Jan Christensen:
Sjokkterapi for EU-medlemskap?
I kjølvannet av straffetoll, Ukrainakrig og manglende amerikansk NATO-interesse, reises stadige krav om norsk EU-medlemskap.
Alenegang er ikke svaret i en stadig farligere verden, hører vi. Ikke minst fra våre mest «globalistiske» partier: Høyre, Venstre og Miljøpartiet de Grønne.
— I så dramatiske tider må vi ha en åpen og fordomsfri diskusjon om hele forholdet til EU, sier utenriksminister Barth Eide.
For disse må en fersk meningsmåling, offentliggjort i «Fri Fagbevegelse», være vanskelig å svelge. Blant de rundt tusen spurte, forteller at halvparten ville stemt nei om det var EU-avstemning i morgen. Drøye tredjeparten ville stemt ja.
Meningsmålingen kommer i en tid da presset for å få Norge inn i EU, er større enn på lenge. At motstanderne fortsatt er i flertall og at motstanden nå er størst blant de yngste, er oppsiktsvekkende. Tidligere har trenden vært at EU-motstanden bæres av de eldre, mens ungdommen har vært positive.
Blant ungdom under 30 år ville 59% stemt nei, mens bare fjerdeparten ville stemt ja.
Blant de mellom 30 og 60 ville 52% stemt nei.
Blant de over 60, ville 45% stemt ja, og 40% nei.
I alle gruppene er «vet-ikke»-prosenten mellom 15 og 20.
For nei-siden er målingen oppmuntrende. Den viser at alskens bekymringer om å være såkalt «utenforland», er overvurdert. Tidligere ja-side-skremsler har vist seg ikke å holde vann, og det huskes.
Vi får solgt våre varer selv med EUs straffetoll. Vi har allerede allierte i tilfelle krig.
Kanskje går det opp for stadig flere at EU er den største trussel mot vår livsform? Og at det er de politikere som vil ha oss inn i EU, som utgjør den største fare for Norge som selvstendig og uavhengig nasjon?
Europas land er forskjellige. Et regelverk for alle, og styrt fra Brussel, styrker byråkrati og sentralisering og svekker folkestyre og demokrati. EU blir som det tidligere Sovjetunionen i vestlige klær, om vi skal tro Sovjets siste leder Michail Gorbatsjov.
Tydelig ser vi dette gjennom alskens direktiver og forordninger som følger med vår EØS-tilhørighet, og som stadig bankes gjennom av våre EU-vennlige politikere.
Hva skal vi med ambisiøse prosentmål om energisparing, isolering og utslipp, når vi allerede er på topp i Europa?
Hva skal vi med rådyre europeiske strømpriser når vi allerede produserer nok strøm for tiendeparten?
Kanskje er svarene enklere enn vi tror?
Vår velstandsøkning, resultat av generasjoners arbeid, har gått for langt. Vi er – i gjennomsnitt – for rike i forhold til resten av Europa.
Sånt skaper uro. Andre europeere kan forledes til å tro at fremtiden utafor EU er bedre.
Derfor må det strammes inn. Sånn at det blir dyrere for gjennomsnittsnordmannen å leve. Men – helst på en sånn måte at tiltakene beordes utenfra. Fra EU-byråkratene – ikke fra våre egne popularitetsavhengige karrierepolitikere.
Samtidig skal Norge, i en slags solidaritet, bidra til å rette opp skakkjørt EU-politikk. Blant annet på energiområdet. Både med milliarder i EØS-overføringer, og svekket industriell konkurransekraft.
Lave strømpriser – som tidligere gjorde vår industri konkurransedyktig til tross for høye arbeidskostnader og lang markedsavstand – er skuslet bort til fordel for strømprodusenter, strømselgere og spekulanter. I og utenfor Norges grenser.
Med Norge som EU-medlem, står våre såkalte strømstøtteordninger for fall.
For de som tror på trusler om Putin og kinesisk verdensherredømme, kan det være verdt å merke at EU ikke er noen forsvarsunion. Selv om EU har en såkalt militærkomite, er egen EU-hær fortsatt i det blå. Norge er allerede med i NATO, som fortsatt påstås å styrke vår sikkerhet. Med eller uten Trump som garantist.
Med andre ord: Det vi måtte ønske av kriger og pengesløseri ivaretas mer enn godt nok allerede.
I Afghanistan brukte Norge 30 milliarder i en tjueårs-periode på å erstatte Taliban med Taliban.
I Ukraina bruker vi det tidobbelte til å forlenge en krig som for lengst er tapt.
Er det da sånn at krigstrusselen fra øst er ikke-eksisterende?
Nei.
Men den fare som Russland måtte representere, skyldes snarere russisk ønske om sikkerhet. Ikke av russisk ekspansjonstrang.
Verken naboforhold eller sikkerhet blir bedre av 12 amerikanske militærbaser på norsk jord. Baser som ikke er opprettet for å forsvare Norge, men for krig mellom Russland og USA.
Hvilke fredelige naboforhold signaliseres når Norge ensidig suspenderer grensekontakten i nordområdene, innfører en nærmest total boikott av Russland og endog subsidierer dreping av deres egne borgere med hundrevis av milliarder? Hvor mange av disse drepte er etterkommere av de sovjetiske soldater som i 1944 frigjorde Finmark fra nazi-Tyskland?
I 2014, under 70-årsjubileet for denne frigjøringen, talte Kong Harald: «I over 1000 år har Norge og Russland levd i fred og godt naboskap. Mellom våre to land har det aldri vært krig. Få naboland kan vise til en slik arv. Den ene gangen krigen kom hit, stod vi sammen.»
Hvor ligger så ansvaret for Norges – og Vestens – aggressive politikk overfor Russland?
Våre media, regjering og stortingspolitikere har forlengst utpekt Putin og «spesialoperasjonen» i Ukraina.
Men hvorfor skal Norge puste til ilden mellom to naboland som konkurrerer om førsteplass både i korrupsjon og manglende demokrati? Og attpåtil bidra til økt fare for altutslettende atomkrig?
Hvorfor er vi ikke i stedet pådrivere for å videreføre den maktbalansen som sikret freden i etterkrigstida? Og som etter Berlinmurens fall – om NATO hadde ønsket – kunne ført til ytterligere avspenning?
Både Ukraina og Russland har – som ethvert annet land – behov for trygghet innafor egne grenser. Men et lands trygghet kan ikke gå på bekostning av naboens utrygghet.
Den største trusselen mot norsk selvstendighet og uavhengighet er ikke Putin, men de blant oss som ignorerer og latterliggjør nabolands trygghetsbehov og ivrer for konfrontasjoner og krigspolitikk.
Med politikere som Støre, Solberg og Stoltenberg er Norge ikke lenger veiviser for en bedre framtid.
Gjennom en jungel av regler og krav fjernt fra norsk hverdag, binder vi oss stadig tettere til et EU som skaper dyrtid for nordmenn flest.
Mens Donald Trump presser våre forsvarsutgifter opp, sultefores kommuner og velferdsytelser.
Svaret på disse utfordringene ligger ikke i mer EU/NATO, men i styrket tro på egne krefter og i mer samhandling med den store majoritet av land utenfor disse maktblokkene.
Meningsmålinger har mange svakheter, og kunnskapsgrunnlaget kan være sterkt varierende.
Yngre er ofte mer lettpåvirkelig enn eldre. Med dyktig iscenesatte reklamekampanjer fra ei ja-siden med ubegrensa pengemidler, kan flertallet snus.
Allikevel bør nevnte meningsmåling være en oppmuntring. Ikke minst for Ungdom mot EU som kanskje kan øke sitt medlemstall fra noen hundre til noen tusen?
Blir det så noen snarlig ny EU-avstemning? Neppe.
Så lenge meningsmålingene fortsatt gir solid nei-flertall, tørr ja-siden ikke risikere et tredje nederlag. Derfor vil de også være avventende til ny EU-debatt.
Sannsynligheten vil da være større for at norsk EU-medlemskap innføres ved kupp – noe som skjedde da både Norge, Finland og Sverige ble NATO-medlemmer. Påstått krigsfare eller påstått massearbeidsledighet kan forby både fornuft og debatt.
Vår myndighets- og lojalitetstro ble testet under koronapandemien. Massiv propaganda lurte de fleste av oss til å tro at covid var noe mer enn en litt kraftigere influensaepidemi. Vi godtok avskaffing av alle demokratiske rettigheter. Nå var det enten liv eller død.
At lignende «sjokkterapi» kan utløses i forbindelse med mektige krefters krav om raskt EU-medlemskap, er ikke utenkelig.
