Av Ove Bengt Berg:

Akseptert europeisk venstrepolitikk har noen felles eksistensielle saker etter 1960-tallet. Det er ikke grunnleggende kamp mot de verste utslagene av kapitalistiske tiltak eller internasjonal kapitalistisk politikk. Et viktig fellestrekk har vist seg å være kamp for i praksis ubegrensa innvandring, kamp for en reaksjonær integreringspolitikk og til minoritetenes overordna rettigheter. Det viktigste fellestrekket som hindrer enhver progressiv politikk, er likevel kampen for at den sosialdemokratiske retninga står for en sosial velferdspolitikk fra slutten av 1970-tallet og fram til i dag. Og er en felles grunnleggende politisk alliert. Det er en avgjørende feil.
På 1970-tallet brøyt kapitalkreftene samarbeidet med den organiserte arbeiderklassen om gjenoppbyggingspolitikken. De prioriterte egen fortjeneste fra da av. Wolfgang Streeck skreiv en artikkel om dette gjengitt i Vardøger nr 38 fra 2020: «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale kapitalismen.» Artikkelen tok utgangspunkt i årsaken til resulatet av  Brexit-avstemninga i juni 2016 og valget av Trump i november 2016. Der skriver Streeck:

I 1970-årene begynte kapitalen å bryte seg ut av de nasjonale rammene som den hadde måttet holde seg innenfor under gjenoppbyggingen av industrisamfunnene etter 1945.[…] Tiden var inne for å ta avskjed med full sysselsetting, stagnerende produktivitet, synkende profitter og stadig mer kravfulle fagforeninger i den modnede, statlig styrte kapitalismen.

Dette er en beskrivelse som er totalt fremmed for alle politiske organisasjoner til venstre for sosialdemokratene i Europa. Om de aldri så mye kaller seg marxister, denne grunnleggende politisk-økonomiske endringa gikk og går dem hus forbi. De er bare opptatt av innvandring, av å dyrke framveksten av parallellsamfunn som integrering og antirasismen som de mener finnes i absolutt alle kroker. Pluss den dommedagskatastrofen som de mener nå er i ferd med å ramme verdens folk: utslippet av CO₂. Derfor ser de heller ikke at nedskjæringa av velferden skjer og at den kun kan gjennomføres med den politiske prestisjen til sosialdemokratene. Som i Norge: nedskjæring og privatisering av pensjonene som med opprettelsen av NAV som statlig sosialkontor i stedet for folketrygden. Som både SV og Rødt i Norge, og tilsvarende i resten av Europa: Den politiske hovedstrategien er å arbeide for påstanden om at sosialdemokratene er «venstre» i sterk motstrid til de tradisjonelle midten/høyrepartiene.

Kampen for å befeste illusjonen om den grunnleggende forskjellen, i Norge mellom Høyre og Ap, er sjølve eksistensgrunnlaget for SV og Rødt. Uten illusjonen om den politiske grunnleggende forskjellen på Høyre og Ap, faller det politiske byggverket til SV og Rødt sammen som et korthus. Sammen med avisa Klassekampen, Dagsavisen og NRK med flere. Kampen for å beholde illusjonen om forskjellen på Ap og Høyre, er som en grunnlov. Den er helt nødvendig. For uten denne illusjonen, dette politiske eksistensgrunnlaget for SV og Rødt og en betydelig del av mediene, vil viktigere økonomiske og politiske spørsmål komme på dagsorden. 

Her kommer noen ord fra før valget i 2013:

Arbeiderpartiet og LO skremmer med en regjering ledet av  Erna Solberg. På lederplass i Klassekampen hevdes det også at det er en avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene.

Selvfølgelig er det en forskjell på en Ap-regjering og Høyreregjering. Det er andre mennesker med en annen tradisjon. Men hvilken politisk forskjell? I Klassekampen 25.07.2005 hadde jeg en større artikkel (Fra bedrag til selvbedrag) om den manglende forskjellen på Ap og Høyre. Med påstander som har vist seg å stemme. For det er som filosofen Slavoj Zizek skriver i julinummeret av Le Monde diplomatique: «Den generelle tendensen i dagens globale kapitalisme er en ytterligere ekspansjon av markedsherredømmet, kombinert med en gradvis inngjerding av offentlige rom, kutt i offentlige tjenester (helse, utdannelse, kultur) og en stadig mer autoritær politisk makt.» Stoltenberg og Ap underkaster seg entusiastisk alle påbud om markedspolitikk fra Brussel gjennom den udemokratiske EØS-avtalen.

Uten Ap og Stoltenberg i førersetet ville vi ikke ha fått de kraftige pensjonsnedskjæringene. Hele Ap-ledelsen er gjennomsyra av markedsliberalistisk og imperialistisk politikk. Som Høyre og Frp vil, slåss Stoltenberg-regjeringa lojalt på USAs vegne i Afghanistan og Libya, og har gjort SV til et blodtørstig imperialistisk parti.

Den sannsynligvis viktigste saka for Stoltenberg i neste periode er å få fullført å frata de offentlige tilsatte sin ytelsespensjon som sikrer dem 66 % av lønna i pensjon. Denne pensjonsnedskjæringa ønsker Høyre også. Men når Solberg forsøker seg, vil hun i motsetning til Stoltenberg møte en mur av motstand, særlig fra LO. Hun vil måtte gi opp, mens Ap og LO vil bekjempe offentlig tilsatte med å kreve «solidaritet» av dem.

Offentlige tilsatte får sine arbeidsoppgaver ødelagt av den markedspåførte byråkratiseringa. Mye av tida går med til stadige omorganiseringer, der eksterne høytlønna konsulenter overflødiggjør de fast tilsatte. Denne raseringa av offentlige tjenester er Ap enig med Høyre om. Som å sette vårt lands felles oljefond på spill på børsene, framfor å vedlikeholde og bygge ut infrastruktur. Ikke en gang en politisk symbolsak som å beholde Munchmuseet i Oslo øst, klarte Stoltenberg.

Den sosialdemokratiske ideologiens funksjon var å dempe markedsliberalismens verste utslag for å hindre radikaliseringa av arbeidsfolk i Europa. Med fraværet av troverdige politiske alternativ til kapitalismen, er sosialdemokratiet blitt unødvendig. Jo før denne retninga vrakes som et politisk alternativ, jo bedre.

Et eventuelt valgnederlag vil bidra til tilbakegangen. For Ap kan ikke utfordre Høyre ved å gå til venstre. Å gå til venstre er umulig, ikke bare for dagens ledelse, men for hele partiet Ap.

Stortingsvalget i 2013, som det i 2009, 2005 og tidligere, dreier seg ikke om et politisk retningsvalg, bare om valg av ulikt tempo mot et stadig mer markedskontrollert samfunn. Hvorfor tro på den politiske illusjonen og holde liv i to alternativer som kjører i samme retning?

Innlegget stod i Klassekampen 11.07.2013.

Framheva bilde:
Sosialdemokratisk politisk seier,
kontrollerer LO.
Jonas Gahr Støre 1. mai 2025, Oslo.
Foto: OBB/Politikus