Ola Tunander har i mange år vært ansatt på PRIO, fredsforskningsinsituttet i Oslo. Han er nå pensjonert. Allerede fra 1980 var han han engasjert i et maritimt forskningsopplegg der sammen med andre ansatte der. På den internasjonale sjømaktskonferansen «The World Ocean – a Space for Cooperation and Competition» ved Primakov-instituttet (IMEMO) i Moskva i november 2025 deltok Ola Tunander sammen med forskere og admiraler fra Russland, Asia, Afrika, Hellas, Tyrkia og noen få fra Vesten. Tunanders foredrag er i sin helhet lagt ut på hans Substack-konto på engelsk.
Tidligere gjaldt en læresetning om at for å styre verden, må du kontrollere verdenshavene.
Ved hjelp av to programmer for kunstig intelligens, har Politikus laga et sammendrag av både innledning og sjølve foredraget. Det gjengis her og Politikus står for at de to sammendragene gir et riktig bilde av det som Tunander har skrivi. Det er bare å lese originalen.
Red. Politikus
Innledning til foredraget:
Konferansen var til minne om den legendariske sovjetiske flåtesjefen admiral Sergej G. Gorshkov og samla forskere og admiraler fra Russland, Asia, Afrika, Hellas, Tyrkia og noen få fra Vesten – blant annet Tunander selv og den franske ubåthistorikeren Alexandre Sheldon-Duplaix. Begge tok opp amerikansk bruk av vestlige ubåter i svenske farvann på 1980-tallet som del av en bevisst desinformasjons- og bedragsstrategi.Tunanders innlegg, som ble holdt i sesjonen om «The Frigid Sea» (Arktis), fokuserer på hvordan den maritime maktbalansen i nordområdene har snudd fullstendig siden den kalde krigen.
På 1980-tallet ga USAs aggressive Forward Maritime Strategy – utvikla under Reagan og marineminister John Lehman – USA en klar eskaleringsdominans. Strategien innebar fremskutte hangarskipsoperasjoner i Norskehavet og Barentshavet samt angrepsubåter som skulle ødelegge sovjetiske strategiske atomubåter (SSBN-er) i konfliktens første fase. Takket være overlegen teknologi (stillegående ubåter, SOSUS-sonarsystemet og detaljerte lydsignaturer) visste USA stort sett hvor sovjetiske ubåter befant seg. Dette skapte dyp usikkerhet i Moskva om overlevelsen av andreslagskapasiteten [evnen til å svare på et angrep uten å bli slått ut av det første angrepet, merknad Politikus], noe som i praksis tvang Sovjetunionen til å vise tilbakeholdenhet og akseptere en form for begrenset suverenitet.
Lehman kunne dermed hevde at USA kunne angripe Kolahalvøya – «den mest verdifulle eiendommen på jorda» – uten at sovjeterne kunne gjøre noe effektivt tilbake.
- Nye, ekstremt stillegående strategiske ubåter av Borei-klassen for operasjoner i arktiske farvann.
- Avanserte angrepsubåter av Yasen-klassen.
- Utvikling av hypersoniske missiler (som senere skulle gjøre amerikanske missilforsvarssystemer ineffektive).
- Opp til 40 prosent av forsvarsbudsjettet gikk i 2009 til marinen, primært til disse prosjektene.
Tunander refererer en personlig erfaring: Han møtte den unge Sergej Ivanov allerede i 1987 på en konferanse i Helsinki, der Ivanov – da tredjesekretær ved sovjetambassaden og snere avslørt som KGB-offiser – viste stor interesse for Tunanders analyse av nettopp den amerikanske maritime strategien.
Resultatet av Russlands målrettede investeringer er, ifølge Tunander, at rollene nå er byttet om. Russiske ubåter er blitt så stillegående at USAs tidligere sonaroverlegenhet er kraftig redusert, og hypersoniske våpen gjør amerikanske hangarskip sårbare i nordområdene. USA må nå vise større forsiktighet og kan ikke lenger regne med å dominere eskaleringen. Forståelsen om eskaleringsdominans har snudd fullstendig: Det er nå Russland som har overtaket på øvre trinn av stigen, mens USA må tilpasse seg en mer tilbakeholden holdning.
Innlegget setter disse endringene inn i en historisk og personlig kontekst gjennom Tunanders mangeårige arbeid med maritim strategi, fra doktoravhandlingen som ble brukt som pensum ved U.S. Naval War College, via samarbeid med amerikanske og russiske offiserer på 1990-tallet, til møter med sentrale figurer som tidligere CIA-direktør James Schlesinger og sovjetiske admiraler som Nikolai Amelko.
Ola Tunander:
Strategisk maritim tenkning og kapasiteter på 1980-tallet og i dag:
Fra amerikansk horisontal eskalering til russisk eskaleringsdominans.
Ola Tunanders artikkel gir en dyptgående analyse av hvordan den maritime maktbalansen og eskaleringsdynamikken mellom USA og Russland (tidligere Sovjetunionen) har endret seg dramatisk siden den kalde krigen. Artikkelen fokuserer på nordområdene, som Norskehavet og Barentshavet, og argumenterer for at USA på 1980-tallet hadde en klar overlegenhet i maritim krigføring og kontroll over eskalering, mens situasjonen i dag er snudd:
Russland har oppnådd det Tunander kaller «eskaleringsdominans» gjennom avansert teknologi som hypersoniske missiler og nye ubåter. Dette skiftet tvinger USA til større forsiktighet og har implikasjoner for Europa, spesielt i lys av Ukraina-krigen. Tunander baserer analysen på historiske dokumenter, teknologiske utviklinger og strategiske vurderinger, og han er kritisk til vestlige lederes manglende forståelse av den nye realiteten.
Tunanders analyse er provoserende og utfordrer konvensjonell vestlig tenkning, med vekt på historisk kontinuitet og teknologiske skifter som drivere for geopolitikk.
Den amerikanske maritime strategien på 1980-tallet
Under Reagan-administrasjonen, leda av marineminister John Lehman, utvikla USA en aggressiv «Forward Maritime Strategy» som representerte et paradigmeskifte. I stedet for tradisjonell «vertikal eskalering» – som involverte bruk av taktiske atomvåpen i Europa – valgte USA en «horisontal» eller geografisk eskalering. Dette betydde å utvide konflikten til områder der Sovjetunionen var mest sårbar, særlig i nordområdene.
Strategiens kjerneelementer inkluderte:
- Framskutte hangarskipsstyrker som opererte nær sovjetiske farvann i Norskehavet og Barentshavet, noe som truet Sovjetunionens kjerneinteresser.
- Amerikanske angrepsubåter som var designet for å ødelegge sovjetiske strategiske atomubåter (SSBN-er) i de første minuttene av en konflikt, mens de seilte ut fra baser på Kolahalvøya.
- Et indirekte press på Sovjetunionens «andreslagskapasitet» – evnen til å gjengjelde et atomangrep – ved å true deres ubåter, som var en kritisk del av den nukleære triaden.
Denne strategien hadde som mål å unngå direkte konfrontasjon i Sentral-Europa og i stedet ramme Sovjet der det gjorde mest vondt, noe som ga USA et psykologisk og strategisk overtak.
Amerikansk teknologisk overtak og strategisk bedrag
Tunander understreker USAs teknologiske overlegenhet på 1980-tallet, som var avgjørende for deres dominans:
- Avansert sonar-systemer som SOSUS (Sound Surveillance System), som tillot kontinuerlig overvåking av sovjetiske ubåter.
- Ekstremt stillegående ubåter som kunne nærme seg fienden uten å bli oppdaget.
- Et omfattende arkiv av lydsignaturer fra sovjetiske ubåter, som gjorde det mulig å spore dem nøyaktig i Atlanteren, Norskehavet og Østersjøen.
Dette skapte stor usikkerhet i Moskva om hvorvidt deres strategiske ubåter ville overleve en krig, noe som undergravde deres nukleære avskrekking. Et kontroversielt aspekt i artikkelen er Tunanders påstand om at mange av de rapporterte krenkelsene av svensk territorialfarvann på 1980-tallet ikke var sovjetiske, men vestlige (spesielt amerikanske og britiske) ubåter. Han hevder dette var del av en CIA-styrt desinformasjonskampanje og strategi for lureri for å:
- Skape frykt og anti-sovjetisk stemning i Sverige og resten av Europa.
- Trekke europeiske land tettere inn i USAs sfære.
- Forsterke bildet av Sovjet som en aggressiv trussel, noe som ga USA politisk legitimitet for sin aggressive strategi.
Tunander bygger denne påstanden på referanser til avklassifiserte dokumenter og intervjuer, og argumenterer for at slik bedrag var essensielt for å opprettholde USAs handlingsrom.
Eskaleringsdominans under den kalde krigen
Ifølge Tunander ga USAs maritime overtak dem «eskaleringsdominans» – evnen til å presse motstanderen uten å risikere alvorlig gjengjeldelse. Sovjetunionen kunne ikke være sikker på sin andreslagskapasitet, da deres ubåter var sårbare. Dette førte til at Moskva måtte vise tilbakeholdenhet, mens USA kunne operere fritt nær sovjetiske kjerneområder. Tunander bruker dette til å forklare hvorfor USA våget å sende hangarskipsgrupper inn i sensitive områder, og hvordan det bidro til den kalde krigens dynamikk.
Teknologisk og strategisk vendepunkt etter 2000
Etter Sovjetunionens kollaps investerte Russland tungt i å gjenoppbygge sin maritime og strategiske kapasitet.
Tunander peker på flere nøkkelutviklinger:
- Nye strategiske ubåter som Borei-klassen, som er mer stillegående og bedre bevæpnet.
- Angrepsubåter som Yasen-klassen, som kan true amerikanske hangarskip og baser.
- Hypersoniske missiler som Avangard (interkontinentalt), Tsirkon (anti-skip) og Kinzhal (luftbasert), som reiser i hastigheter over Mach 5 og er vanskelige å avskjære.
- Ubemannede systemer som Poseidon, en kjernefysisk drevet torpedo med enorm destruktiv kraft.
Disse investeringene har som mål å sikre en troverdig andreslagskapasitet og evne til å ramme høyt prioriterte amerikanske mål. Tunander noterer at russiske ubåter nå er så stillegående at USAs sonarfordel er betydelig redusert, noe som snur rollene fra 1980-tallet.
Den nye situasjonen: Russisk eskaleringsdominans
Tunander konkluderer at hypersoniske våpen og andre fremskritt har gitt Russland eskaleringsdominans i nordområdene:
- USA har begrenset forsvar mot hypersoniske missiler, noe som gjør deres hangarskip sårbare nær russiske farvann.
- Et amerikansk angrep på Kolahalvøya kan møtes med konvensjonelle, men ødeleggende russiske angrep på amerikanske baser som Norfolk, uten å eskalere til full atomkrig.
- Dette skaper strategisk usikkerhet for USA, en speiling av Sovjetunionens posisjon på 1980-tallet.
Russland kan dermed presse uten å frykte umiddelbar gjengjeldelse, mens USA må vise større forsiktighet.
Konsekvenser for Europa og Ukraina-krigen
Tunander er særlig kritisk til europeiske lederes strategiske blindhet. Han argumenterer for at:
- Europa overvurderer USAs vilje og evne til å eskalere en konflikt med Russland, spesielt gitt den nye maktbalansen.
- NATO-artikkel 5 gir ikke automatisk sikkerhet, da USA vil unngå direkte konfrontasjon for å beskytte sine egne interesser.
- Europeiske land blir i praksis «delegerert» risikoen for krig av USA, mens amerikanerne holder seg på avstand.
Han knytter dette til Ukraina-krigen, der han mener europeiske narrativer er forma av liknende lurestrategier som på 1980-tallet, noe som fører til feilvurderinger og økt risiko for Europa.
Avsluttende vurdering
Artikkelen avslutter med at maktbalansen i nordområdene er fundamentalt endra, med Russland i en dominant posisjon. Tunander advarer om at USA vil søke å unngå direkte storkrig, mens Europa risikerer å betale prisen for strategiske feil. Han antyder likevel at denne nye balansen potensielt kunne føre til en mer stabil og rettferdig fredsordning, dersom europeiske ledere erkjenner sine reelle interesser og ikke lar seg lede av utdaterte narrativer.
Tunanders analyse er provoserende og utfordrer konvensjonell vestlig tenkning, med vekt på historisk kontinuitet og teknologiske skifter som drivere for geopolitikk.
Framheva bilde:
USS Enterprise 2003
På veg mot Den arabiske gulfen.
Foto: US Marine.
