Trump kommer ikke til å få tildelt Nobels fredspris av den komiteen Stortinget har valgt ut for å representere deres politiske syn for vinnere av en fredspris. Det er rett og slett ikke politisk mulig, sjøl om det hadde vært saklig grunn til det. Nobelinstituttet ville i så fall bli jamna med jorda av fredselskende og ikke-voldelige antifascister og antirasister med full støtte fra landets redaktører og journalister.
Nobelprisen i fred er en merkelig greie. At noen ekstra USA-lojale fra et av verdens minste stater skal peke ut noen enkeltindivider som påstås å skape fred i en anarkistisk verden der den sterkestes stats regler bestemmer. Et musepiss i havet er viktigere enn enkelttiltakene Stortingets utvalgte bidrar med til fred.
Av Ove Bengt Berg,
redaktør Politikus
Stortingskomiteens formål:
Reklamere for norsk utenrikspolitikk
«Den humanitære stormakta»
Det var det norske Stortinget som fikk æren av å tildele den Nobelprisen som kalles fredsprisen. Fordi Norge rundt året 1900 skulle være så fredselskende. Kjernen i Stortingets komites prisarbeid har i følge den kunstige intelligens GrokSuper vært «å bygge internasjonal profil som fredsnasjon etter unionsoppløsningen i 1905».
Disse har Stortinget nå valgt til å utpeke fredsprisvinnere: Jørgen Watne Frydnes, Ap, Asle Toje, Frp, Anne Enger, Sp, Kristin Clemet, H og Gry Larsen, Ap. Alle sterke tilhengere av USAs verdensherredømme.
Stortinget har ikke oppnevnt noen fra Afrika, fra Østen eller Sør-Amerika for å sitte i den komiteen. Nobelkomiteen er en «hvit» representant for Vestens verdensmakt.
Misjonen i Afrika
Arbeid i Afrika for å verve medlemmer til den kristne protestantiske religionen, har vært en viktig historisk utenrikspolitisk oppgave for Norge. Mest utført gjennom private kristne misjonsgjerninger. Det har vært for å hjelpe «de uvitende» til kunnskap om Bibelen. Den franske tegneren Siné har karakterisert den europeiske kristninga av Afrika som å komme med Bibelen i den ene handa og sverdet i den andre. Sverdet for å røve Afrika for dets verdier.
Det humanitære aspektet har heva seg fra misjonsringene rundt om i landets utkanter til internasjonale organisasjoner mot fattigdom. Uten at disse organisasjonene bidrar til «å forkorte utbyttingens tidsalder», bare til litt plastring. Å gi prisen til «Mor Teresa» i India som en moderne Frans av Assisi, er slike som norske kristne og de nye intellektuelle humanitære elsker å gi pris til, uten at det har noen som helst politisk betydning lokalt eller for å bedre situasjonen i verden. Det er ikke Mor Teresa som har bidratt til å heve indernes levestandard.
Å gi prisen til struping av olje, gass og kull, er å øke verdens fattigdom og sult. En strengere klimapolitikk enn i dag, mer struping av CO2, vil i følge FNs klimapanel føre til minst 150 millioner flere sultende i 2050.
Stortingets Nobelkomite overser
Det andre beinet er den norske underdanigheten som er enerådende i det styrende norske sjiktet. Å «tale Roma midt imot» bør sløyfes fra nasjonalsangen, og kanskje like godt hele nasjonalsangen som internasjonalistene vil med alle nasjonalsanger. Norge kryper for de mektigste, og drømmer om å innynde seg hos de mektigste som skopussere. Derfor fikk EU fredsprisen i 2012. Interessant nå når EU herjes av interne kriser og med alvorlige splittelser for en langt fra fredsskapende politikk. Å være tøff mot Kina, langt borte, er også en måte å innynde seg på hos USA og EU-kommisjonen.
At NATO, USAs kontrollorgan over Europa, som etter 1991 er utvida for at USA skal kunne bruke europeiske soldater over hele verden for USAs interesser, ikke har fått prisen, ikke en gang etter utvidelsen av NATO til å gjelde krig over hele verden og mot Kina, er ganske uforståelig, reint rasjonelt ut fra Norges faktiske politikk. Hele Stortinget ville jo med ovasjoner og «endelig!» slutta entusiastisk opp om NATO som fredsprisvinner. NATO medlemskapet er et anker for Norge, mener de, og det viktigste som har skapt fred i Europa. Mye viktigere enn EU. Så det er uforståelig at Stortingets klareste fredspriskandidat er blitt forbigått i så mange år, det som hevdes å være Norges viktigste eksistensgrunnlag sammen med hele resten av Europa. Kan noen ha viska komiteen i øret at det ikke ville ta seg ut sett fra resten av verden? Altså: NATO tildelt prisen, mottatt representert ved den amerikanske presidenten?
Kanskje får likevel Trump indirekte fredsprisen ved at han kommer og mottar den på NATOs vegne? For det blir vel ikke kandidat nr to, Zelenskyj?
Politiske prosesser
og enkeltindivider
Av Stortingets merkelige priser kan nevnes den japanske Eisaku Sato som betalte seg til fredsprisen, og to enkeltkvinner i Storbritannia for sine håpløse forsøk på å skape fred i det britisk okkuperte Nord-Irland. Det som betydde noe var IRAs endra politikk, men lederne i IRA fikk ingen pris. Det kunne provosere Storbritannia.
Det er merkelig at fredsprisen gis til FN for en bedre organisert og mer fredelig verden når Norges politikk er å støtte USAs styring av verden med sin orden, «En regelstyrt verden». Regler som passer USAs fortsatte makt. Det viser bare hvor falsk Stortingets nobelkomite er i sitt arbeide.
Ofte mener nok komiteen at det er noen som «bare må få prisen». Som EU og NATO. Men de trenger et påskudd. Det holder med et lite påskudd. Et sjukdomsforfall i komiteen fra et medlem kan være påskuddet, som da SVs Ågot Valle måtte melde sjukdomsforfall sånn at varamedlem Gunnar Stålsett kunne brukes til å gi EU fredsprisen.
Det er populært å gi priser til vestlige diktatorer og krigsforbrytere fordi de kanskje har kommet på bedre tanker. De som har utvikla verden, modernisert stater og gitt velstand og velferd til en milliard eller to, er aldri i nærheten av å få en fredspris.
Det kinesiske regimet etter 1949 har gjort mer enn noen andre for å legge grunnlaget for fred ved å fjerne fattigdommen i Kina og utvikle landet. Samtidig som Kina også har kunnet hjelpe resten av verden med billige varer og lån til afrikanske land til utvikling av infrastruktur. Det er sjølsagt uaktuelt med noen fredspris for dette enorme arbeidet for fred. I stedet ga stortingskomiteen fredsprisen til et enkeltindivid blant de rundt 1,4 milliardene kineserne – for å gjøre opprør mot styret i Kina. Så Kina ikke kan utfordre USAs verdensherredømme. For Nobelkomiteen er ikke opptatt av fred og utvikling, bare det viktigste at USAs og vestlig verdensherredømme fortsatt støttes.
Utenom underdanigheten av USA og misjonsarbeidet, har Stortingets fredspriskomite et individorientert og ikke-politisk og ikke-samfunnsorientert syn. Gjennomsnittet for prisvinnerne vurdert som en eksamensoppgave til videregående skole i samfunnskunnskap får sensorene til å spørre om det er spor av læring og kunnskap om samfunnsmessig fredsarbeid for komitemedlemmene.
Å bli president/visepresident i USA:
Da er du fredspriskandidat
Det er vanskelig å forstå at en president for verdens desidert største stat, som baserer sin makt, sin kontroll over verden, på både trussel om bruk av voldsom militærmakt, og som også bruker den når det tilfeldigvis måtte passe uten å legge noen som helst bånd på sin militære maktutøvelse. Noe som burde være i strid med enhver form for belønning for fredsarbeid. Men sånn tenker ikke Stortingets utvalgte som helt åpenbart har tatt poenget med hvorfor de er oppnevnt: For på vegne av Norge, det vil si det politiske flertallet på Stortinget, å markedsføre Norges utenrikspolitikk. Det betyr å innynde seg hos de mektige; det vil si smiske for de mektige. Og mektigst er USA.
Den første fredsprisen blei utdelt i 1901, og allerede i 1906, rett etter at Norge blei et sjølstendig stat, fikk den første amerikanske presidenten fredsprisen, republikaneren Theodore Roosevelt, prisen for å ha mekla i den russisk-japanske krigen. Så Woodrow Wilson for arbeidet med Folkeforbundet etter 1. verdenskrig. Folkeforbundet blei en fiasko. Ingen fikk en direkte pris for opprettelsen av Folkeforbundets etterfølger, FN. Så gikk det mange år før en ny amerikansk president fikk fredsprisen, Jimmy Carter. Det var ikke før tjue år etter at han hadde tapt valget for andre periode mot Ronald Reagan. Al Gore, visepresident under Bill Clinton fra 1993-2001 fikk fredsprisen sammen med FNs klimapanel i 2007. Al Gores uvitenskapelige katastrofemeldinger har ikke slått til, så han burde blitt krevd for tilbakebetaling av fredsprisen. Til hans fordel må sies at Gore reelt fikk fredsprisen fra Norge som en trøst for at han tapte presidentvalget i 2000 mot George W. Bush etter et valg med uregelmessigheter til fordel for Bush. For Norge er det viktig å belønne presidenter fra partiet Demokratene, de er liksom litt «norske» og «sosialdemokratiske». Tror vi.
President John F. Kennedy fikk ikke fredsprisen for sitt bidrag til å løse Cubakrisen i 1962. Det var kanskje fordi han i så fall måtte ha fått den sammen med den sovjetiske lederen Krusjtsjov, noe som kunne ha svekka Nobelkomiteens omdømme i USA?
USAs utenriksminister Henry A. Kissinger, etter å ha ivra for å gjennomføre terrorbombing av Vietnam, fikk prisen i 1973 for å forhandle fram en våpenhvile med Vietnams utenriksminister. Vietnameseren hadde vett nok til å si nei til denne USA-lojale fredsprisen.
Så fikk Barack Obama fredsprisen i 2009 bare fordi han blei valgt, uten å rekke å gjøre noe. Han var sjøl overraska over at det var mulig. Obama fikk fredsprisen på grunn av hudfargen sin, en rasistisk tildeling. Obama var en krigersk president og ikke i nærheten av en fredsdue. Da Obama tiltrådte arva han fire pågående kriger, og da han var ferdig etter åtte år, var USA med i sju kriger i verden.
Det var skuffelse i Norge, særlig blant kvinner, over at kjekke Bill Clinton ikke fikk fredsprisen, han som var så god til å bombe i Jugoslavia. Heller ikke blei det pris til den minst like kjekke demokraten John Kerry. Han som tapte presidentvalget i 2004 mot Bush og som seinere blei både utenriksminister og USAs «spesialutsending» for «klima».
Hadde Hillary Clinton vunnet valget i 2016, ville hun åpenbart straks fått fredsprisen på grunn av sitt kjønn før hun hadde gjort noe som helst — som Obama. Stortingets nobelutpekte komitemedlemmer ville nok også lagt vekt på som et avgjørende pluss at Clinton hadde uttalt at halvparten av Trumps velgere utgjorde «en gjeng med avskyelige», «rasistiske, seksistiske, homofobe, fremmedfiendtlige, islamofobe – det er mange fler av dem». Det finnes knapt en journalist eller universitetsansatt i Norge som ikke entusiastisk slutter seg engasjert til Clintons uttalelse. Hvorfor benytta ikke stortingskomiteen muligheten til å gi prisen til Hillary bare for å være den første kvinnen som stilte som presidentkandidat, og mot en bølle? Al Gore fikk den jo også fordi han tapte valget.
Det er vel fortsatt tid for en påskjønnelse til USAs første kvinnelige presidentkandidat? Kanskje sammen med Kamela Harris, en tøffing som tok utfordringa brått på strak arm? Ville ikke det være et klart og velfortjent stikk til Trump for hans gjentatte forsøk på å påvirke komiteen?
Trump blant disse tvilsomme vinnerne
Hvorfor ikke like god?
Kravene, særlig for ledende amerikanere, er ikke allverden for å fylle kravene til fredsprisen. Trump tok ikke over noen kriger, for Biden trakk USA og løpegutt Norge ut av krigen mot Afghanistan. Men Trump har ikke starta noen nye kriger. Det er ikke vanlig for USAs presidenter. Han skryter av at han mekla fram fred mellom India og Pakistan, to atomstormakter. Hvis hans rolle har vært viktig for den avtalen, er jo dette helt i samsvar arbeidet tidligere prisvinnere har fått fredsprisen for. Trump har gjort flere forsøk på å få til fred i Ukraina, med personlige møter med både Ukrainas og Russlands presidenter. Han har sendt sin mekler til begge land for å utarbeide et kompromiss. Ikke noe har vært mulig som ikke en av partene har sagt tvert nei til. Er det Trumps skyld? De europeiske lederne har hatt sterke meninger om økt krigsinnsats for å knuse Russland med en eskalert krig. Trump har tatt imot lederne for de mektigste europeiske statene på sitt kontor samtidig. Trump har ikke villet satse hele USAs militærkraft for å drive Russland ut av Ukraina. Ville andre mulige amerikanske presidenter kasta USA fullt inn i krigen og gjerne inn i en verdenskrig?
Trump har sørga for at krigen mellom Israel og Iran ikke fortsatte. Med bombing av Iran, ikke akkurat fred, men dog blei det stopp i krigshandlingene.
Oslo-avtalen fikk fredsprisen i 1994 uten at det blei den minste fred. Den som det norske Israel-vennlige humanitære kompleks mente var verdens humanitære stormakts diamantaktige gave til verden. Men den var mislykka, og var det egentlig fra starten av. Kanskje Trumps fredsforsøk med lett tvang til begge parter i Israel fungerer bedre? Både Hamas og Israel sier det. Det blir sjølsagt ikke varig fred før den rasistiske staten Israel er oppløst og alle beboere i området kan bo i en stat med like rettigheter. Men en stans i dreping og fordriving er vel en fordel? I Afrika har også Trump mekla.
I talen sin i FN nettopp ga Trump støtte til et forbedra FN, et mer effektivt FN. Det er vel viktig at lederen for verdens mektigste stat gir tyngde til at FN kan utvikle seg til et bedre redskap? Her er Trump helt på linje med den norske regjeringa.
Et viktig bidrag til demping av indre nasjonale konflikter, har vært Trumps offensiv i USA for å slå tilbake alle de autoritære splittingstiltaka med å innskrenke ytringsfriheten og sende folk i fengsel både for å si dumme ting og for politisk påståtte uakseptable ytringer, særlig hvis uttalelsen kan karakteriseres som hat. Som motstand mot å slette alt fra historia som ikke lenger passer inn i dagens syn og rive statuer mm. Å slå tilbake den autoritære og undertrykkende woke-vekkelsen fra Vestens autoritære intellektuelle sjikt, har Trump gått i spissen for. Med knust wokebølge kan den demokratiske samfunnsdialogen gjenoppstå.
Om Trumps karakteristikk av klimareligionen som historias største svindel blir lagt til grunn for politikken i Vesten, vil milliarder på jorda ha betydelig fordel av det, både for å beholde velstand og utvikle god velstand i hele den fattige verden. Uten bruk av olje er det ikke mulig å løfte verdens fattige opp til dagens beste nivå, heller ikke å beholde den velstanden vanlige folk i vesten har. Så vil verden kunne bruke penger på velferd i stedet for å finansiere lønn til klimaskremmerne for flere falske spådommer.
Så har Trump flere politiske uakseptable sider. Som også andre prisvinnere som Henry Kissinger, Sadat, Beguín, Wiesel, Arafat, De Klerk, Rabin, Peres, Hume, Trimble, Gore og krigeren Obama. Trump lever ikke etter Janteloven.
Hadde det vært Kelly, Hillary Clinton eller Kamela Harris som hadde gjort noe av det samme som Trump, ville de helt sikkert fått fredsprisen.
Mangfold!
Det tilfredsstiller vel kravet til det helt essensielle mangfoldet i alle sammenhenger, at den uvanlige og spesielle Trump tar plass blant Nobelprisvinnerne? For det er vel ingenting som er mindre viktig enn mangfold?
Men nei
Trump kommer neppe til å få noen fredspris. Til det er de politiske truslene mot en sånn tildeling, med eller uten vold, for store. I Vesten. Men om han hadde fått prisen, ville det vært helt i samsvar med nivået på de tidligere pristildelingene.
Meningsløsheten med Nobels fredspris kjennetegnes av at noen utvalgte lojale representanter for en underdanig vestlig stat som ikke tør stå opp med sine ressurser i en rivaliserende verden — en stat som ikke tør «tale Roma midt imot» — at denne statens talspersoner skal peke ut en eller flere enkeltindivider som en som finner opp en fred. Når verden er slik at det er stater og økonomiske maktressurser i vår anarkistiske verden som avgjør om det blir fred eller ei.
Fredsprisen er bare en latterlig kongelig greie for at de mest naive skal få vifte med fakler foran et eksklusivt hotell en mørk vinterkveld i Oslo. Et musepiss i havet betyr mer for fred og utvikling i verden enn den eller de det norske Stortingets Nobelkomite med sin subjektive og politiske myntkasting peker ut som fredsskaper.
Stortingets utnevnte er ikke deltakere i den verdenspolitiske prosessen der krig og fred utvikles.
Framheva bilde:
Stortingets Nobelkomites møterom
og fasaden på Nobelinstituttet.
Satt sammen av Politikus.
Foto:
Komiteens møterom: Hans A. Rosbach.
Fasaden: Brage Aronsen
Oppdatert 09.10.2025 kl 11.59
