Et år er straks tilbakelagt, og et nytt står for døra. Har det avsluttende vært et godt år? For noen, ja. For mange andre, åpenbart ikke.
Blir det flere som får det bedre i 2026 enn i år? Både ja og nei.
Først til det lille mikroperspektivet i verden, den nettsida du nå leser. Takk til alle abonnenter, besøkende og lesere! Dere har blitt flere! Det har det vært en økning på 34 prosent flere lesere og den samme prosentvise økninga for leste artikler. Det er ikke mange banker og industriselskaper som har hatt en sånn økning!
Av Ove Bengt Berg,
redaktør Politikus
I tillegg er mange innlegg på Politikus også lest på minst fire andre nettsteder. Tross framgangen, akkumulasjonen, er det åpenbart for lite. Politikus.no må utvide tilbudet. Da trengs flere ressurser som dels koster penger, for å nå ut til enda flere lesere.
Verdenssituasjonen
Om det har vært framgang for menneskene i verden kommer an hvor i et lands hierarki du er plassert i. Og om du lever i et land der lederne er opptatt av sine innbyggeres velferd. De som er på toppen går det alltid best for, for det blåser ikke på samfunnstoppene. Og noen lever i land der lederne er påvirka av dem som drømmer om den lykkelige fortida flere hundre år tilbake da menneskene påstått var opptatt av hverandre og ikke å skaffe seg et stadig bedre materielt liv.
Tyskland er et sånt land der drømmen om fortida har fått statsmakt og har strupt tilgangen på energi i samarbeid med kapitalen som har flytta sin industri til Kina.
Interessant det med Tyskland og dets betydning for økonomisk utvikling i Europa. Når det går dårlig med Tyskland, blir det fort kriger av det, til og med verdenskriger. To har det blitt hittil, og kanskje blir det en tredje der forholda i Tyskland nok en gang blir årsak til en stor krig som fenger store deler av verden?
At faren for stadig større kriger har økt og vil øke i det kommende året, er sikkert. Vi lever i ei tid med økende rivalisering mellom verdens mektigste stater om markeder og tilgang på råstoffer og markeder. USAs tid som enehersker i verden nærmer seg slutten. Krigen om Ukraina er en bevisst og lenge planlagt konflikt der USA skulle bruke landet til å svekke Russland og helst dele Russland opp i småbiter for å gi USA bedre fotfeste for å nå målet om å overmanne Kina og fjerne Kina som en trussel mot USAs enehersker over verden. Jf. Z. Brzezinskis bok Det store sjakkbrettet (ikke oversatt til norsk). Men så fant president Trump ut at det var feil politikk å presse de gamle motstanderne Russland og Kina sammen. Han ville heller samarbeide med stormakten Russland særlig imot det øvrige Europa.
Ukrainakrigen vil utvikle seg til en økonomisk krig mellom Russland støttet av USA mot EU-Europa. Militære trefninger forhåpentligvis ikke alt i 2026. Mot et splittet og styringsudyktig EU. Tidene i Europa, sentral-Europa, vil bli tøffere til neste år. Når krybba er tom bites hestene. Europa har heller ikke utvikla styringsdyktige ledere. Norge falt sammen som nasjon da erkebiskop Olav Engelbriktsson måtte flykte i 1537, han var den siste rest av Norges styringsdyktige sjikt. Europa er ødelagt av 1968-generasjonens virkelighetsfjerne drømmerier av total moralsk rettferdighet som gjerne gjennomføres som en krig hvis USA ber om det. De som leder oss er mennesker som knapt har deltatt i et ordinært arbeidsliv, og er helt fremmed for den krigserfaringen som de to som løste Cubakrisen i 1962 hadde, president Kennedy og generalsekretær Khrusjtsjov.
Det finnes nok av muligheter til kriger i verden, gitt både tradisjonelle konflikter om arealer og markeder. Religiøse begrunnelser for kriger vil også bli brukt.
Sivilisasjonen bryter sammen?
Det er mange alarmer om at hele sivilisasjonen vil bryte sammen. At det ikke bare er dommedag, det er verre enn som så, som en kjent alarmist har spådd. «Det eneste som kan ødelegge like mye som klimakrisen er en fullskala atomkrig», sa daværende klimaminister, nå utenriksminister, Espen Barth Eide, til NRK 29.01.2025. Derfor har statskassene i USA og EU-Europa blitt tappet for å finansiere utsettende tiltak som skal redusere det påstått skadelige utslippet av CO2 som menneskene skal stå for.
Nå innser stadig flere at disse betydelige statlige pengegavene uten konsekvensvurdering som til Morrow i Arendal, bare er finansielt tjuveri, og det vil sakte, men helt sikkert bli slutt på denne omfattende sosialstøtten til kapital- og industrieiere i ei generell nedgangstid. Problemene av den reduserte industristøtten til kapitaleierne vil de forsøke å overføre til vanlige innbyggere. Det blir åpenbart dyrtid og helt sikkert verre tiltak. Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng vil «forenkle Folketrygden», har hun sagt. Et varsel om at 1960-tallets store velferdsløft, Folketrygden, nå skal fjernes som i resten av Europa, og NAV gjøres om til et statlig sosialkontor med minimumsytelser.
De utstøttes tilbakekomst
Et varsel om fortsatt uro
I det siste tiåret har det skjedd en økende folkelig motstand i Vesten mot den autoritære omlegginga av politikken. Bort fra sosial velferd, til autoritær detaljstyring av alt fra pålegg, mat i kantiner, språk og skifte av kulturelle tradisjoner for å tilpasse seg innvandrere som ikke aksepterer nasjonale tradisjoner. Dette kombinert med sviktende infrastruktur med tog som ikke går og skoler der lærerne må stå til rette for elevene. Godt beskrevet av Finn Olstad i boka «Hvordan havnet vi her?» Motstanden har vist seg i valg med valget av Trump i 2016 og 2024, og Brexit i 2016. Uten at protestene har fått særlig gjennomslag. Men som Wolfgang Streeck har skrevet: De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten på den nyliberale kapitalismen. De utstøtte og bannlyste fra samfunnsdialogen har likevel meldt seg på.
I september i år i London erobra vanlige folk de intellektuelles leikegrind, og fylte sjøl gatene med opp mot 150 000 demonstranter. Fra meldinger i valg til demonstrasjoner i gatene er en kvalitativ opptrapping. Når vanlige folk tyr til gatene, er det et varsel om at de autoritære vestlige lederne bør høre mer på sine egne innbyggere og ikke bare på dem som til daglig omgir dem. Vil det bli sånne demonstrasjoner i andre land også, og i Norge?
Folkeavstemninger mot
fire års blankofullmakt
Motstanden er også et varsel om at vi i Vesten ikke har et fungerende demokratisk styresett. Å velge noen politikere på uforpliktende grunnlag og gi dem blankofullmakt til å vedta hva de vil i fire år, sammen med de andre velstående og mektige i mediene, organisasjonene og påvirkningsorganisasjonene, stort sett statsfinansierte alle, er ikke demokrati. Det er autoritært aristokrati.
Redusert reallønn, nedskjæring av pensjonene, innvandrings- og integreringspolitikken, to nei-flertall til EU som blei til EU likevel gjennom EØS, alle krigene regjeringa har ført oss inn i og hele wokekulturen med forbud mot kjøtt, ukorrekte ord, skremslene om jordas sammenbrudd om jordas årstemperatur stiger med like mye som forskjellen i årstemperaturen mellom Oslo og Stavanger (1-2 grader C), inngrep i biologen som med offentlige midler opererer bort kjønnsorganer og Prideflagg over alt i alle sammenhenger,
har møtt økende motstand også i Norge i 2025.
Det blir neppe mindre uro i 2026, men sikkert fortsatt bare uorganisert og tilfeldig. Uroen er likevel en god start. Politikus.no vil dekke det som skjer, og prøve å forklare hvorfor det skjer.
Takk for 2025, vi ser fram til 2026!
Framheva bilde:
Foto: OBB/Politikus
