I denne ukas nummer av Dag og Tid er det en artikkel av Cecilie Hellestveit med overskrift «Trump og mullaene». Hun mener at det viktigste for USA er å hindre at iransk olje går til Kina. Hun viser til at opprøret i Iran nok en gang er uten leder, og hun mener at sønnen til den tidligere sjahen, som ikke har vært i Iran på 47 år, ikke er en mulig samlende person i Iran.
Hellestveit mener det blir interessant å se om Iran vil gå med på å stanse oljeleveransene til Kina.
I en vurdering fra Larry Johnsen, gjengitt på derimot.no, mener han Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia nekta  å gi USA tillatelse til å bruke sitt luftrom for å gjennomføre det angrepet på Iran som Israel hadde bedt om. 
Det beste er å lese Hellestveits innlegg i Dag og Tid nr 3, men her et sammendrag laget av den kunstige intelligensen SuperGrok som Politikus kan gå god for.

Sammendrag av artikkelen
Artikkelen analyserer den pågående krisen i Iran i januar 2026, med massive protester mot det islamske regimet, og setter den inn i en bredere geopolitisk kontekst der USA, under Donald Trump, presser på for endringer. Hellestveit argumenterer for at situasjonen ikke primært handler om en full regimeendring, men om å tvinge Iran til å innfri tre spesifikke amerikanske krav, der det viktigste er å hindre iransk olje og gass fra å nå Kina.
Hun kommer med en alternativ tolkning der Iran ses som det siste målet på USAs «onde regimer»-liste fra 2001, men konkluderer med en mer nyansert analyse.

Historisk og geopolitisk bakgrunn
Siden terrorangrepet 11. september 2001 har USA hatt en liste over regimer å fjerne: Irak (2003), Libya (2011), Syria (2024), og nå potensielt Iran, med Nord-Korea og Cuba som gjenværende. Iran er svekket etter israelsk-amerikanske angrep i juni 2025, som ødela mye av landets forsvar. Hellestveit spør om de nåværende protestene, med tusenvis av døde (inkludert sikkerhetsstyrker), markerer sluttfasen i denne prosessen. Trump har lansert «MIGA» (Make Iran Great Again) via Truth Social, oppfordret iranere til å ta kontroll over institusjoner og lovet hjelp, mens USA og Israel lurer i bakgrunnen klar til militære inngrep.

Protestenes karakter og regimets utfordringer
Protester mot prestestyret er ikke nytt: Grønn revolusjon (2009) krevde reformer, kurdiske opprør (2015), økonomisk misnøye under Trumps «maksimale press» (2019), og kvinneopprør (2022). Denne gangen er volden intens, med høye dødstall som tyder på interne splittelser, væpnede demonstranter eller regimets interne opprydning. Tidligere har mullaene gitt innrømmelser, som å tillate reformisten Rouhani (post-2009), opprettholde subsidier (post-2018) eller slakke hijab-regler (post-2022). Nå, under tungt internt og eksternt press, har regimet lite å tilby, og kompromiss virker vanskelig.

Eksternt press og amerikanske alternativer
Trump vurderte allerede 11. januar tiltak som regimeendring, forhandlinger eller militære angrep, inkludert likvidering av ayatollah Khamenei. IRGC (Revolusjonsgarden) er på USAs terrorliste siden 2018, og Hellestveit trekker paralleller til likvideringen av jemenittiske ledere i 2025. Likevel er analysen at USA ikke primært søker fullstendig regimefall, da det risikerer en «failed state» som i Irak post-2003, med fragmentering og kaos. Eksil-ledere som Reza Pahlavi (sønn av den avsatte sjahen) mangler legitimitet og kjennskap til dagens Iran, og en slik inngripen ville kreve massiv maktbruk uten tilstrekkelig «leverage» som i Venezuela.

USAs tre sentrale krav til Iran
Hellestveit identifiserer tre krav basert på historikk, USAs strategidokumenter og Trumps retorikk:

1. Hold deg unna regionen: Iran må slutte å blande seg inn i Midtøsten. Nylige endringer har redusert Irans innflytelse: Libanons hær tar over Hizbollah-kontrollerte områder, Syrias nye president svekker iransk grep og forhandler med Israel, Saudi-Arabia presser ut rivaler i Jemen, og Gaza får en ny teknokratisk regjering uten iransk involvering. Målet er å stabilisere Levanten og Arabia uten Irans «tentakler».
2. Ny atomavtale: Trump vil erstatte Obamas 2015-avtale (som utløp i 2025) med en bedre versjon uten tidsbegrensning og redusert rolle for Russland og Kina. Irans atomprogram ble delvis stoppet militært i 2025, men spørsmålet brenner fortsatt. Dette er en avtalemulighet for Trump, som prioriterer atomsikkerhet og egen prestisje.
3. Blokker energileveranser til Kina: Det mest kritiske kravet, knyttet til USAs KI-strategi (juli 2025) for global teknologisk dominans mot Kina. USA vil hindre Irans olje og gass fra å nå Kina, som er avhengig av importert energi. Paralleller trekkes til USAs press mot Venezuela (kontroll over olje for å nekte Kina) og Russland (angrep på raffinerier via Ukraina). Iran, Russland og Venezuela er Kinas hovedkilder når USA strammer andre kraner. Dette handler om å svekke Kinas AI- og teknologikapasitet ved å begrense energitilgangen.

Konklusjon og utsikter
Hellestveit tviler på at presset alene velter regimet, som har holdt grepet siden 1979, spesielt uten klare protestledere. Trusselen om regimeendring brukes snarere som forhandlingsverktøy. Det første kravet er allerede innfridd, det andre overkommelig, men det tredje – om Kina – er det kritiske punktet. Spørsmålet er om Iran vil bøye seg for å begrense samhandelen med Kina, eller om regimet risikerer kollaps. Artikkelen understreker at USAs prioritet er strategisk dominans over Kina, ikke bare iransk regimeendring, og at dette former Trumps tilnærming til «mullaene».