Wolfgang Streeck ble intervjuet av Michael Hesse i Frankfurter Rundschau 23.01.2026. Streeck la intervjuet ut på sin hjemmeside.
Streeck hevder at det med Trump, bortsett fra fraværet av kultivert tale, er det lite som skiller han fra forgjengerne. Han synes Trumps krav om fredsprisen foreløpig ikke er helt absurd, sammenlikna med Bush II og Obama, for ikke å snakke om Kissinger.
Streeck mener videre at USA, som Russland, har fordel av at krigen i Ukraina fortsetter til siste ukrainer: Han og Putin har felles fordel av at Europa bryter sammen jo lengre krigen varer. Mulighetene for den historiske alliansen mellom Tyskland og Russland hindres da, en allianse som har fratatt USA/Storbritannia kontrollen over det europeiske fastlandet.
Her kommer et litt omredigert utdrag av intervjuet med Streeck, som han også legger ut med et litt seint ønske mot alle odds: et godt nytt år.

Av Ove Bengt Berg

Intervjueren Michael Hesse avslutter intervjuet med spørsmålet om hva som er annerledes med Trump som president, og Streeck svarer:

I motsetning til sine forgjengere avstår Trump fra kultiverte taler med sølvtunge. Men voldskjernen i hans idé om en Pax Americana er alt annet enn ny. Sammenliknet med Bush II og Obama er Trumps krav om Nobels fredspris for øvrig ikke helt absurd – i hvert fall ikke ennå. Og sjøl Kissinger fikk jo den til slutt.

Og siden Grønland er så aktuell nå, ikke minst fordi Grønland plutselig ble mye viktigere enn Ukraina-krigen, svarer Streeck på intervjuerens spørsmål om USA ikke like godt kan få kontroll over Grønland:

…amerikanerne [har] vært djupt inne i Grønland lenge allerede, siden andre verdenskrig og permanent siden den kalde krigen. Hvis du hadde fløyet over Nord-Grønland på en solrik dag før 1990 — slik jeg hadde gleden av — ville du da ha sett den ene amerikanske militærbasen etter den andre nede på bakken.
Vil du ha en spådom: Gitt den danske russofobien regner jeg med at Danmark, støtta av et lettet rest-NATO, vil innrømme amerikanerne noe i retning av de facto-suverenitet over Grønland, med små kosmetiske justeringer for å redde ansikt.

Da blir straks spørsmålet om vi når står overfor en ny form for amerikansk imperialisme. I Norge har vi jo lagt til grunn at USA bare er en uegennyttig frelser for fred og frihet. Streeck:

MAGA (Make America Great Again), Trumps program, har alltid hatt to sider: Reparer det ødelagte amerikanske samfunnet eller gjenopprett USAs verdensherredømme. Hvilken side som var ment, har alltid vært åpen, og det er det fortsatt i dag. Av og til isolasjonisme, av og til intervensjonisme, for tida gjerne begge deler vekselvis eller samtidig.
En særegen blanding er for øvrig Trumps «Donroe-doktrine» [Ordspill for Monroe-doktrinen, red]: Intervensjonisme begrenset til Mellom- og Sør-Amerika; i seg selv ingenting nytt. Globalt sett ville det i dag innebære en inndeling av verden i gjensidig respekterte regionale «innflytelsessoner», der hver stormakt mer eller mindre kan gjøre som den vil. Inn i dette bildet passer for eksempel ikke den betingelsesløse støtten til Israel i dets utryddelseskrig i Gaza og på Vestbredden, og truslene om å bombe Iran.

Om den franske presidenten Macron mener Streeck at han driver resultatløse iscenesettinger av seg sjøl. Og så oppsummerer han: «For øvrig er det forbløffende hvor eksotisk den enkleste sunne fornuft framstår i dag. Hvordan kan en avslutte en krig som ikke kan vinnes på slagmarken, hvis en ikke vil snakke med motparten?»

Den regelbaserte verdensorden?
USA som verdenspoliti, verdensdomstol og verdensbøddel

Jeg vet ikke hvor kjent denne verden var for deg; for meg ble den uhyggelig seinest etter bombinga av Beograd. Og verden var uansett aldri riktig «regelbasert», kanskje bortsett fra WTOs handelsregime, som etter finanskrisen i 2008 stort sett bare eksisterte på papiret. Den «regelbaserte ordenen» ble utropt etter den såkalte «historiens ende» på begynnelsen av 1990-tallet, og ble forvaltet av USA som verdenspoliti, verdensdomstol og verdensbøddel på én gang – og kun av dem, etter eget forgodtbefinnende.

For seg sjøl har USA aldri latt denne ordenen gjelde når det kom til stykket: se på oppfinnelsen av «ansvarsplikten til å beskytte» på 1990-tallet, den permanente unntakstilstanden under den etter 2001 stadig utvidede «krigen mot terror», se også Israel og de okkuperte palestinske områdene som en rettsløs eksperimentell sone for høyteknologisk etnisk rensing, og for tilhengerne av grønn politikk det væpna korstoget for «demokrati» mot «autoritærisme» osv. osv. – en «orden» med et lager av argumenter for å rettferdiggjøre straffetiltak etter eget forgodtbefinnende fra den eneste makten som kan straffe, men som sjøl ikke kunne stilles til ansvar engang for det dødelige eventyret om irakiske «masseødeleggelsesvåpen» (anslått 500 000 døde sivile).

Hvor farlig blir konflikten mellom USA og Kina?
For å forklare USA-Kina-striden trekker Streeck linjene tilbake til atenernes nederlag for spartanerne. Der oppsummerte den greske historikeren og generalen Thukydides at de hadde ventet for lenge med å se på hvordan Sparta ble større og mektigere, i stedet for å slå til tidlig nok – på et tidspunkt da de fortsatt lett kunne gjort kort prosess. Konflikten er svært farlig, hevder Streeck, som minner om at dette har USA diskutert lenge, fra fredsprisvinner Obama og fram til i dag, og viser til at

den offisielle amerikanske militærstrategien [går] ut på å hindre at det et sted i verden oppstår en makt som kan måle seg med USA. Diskusjonen blant de innvidde dreier seg nå om spørsmålet om det riktige tidspunktet for å slå til allerede er gått tapt eller ikke. For noen dager sia kunngjorde Trump at det amerikanske forsvarsbudsjettet i 2027 skal økes med 50 prosent til halvannen billion. Hva mon tro det skal brukes til?

Ukraina-krigen:
Trump + Putin: Vi maler Europa i senk
Intervjueren viser til at i forhandlingene mellom Trump og Russland er det ingen framgang, at Putin starta krigen og at han ikke vil ha fred: Tyder ikke det på at Putin ikke vil ha fred? Streeck svarer:

Kan det tenkes at heller ikke USA vil ha fred? Den amerikanske utmattelses- og stedfortrederkrigen går, i motsetning til hva fru von der Leyen og våre andre strateger tror, ikke ut fra at man kan beseire Russland. Det gjør ingenting – det holder at europeerne holder Russland opptatt «til siste ukrainer». En velkommen bieffekt er at en vedvarende krig gjør enhver tilnærming, særlig mellom Tyskland og Russland, umulig – altså marerittet for britisk-amerikansk politikk overfor det kontinentale Europa.

Intervjuer Michael Hesse: Nå ja, krigen i Ukraina startet jo fra Russlands side, ikke fra USAs …

Streeck:
Det er en lang historie. Man kan ikke plassere raketter 500 kilometer fra hovedstaden til en rivaliserende atommakt uten at den reagerer. Jeg gir deg rett i den forstand at Russland i de fire krigsåra, til tross for åpenbare høye tap på slagmarken, har modernisert militæret og vellykka omstilt økonomien til krigsøkonomi. Nå vinner Russland tilsynelatende terreng dag for dag mot en europeisk koalisjon som i begynnelsen av 2022 sverget høyt og hellig at krigen ville være over til jul med et knusende russisk nederlag (fru von der Leyen ville til og med «skrelle av lag for lag» i det russiske industrisamfunnet gjennom de vidunderlige sanksjonene hun hadde utarbeidet).
Nå kunne Russland se en mulighet til å gå langt utover forhandlingsresultatene i Minsk og Istanbul, og på overskuelig tid utslette Ukraina som en levedyktig nasjonalstat – og samtidig ydmyke EU til døde. Jeg kan forestille meg at Putin finner noe slikt uimotståelig. Det har «europeerne» da bare seg sjøl å takke for.

Oversetting ved Politikus. 

Framheva bilde:
KI-generert av Chat gpt
Trump og Putin raukjører Europa