På Sikkerhetskonferansen i München i februar i år blei USAs visepresident klappa fram som en som skulle si noen krigsoppmuntrende ord til de vesteuropeiske lederne på vegen mot slagmarken i Ukraina. De klappa bare én gang, i starten, som Vance sa han hadde regna med.
Etterpå var det tenners gråt og gnissel over Vance sin tale. Vance ba dem ikke frykte sine egne velgere slik de gjør med å kneble og fengsle innbyggerne for opposisjonelle meninger, i statsledernes autoritære, og totalitære, kamp mot «desinformasjon».
Interessant er det at dette kom fra en nestleder i verdens største militærmakt som ikke nøler med å bruke sin suverene makt mot den minste motstand. Men ikke desto mindre sant om dagens EU-Europas lederes frykt for sitt eget folk.
Hva gjør USA når det største NATO-landet i Europa forbyr AfD?
I Norge i disse dager vises sannheten om våre lederes kamp mot «desinformasjon»: Ap-ledelsens bevisste løgner om statsbudsjettet i valgkampen.
Visepresident J. D. Vance:
Våre felles verdier, den interne trusselen
En av tingene jeg ønsket å snakke om i dag er selvfølgelig våre felles verdier. Og, som dere vet, er det flott å være tilbake i Tyskland. Som dere hørte tidligere, var jeg her i fjor som senator i USA. Jeg møtte utenriksminister David Lammy [Storbritannia] og spøkte med at begge hadde andre jobber i fjor enn vi har nå. Men nå er det på tide for alle våre land, for alle oss som har vært så heldige å få politisk makt fra våre respektive folk, å bruke den klokt for å forbedre deres liv.
Jeg vil også si at jeg var heldig under mitt opphold her som kunne bruke noe tid utafor denne konferansens vegger de siste tjuefire timene. Jeg har vært så imponert over gjestfriheten til folket, sjøl om de fortsatt er rysta over gårsdagens forferdelige angrep. Første gang jeg var i München var faktisk sammen med min kone, som er her med meg i dag, på en privat reise. Jeg har alltid elsket byen München og dens folk.
Jeg vil bare si at vi er svært rørt, og våre tanker og bønner er med München og alle som er berørt av det onde som ble påført denne vakre byen. Vi tenker på dere, vi ber for dere, og vi vil definitivt heie på dere i dagene og ukene som kommer. [Da appauderte forsamlinga, og Vance sa utenom manus: Vel, jeg håper dette ikke er siste applaus jeg får i dag, for… og så videre:]
Den indre trusselen
Vi samles på denne konferansen for å diskutere sikkerhet. Vanligvis mener vi trusler mot vår eksterne sikkerhet. Jeg ser mange framragende militære ledere samla her i dag. Men sjøl om Trump-administrasjonen er svært opptatt av europeisk sikkerhet og tror at vi kan komme til en rimelig løsning mellom Russland og Ukraina, og vi også mener at det er viktig i åra som kommer at Europa tar et stort skritt opp for å sørge for sitt eget forsvar, er trusselen jeg bekymrer meg mest for når det gjelder Europa ikke Russland, ikke Kina, eller noen annen ekstern aktør. Det jeg bekymrer meg for er trusselen innenifra. Europas tilbaketrekning fra noen av sine mest grunnleggende verdier: verdier som dere deler med USA.
Jeg blei overraska over at en tidligere EU-kommisær [medlem av EU-kommisjonen] nylig gikk ut på TV og virka begeistra over at den rumenske regjeringa nettopp hadde annullert et helt valg. Han advarte om at hvis ting ikke går som planlagt, kan det samme skje i Tyskland også.
Denne uvørne holdninga er sjokkerende for amerikanske ører. I årevis har vi blitt fortalt at alt vi finansierer og støtter er begrunna med våre felles demokratiske verdier. Alt fra vår Ukraina-politikk til digital sensur er begrunna med et forsvar av demokratiet. Men når vi ser europeiske domstoler annullere valg og høytstående tjenestemenn trua med å annullere andre, bør vi spørre oss om vi holder oss til en tilstrekkelig høy standard. Og jeg sier «oss», fordi jeg grunnleggende tror at vi er på samme lag.
Vi må gjøre mer enn å snakke om demokratiske verdier. Vi må leve dem. Innafor levende minne for mange av dere i dette rommet, plasserte den kalde krigen forsvarere av demokratiet mot mye mer tyranniske krefter på dette kontinentet. Og tenk på dem i den kampen som sensurerte dissidenter, stengte kirker, annullerte valg. Var de de gode? Absolutt ikke.
Den kalde krigen:
Hvem vant for hva?
Og takk Gud for at de tapte den kalde krigen. De tapte fordi de verken verdsatte eller respekterte alle de ekstraordinære velsignelsene ved frihet, friheten til å overraske, til å gjøre feil, til å oppfinne, til å utvikle. Det viser seg at vi ikke kan tvinge fram innovasjon eller kreativitet, akkurat som vi ikke kan tvinge folk til hva de skal tenke, føle eller tro. Og vi tror at disse tingene er helt klart knytta sammen. Dessverre, når jeg ser på Europa i dag, er det ikke alltid så klart hva som skjedde med noen av vinnerne av den kalde krigen.
Politi mot «kvinnehat»
Jeg ser til Brussel, hvor EU-kommisjonens kommissærer advarer borgere om at de har til hensikt å stenge ned sosiale medier under tider med sivil uro: I det øyeblikket de oppdager det de har dømt som «hatefullt innhold», eller til dette landet [Tyskland] hvor politiet har gjennomført razziaer mot borgere mistenkt for å ha lagt ut antifeministiske kommentarer på nettet som en del av å «bekjempe kvinnehat» på internett.
Jeg ser til Sverige, hvor regjeringa for to uker siden dømte en kristen aktivist for å ha deltatt i Koran-brenninger som førte til drapet på hans venn. Og som dommeren i saken hans bekymringsfullt bemerka, gir Sveriges lover, som angivelig skal beskytte ytringsfrihet, faktisk ikke gir – og jeg siterer – «noen et «fripass» til å gjøre eller si noe uten å risikere å fornærme en annen gruppe.
Og kanskje mest bekymringsfullt, jeg ser til våre svært kjære venner, Storbritannia, hvor tilbakeskrittet fra samvittighetsrettigheter har plassert de grunnleggende frihetene til religiøse briter spesielt i skuddlinja. For litt over to år sia anklaga den britiske regjeringa Adam Smith-Connor, en 51 år gammel fysioterapeut og hærveteran, for den forferdelige forbrytelsen å stå 50 meter fra en abortklinikk og stille be for tre minutter, uten å hindre noen, uten å samhandle med noen, bare stille be alene. Etter at britisk politi oppdaga han og krevde å vite hva han ba for, svarte Adam enkelt at det var på vegne av det ufødte barnet.
Han og hans tidligere kjæreste hadde tatt abort år tidligere. Politiet fant ingen grunn til forståelse. Adam ble funnet skyldig i å bryte regjeringas nye buffersone-lov, som kriminaliserer stille bønn og andre handlinger som kan påvirke en persons beslutning innenfor 200 meter fra en abortfasilitet. Han ble dømt til å betale tusenvis av pund i saksomkostninger til staten.
Tankeforbrytelser i Skottland
Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var en tilfeldighet, et engangstilfelle, et sprøtt eksempel på en dårlig skrivi lov som strengt blei håndheva mot én enkeltperson. Men nei. I oktober i fjor begynte den skotske regjeringa å sende ut brev til borgere som har hus som ligger innafor såkalte trygge tilgangssoner, og advarte dem om at selv privat bønn i deres egne hjem kan utgjøre et lovbrudd. Naturligvis oppfordra regjeringa leserne til å rapportere medborgere mistenkt for tankeforbrytelser i Storbritannia og over hele Europa.
Feilinformasjon/desinformasjon
Jeg frykter at ytringsfriheten er på retrett, og i komediens interesse, mine venner, men også i sannhetens interesse, vil jeg innrømme at noen ganger har de høyeste stemmene for sensur ikke kommet fra Europa, men fra mitt eget land, hvor den forrige administrasjonen truet og mobbet sosiale medieselskaper til å sensurere såkalt «feilinformasjon». Feilinformasjon, som for eksempel ideen om at koronaviruset sannsynligvis lekket fra et laboratorium i Kina. Vår egen regjering oppmuntra private selskaper til å kneble folk som våget å uttale det som viste seg å være en åpenbar sannhet.
Så jeg kommer her i dag ikke bare med en observasjon, men med et tilbud. Og akkurat som Biden-administrasjonen virka desperat etter å hindre folk for å uttrykke sine tanker, vil Trump-administrasjonen gjøre akkurat det motsatte, og jeg håper vi kan samarbeide om det.
I Washington er det en ny sheriff i byen. Og under Donald Trumps ledelse kan vi være uenige i dine synspunkter, men vi vil kjempe for å forsvare din rett til å uttrykke dem i det offentlige rom. Enig eller uenig? Nå er vi på det punktet, selvfølgelig, at situasjonen har blitt så ille at i desember avlyste Romania rett og slett resultatene av et presidentvalg basert på svake mistanker fra et etterretningsbyrå og enormt press fra sine kontinentale naboer. Nå, så vidt jeg forstår, var argumentet at russisk desinformasjon hadde infisert de rumenske valgene.
Men jeg vil be mine europeiske venner om å ha litt perspektiv. Du kan mene det er galt for Russland å kjøpe annonser på sosiale medier for å påvirke valgene dine. Det gjør vi absolutt. Du kan fordømme det på verdensscenen, til og med. Men hvis demokratiet ditt kan ødelegges med noen hundre tusen dollar i digitale annonser fra et fremmed land, så var det ikke særlig sterkt fra før av.
Den gode nyheten er at jeg tilfeldigvis tror at deres demokratier er betydelig mindre skjøre enn mange åpenbart frykter.
Og jeg tror virkelig at å la våre borgere si sin mening vil gjøre dem enda sterkere. Hvilket selvfølgelig bringer oss tilbake til München, hvor arrangørene av denne konferansen har utestengt folkevalgte som representerer populistiske partier både på venstre- og høyresida fra å delta i disse samtalene. Igjen, vi må ikke være enige i alt eller noe som folk sier. Men når politiske ledere representerer en viktig valgkrets, er det vår plikt å i det minste delta i dialog med dem.
For mange av oss på den andre siden av Atlanteren ser det mer og mer ut som gamle, inngrodde interesser som gjemmer seg bak stygge ord fra sovjettiden som feilinformasjon og desinformasjon, som rett og slett ikke liker tanken på at noen med et alternativt synspunkt kan uttrykke en annen mening eller, Gud forby, stemme annerledes, eller enda verre, vinne et valg.
Dette er en sikkerhetskonferanse, og jeg er sikker på at dere alle kom hit forberedt på å snakke om hvordan dere nøyaktig har tenkt å øke forsvarsutgiftene de neste åra i tråd med et nytt mål. Og det er flott, fordi som president Trump har gjort veldig klart, mener han at våre europeiske venner må spille en større rolle i framtida til dette kontinentet. Vi tenker ikke på dette som «byrdefordeling», men vi mener det er en viktig del av å være i en felles allianse sammen at europeerne står opp mens Amerika fokuserer på områder i verden som er i stor fare.
Men la meg også spørre dere, hvordan vil dere i det hele tatt begynne å tenke gjennom budsjettspørsmål hvis vi ikke vet hva det er vi forsvarer i utgangspunktet? Jeg har hørt mye allerede i mine samtaler, og jeg har hatt mange, mange flotte samtaler med mange mennesker som er samla her i dette rommet. Jeg har hørt mye om hva dere trenger å forsvare dere mot, og selvfølgelig er det viktig. Men det som har virket litt mindre klart for meg, og absolutt for mange av Europas borgere, er hva dere egentlig forsvarer dere for? Hva er den positive visjonen som driver denne felles sikkerhetspakten som vi alle mener er så viktig?
Hvis du frykter dine egne velgere,
er det ingenting Amerika kan gjøre for deg.
Jeg tror grunnleggende at det ikke er noen sikkerhet hvis du er redd for stemmene, meningene og samvittigheten som veileder ditt eget folk. Europa står overfor mange utfordringer. Men krisa dette kontinentet står overfor akkurat nå, krisa jeg tror vi alle står overfor sammen, er en vi sjøl har skapt. Hvis du frykter dine egne velgere, er det ingenting Amerika kan gjøre for deg. Heller ikke, for den saks skyld, er det noe du kan gjøre for det amerikanske folket som valgte meg og valgte president Trump. Du trenger demokratiske mandater for å oppnå noe av verdi i årene som kommer.
Har vi ikke lært at knapt vundne mandater gir ustabile resultater? Men det er så mye av verdi som kan oppnås med et sånt demokratisk mandat som jeg tror vil komme fra å være mer lydhør overfor stemmene til dine borgere. Hvis du skal nyte konkurransedyktige økonomier, hvis du skal nyte rimelig energi og sikre forsyningskjeder, så trenger du mandater for å styre fordi du må ta vanskelige valg for å nyte alt dette.
Og selvfølgelig vet vi det svært godt. I Amerika kan du ikke vinne et demokratisk mandat ved å sensurere dine motstandere eller sette dem i fengsel. Enten det er lederen av opposisjonen, en ydmyk kristen som ber i sitt eget hjem, eller en journalist som prøver å rapportere nyhetene. Heller ikke kan du vinne et ved å se bort fra dine egne kjernevelgere på spørsmål som hvem som får være en del av vårt felles samfunn.
Og av alle de presserende utfordringene nasjonene representert her står overfor, tror jeg det ikke er noe mer akutt enn masseinnvandring. I dag har nesten én av fem personer som bor i dette landet flyttet hit fra utlandet. Det er selvfølgelig en all-time high. Det er et lignende tall, forresten, i USA, også en all-time high. Antallet innvandrere som kom inn i EU fra land utenfor EU dobla seg bare mellom 2021 og 2022. Og selvfølgelig har det blitt mye høyere seinere.
Og vi kjenner situasjonen. Den oppsto ikke i et vakuum. Det er resultatet av en serie bevisste beslutninger tatt av politikere over hele kontinentet, og andre over hele verden, i løpet av et tiår. Vi så grusomhetene som blei resultatet av disse beslutningene i går i denne byen. Og selvfølgelig kan jeg ikke ta det opp igjen uten å tenke på de forferdelige ofrene som fikk en vakker vinterdag i München ødelagt. Våre tanker og bønner er med dem og vil forbli med dem. Men hvorfor skjedde dette i utgangspunktet?
Det er en forferdelig historie, men det er en vi har hørt altfor mange ganger i Europa, og dessverre altfor mange ganger i USA også. En asylsøker, ofte en ung mann i midten av tjueåra, allerede kjent for politiet, kjørte en bil inn i en folkemengde og knuser et fellesskap. Et samhold. Hvor mange ganger må vi lide disse forferdelige tilbakeslagene før vi endrer kurs og tar vår felles sivilisasjon i en ny retning? Ingen velger på dette kontinentet gikk til valgurnene for å åpne slusene for millioner av uvettede innvandrere.
Men vet du hva de stemte for? I England stemte de for Brexit. Og enig eller uenig, de stemte for det. Og flere og flere over hele Europa stemmer de for politiske ledere som lover å sette en stopper for ukontrollert innvandring. Nå tilfeldigvis er jeg enig i mange av disse bekymringene, men du må ikke være enig med meg.
Jeg tror bare at folk bryr seg om hjemmene sine. De bryr seg om drømmene sine. De bryr seg om sin sikkerhet og sin evne til å sørge for seg selv og sine barn.
Og de er smarte. Jeg tror dette er en av de viktigste tingene jeg har lært i min korte tid i politikken. I motsetning til hva du kanskje hører, et par fjelltopper herfra, i Davos, tenker ikke innbyggerne i alle våre nasjoner generelt på seg sjøl som opplyste dyr eller som utskiftbare tannhjul i en global økonomi. Og det er neppe overraskende at de ikke ønsker å bli flytta rundt eller nådeløst ignorert av sine ledere. Og det er demokratiets oppgave å avgjøre disse store spørsmåla ved valgurnene.
Jeg tror at å avvise folk, avvise deres bekymringer eller enda verre, stenge ned medier, stenge ned valg eller stenge folk ute av den politiske prosessen beskytter ingenting. Faktisk er det den sikreste måten å ødelegge demokratiet på. Å snakke ut og uttrykke meninger er ikke valgpåvirkning. Også når folk uttrykker synspunkter utenfor ditt eget land, og selv når disse menneskene er svært innflytelsesrike — og tro meg, jeg sier dette med all humor — hvis amerikansk demokrati kan overleve ti år med Greta Thunbergs utskjelling, kan dere overleve noen måneder med Elon Musk.
Men det intet demokrati, amerikansk, tysk eller europeisk, vil overleve, er å fortelle millioner av velgere at deres tanker og bekymringer, deres ambisjoner, deres bønner om lettelse, er ugyldige eller uverdige til engang å bli vurdert.
Demokratiet hviler på det hellige prinsippet at folkets stemme betyr noe. Det er ikke rom for brannmurer. Du opprettholder enten prinsippet eller så gjør du det ikke. Europeere, folket, har en stemme. Europeiske ledere har et valg. Og min sterke tro er at vi ikke trenger å være redd for framtida.
Godta hva folket ditt forteller deg, også når det er overraskende, også når du ikke er enig. Og hvis du gjør det, kan du møte framtida med sikkerhet og sjøltillit, vitende om at nasjonen står bak hver og en av dere. Og det, for meg, er demokratiets store magi. Det er ikke i disse steinbygningene eller vakre hotellene. Det er ikke engang i de store institusjonene vi bygde sammen som et felles samfunn.
Å tro på demokratiet er å forstå at hver av våre borgere har visdom og har en stemme. Og hvis vi nekter å lytte til den stemmen, vil selv våre mest vellykkede kamper sikre svært lite. Som pave Johannes Paul II [1920-2005], etter min mening en av de mest ekstraordinære forkjemperne for demokratiet på dette kontinentet, en gang sa, «ikke vær redd». Vi bør ikke være redd for vårt folk selv når de uttrykker synspunkter som er uenige med deres ledelse.
Takk alle sammen. Lykke til til dere alle. Gud velsigne dere.
Oversatt av Politikus.
Uthevinger og avsnittoverskrifter
ved Politikus.
Framheva bilde:
Visepresident J. D. Vance
taler på sikkerhetskonferansen
i München 14.02.2025
Skjermdump av
Det hvite hus´YouTube-sending
