Peter M. Johansen:
Krigspris og klassekamp
Vil selge Venezuela
Venezuela var et eksempel som USA ikke kunne tillate å overleve, da tidligere fallskjermjegeroberst Hugo Rafael Chávez Frías overraskende vant presidentvalget i desember 1998 og dermed knuste det maktkartellet som det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática hadde sittet på siden militærdiktaturet til Marcos Pérez ble avviklet 23. januar 1958.
Hele Nobelpris-forestillinga inngår i det som skal være sluttoppgjøret med den bolivarske republikken og en tilbakevending til da Venezuela var USAs tredje eller fjerde største oljeleverandør. Det handler ikke om valget i mai i fjor; det gjelder hele perioden fra Hugo Chávez.
Direktør for Nobels Fredssenter, Kjersti Fløgstad som har hatt nær tilknytning til næringslivet med sin utdannelse fra Handelshøyskolen BI, uttrykker seg tydeligst om Nobelprisens nedslagsfelt når hun hevder på NRK at Venezuela var «et rikt og demokratisk land fram til slutten av 90-tallet». Rikt? Ja, med 70 prosent fattigdom (den gang uten USAs sanksjoner). Men demokratisk?
Folkeopprøret Caracazo, en uke i månedskiftet februar-mars 1989 da den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez, den gang en god venn av Arbeiderpartiet, gjennomførte Det internasjonale pengefondets nedskjæringsdiktat. Militærets inngrep førte til at anslagsvis tre tusen ble drept i Caracazo-massakren.
90-tallet var preget av IMF-politikk og korrupsjon og de rettslige oppgjørene med Pérez og hans regjering — som til slutt førte til Pérez’ eksil i Miami i Florida, med en etterlysning gjennom Interpol hengende over seg sammen med flere av hans ministre.
Dette har Petter M. Johansen skrevet nærmere om på sitt nettsted.
