Den amerikanske statsviterprofessoren John J. Mearsheimer holdt 11.11.2025 en tale i Europaparlamentet i Brussel. Innlegget er i sin helhet i tekst lagt ut på The American Conservative som også har lagt ut talen på You Tube. Her gjengis et sammendrag med enkelte sitater fra Mearsheimers tale.
Han hevder at Ukraina-krigen har vært en avgjørende faktor for å undergrave Europa som en fredelig region. Hans konklusjon er at Ukrainakrigen «har påført Europa alvorlig økonomisk og politisk skade og satt transatlantiske relasjoner i fare. Det er med andre ord ei mørk framtid som venter Europa.»
Sammendraget av Mearsheimers tale er av Politikus gjort med hjelp av KI (X, SuperGrok) og kontrollert mot talens ord for ord.
Red. OBB, Politikus

Mearsheimer:

Den nåværende situasjonen i Europa står i skarp kontrast til den enestående stabiliteten som Europa nøt under den unipolare perioden, som strakte seg fra omtrent 1992, etter Sovjetunionens kollaps, til 2017, da Kina og Russland dukket opp som stormakter og forvandla unipolariteten til multipolaritet. Vi husker alle Francis Fukuyamas berømte artikkel fra 1989 – «Slutten på historia?» – som argumenterte for at liberalt demokrati var dømt til å spre seg over hele verden og bringe fred og velstand i kjølvannet. Det argumentet var åpenbart fullstendig feil, men mange i Vesten trodde på det i mer enn 20 år. Få europeere kunne forestille seg i unipolaritetens høysesong at Europa ville være i så store problemer som det er i dag.

Så hva gikk galt?
Dette er dramatisk annerledes enn i den unipolare perioden 1992–2017, da USA var den eneste supermakten og fungerte som Europas fredsvokter gjennom NATO. Amerikanerne gjorde det nesten umulig for europeiske stater å krige mot hverandre. Dagens europeiske ledere vet dette bedre enn de fleste — det er derfor de er livredde for at amerikanske soldater skal dra hjem.

Da den kalde krigen tok slutt, protesterte ikke Moskva mot at NATO fortsatte å eksistere. Sovjetlederne forsto fredsvokter-logikken. Men de var kategorisk imot utvidelse østover.

I 2017 ble verden multipolar igjen. Kina og Russland blei stormakter på ny. Det endra alt. USA måtte nå prioritere å begrense Kina i Øst-Asia. Russland, den svakeste av de tre, utgjør ingen trussel om regionalt hegemoni i Europa. Det betyr at det ikke lenger finnes noen strategisk grunn til å holde store amerikanske styrker i Europa – bortsett fra USAs helt spesielle forhold til Israel, som krever enorme ressurser i Midtøsten.

Kombinasjonen av multipolaritet og Midtøsten-forpliktelser skaper et sterkt press for å trekke den amerikanske fredsvokteren hjem. I stedet valgte USA, med Vestens støtte,  å presse Ukraina inn i NATO — og provoserte fram en krig USA og Europa er i ferd med å tape.

Hvem starta krigen?
Mearsheimer mener at det åpenbart var en framprovosert krig, sjøl om Russland var den som åpna krigen. Den rådende fortellinga i Vesten, [og i Rødt, red. mrkn] er at Putin er eneansvarlig – en imperialist med planer om å gjenreise et stor-russisk imperium. Mearsheimer avviser dette fullstendig og lister opp fem punkter som viser at det ikke er hold i de anklagene.

1. Det finnes ingen bevis før 24. februar 2022 på at Putin ville erobre hele Ukraina.
2. Invasjonsstyrken var altfor liten (100–190 000 soldater).
3. Russland strakte ut hånden for forhandlinger allerede fire dager etter invasjonen.
4. Putin forsøkte i desember 2021 å løse krisen diplomatisk med krav om skriftlige garantier mot ukrainsk NATO-medlemskap. USA ved president Biden nekta å forhandle.
5. Det finnes ingen planer om å angripe andre østeuropeiske land, langt mindre vesteuropeiske.

Mearsheimer oppsummerer:

«Det er bredt trodd i Europa – og jeg er sikker på her i Europaparlamentet – at Putin lenge har vært fast bestemt på å erobre hele Ukraina og deretter land lenger vest. Nesten alle tilgjengelige bevis taler imot dette.»

Den virkelige årsaken var NATO-utvidelsen – kombinert med EU-integrering og «fargerevolusjon». Russiske ledere fryktet alle tre, men NATO-medlemskap mest.

Putin sa i 2021:

«Russland kan ikke føle seg trygt, utvikle seg og eksistere når det møter en permanent trussel fra territoriet til dagens Ukraina.»

Den vestlige eliten visste dette.

Allerede i 2008 skrev William Burns (daværende ambassadør i Moskva, seinere CIA-sjef) i et notat til utenriksminister Condoleezza Rice:

Ukrainsk innlemmelse i NATO er den klareste av alle røde linjer for den russiske eliten (ikke bare Putin). […] Jeg har ennå ikke møtt noen som ser på Ukraina i NATO som noe annet enn en direkte utfordring mot russiske interesser.

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy motsatte seg i Bucuresti 2008 å gå videre med ukrainsk NATO-medlemskap fordi, som Merkel seinere sa:

Jeg var helt sikker på at Putin ikke bare ville la dette skje. Fra hans synspunkt ville det være en krigserklæring.

Til og med Jens Stoltenberg innrømte to ganger før han gikk av:

President Putin starta denne krigen fordi han ville stenge NATOs dør og nekte Ukraina retten til å velge sin egen vei.

Krigens gang og framtid
Etter at Istanbul-forhandlingene kollapset i april 2022 (etter sterk vestlig oppfordring), blei krigen en utmattelseskrig der begge sider prøver å slite hverandre ut. Russland ligger klart best an. De har tre–seks ganger flere soldater på viktige frontavsnitt, overlegent artilleri, glidebomber og en fungerende forsvarsindustri. Ukraina lider av akutt mangel på folk og våpen.

Fred er umulig.
Partene har uforenlige krav:

• Russland krever nøytralitet, anerkjennelse av annekterte områder og en sterkt redusert ukrainsk hær.
• Ukraina og Europa nekter å gi etter på territorium eller NATO-spørsmålet.

Krigen vil ende på slagmarken med en skitten russisk seier og en fryst konflikt. Russland kommer til å sitte med 20–40 prosent av Ukrainas territorium fra før 2014. Resten blir en dysfunksjonell reststat.

Konsekvensene for Europa
Ukraina er i praksis ødelagt: Et enormt territorium tapt, økonomien er lagt i grus, rundt én million falne og sårede i et land i demografisk krise.

Europa vil trolig forbli bindi til rest-Ukraina av russofobi og alt vi allerede har investert. Men det er ikke til fordel for Ukraina. Russland vil fortsette å destabilisere landet, og Europas «vi støtter dere uansett»-linje gir Moskva insentiv til å ta mest mulig land mens krigen pågår.

Forholdet mellom Europa og Russland vil forbli fiendtlige og farlig i overskuelig framtid. Sjøl etter en fryst konflikt vil trusselen om ny storkrig henge over kontinentet: Arktis, Østersjøen, Kaliningrad, Belarus, Transnistria og Svartehavet er alle potensielle konfliktpunkter.

En russisk seier – sjøl en skitten en – blir et knusende nederlag for NATO og Europa. Det vil utløse voldsom syndebukkjakt, svekke NATO og EU, og forsterke de økonomiske skadene fra energikuttene med det grønne skiftet.

Transatlantisk blir det krangel.
Trump skylder på Europa for ikke å ha gjort nok; Europa skylder på Trump for å ha sviktet Ukraina. Kombinert med USAs Asia-dreining og Trumps personlige motvilje mot Europa og NATO, ligger det an til at det amerikanske militære fotavtrykket i Europa blir kraftig redusert — kanskje helt borte.

Mearsheimer:

Ukraina-krigen har vært en katastrofe. Og det er en katastrofe som nesten helt sikkert vil fortsette å virke i mange år fremover. Den har hatt ødeleggende konsekvenser for Ukraina. Den har forgifta forholdet mellom Europa og Russland for overskuelig fremtid. Den har gjort Europa til et farligere sted. Den har påført Europa alvorlig økonomisk og politisk skade og satt transatlantiske relasjoner i fare.

Europa står foran ei mørk framtid.

 

Framheva bilde:
Foto:
JUAN MANUEL DEL RIO, Pixabay