier i norsk infrastruktur.
Folketrygda, i strid med nyliberalismen
Folketrygda hadde knapt blitt etablert i Norge, før nyliberalismen utvikla seg i Europa og kapitalkreftene brøyt samarbeidet med fagorganisasjonene og ville ha mer av produksjonsoverskuddet til seg sjøl. Det aksepterte de sosialdemokratiske partiene i Europa og dermed fagbevegelsen som de kontrollerte og kontrollerer. Tyske Wolfgang Streeck har har skrivi grunnleggende om dette i 2017, gjengitt i Vardøger 38. Sitater fra Streeck lenger ned, samme kilde.
Tony Blair begynte, fulgt opp av Gerhard Schröder i Tyskland. Etter hvert fulgte også Gro Harlem Brundtland opp, etterfulgt av Jens Stoltenberg etter et «gammaldags» mellomspill av Thorbjørn Jagland. Stoltenberg gjennomførte den største høyredreininga i norsk politikk på kort tid med enorme strukturelle endringer leda av sin utredningsleder Jonas Gahr Støre. Stoltenberg, gjennom at Arbeiderpartiet og LO er fullstendig toppstyrt, kunne delprivatisere Televerket, Postverket, Statoil (nå Eqinor) og Oljefondet .
NAV og pensjonsnedskjæringene
Stoltenbergs «ryddegutt», Bjarne Håkon Hanssen, skrøyt stolt over at han fikk lede to store samfunnsomlegginger på vegne av Stoltenberg. Det ene var omgjøring av de grunnleggende og velferdssikrende institusjonene i Norge til NAV, og deretter det viktigste: Begynnelsen på nedskjæringene og pensjonsreformen med levealderjustering og lavere kompensasjon for lønns- og prisstigning. I virkeligheten er oppfatninga i den politiske ledelsen i Norge at Folketrygda var at økonomisk feilgrep av dimensjoner i 1963, og at vi må tilbake til tida da egen dyr sparing gir små utbetalinger fra forsikringsselskapene.
NAV er et klart Folketrygd-nedskjærende prosjekt. Den store hensikten er å gjøre NAV til et statlig sosialkontor for dem med lavest inntekt. Der vil stadig flere etniske nordmenn havne sammen med fattige innvandrere.
Fordi Norge nå er blitt så rikt at vi ikke har råd til pensjoner på nivået vedtatt på 1960-tallet lenger. For vanlige arbeidstakere vel å merke. Eliten vil fortsatt beholde svært gode pensjoner fra sine statlige toppstillinger stillinger som dem i ledelsen i store konserner. For: Det er andre viktigere saker å bruke penger på, ikke minst i utlandet, for den politiske eliten som kommer til å styre Norge i den retninga for tiår framover om ikke ….
Kapitalen tar over styringa
Wolfgangs Streeck forklarer i artikkelen i 2017 den generelle politikken som nedskjæringene av folketrygda er en del av på denne måten:
Nyliberalismen kom med globaliseringen, eller globaliseringen med nyliberalismen. Slik begynte den store regresjonen. I 1970-årene begynte kapitalen å bryte seg ut av de nasjonale rammene som den hadde måttet holde seg innenfor under gjenoppbyggingen av industrisamfunnene etter 1945. Tiden var inne for å ta avskjed med full sysselsetting, stagnerende produktivitet, synkende profitter og stadig mer kravfulle fagforeninger i den modnede, statlig styrte kapitalismen. Veien til framtiden, til en ny ekspansjon som er enhver kapitals hjertesak, førte utover til en uregulert, grenseløs global økonomi der markedet ikke lenger er innelukket i stater, men statene er innelukket i markedet.
Det nyliberale vendepunktet ble symbolisert med en ny gudinne kalt TINA – there is no alternative. TINAs presteskap rekker fra Margaret Thatcher via Tony Blair til Angela Merkel. Budskapet om TINA ble spredt med festlig sang av de forente økonomene i alle land. De som ville tjene dette budskapet, måtte anerkjenne kapitalens oppbrudd som en både naturlig og samfunnsnyttig nødvendighet, og de måtte aktivt hjelpe til å fjerne alle hindringer for kapitalens frammarsj.
Streeck fortsetter:
Seinest siden slutten av 1980-årene har nyliberalismen vært den dominerende ideen, la pensée unique, på sentrum-høyre som på sentrum-venstre. De gamle politiske stridsspørsmålene ble betraktet som avgjort. Nå gjaldt det «reformer» for å øke den nasjonale «konkuranseevnen». De var like overalt: mer fleksible arbeidsmarkeder, forbedrede insentiver (positive øverst, negative nederst i inntektsfordelingen), privatisering, markeds-utsetting som våpen i konkurransen om lokalisering og kostnader, men også som test på moralsk fasthet. I stedet for fordelingskonflikter kom teknokratisk påvisning av det økonomisk nødvendige og samtidig eneste mulige. Institusjoner, politikk og livsstil måtte tilpasse seg dette. Som en logisk konsekvens skjedde det en degenerering av de politiske partiene. De forvandlet seg til «kartellpartier» som inntok statsapparatene, med synkende medlemstall og fallende valgdeltakelse, særlig i samfunnets underste del. Siden begynnelsen av 1980-årene har det dessuten skjedd en nedsmelting av faglig organisering, sammen med en dramatisk verdensomspennende tilbake-gang i antallet streiker. Med andre ord: På bred front har det vært en demobilisering av etterkrigstidens deltakelses- og omfordelingsapparat. Dette har skjedd langsomt, men desto sikrere, og stadig mer blir det den rådende normaliteten.
Rødt, SV og Ap
Bare for de aller fattigste — kanskje
Rød Valgallianse (RV), etterfølgeren til AKP (m-l) og forløperen til Rødt, var på 1990-tallet frenetisk opptatt av å bekjempe Folketrygdas alderspensjoner der vanlige inntekter fikk en pensjon på to tredeler av arbeidsinntekten. Den politiske begrunnelsen var at «Det er ikke statens oppgave å opprettholde lønnsforskjeller». RV krevde lik pensjon til alle uavhengig av arbeidsinntekt. Det var det gamle Høyre-kravet fra før siste verdenskrig, der «lik pensjon» var det samme som lik lav pensjon. For øvrig også NKPs standpunkt! RV sloss for kvinner som knapt hadde vært i arbeidslivet, ikke vanlige arbeidere. Ikke før langt ut på 2000-tallet begynte noen i RV/Rødt å tenke på folketrygd for alle, men det var for seint til å mobilisere for en kamp for folk flest da Stoltenberg satte inn støtet.
Det kommer ikke til å bli noen kamper fra «venstre» mot privatiseringa av Folketrygda og lavere statlig garanterte pensjoner til sysselsatte flest i Norge. Til det er for disse partiene for mange andre saker og minoriteter som er veldig mye viktigere. Motstand mot høyere pensjonsalder og lavere statlige pensjoner er noe som i Norge, som i Europa, overlates til partier som «venstre» omtaler som «høyreekstreme» å kjempe for og skaffe seg politisk oppslutning med.
Sitatene fra Streeck
er gjengitt uten fotnoter her.
De de finnes i artikkelen det er lenka til.
Framheva bilde:
«Streik» av
Theodor Kittelsen,
malt i 1879.
Foto: O. Væring Eftf. AS
(Eid av Nasjonalmuseet,
ikke utstilt.)
