Biljana Vankovska:
Jeg trodde jeg visste hva et folkemord er.

Som professor som har brukt mer enn førti år på å studere spørsmål om krig og fred, internasjonal lov og relasjoner – og framfor alt de menneskelige konsekvensene av væpna konflikt – trodde jeg at jeg visste hva folkemord var.

Som en som var vitne til den blodige oppløsninga og drapene i mitt elskede hjemland, Jugoslavia, trodde jeg jeg forstod. I årtier har jeg sørget over de uskyldige ofrene for den galskapen. Da 11. september skjedde – akkurat i den perioden da mitt eget Makedonia gjennomgikk en prekær intern konflikt, heldigvis med færre dødsfall – kjente jeg umiddelbart at dette var begynnelsen på et nytt imperialistisk korstog ledet av USA og dets allierte. Jeg så med dyp bekymring hvordan grusomheter utspant seg fra Afghanistan og Irak til Libya og Syria.

Den avdøde Robert Fisk var den gang stemmen til de stemmeløse. Jeg pleide å oversette hans reportasjer for min eldre mor, ute av stand til å stoppe hennes tårer – eller mine – over hans beskrivelser av likhus, av barns kropper, av sørgende foreldre.

Da den palestinske tragedien utviklet seg til et åpent folkemord høsten 2023, kunne jeg ikke se bort fra de «forstyrrende scenene». Tvert imot, det minste jeg kunne gjøre var å være vitne og skrive om disse plagede menneskene. Noen i mine likegyldige omgivelser lurte på hvorfor jeg gjorde dette: Hvorfor jeg så på disse grusomhetene, hvorfor jeg ikke bare og levde mitt fredelige professorliv. De sa: «Vi har nok med våre egne problemer.»

Men jeg «holdt vakt» over disse lidende barna og foreldrene fordi min samvittighet ikke lot meg hvile. Hver kveld, før jeg la hodet på den myke puten, overveldet en bølge av skyldfølelse meg. Hvordan kunne jeg sove fredelig når bomber falt over uskyldige mennesker i Gaza, når barn døde i de kalde nettene og mødre ikke engang kunne mate dem?

Noe fortalte meg at dette var «sekundær traume», muligens rotfestet i noe dypere. Den mentale helseeksperten visste ikke to ting. For det første vokste jeg opp med Palestina – i hvert fall i tanker og i en følelse av solidaritet. På skolen ble vi fortalt om det fordrevne folket, frarøvet sitt land, men like motstandsdyktige som vilt gress. Vi samlet inn småpenger som et gest av barndomssolidaritet og skrev brev til imaginære venner et sted langt borte. For det andre hadde jeg levd lenge nok til å se voldens monstrøse tilbakekomst ved min egen dørstokk – i et land vi en gang trodde var en leder for De alliansefrie land, for fredelig sameksistens og solidaritet med folk som kjempet mot kolonialisme.

Alt dette formet min «sekundære traume». Og i dag, to år inn i et folkemord som sendes direkte foran øynene våre, befinner jeg meg i en verden som viser sjuke symptomer på kollapsen av alt menneskelig, vakkert, godt og rettferdig. Ah, Gramsci forstod det godt – selv om han aldri så disse massakreringene utført av dem som kaller seg «siviliserte».

Så da invitasjonen uventet kom om å delta i den avsluttende sesjonen i Folkets tribunal om Gaza – en uformell moralsk domstol skapt av sivilsamfunnet og mennesker med samvittighet – var min første følelse overraskelse: En professor fra et lite, nesten ukjent land som ble bedt om å gjøre en innsats. Den andre var en overveldende følelse av ansvar. Likevel, da jeg gikk inn i den storslåtte hallen ved Istanbul universitet sammen med mine med-«jurymedlemmer av samvittighet», visste jeg hvorfor jeg var der. Det ville ikke være vanskelig, tenkte jeg, å bekrefte det vi alle hadde vært vitne til i sanntid i to lange år.

Jeg trodde jeg var forberedt på alt vi ville høre eller se – på hvert innspilte vitnesbyrd og hver muntlige fortelling. Jeg trodde jeg visste hva folkemord var. Jeg trodde at etter så mange tårer gjenstod bare samvittighet og fornuft, klare til å uttale sannheten: At sionismen er en av de styggeste stadiene av hyperimperialisme, og at folkemord har sin egen perverse, men lønnsomme politiske økonomi, som mater dødens monstrøse appetitt.

Det tredagers programmet for tribunalets avsluttende sesjon begynte tidlig hver morgen og strakte seg til seint ut på kvelden. Som jurymedlemmer satt vi uten pause, lyttende til alt som ble presentert for oss – bevis, vitnesbyrd, ekspertanalyser. Notatblokkene våre ble fylt med notater, sjøl om disse fortellingene i sannhet ikke kan glemmes når de først er hørt.

I begynnelsen trodde jeg fortsatt at jeg visste hva folkemord var, og at jeg kunne tåle det psykologiske og emosjonelle presset. Min eneste innsats var å holde fornuften klar, samvittigheten våken og det moralske fokuset intakt. Likevel, etter hvert som timene gikk, kjente jeg spenningen vokse tyngre, pressende på skuldrene våre som om vi bar en uutholdelig vekt vi hadde sverget å oversette til en endelig moralsk dom.

Så kom sesjonen om de ulike forbrytelsene, som avslørte folkemordets perverse oppfinnsomhet. Det var da det ble vanskelig å puste. Likevel lyttet jeg nøye til vitnesbyrd om sult og hungersnød – våpenbruk av mat og vann; om økosid – ødeleggelse av jordsmonn, opprykking av århundregamle oliven trær, forgiftning av vann, forbud mot fiske.

Og så kom vi til domisid – ødeleggelse av hjem, tilintetgjørelse av private rom for liv, kjærlighet og minne.

Det første vitnet, som snakket på direkten, kunne ikke sees først på grunn av tekniske problemer. Stemmen hans var ung, nølende, unnskyldende for sin dårlige engelsk. Men det mest slående var hans nektelse av å snakke om selve ødeleggelsen. I stedet beskrev han hjemmet han elsket: Den lille hagen, det vakre treet som vennene hans samlet seg under mens moren serverte dem kaffe. Det minnet meg om min egen mor, om våre egne familieritualer. Han snakket om varme, om åpne porter som aldri var låst – porter åpne for enhver forbipasserende. Da ansiktet hans endelig dukket opp, så jeg lys og kjærlighet i øynene hans, ingen spor av hat eller bitterhet. Selv når han snakket om det ødelagte hjemmet og sørget over treet — jeg skulle ønske jeg husket navnet — gjorde han det gjennom det milde lyset av bevarte minner.

Jeg så på en overlevende fra folkemord, men jeg hadde ikke ventet slik ro, slik tilgivelse. Og så unnskyldte han seg igjen — for sin dårlige engelsk! Det var øyeblikket jeg brøt sammen. Jeg kunne ikke lenger holde tårene tilbake. Jeg skulle være et rolig jurymedlem, men ble et vanlig menneske som ikke ønsket annet enn å omfavne den unge mannen.

Han knuste meg med kjærlighet. Hvorfor? Fordi vi i timer hadde diskutert de gamle ideologiske røttene til sionismen, ondskapen i settlerkolonialisme, Nakbaen, generasjonene av fordrevne mennesker, det faktum at i Gaza er nesten ingen født der — alle er drevet inn i det enorme åpne fengselet med to millioner sjeler, nektet retten til å returnere hjem. Og plutselig, der foran oss, var et levende bevis på at selv i en konsentrasjonsleir har mennesker ikke mistet evnen til å elske, å bygge, å lære, å være sammen.

Hadde ansiktet hans vist sinne, ville jeg ikke blitt så rystet. Men kjærlighet var det siste jeg ventet å finne – og det knuste meg. Hans klagesang over skyggen fra det forsvunne treet, over det ødelagte hjemmet, minnet meg om en kvinne fra Srebrenica som, etter å ha listet opp alle sine døde familiemedlemmer i en dokumentar, avsluttet med sorg over sin tapte rosehage. Det er domisid – når de ødelegger ikke bare veggene dine eller dine kjære, men også symbolene på ditt delte liv og ømhet.

Likevel var den hardeste sesjonen ennå ikke kommet – den om forbrytelser mot helsevesenet. Den norske kirurgen Mads Gilbert, som har jobbet i Gaza siden 2009, har lenge vært min helt. Å høre hans vitnesbyrd, hans rop – «Ingen fra mitt medisinske yrke har hevet stemmen, selv om de har visst i årtier hva som skjer!» – rørte meg dypt.

Da sesjonen var over, løp jeg for å ta ham i hånden, for å takke ham for hans mot, for å tilstå hvor skamfull jeg følte meg over mitt eget akademiske yrke — så opptatt av konferanser, impact factors og «excellence», og så lite av sin sanne misjon: Å tjene som samvittighet og bevissthet for verden. Han omfavnet meg og sa: «Skam deg ikke over tårene dine. De viser at du er menneske. Fortsett å kjempe, selv om alt du har er tårer.»

Den dagen var min personlige katharsis. Moderatoren nærmet seg meg og rakte meg mikrofonen, selv om jeg ikke hadde bedt om å snakke. Uforberedt sa jeg det hjertet mitt krevde:

Jeg kom hit i troen på at det var nok å være professor og aktivist, at jeg sikkert visste hva folkemord var når jeg så det. Men i dag, mens jeg lyttet til disse vitnesbyrdene, innså jeg at jeg ikke vet noe om lidelse. Jeg lever gjennom traumet av folkemord, som jeg har vært vitne til online hver dag. Tilgi tårene mine – de passer kanskje ikke til rollen min her, men koppen min har flommet over.

Denne opplevelsen, og det bemerkelsesverdige dokumentet vi produserte sammen – et vitnesbyrd ikke bare om fortida, men om framtida – har forandret meg for alltid. Fra nå av vil min kamp mot folkemord, alltid og overalt, forbli merket og styrket som aldri før.

For dette skylder jeg takknemlighet til min kjære venn og kollega, professor Richard Falk, som stolte nok på meg til å invitere meg til å tjene i juryen. Vi skiltes med overbevisningen om at denne avsluttende sesjonen var langt fra slutten – mørke dager ligger fortsatt foran Gaza. De koloniale og imperialistiske gribbene vil ikke stoppe.

Men heller ikke vi vil forlate disse menneskene som, under de mest umenneskelige forhold, har husket livets viktigste lærdom:

Det finnes ingen overgivelse. De skal ikke få vinne! Kjærligheten vil seire.

 

Innlegget er gjengitt fra Biljana Vankovska Substack-brev
og gjengitt her med hennes tillatelse. 

Framheva bilde:
Viser fordrivelsen og 
okkupasjonen av Palestina
fra 1946 til 2020.